Hopp til innhold

Det portugisiske imperiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det portugisiske imperiet (1410-1999)

Det portugisiske imperiet var det første verdensomspennende imperiet i historien, og det eldste og mest langvarige av de vesteuropeiske kolonirikene. Imperiet varte fra 1415 til 1999.

Det var tilknytningen til havet som gjorde at kongedømmet kunne erobre Ceuta i 1415 og utforske Atlanterhavet tidlig på 1400-tallet. Henrik Sjøfareren grunnla en sjøfartsskole i Sagres, og dette skapte grunnlag for oppfinnelser som karavellen i tillegg til at den portugisiske kartografien ble videreutviklet. I 1498 klarte man å finne sjøruten til India, og Portugal begynte å ekspandere utover i verden. De berømte oppdagerne Bartolomeu Diaz, Vasco da Gama og Magellan var portugisere, selv om den sistnevnte seilte for den spanske krone, som var Portugals konkurrent innen sjøfart etter 1492.

Imperiet var avgrenset til en samling av små, men godt bevoktede utposter langs kysten, på grunn av Portugals relativt lave folketall og lille utstrekning. Imperiet var på sitt mektigste på 1500-tallet, men på grunn av manglende engasjement fra Habsburg-kongene og konkurransen fra de nye kolonimaktene England, Frankrike og Nederland, startet et langvarig og gradvis forfall. Etter 1700-tallet konsentrerte Portugal seg om koloniseringen av Brasil og de afrikanske territoriene. Gull fra Brasil ga ny næring til imperiet, men det katastrofale jordskjelvet i Lisboa i 1755, gikk svært hardt ut over imperiehovedstaden, og ble begynnelsen på slutten av Portugals mektige posisjon på den internasjonale politiske arenaen. I 1822 ble Brasil uavhengig, og i 1890 gjorde det britiske ultimatumet slutt på de portugisiske planene om en lignende storkoloni i Afrika.

Etter andre verdenskrig forsøkte Portugal under Salazar-regimet å motarbeide avkoloniseringen, noe som førte til at den portugisiske kolonikrigen brøt ut i 1961. Den varte til 1974. Etter at Goa og Daman og Diu ble overtatt av India, ble det portugisiske herredømmet i Asia redusert til å bare omfatte Macao (egentlig et kinesisk territorium forvaltet av Portugal) og Øst-Timor. Etter nellikrevolusjonen i 1974 endret Portugal politisk kurs og begynte å støtte selvstendighet for koloniene sine. Det oversjøiske portugisiske imperiet fikk en endelig slutt da Portugal overleverte Macao til Kina i 1999, selv om Øst-Timor var et de jure portugisisk territorium fram til det ble uavhengig i 2002. Imperiet har fått en kulturell arvtaker gjennom Samveldet av portugisiskspråklige land, CPLP.

Begynnelsen på imperiet (1415-1494)

[rediger | rediger kilde]
Statue av Henrik Sjøfareren, prinsen som støttet mange av Portugals tidlige utforskingsekspedisjoner.
Foto: Juntas

Den portugisiske gjenerobringen av territoriet fra araberne (på portugisisk reconquista), nådde høydepunktet i 1249, da Alfonso III erobret Algarve, og dermed fastsatte de portugisiske grensene på den Den iberiske halvøya, som har vært nærmest uendret til i dag. I løpet av 1500-tallet brukte kongehusene Aragón og Portugal sjøveien for å ekspandere territoriene sine. Den kastiljanske tronen erobret ikke det siste mauriske forsvarsverket før 1492. Det aragonske imperiet, som hadde gjennomført sin reconquista i 1266, konsentrerte seg om Middelhavet, mens det portugisiske imperiet fokuserte på Atlanterhavet og Nord-Afrika.

Portugisiske soldater tok kontroll over Ceuta på den nordafrikanske kysten i 1415 og nedkjempet maurerne, som forsøkte en gjenerobring i 1418. I 1419 ble to av Henrik Sjøfarerens kapteiner, João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira ført av en storm til øya Madeira. I 1427 oppdaget en annen portugisisk kaptein øygruppa Asorene.

