Hekseprosessene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
«Die drei Hexen» av Johann Heinrich Füssli.
Tyske torturmetoder brukt i hekseprosessene rundt 1509.

Hekseprosessene eller trolldomsprosessene er betegnelsen på et historisk fenomen i Europa, fra om lag 1420 til rundt 1750. Prosessene innebar rettslig forfølgelse av mennesker som var blitt beskyldt for såkalt trolldomskriminalitet i en eller annen form. Forfølgelse var på sitt mest intense i perioden 1560 til 1630. Prosessenes begrensning til en bestemt tidsperiode av den vestlige sivilisasjonens historie er et av kjennetegnene ved fenomenet, og skiller denne type kriminalitet fra de fleste andre forbrytelser.

Trolldomsprosessene i Norge[rediger | rediger kilde]

Heksemonument i Gloppen, Sogn og Fjordane

Kunstner: Stig Eikaas

I Norge er den korrekte juridiske betegnelsene på forbrytelsen trolldom. Forbryteren var følgelig trollkvinne eller trollmann. Det er altså mest korrekt å tale om trolldomsprosessene i Norge (og i andre skandinaviske land). Det er først mot slutten av 1600-tallet at man i Norge tok i bruk den tyske samlebetegnelsen heks (tysk hexe) for alle typer magi.

Trolldomsprosessene var vanlige rettsprosesser der kongen i Danmark-Norge ga lovene, og domstolene var de lokale bygdetingene (laveste instans på den tiden). De lokale bygdetingene dømte etter trolldomslovene. Prestene hadde ikke noen formell rolle under disse prosessene.[1]

I alt kjenner man navnet på 860 kvinner og menn som ble anklaget for å være trollfolk i Norge. Det er grunn til å tro at det har vært ført prosesser mot dobbelt så mange. Ikke alle sakene endte med fellende dom eller henrettelse. I Norge er det dokumentert at 307 mennesker ble henrettet for trolldom fra 1570-årene til 1695. Trolldomsanklager mot både menn og kvinner var spesielt hyppige imellom ca. 1610 og 1690. Bruken av dødsstraff avtok gradvis etter "toppåret" 1663 og utover mot slutten av 1600-tallet.

I Bergen som var Norges største by til langt inn på 1800-tallet, ble det tent flere heksebål fra slutten av 1500-tallet. En av de mest kjente prosessene var mot Anne Pedersdotter, enken etter Absalon Pedersson Beyer, den teologiske lektor ved byens latinskole. Også konen til Bergens lutherske biskop Anders Foss ble anklaget for trolldom, og det var bare ved biskopens iherdighet at hun ble frikjent fra anklagene i 1592.

I 1617 ga kongen i Danmark-Norge en skjerpende forordning om «trollfolk og deres medvidere». Her tydeliggjøres det hva som menes med «rette trollfolk». Det er mennesker «som med diefvelen sin bebudnig hafver eller med hannom omgaais» og videre heter det at disse «skal straffes paa deris hals uden ald naade!»

Mellom dem som ble henrettet i Norge på 1600-tallet nevnes Johanne Pedersdatter fra Stavanger som ble brent på bål i 1622 for å ha forbannet datteren til presten. Barbro Bjelland fra Sokndal ble brent i 1623, etter å ha innrømmet at hun kunne mane djevelen inn og ut av folk.[2] Etter den skjebnesvangre brannen i Oslo i august 1624, brannen som førte til at kong Christian IV beordret byborgerne fra østsida til vestsida av Bjørvika, ble fire kvinner dømt, fengslet og brent for trolldom samme år: Sissel, Karina, Eline og Birgitte.[3] En av de mest kjente trolldomssakene i Norge er prosessen mot ekteparet Lisbeth Nypan og Ole Nypan fra Trøndelag. Hun ble brent og han halshugd i 1670.[4]

Heksejakten i Norge rammet Finnmark verst, der 91 mennesker fikk dødsdom og de aller fleste av disse ble brent på bål.[5] Finnmark hadde på denne tiden omkring 3000 innbyggere, og ser man antall personer henrettet for trolldom i Finnmark i forhold til folketallet, kommer Finnmark høyt opp på listen over områder i Europa der de mest intense hekseprosessene fant sted.[6] Nordland, Troms og Finnmark har over 40% av alle dødsdommene i norske trolldomssaker.[7] En femdel av de dømte var samer. Heksejakten i Nord-Norge var blant de mest omfattende og brutale i verden. Det var utpreget bruk av tortur for å presse fram tilståelser under hekseprosessene i Finnmark.[8]

Den siste kjente brenningen av en dømt heks i Norge var Johanne Nilsdatter i Kvæfjord i 1695.

