Christian III av Danmark og Norge
| Christian III Konge av Danmark og Norge | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 12. august 1503[1] Gottorp | ||
| Død | 1. januar 1559[1] (55 år) Kolding | ||
| Gravlagt | Roskilde domkirke |
||
| Ektefelle | Dorothea av Sachsen-Lauenburg (1525–1559)[2] |
||
| Far | Frederik I av Danmark og Norge |
||
| Mor | Anna av Brandenburg |
||
| Søsken | |||
| Barn | Hans den yngre av Sønderborg, Anna av Sachsen, Frederik II, Magnus av Øsel, Dorothea av Danmark |
||
| Beskjeftigelse | Aristokrat |
||
| Embete | Danmarks monark (1534–1559), Norges konge (1537–1559) |
||
| Nasjonalitet | Norge |
||
| Utmerkelser | Elefantordenen |
||
| Regjeringstid | Danmark: 1534–1559 Norge: 1537–1559 | ||
| Valgspråk | Ske Herrens vilje | ||
Christian III eller Christiern III, født 12. august 1503, død 1. januar 1559, var en dansk-norsk monark.
Christian III var eldste sønn av Frederik I og Anna av Brandenburg. Han var av den oldenburgske slekt og ble født på Gottorp slott. Christian innførte reformasjonen i Danmark-Norge og gjorde Norge til et lydrike, fullstendig underlagt den danske kronen.
Avgjørende møte med Luther[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Grevefeiden og Reformasjonen i Norge
Som prins Christian overvar han det berømte riksdagen i Worms under en utenlandsreise i 1521 og møtet med Martin Luther skal ha gjort et uutslettelig inntrykk. Etter å ha overvært riksdagen i Worms vendte Christian seg offisielt til den Lutherske-evangeliske religionen, og da han i 1525 fikk Tønning og Haderslev som len, begynte han å innføre reformasjonen der.[3]
Da hans fader kong Frederik I døde i januar 1533 vegret det katolsk-dominerte riksrådet seg for å velge den luthersk inspirerte Christian og kongevalget ble derfor utsatt til året etter. Katolikkene hadde deres egen kandidat i kongens halvbror Hans den eldre. I denne perioden var Danmark og Norge uten konge. Det lutherske mindretallet i riksrådet, sammen med Københavns og Malmøs borgermestre, tilbød tronen til hertug Christian, men han avslo i første omgang. De to borgermestrene tok deretter initiativ til å få Christian II, som nå satt som fange på Sønderborg slott, gjeninnsatt med grev Christoffer av Huset Oldenburgs og Lübecks hjelp.
Christian overtok først kongemakten på anmodning fra Riksrådet etter at Lübeck hadde angrepet Danmark i 1534. Dette regnes som den utløsende årsak til grevefeiden.
Kongevalget i 1534[rediger | rediger kilde]
Christian III ble valgt av adelen på et møte i kirken i Ry 4. juli 1534. Det sies at Christian III og hans tilhengere i begynnelsen kun hadde kontroll over Jylland. I september reiste Skipper Clement til opprør i det nordlige Jylland. Opprøret ble slått ned og Clement flyktet fra Aalborg med Johan Rantzaus tropper i hælene. Han ble snart fanget og halshugget i Viborg den 9. september 1535, liket ble partert og lagt på steile og på det avhuggede hodet satte man en krone av bly.
På vårparten 1535 satte hæren over til Fyn hvor Johan Rantzau vant den avgjørende seieren over Lübeckerne i slaget ved Øksnebjerg den 11. juni. Omtrent samtidig beseiret en dansk-svensk flåtestyrke under ledelse av Peder Skram Lübecks flåte ved Svendborgsund. Den 29. juli 1536 inntok den 33-årige Christian København, og Danmark var igjen ett rike. Den 12. august 1536 lot kongen tre katolske biskoper arrestere, dels for å fjerne motstanden mot reformasjonen og dels fordi konfiskasjon av kirkens anselige formue skulle brukes til å betale gjelden til den store hæren av landsknekter. Martin Luther sendte lykkeønskninger til kongen. Reformasjonen var dermed gjennomført i Danmark-Norge.
Sett fra Norge[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Norgesparagrafen
I Norge var den sønnenfjelske og nordenfjelske riksrådsavdelingen delt i synet på etterfølger etter Frederik I. I den nordenfjeldske delen styrte biskop Olav Engelbrektsson. Han motsatte seg en luthersk konge av all makt, og tvang de øvrige rådsmedlemmer til konfrontasjon. Men da grevefeiden endte med total seier for Christian og han sendte troppestyrker til Norge, var spillet ute og Olav rømte landet. Riksrådet godtok Christian III som konge, ble selv oppløst og Norge mistet sin selvstendighet og ble et lydrike under Danmark.
Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]
Christian giftet seg med Dorothea i 1525 og fikk etter hvert fem barn.[4]
- 1. Anna (22. eller 25. november 1532 – 1. oktober 1585), i 1548 gift med kurfyrste August av Sachsen
- 2. Frederik, (1534–88)
- 3. Magnus (26. august 1540 – 18. mars 1583 i Pilten, Kurland), biskop av Øsel og Kurland
- 4. Hans (1545–1622), stamfar til Christian den IX og dermed til det nåværende danske og norske kongehuset Glücksburg
- 5. Dorothea (29. juni 1546 på Koldinghus – 6. januar 1617), 12. oktober 1561 gift med hertug Wilhelm av Braunschweig-Lüneburg-Celle, gjennom en av sine sønner oldemor til grunnleggeren av det nåværende britiske kongehus.
Christian III døde i Koldinghus den 1. januar 1559, ble bisatt i Odense domkirke samme år, og ble overført til Roskilde domkirke i 1579. Gravmonumentet er utført av den nederlandske arkitekten og billedhuggeren Cornelis Floris de Vriendt.
Han ble etterfulgt på tronen av sin sønn Frederik II.
Stamtavle[rediger | rediger kilde]
| Aner til Christian III av Danmark og Norge | |||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||||||||||||||
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119217120, besøkt 16. oktober 2015
- ^ The Peerage person ID p10228.htm#i102274, besøkt 7. august 2020
- ^ «Christian 3 – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 20. januar 2017.
- ^ Dorothea i Dansk Kvindebiografisk Leksikon
| Forgjenger: Interregnum Frederik I |
Konge av Danmark |
Etterfølger: Frederik II |
| Konge av Norge |