Under en ekspedisjon til Tanger i 1436, sendt ut av kong Edvard av Portugal, (1433–1438), ble den portugisiske hæren nedkjempet, men klarte å unngå å bli ødelagt ved at de lot prins Ferdinand, kongens yngste bror, bli tatt som gissel. Prins Henriks kapteiner fortsatte med å utforske Afrika og Atlanterhavet. I 1434 ble sjøveien rundt Cape Bojador funnet. I 1441 kom den første ladningen med slaver til Lisboa, og slavehandelen skulle snart bli en av de mest lønnsomme inntektskildene til det portugisiske imperiet. Senegal og Kapp Verde ble nådd i 1445. I 1446 var António Fernandes nær ved å nå Sierra Leone.

I mellomtiden fortsatte koloniseringen på Asorene (fra og med 1439) og Madeira, hvor nybyggere fra Portugal, Frankrike og Flandern produserte sukker og vin. Gull fra Guinea stimulerte den portugisiske handelsøkonomien, og det ble tydelig at oppdagelsene ikke bare hadde religiøse og vitenskapelige fordeler, men i tillegg hadde vært svært økonomisk lønnsomme.

Under Alfonso V, Afrikaneren (1443–1481), ble Guineagolfen utforsket helt fram til Cape St Catherine, og det ble sendt tre ekspedisjoner til Marokko i 1458, 1461 og 1471. I 1458 ble Alcácer Ceguer (El Qsar es Seghir på arabisk) erobret fra maurerne, og i 1471 ble Arzila og Tanger erobret.

I 1474 fikk oppdageren João Vaz Corte-Real et kapitani på Asorene for å ha oppdaget Terra Nova dos Bacalhaus (Det nye torskefisklandet) i 1472. Enkelte hevder at dette er Newfoundland. Det er mulig at dette kan være riktig, men det er få bevis på dette på grunn av at portugiserne ga ut svært lite informasjon om sine egne oppdagelser. Enkelte bevis kan kanskje bekrefte teorien. João Vaz Corte-Real var nemlig far til Corte-Real-brødrene som utforsket Newfoundland i 1500.

Alfonso V gjorde krav på den kastiljansk-leonske tronen da han giftet seg med prinsesse Joan av Castilla, men Isabella utropte seg selv til dronning av Castilla. Alcáçovas-avtalen som ble undertegnet i 1479 ga Portugal enerett til å seile på havet nedenfor Kanariøyene, og portugiserne valgte da å anerkjenne Isabella som dronning av Castilla.

Under João II av Portugal (1481–1495) ble fortet São Jorge da Mina, i dag Elmina i Ghana, grunnlagt for å verne Guinea-handelen. Dette ble det portugisiske hovedkvarteret i Vest-Afrika fram til 1637. Diogo Cão oppdaget Kongo i 1482 og nådde Cape Cross i 1486. I 1488 rundet Bartolomeu Diaz Kapp det gode håp, og dermed var passasjen til India åpen.

Tordesillastraktaten (1494)

[rediger | rediger kilde]
Første side av Tordesillastraktaten, som delte verden mellom Spania og Portugal.

Portugal så for seg et enormt handelspotensial gjennom en mulig sjøvei rundt Afrika til India og resten av Asia, og arbeidet offensivt for å oppnå dette både med handelsutposter og festninger.

Pavebullen Inter caetera i 1493 og Tordesillastraktaten i 1494 delte verden utenfor Europa mellom Portugal og Spania. Linjen ble bestemt til å være nord-sør-meridianen 1550 km vest for Kapp Verde-øyene utenfor vestkysten av Afrika. Dette resulterte i at hele Afrika og nesten hele Asia ville tilhøre Portugal, mens nesten hele den nye verden ville tilhøre Spania.

Det første forslaget fra pave Aleksander VI om plasseringen av linjen ble flyttet litt vestover av João den II av Portugal, og dette ble godtatt. Denne nye linjen gjorde at Brasil og Newfoundland (etter datidens oppfatning) ble en del av Portugal i året 1500. Siden avstanden som ble foreslått av João II ikke er et «rundt» tall (370 sjømil (970 engelske mil; 1560 km)),[1] hevder enkelte at Portugal kjente til disse landområdene før Tordesillastraktaten i 1494. João den II døde året etter, i 1495.