Hekseprosessene i Europa som helhet[rediger | rediger kilde]

Tysk illustrasjon av henrettelse med bål

Rettslig forfølgelse av trollfolk forekom svært sjelden i den «mørke» middelalderen, selv om det også på denne tiden eksisterte lover rettet mot all magi.

Det er vanlig å hevde at det første utbruddet av moderne heksejakt finner sted i Sveits1420-tallet, men man har også dokumentasjon på hekseprosess i Schaffhausen allerede i 1402–1403. Rundt 1420 kan det også etterspores lignende prosesser i Roma.

Fra slutten av 1400-tallet til om lag 1550 er hekseprosessene omtrent fraværende for så å slå ut i systematisk forfølgelse fra slutten av århundret. Den religiøse debatten og oppsplittingen på midten av 1500-tallet – reformasjon og motreformasjon – er en viktig bakgrunn for eskaleringen av hekseprosessene. 1600-tallet var det århundret da mest intens forfølgelse av antatte trollfolk fant sted.[9]

Rundt 1430 kommer de første lærde avhandlingene om den nye heksetrusselen. Malleus Maleficarum, eller Heksehammeren, kom ut mot slutten av 1486 og kompilerte det verste av det som var blitt sagt eller skrevet om hekseri. Selv om denne håndboken var ekstrem og ble møtt med kald skulder til å begynne med, skulle den særlig på 1500-tallet likevel få et gjennomslag i visse miljøer. Flere nyere forskere betviler likevel betydningen av slike bøker. De påpeker at de fleste hekseprosesser ble ført av verdslige domstoler etter verdslig lov, og at de involverte i de aller fleste tilfellene neppe kunne ha kjennskap til denne typen litteratur. Illustrasjonen viser tittelbladet til en av de seneste opplagene av Heksehammeren.

Omfang og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Anslaget over antall hekseprosesser har variert enormt med forskerens utgangspunkt. De fleste regner nå med at det ble reist formell rettslig trolldomsanklage mot litt i overkant av 100 000 personer – av disse fikk rundt 40 000- 60 000 dødsdom,[10] som gjerne betød «ild og bål» – i enkelte tilfeller riktignok etter forutgående halshugging. I Skottland ble de antatte heksene kvalt før de ble brent.[11] I England og New England ble de antatte heksene hengt.

De fleste europeere på 1500- og 1600-tallet fikk aldri oppleve rettslig forfølgelse av trollfolk eller heksebrenning, mens henrettelse og lemlestelse av andre typer forbrytere var dagligdags.

Hekseprosessene var kanskje verst i de tyske småstatene (halvparten av dødsdommene), Luxembourg, Sveits, Østerrike, Skottland, Flandern, Kanaløyene, Øst-Finnmark og andre deler av Norden, i forhold til folketallet. Vi finner også en god del heksesaker i land som Polen, Ungarn og England. Prosessene er mindre utbredt i Italia, Spania, Russland, Irland, Holland og Frankrike. Antallet kjente saker avhenger imidlertid også av de, ofte tilfeldig, bevarte kildene.

Hekseprosessene kan altså ikke knyttes til inkvisisjonen i de katolske land. Inkvisisjonen var mer opptatt av kjettere enn av trollfolk, og var generelt skeptisk til anklager om hekseri. Selv om det var unntak, betød det i regelen redningen for en trolldomsmistenkt å bli stilt for den kirkelige inkvisisjonsdomstol. De fleste av sakene endte med frifinnelse, dersom de ikke rett og slett ble avvist.

En av Europas mest omfattende hekseprosesser fant imidlertid sted i Baskerland mellom 1609 og 1614. Av rundt 7 000 mistenkte ble 11 baskere brent. Etter 1614 opphørte heksebrenning i hele det spanske riket.

Rettsprosesser mot trollfolk foregikk der flesteparten av befolkningen bodde i det før-industrielle Europa, nemlig på bygda og i landsbyer. Det var lokal rett som var hovedarena for hekseprosessene i hele Europa, også i Norge og i Finnmark, et område med alvorlig forfølgelse av antatte hekser.[12] Tilfeller av heksebrenning fant også sted i byene.

I Holland var heksebrenningen slutt allerede i 1608. Island og England henrettet sine siste hekser 1685, og New England i 1692. I Sverige var siste heksehenrettelse i 1704, og i Skottland i 1727. Den siste offisielle henrettelse for hekseri i Europa blir vanligvis sagt å ha funnet sted i Sveits 18. juni 1782 (Anna Göldin), men i Polen skal man ha brent hekser i offentlig regi tidlig på 1800-tallet.

