Margrete av Valois

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Margrete av Valois
Dronning av Navarra og Frankrike
CLOUET MARGUERITE DE VALOIS.jpg
Født 14. mai 1553
Château de Saint-Germain-en-Laye
rundt 19 km vest for Paris
Død 27. mars 1615 (61 år)
Hostel de la Reyne Margueritte, Paris
Begravet Klosterkirken Saint-Denis
Ektefelle Henrik IV
Foreldre Henrik II av Frankrike
Katharina de' Medici
Far Henrik II av Frankrike
Mor Katharina de' Medici
Bror
Totalt 6
Søster Q1134100, Diane de France, Elisabeth av Valois, Claude av Valois, Q4542229
Nasjonalitet Frankrike
Religion Den romersk-katolske kirke
Fyrstehus Huset Valois

Margrete av Valois (fransk: Marguerite, 14. mai 155327. mars 1615) var dronning av Navarra og av Frankrike i løpet av slutten av 1500-tallet. Hun er også omtalt som Margrete av Frankrike ettersom hun var fransk prinsesse av fødsel og som senere ble fransk dronning ved ekteskap. Hun er kjent som det siste medlem av den aristokratiske Huset Valois. Til tross for at hun var troende katolikk ble hun giftet med den hugenottiske kongen Henrik IV og dermed en kasteball i de religiøse og politiske uroligheter i denne tiden. I tillegg er Margrete kjent for mange rykter om et utsvevende liv og for å ha avslørt andres i sine Memoarer.[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Som en datter av kong Henrik II av Frankrike og Katharina de' Medici var Margrete søster av kongene Frans II, Karl IX og Henrik III av Frankrike, og av dronning Elisabeth av Valois, dronning av Spania. Hennes far arrangerte at ble gift med en fjern fetter, kong Henrik III av Navarra, og hun ble da dronning av Navarra i 1572. I 1589, etter alle hennes brødre hadde dødd uten avle arvinger, ble Margretes ektemann Henrik, som var den eldste arving på mannssiden arving til Frankrikes trone ("Prince du sang"), og etterfulgte som kong Henrik IV av Frankrike, den første konge av Huset Bourbon. Hun ble således dronning av Frankrike som hans hustru.

Blodbryllupet i Paris[rediger | rediger kilde]

Margrete ble gift med Henrik i 1572. Under bryllupsfestlighetene inntraff den såkalte Bartolomeusnatten natten til 24. august. Hendelsen er også kjent som Blodbryllupet i Paris. Under bryllupsfesten utførte katolikkene en storstilt massakre på hugenottene som ble drept i tusenvis i Paris og resten av Frankrike. Ekteparet ble tatt til fange og kunne ikke forlate Paris før i 1578. Samme år kom de til Navarras hovedstad Pau.

Margrete trivdes ikke i Pau og i 1582 reiste hun tilbake til Paris. Her tilbrakte hun de neste to årene inntil hun tok opphold i Nerac. Ved utbruddet av den åttende religionskrigen i 1585 flyktet hun til Agen, et sted som inngikk i hennes personlige len. Her tok hun makten ved et kupp. Etter noen måneder gjorde innbyggerne opprør og Margrete måtte flykte. I 1586 tok broren Henrik III henne til fange og satte henne i fangenskap i borgen Usson i Auvergne. Her tilbrakte hun de neste 18 årene. I denne perioden skrev hun sine memoarer som kom ut etter hennes død.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Ekteskapet med Henrik IV var blitt annuller i 1599 av paven og Henrik giftet seg på nytt med Maria de' Medici. Forsonet med sin tidligere ektefelle kom Margrete tilbake til Paris på begynnelsen av 1600-tallet og etablerte seg som midtpunkt for en krets av forfattere og kunstnere. Hun hjalp ofte til med å planlegge arrangementer ved hoffet og var med på oppfostringen av Henrik IV og Maries barn.

Margrete døde i mars 1615 og ble gravlagt i Klosterkirken Saint-Denis. Kisten har senere forsvunnet og det er ikke kjent om den ble fjernet i forbindelse med reparasjonsarbeider eller om den ble ødelagt under den franske revolusjon.