Imperiets glansdager (1494-1580)

[rediger | rediger kilde]
Portugisisk villa i Goa.
Foto: Dominik Hundhammer

Etter at Tordesillastraktaten var signert, fikk Portugal enerett på å seile rundt Afrika, og i 1498 nådde Vasco da Gama India, og etablerte de første portugisiske utpostene der. Snart var Portugal senteret for handelen med Øst.

I Øst-Afrika ble små muslimske stater langs kysten av Mosambik, Kilwa, Brava og Mombasa, enten ødelagt eller de ble undersåtter eller allierte av Portugal. Pêro da Covilhã nådde Etiopia allerede i 1490 ved å reise i skjul, og en delegasjon av diplomater møtte lederen for landet i 1520. Den 22. april 1500 gikk Pedro Álvares Cabral i land på det som i dag er Porto Seguro i Brasil, og det ble etablert midlertidige handelsstasjoner for å sanke inn brasiltre som ble brukt til farging.

Sokotra i Det arabiske havet ble okkupert i 1506, og i det samme året besøkte Lourenço d'Almeida Ceylon. I Det indiske hav ble Madagaskar oppdaget i 1507 av et av Pedro Álvares Cabrals skip, og landet ble delvis utforsket av Tristão da Cunha. Mauritius ble oppdaget i det samme året. I 1509 vant portugiserne sjøslaget ved Diu mot en koalisjon sammensatt av Ottoman-sultanen Beyazid II, sultanen av Gujarat, mamelukksultanen av Kairo, raja Samoothiri av Kozhikode, Den venetianske republikken og Ragusan-republikken (Dubrovnik). Det andre slaget om Diu i 1538 gjorde ende på de ottomanske framstøtene i India og bekreftet det portugisiske eneveldet i Det indiske hav.

Portugal grunnla handelsstasjoner på fjerne steder som Goa, Malakka, Molukkene, Macao og Nagasaki. Portugal holdt både europeiske og asiatiske konkurrenter unna, og dominerte ikke bare handelen mellom Asia og Europa, men også mye av handelen mellom ulike regioner i Asia, slik som India, Indonesia, Kina og Japan. Jesuittmisjonærer som den spanske Francis Xavier fulgte portugiserne for å spre den romersk-katolske kristendommen til Asia med vekslende hell.

Mens portugisiske skip utforsket Asia og Sør-Amerika, fikk João Fernandes Lavrador og Corte-Real-brødrene tillatelse av kong Manuel I av Portugal til å utforske Nord-Atlanteren. Lavrador gjenoppdaget Grønland og utforsket området Labrador, som ble oppkalt etter ham. Miguel og Gaspar Corte-Real utforsket Newfoundland og omkringliggende områder. Torsken på Newfoundland banks ble utnyttet og det ble innført skatter for å gi inntekter til kongedømmet. João Álvares Fagundes ba i 1521 om tillatelse til å bygge en koloni i området, og fikk godkjenning av kongen. Kolonien ble forlatt i løpet av fem år, men årsaken til dette er ikke kjent. Siden de afrikanske og asiatiske territoriene var mer lukrative, dalte den portugisiske interessen for Nord-Amerika. I siste halvdel av det 16. hundreår hadde Portugal avgrenset aktiviteten i Newfoundland og Labrador til fiskeri.

I 1503 oppdaget en portugisisk ekspedisjon under ledelse av Gonçalo Coelho at franskmennene gjorde landtog og plyndret området som tilsvarer dagens Brasil. I 1530 organiserte João III koloniseringen av Brasil rundt 15 capitanias hereditárias ('arvelige kapitani-områder'), som ble tilbudt alle de som ville administrere og utforske dem. Det samme året ble en ny ekspedisjon sendt ut under ledelse av Martim Afonso de Souza med ordre om å patruljere hele den brasilianske kysten, kaste ut franskmennene, og grunnlegge de første kolonibyene; São Vicente på kysten, og São Paulo ved høyslettene. Bare to av de 15 opprinnelige kapitania, Pernambuco og São Vicente, opplevde vekst. Da bosettingene ble permanente ble sukkerrør-industrien innført, og den krevde svært mye arbeidskraft. Først ble behovet dekket av indianere, og senere afrikanske slaver. Den første generalguvernøren over Brasil, Tomé de Sousa ble sendt ut i 1549. Han erklærte kapitani-systemet for ineffektivt, og grunnla hovedstaden Salvador ved Baía de Todos os Santos. De første jesuittene kom samme år.