Foruten henrettelse kunne trollfolk straffes med livsvarig landsforvisning, bøter, pisking og andre skam- og kroppsstraffer. Både lovgrunnlag og rettspraksis varierte mye landene imellom. Bemerkelsesverdig er forskjellen på de akkusatoriske rettssystemene i Norden og Storbritannia, og de inkvisitoriske i det meste av Europa forøvrig. I det første tilfellet var rettssakene basert på en anklage (oftest fremført av en privatperson), og den anklagede måtte fri seg gjennom støtte fra pålitelige folk. Her var tortur i prinsippet ikke tillatt før skyld var formelt fastslått eller i alle fall sannsynliggjort. I Danmark-Norge var tortur tillatt under hekseprosessene etter at dom var avsagt, for å få fram navn på medsammensvorne.[13] I det inkvisitoriske systemet (som altså ikke var begrenset til den kirkelige Inkvisisjonen) ble den mistenkte utsatt for forhør (som regel under tortur), inntil en tilståelse forelå.

Det er viktig å understreke at mange gjennomgikk en hekseprosess som endte med frifinnelse. Under den store hekseforfølgelsen i Sverige 166876 ble over 60% av de tiltalte fullstendig frifunnet for hekseanklager. Søstrene Anna Zippel og Brita Zippel var imidlertid blant de mest kjente kvinner som ble dømt som hekser i Sverige.

Statistikk på henrettelser[rediger | rediger kilde]

Antall henrettelser i tidlig nytid i Europa[14]
Land Henrettelser Folketall rundt 1600
Norge 300 400.000
Danmark 1000 570.000
Island 21 50.000
Sverige 300 800.000
Finland 115 350.000
Det Baltiske landene 260
Russland 300 15.000.000
Tyskland 25 000 16.000.000
Polen 2000 3.400.000
Tsjekkia og Slovakia 1000 2.000.000
Ungarn 1100 4.000.000
Slovenia 400
Kroatia 145 1.000.000
Italia 500 13.100.000
Spania 300 8.100.000
Portugal 7 1.000.000
Frankrike 3000 19.000.000
Østerrike 500 2.000.000
Liechtenstein 300 3.000
Luxemburg 358 300.000
Belgia 1600 1.600.000
Nederland 150 1.500.000
Jersey og Guernsey 90 15.000
Irland 4 1.000.000
England 300 5.000.000
Skottland 1300 1.000.000
Bermuda 6
New England 36 100.000

Flest kvinner?[rediger | rediger kilde]

I europeisk sammenheng var nesten 80 % av de rettsforfulgte og 86 % av de henrettede kvinner. Både i Skottland og Finnmark var det mer enn 80 % kvinner blant de anklagede.[15] Denne overvekten gjelder imidlertid ikke for alle land. I enkelte land og regioner, for eksempel Island, Finland, Estland, Normandie og blant samene på Nordkalotten var det omtrent like mange eller flere menn blant de som ble hekseridømt. I Finland ble flere menn enn kvinner anklaget, på Island ble bare menn henrettet i trolldomssaker.

Flere faktorer kan bidra til å forklare den generelle overvekt av kvinner. En er at flere kvinner enn menn befant seg i sosiale posisjoner der de ble utsatt for mistanke om trolldom. Den svenske historikeren Linda Oja peker på at menns muligheter til å avgjøre konflikter ved voldsbruk eller rettssaker i stor grad var stengt for kvinner. Eldre forskere fremhever hvordan teologer hadde avledet av den bibelske skildring av syndefallet at kvinnen var lettere mottagelig for djevelens list enn mannen (se Heksehammeren). Den danske sosialantropologen Kirsten Hastrup (se Ankarloo & Henningsen 2001) hevder at overvekt av menn blant de trolldomstiltalte er typisk for områder med sjamanistiske tradisjoner.

I Norge er der registrert om lag 50 dødsdommer over menn, mens litt i overkant av 250 kvinner fikk dødsstraff. Forfølgelsen av europeiske trollfolk rammet sjelden jøder, tatere, sigøynere og andre minoritetsgrupper – med unntak av de samiske sjamanene. Sinnssyke eller psykisk ustabile individer er heller ikke å finne blant de trolldomsdømte. Det samme gjelder mennesker med «merkelige» sykdommer, slik som f.eks. epilepsi.

Mange av de anklagde var noe opp i årene, gjerne over 40 år. Det kan ha sammenheng med at de hadde hatt hekserykte hengende over seg i lang tid før rettsmyndighetene grep inn. Blant trollkvinnene finner vi imidlertid unge tjenestejenter og pikebarn, det vil si «trollunger» under 12 år. En god del av heksesakene fra Sverige, Tyskland, New England og Spania er kjent for sitt store innslag av barn.

Trollkvinnene var oftere gifte kvinner enn enslige. De tilhørte heller ingen spesiell yrkesgruppe, for eksempel jordmødre. Europas hekser utgjør ingen typisk fattigdomsgruppe. I Norge er det ikke uvanlig å finne ektepar som blir mistenkt for trolldom – sml. saken mot Ole og Lisbet Nypan.