Myter og fakta[rediger | rediger kilde]

Som dronning for andre gang ble Margrete underkastet mange politiske manipulasjoner, inkludert i å bli holdt fengselet, om enn i den komfortabel borg Château d'Usson i Auvergne, av hennes egen bror Henrik III av Frankrike i flere år. Hennes liv var alt annet enn passivt. Både hun selv og hennes ektemann var eksempler på den tøylesløse samtiden, men selv om hun og ektemannen jevnlig bodde adskilt, beholdt de bortimot hele tiden et godt vennskap.[1] Hun var berømt for sin skjønnhet og sin stil, men beryktet for et utsvevende levevis. Hun var en av de mest moteriktige kvinner i sin tid, og hadde stor påvirkning på de europeiske hoff for sine klær og drakter. Som konsekvens av hennes store interesse for skjønnhet og stil, hevdes at hun hadde mange elskere både i ekteskapet og etter at det ble annullert. De best kjente skal ha vært Joseph Boniface de La Môle, Jacques de Harlay, seigneur de Champvallon og Louis de Bussy d'Amboise.

Det er knapphet på pålitelig informasjon om henne, og historikerne har i stor grad oversett henne, og isteden har hennes liv blitt omgitt av myter som har tatt plassen til fakta. Disse mytene ble fornyet og forsterket av romanforfatteren Alexandre Dumas’ fiktive fortelling, La Reine Margot (1845) som framstilte henne som en listig og slu, og ikke minst seksuell avvikende. Denne romanen ble bortimot umiddelbart oversatt til engelsk, først anonymt, og kort tid etter av David Bogue som Marguerite de Valois: An Historical Romance.[2] Hennes liv inspirerte en rekke fortellinger, en av dem var William Shakespeares tidlige komedie Kjært besvær forgjeves, utgitt i 1598 i hennes egen levetid.[3]

Disse påstandene ble også formidlet i hennes egen levetid, men hun selv nektet alltid for dem, og det er få historiske bevis som understøtter myten.[4] Det er ingen tvil om at hun hadde flere affærer, men det er ingenting som støtter påstandene om incest og orgier. Isteden synes det som om hun hadde noen få emosjonelle og langvarige forhold som ble tolerert av hennes ektemann, som selv hadde tallrike egne affærer.[4]

Memoarer[rediger | rediger kilde]

Etter at hennes ekteskap med Henrik ble annullert, beholdt hun tittelen som dronning. Hun besøkte dronning Maria de' Medici jevnlig på lik status, og kongen konsulterte henne jevnlig om viktige affærer. Hennes liv ble ikke kortvarig, men preget av kultivering av kunstartene, og døde i Paris i mars 1615.[1] Mens hun satt fengslet av sin bror i atten år, benyttet hun tiden til å skrive sine memoarer, som omfattet en rekke fortellinger knyttet til striden til sine brødre Karl IX og Henrik III med hennes ektemann Henrik IV. Hennes brev og memoarer, som hovedsakelig ble skrevet på 1590-tallet, er stilmessig kompetent skrevet, og står fram som de fremste på 1500-tallet. De viser et annet bilde av henne enn hva myten om henne framstilte henne som og gir en moderne leser et glimt av hennes egentlige personlighet. Hun valgte å skrive dem i form av epistler og begynte dem som en rekke av brev til hennes barndomsvenn Pierre de Bourdeille Brantôme. Hun var lojal for sin Valois-familie og til tross for de mange uhyrligheter som ble gjort av sine brødre kritiserte hun dem aldri sin skrifter. Hun var også lojal til sin ektemann, til tross for at følelsene for hverandre var tidvis lunkne. Memoarene ble utgitt i 1628, først etter hennes død.[4][5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Margaret of Valois, NNDB
  2. ^ Coward, D. (1997): «Note on the Text» i: Dumas, Alexandre: La Reine Margot, Oxford: Oxford University Press, s. xxv.
  3. ^ Londre, Felicia Hardison (2015): Love's Labour's Lost: Critical Essays, Routledge, s. 86
  4. ^ a b c Armour, Karin M. (2004): A Portrait of Power: The Importance of Marguerite de Valois in Sixteenth Century French Royal Politics (PDF), Eastern Michigan University
  5. ^ Marguerite de Valois (2004): Secret Memoirs of Marguerite de Valois: Queen of Navarre, University Press of the Pacific, ISBN 978-1410213594

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]