Den tredje guvernørgeneralen i Brasil, portugiseren Mem de Sá, lyktes i å ødelegge den franske kolonien i Guanabarabukten, som hadde navnet France Antarctique, i årene mellom 1565 og 1567. Kolonien hadde da eksistert i 10 år. Mem de Sá grunnla da, sammen med nevøen Estácio de Sá, byen Rio de Janeiro i mars 1567.

I 1578 kom portugisiske korsfarere inn mot Marokko, og ble møtt av Ahmed Mohammed av Fez ved Alcazarquivir. Det er sannsynlig at Kong Sebastian av Portugal ble drept i kampene eller at han ble henrettet i etterkant. Slaget markerte slutten på Portugals ambisjoner om verdensherredømme.

Kongehuset Habsburg (1580-1640)

[rediger | rediger kilde]

Mellom 1580 og 1640 var den portugisiske tronen under de spanske Habsburg-kongene, noe som utgjorde det største koloniimperiet noensinne til da. I 1583 sendte Filip I av Portugal, II av Spania den sammenslåtte Iberiske flåten ut for å fjerne franske handelsmenn fra Asorene. Asorene var den siste delen av Portugal som sto imot Filips herredøme.

Med to verdensomspennende imperier å styre over, og med konkurransen fra nederlenderne, engelskmennene og franskmennene, lot Habsburg-kongene være å verne om flere av de portugisiske territoriene rundt om i verden. I denne perioden mistet Portugal flere store område til de andre kolonimaktene.

Den portugisiske ekspansjonen fortsatte i Amerika vest for meridianen som ble bestemt av Tordesillastraktaten. Portugal greide å mobilisere en militærekspedisjon som nedkjempet og kastet ut de franske nybyggerne i France Équinoxiale i 1615, mindre enn fire år etter at de kom til landet. Den 30. april 1625 gjenerobret en portugisisk flåte under ledelse av Fadrique de Toledo byen Salvador da Bahia fra nederlenderne. Skvadronen besto av 22 portugisiske skip, 34 spanske skip og 12 500 menn. Tre fjerdedeler var spanske og resten var portugisiske.

Kart over Habsburg-kongenes territorium under unionen mellom Portugal og Spania (1580–1640)

I 1627 falt den kastiljanske økonomien sammen. Nederlenderne, som hadde prioritert å bygge opp flåten sin i løpet av tolvårs-våpenhvilen, knuste den spanske sjøfartshandelen etter at det på nytt hadde brutt ut krig. Spania hadde vært helt avhengig av denne handelen etter krakket. Selv om Spania vant flere seire, måtte de bruke ressursene sine over hele Europa, i tillegg til at den livsviktige sjøfarten måtte vernes mot den nederlandske flåten, som hadde blitt kraftig utbedret. Spanias fiender, slik som Nederland og England, higet etter den spanske rikdommen på den andre siden av havet, og valgte ofte å gå til angrep på de svake portugisiske utpostene enn de spanske. Spanjolene klarte ikke lenger å takle slaget om sjøen. Dermed oppsto den nederlandsk-portugisiske krigen.

Mellom 1638 og 1640 skaffet Nederland kontroll over Nordøst-Brasil, med hovedsete i Recife. Portugiserne vant en viktig seier i det andre slaget om Guararapes i 1649. Innen 1654 hadde nederlenderne overgitt seg og gitt tilbake kontrollen av alle områdene til portugiserne.

Selv om de nederlandske koloniene i Brasil ble utslettet, greide nederlenderne å okkupere Ceylon, Kapp det gode håp og Østindia, og å ta over handelen med Japan i Nagasaki. De portugisiske territoriene i Asia ble redusert til noen baser i Macao, Øst-Timor og Portugisisk India.