Trollmenn er en oversett gruppe i hekseforskningen, og mannlige hekser er tidvis blitt bortforklart som «sekundære» – trukket inn i rettssaker som i utgangspunktet ble ført mot «trollmennenes» hustruer eller kvinnelige slektninger (jf. nyere perspektiver hos Apps & Gow 2003).

Dagens hekseprosesser[rediger | rediger kilde]

I noen afrikanske land finnes det i dag hekseforfølgelser som minner mye om prosessene i Europa i tidlig nytid. På samme måte som i det tidlige, moderne Europa, ser dagens hekseforfølgelser i Sør-Afrika, Zimbabwe, Kamerun og andre land ut til å ha sammenheng med modernitetens oppkomst. Fenomenet er altså ingen rest fra en tradisjonell afrikansk kultur som vil forsvinne med moderniseringen. Kamerun har også store problemer med at kvinner anklages for heksekunst.[16][17]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Morgenbladet 17. april 2015, s. 44.
  2. ^ «Heksebrenning». erlingjensen.net. 
  3. ^ St. Hallvard :. 1988. 1. januar 1988. 
  4. ^ Prestvik, Torbjørn (1. januar 1962). Lisbet Nypan: den siste hekseprosess i Trøndelag som førte til bål og brann. Trondheim: s.n. 
  5. ^ Steilneset minnested hos vegvesen.no
  6. ^ Willumsen, Liv Helene (2010). Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift. Bergen: Skald. s. 11. ISBN 978-82-7959-151-1. 
  7. ^ Lensherrer, heksejakt og justismord i Finnmark på 1600-tallet, hos varangermuseum.no
  8. ^ Willumsen, Liv Helene (1994). «5». Trollkvinne i nord. Tromsø: Skriftserien Høgskolen i Tromsø. s. 29, 39. ISBN 82-7389-010-4. 
  9. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «1». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana forlag. s. 13. ISBN 978-82-8104-203-2. 
  10. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «1». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana forlag. s. 13. ISBN 978- 82-8104-203-2. 
  11. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «4». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana forlag. s. 109. ISBN 978-82-8104-203-2. 
  12. ^ Willumsen, Liv Helene (2014). «4». 'The Historical Dimension: From Court Records to Exhibition Texts', i Steilneset Memorial. Art Architecture History. Stamsund: Orkana forlag. s. 32. ISBN 978-82-8104-245-2. 
  13. ^ Willumsen, Liv Helene (2011). Steilneset. Minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Oslo: Statens vegvesen, Nasjonale Turistveger, Varanger Museum. s. 44, 45. ISBN 978-82-998059-0-2. 
  14. ^ Hagen, Rune Blix: Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, Oslo 2007.
  15. ^ Willumsen, Liv Helene (2013). «3, 9». Dømt til ild og bål. Stamsund: Orkana. s. 79, 80, 166. ISBN 978-82-8104-203-2. 
  16. ^ [1]
  17. ^ [2]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bengt Ankarloo, & Gustav Henningsen: Early Modern European Witchcraft. Centres and Peripheries. [Oversettelse av Häxornas Europa 1400–1700: Historiska och antropologiska studier. Lund 1987]. Oxford: Clarendon Press/Oxford University Press 2001
  • Lara Apps & Andrew Gow: Male witches in early modern Europe. Manchester & New York: Manchester University Press 2003
  • Stuart Clark (red.): Languages of Witchcraft. Narrative, Ideology and Meaning in Early Moderen Culture. Houndmills & New York: Macmillan/St.Martin’s Press 2001
  • Nils Gilje: Heksen og humanisten. Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer: en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet, Fagbokforlaget, Bergen 2003.
  • Rune Blix Hagen: Dei europeiske trolldomsprosessane, Det Norske Samlaget, Oslo 2007.
  • Rune Blix Hagen: Hekser – fra forfølgelse til fortryllelse, Humanist forlag, Oslo 2003
  • Brian P. Levack: The witch-hunt in early modern Europe, Longman, London 1995
  • Hans Eyvind Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600-tallet, Universitetsforlaget, Oslo 1983
  • Liv Helene Willumsen: Trollkvinne i nord, Skiftserien Høgskolen i Tromsø, Tromsø, 1994
  • Liv Helene Willumsen: Dømt til ild og bål, Orkana forlag, Stamsund, 2013
  • Liv Helene Willumsen: Witches of the North, Brill, Leiden, 2013
  • Liv Helene Willumsen, Steilneset. Minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark, Statens vegvesen, Nasjonale Turistveger, Varanger Museum, Oslo 2011
  • Liv Helene Willumsen, Trolldomsprosessene i Finnmark. Etr kildeskrift, Skald, Bergenb 2010
  • Reidun Laura Andreassen og Liv Helene Willumsen (red.), Steilneset Memorial. Art Architecture History, Orkana forlag, Stamsund 2014

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]