Den brasilianske rikdommen (1640-1822)

[rediger | rediger kilde]
Tiradentes henrettet.

Tapet av kolonier var en av grunnene til at unionen med Spania tok slutt. I 1640 ble João IV erklært konge av Portugal og den portugisiske gjenopprettelseskrigen startet. I 1668 anerkjente Spania slutten på den Iberiske unionen i bytte mot at Portugal ga Ceuta til den spanske kronen.

I 1661 ga portugiserne Bombay og Tanger til England som del av en handel, og i løpet av de neste hundre åra utviklet britene seg til å bli den dominerende makten i India etter som Mogulimperiet gikk i oppløsning. Andre aktører var nesten totalt ekskludert fra å handle der, men Portugal greide å holde på Goa og flere mindre baser gjennom koloniperioden.

I 1755 ble Lisboa rammet av et katastrofalt jordskjelv med en påfølgende tsunami som tok livet av mer enn 100.000 mennesker av en befolkning på 275.000. Dette hadde sterk innvirkning på de portugisiske koloniambisjonene på slutten av 1700-tallet.

Selv om Brasil i starten ikke hadde så stor betydning, kom området til å bli hovedsenteret for det portugisiske koloniprosjektet, og Portugal hentet ut ressurser som gull, edelstein, sukkerrør, kaffe og andre avlinger. Frivillig utvandring til Brasil fra Europa og slavehandelen fra Afrika gjorde at befolkningen økte mye, og i dag er Brasil det største portugisisktalende landet i verden.

I motsetning til spanjolene, delte ikke portugiserne opp det koloniserte området sitt i Amerika. Kapitaniene som ble opprettet i starten måtte innordne seg under en sentral administrasjon i Salvador som rapporterte direkte til kongehuset i Lisboa.

I 1789 oppsto det en opprørsgruppe som ville frigjøre Brasil fra Portugal, som fikk navnet Inconfidência Mineira. Dette ble det slått ned på, og lederen Tiradentes ble hengt.

I 1808 invaderte de franske troppene Portugal under ledelse av Napoleon, og kronprinsen Dom João beordret at kongehuset og hoffet skulle flyttes til Brasil. I 1815 ble Brasil oppgradert til kongedømme, og den portugisiske staten fikk det offisielle namnet Det forente kongedømmet Portugal, Brasil og Algarve (Reino Unido de Portugal, Brasil e Algarve). I den konstitusjonelle rettsforsamlingen, Cortes Constitucionais Portuguesas ble det også valgt inn brasilianske representanter.

Dom João flyttet regjeringshovedkvarteret til Brasil i 1808, i et forsøk på å flykte fra Napoleon. Brasil ble da et kongedømme under Dom João VI. Selv om kongefamilien returnerte til Portugal i 1821, var det skapt et voksende ønske om frihet blant brasilianerne. I 1822 erklærte sønnen til Dom João VI, da kronprins Dom Pedro I, selvstendighet fra Portugal, og ble kronet til keiser.

Portugisisk Afrika og de oversjøiske provinsene (1822-1961)

[rediger | rediger kilde]
Den mosambikiske kongen Gungunhana gjorde opprør og ble sendt i eksil. Her sammen med konene sine, som også ble sendt i eksil, i 1899.

Da den europeiske kolonialismen hadde sin glanstid på 1800-tallet, hadde Portugal mistet territoriet sitt i Sør-Amerika og nesten alle i Asia. I denne perioden fokuserte den portugisiske kolonimakten på å ekspandere utpostene i Afrika. Målet var å gjøre dem om til større landenheter slik at de kunne stå imot de andre europeiske kolonimaktene. De portugisiske territoriene ble da det som i dag tilsvarer Kapp Verde, São Tomé og Príncipe, Angola og Mosambik.

Portugal utforsket innlandsområdene i Angola og Mosambik, og oppdagere som Hermenegildo Capelo og Roberto Ivens var blant de første europeerne som krysset Afrika fra vest til øst. På slutten av 1800-tallet var målet til portugiserne å gjennomføre prosjektet med «Det rosa kartet», som skulle innebære å knytte de to koloniene sammen. Denne idéen var uakseptabel for britene, som på sin side hadde et prosjekt om å lage en linje gjennom Afrika fra nord til sør, mellom Kairo og Cape Town. Det britiske ultimatum i 1890 ble godtatt av kong Carlos I av Portugal, og «Det rosa kartet» ble skrinlagt. Republikanerne brukte kongens reaksjon mot ultimatumet som ledd i den anti-monarkistbevegelsen. I 1908 ble kong Carlos og prins Luís Filipe drept i Lisboa. Broren til Luís Filipe, Manuel, ble kronet til kong Manuel II av Portugal. To år seinere ble Portugal omgjort til republikk.

Under 1. verdenskrigen ble Mosambik truet av tyske styrker, og Portugal ble med i krigen for å verne om koloniene. Portugal var i dårlig forfatning på grunn av de ineffektive og kortvarige republikanske regjeringene, og dette ble forsterket av krigen. I 1926 fikk Portugal et fascistisk regime.

António de Oliveira Salazar tok makten i 1933, og utøvde et diktatorisk regime. Han regnet de portugisiske koloniene som oversjøiske provinser tilhørende Portugal, og han motarbeidet aktivt frigjøringen av koloniene i motsetning til andre kolonimakter, som England, Frankrike og Nederland. Portugal ble dermed det landet som holdt lengst på de større koloniområdene sine.

Den kalde krigen skapte enda mer ustabilitet, siden USA og Sovjetunionen jobbet for å utvide sine kontrollsfærer. I 1957 invaderte India Dadra og Nagar Haveli, og i 1961 ble Goa og Daman og Diu invadert. Dette betydde slutten for det portugisiske kolonistyret i India.

I 1961 greide ikke lenger Portugal å stoppe frigjøringsbevegelsene i Afrika, og Den portugisiske kolonikrigen brøt ut.

Forfall og kollaps (1961-1999)

[rediger | rediger kilde]
Monumentet over de portugisiske oppdagelsene i Lisboa.

Den portugisiske kolonikrigen var hardest i Portugisisk Guinea (nå Guinea-Bissau), Angola og Mosambik, og de portugisiske styrkene var utsatt for mange dødelige angrep. Den feilslåtte krigen mot de ulike geriljabevegelsene fikk en altfor høy pris for Salazar-regimet, og i 1974 kollapset regimet under den såkalte Nellikrevolusjonen. Det nye, demokratiske regimet som kom etter Salazar, gjorde med en gang slutt på krigene, og startet forhandlingene om tilbaketrekking fra de afrikanske koloniene. I både Mosambik og Angola brøt det omgående ut borgerkrig mellom kommunistiske regjeringer dannet av tidligere opprørsgrupper mot kolonimakta, og støttet av Sovjetunionen og Cuba, mot rebellgrupper støttet av blant andre Zaire, Sør-Afrika og USA.

Øst-Timor ble også uavhengig, men ble omgående invadert av nabolandet Indonesia, som okkuperte landet fram til 1999.

Det portugisiske oversjøiske imperiet tok endelig slutt da Portugal overga Macao til Kina i 1999. Avtalen var forhandlet fram under lignende forutsetninger som avtalen for overleveringen av Hongkong fra Storbritannia. I 1999 ble Øst-Timor frigjort fra den indonesiske okkupasjonsmakten, og ble etablert som en selvstendig stat etter en folkeavstemning i 2002.

De sju tidligere portugisiske koloniene som nå er selvstendige land, har sammen med Portugal dannet Samveldet for portugisisktalende stater, CPLP.

Territoriene til det portugisiske imperiet

[rediger | rediger kilde]

I Afrika

[rediger | rediger kilde]
  • Angola/Portugisisk Vest-Afrika – koloni (1575–1589); kronkoloni (1589–1951); oversjøisk provins (1951–1971); delstat (1971–1975). Uavhengig 1975.
  • Arguin/Arguim – (1455–1633)
  • Accra (1557–1578)
  • Cabinda – protektorat (1883–1887); Congo, distrikt (1887–1921); intendat under Maquela (1921–1922); underordnet Zaire, distrikt (1922–1930); Intendat under Zaire og Cabinda (1930–1932); intendat under Angola (1932–1934); underordnet Angola (1934–1945); gjenopprettet som distrikt (1946–1975). Kontrollert av Frente Nacional para a Libertação de Angola (Den nasjonale angolanske frigjøringsfronten) som del av det uavhengige Angola i 1975. Cabinda erklært som republikk i 1975, ikke anerkjent av Portugal eller Angola.
  • Cabo Verde/Cape Verde – bosettinger (1462–1495); underlagt kronkoloniene (1495–1587); kronkoloni (1587–1951); oversjøisk provins (1951–1974); selvstendig republikk (1974–1975). Uavhengig i 1975.
  • Ceuta – erobret territorium (1415–1640). Ble spansk 1640.
  • Elmina – erobret territorium (1482–1637)
  • Fernando Póo og Annobón – kolonier (1474–1778). Gitt til Spania i 1778.
  • Den portugisiske gullkysten – (1482–1642), overgitt til Den nederlandske gullkysten i 1642
Det portugisiske flagget blir firet for siste gang i Guinea-Bissau i 1974
  • Guiné Portuguesa/Portugisisk guinea – koloni (1879–1951); oversjøisk provins (1951–1974). Unilateral uavhengigheit erklært i 1973, anerkjent av Portugal i 1974.
    • Cacheu – kapitani (1640–1879). Slått sammen med Bissau i 1879.
    • Bissau – bosetting under Cacheu (1687–1696); kapitani (1696–1707); forlatt (1707–1753); separat koloni under Kapp Verde (1753–1879). Slått sammen med Cacehu i 1879.
  • Madagaskar – sørlige del (1496–1550)
  • Madeira – erobret territorium (1418–1420); koloni (1420–1580); kronkoloni (1580–1834); autonomt distrikt (1834–1976). Omgjort til autonom region i 1976.
  • Mascarene-øyene – befestet utpost (1498–1540)
  • Malindi – okkupasjon (1500–1630)
  • Mombasa – okkupasjon (1593–1638); koloni under Goa (1638-1698; 1728-1729). Under Oman i 1729.
  • Marokko -enklaver
    • Aguz/Souira Guedima (1506–1525)
    • Alcacer Ceguer/El Qsar es Seghir (1458–1550)
    • Arzila/Asilah (1471-1550; 1577-1589). Tilbake til Marokko i 1589.
    • Azamor/Azemmour (1513–1541). By tilbake til Marokko i 1541.
    • Mazagan/El Jadida (1485–1550); erobring (1506–1769). Innlemmet i Marokko i 1769.
    • Mogador/Essaouira (1506–1510)
    • Safim/Safi (1488–1541)
    • Santa Cruz do Cabo de Gué/Agadir (1505–1541)
  • Mosambik/Portugisisk Øst-Afrika) – erobring (1498–1501); under Goa (1501–1569); generalkapitani (1569–1609); koloni under Goa (1609–1752); koloni (1752–1951); oversjøisk provins (1951–1971); delstat (1971–1974); lokal overgangsregjering (1974–1975). Uavhengig i 1975.
  • Quíloa (1505–1512)
  • Saint Laurent-øyene (Madagaskar) – befestet utpost (1498–1540)
  • São João Baptista de Ajudá – fort under Brasil (1721–1730); under São Tomé og Príncipe (1865–1869). Annektert av Dahomey i 1961.
  • São Tomé e Príncipe – kronkoloni (1753–1951); oversjøisk provins (1951–1971); lokalt administrert (1971–1975). Uavhengig i 1975.
    • São Tomé – Erobring (1470–1485); koloni (1485–1522); kronkoloni (1522–1641); administrert under nederlandsk okkupasjon (1641–1648). Okkupert av Frankrike i 1648.
    • Príncipe – koloni (1500–1573). Slått sammen med São Tomé i 1573.
  • Tanger – erobring (1471–1662). Gitt til England i 1662.
  • Zanzibar – erobring (1503–1698). Ble del av Oman i 1698.
  • Ziguinchor – erobring (1645–1888). Gitt til Frankrike i 1888.

I Nord-Amerika og Nord-Atlanteren

[rediger | rediger kilde]
  • Asorene – kolonier (1427–1766); generalkapitani (1766–1831); De autonome distriktene Angra do Heroismo, Horta og Ponta Delgada (1831–1976). Autonom region i 1976.
  • Corte-Real-landet (Newfoundland) – erobring (1500–1521); koloni (1521–1526); forlatt
    • Terra Nova (Newfoundland), også kjent som Terra dos Bacalhaus (Torskelandet) – erobring (1500–1521); koloni (1521–1526)
    • Nova Scotia – erobring (1500–1521); koloni (1521–1526)
  • Labrador – erobring (1499–1521); koloni (1521–1526); forlatt
  • Sør-Grønland (Lavrador-øya) – erobring (1499-?); forlatt

I Sentral- og Sør-Amerika

[rediger | rediger kilde]
  • Barbados – Erobring kjent som Os Barbados, oppdaget av Pedro Campos i 1536 som et eksilområde for brasilianske jøder. Det eneste territoriet i Karibia som portugiserne hadde i 84 år før Portugal forlot øya til fordel for oppdagelsesferder nærmere Brasil.
  • Brasil – Erobret territorium kjent som Ilha de Santa Cruz, seinere Terra de Vera Cruz (1500–1530); koloni (1530- 1714); visekongedømme (1714–1815); kongedømme under Det forente kongeriket Portugal (1815–1822), uavhengig i 1822.
  • Cisplatina (Uruguay) – erobring (1808–1822). Kapitani i 1817 (del av Det forente kongedømmet Portugal, Brasil og Algarves). Innlemmet under det nye Det brasilianske imperium i 1822. Uavhengig i 1827, endret navn til Uruguay.
  • Fransk Guyana – erobring (1809–1817). Tilbake til Frankrike i 1817.
  • Nova Colônia do Sacramento – Koloni i dagens Uruguay (1680; 1683-1705; 1715-1777). Gitt til Spania i 1777.

I Asia og Oseania

[rediger | rediger kilde]
  • Bandaøyene (1512–1621)
  • Bahrain – erobring (1521–1602)
  • Burma – bosatt av portugisiske handelsmenn på 1600-tallet og styrt av Felipe de Britto (koloni kalt Syriam, endret navn til Thanlyn).
  • Ceylon (Sri Lanka) – koloni (1597–1658). Nederlenderne tok kontroll i 1656, Jaffna ble tatt i 1658.
  • Flores Island – erobring (1500-1800-tallet)
  • Gamru/Bandar Abbas – erobring (1506–1615)
  • Hormuz/Ormuz – erobring under Goa (1515–1622). Innlemmet i Persarriket i 1622.
  • Lakkadivene (1498–1545)
  • Macao – bosetting (1553–1557), territorium under Goa (1557–1844); oversjøisk provins (1844–1883); kombinert oversjøisk provins med Øst-Timor under Goa (1883–1951); oversjøisk provins (1951–1976); Kinesisk territoium under portugisisk administrasjon (1976–1999). Tilbake til Kina) som en særskilt administrert region i 1999.
  • Makassar (1512–1665)
  • Malacca – bosetting (1511–1641); tapt til Nederland
  • Maldivene – erobring (1518-1521, 1558-1573)
  • Molukkene
    • Amboina/Ambon – bosetting (1576–1605)
    • Ternate – bosetting (1522–1575)
    • Tidore – koloni (1578–1605). Erobret av Nederland i 1605.
  • Muskat – erobring (1515–1650)
  • Nagasaki (Deshima) (1571–1639)
  • Índia Portuguesa/Portugisisk India- oversjøisk provins (1946–1962). Overtatt av India i 1962 og anerkjent av Portugal i 1974.
  • Sokotra – erobring (1506–1511). Ble del av Mahri-sultanatet Qishn og Suqutra
  • Timor-Leste (Øst-Timor) – koloni under Portugisisk India (1642–1844); under Macao (1844–1896); egen koloni (1896–1951); oversjøisk territorium (1951–1975); erklært republikk og erklært unilateralt uavhengig, annektert av Indonesia (1975-1999, anerkjent av FN som portugisisk territorium). Administrert av FN fra 1999 til det ble uavhengig i 2002.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Bethencourt & Curto 2007, s. 165

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_portugisiske_imperiet&oldid=23849900»