Slottet i Versailles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Versaillespalasset og hagen
Versaillespalasset og hagen
LandFrankrike Frankrike
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs 3. sesjon i 1979. Referansenr. 83.
KriteriumI, II, VI
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker
Slottet i Versailles ligger i Frankrike
Slottet i Versailles
Versaillespalasset og hagen
Slottet i Versailles (Frankrike)
48°48′17″N 2°07′16″ØKoordinater: 48°48′17″N 2°07′16″Ø

Slottet i Versailles (fransk: Château de Versailles) eller kun Versailles, er et kongelig slott i regionen Île-de-France i Frankrike. Da slottet ble bygd var Versailles en enkel landsby, men i dag er det en rik forstad til Paris, rundt 20 km sørvest for den franske hovedstaden. Det kongelige hoffet i Versailles var sentrum for politisk makt i Frankrike fra 1682 da Ludvig XIV («Solkongen») flyttet fra Paris og fram til oktober 1789 da den kongelige familie ble tvunget til å flytte til hovedstaden ved begynnelsen av den franske revolusjon. Versailles er derfor berømt ikke bare som et storslagent château, men også som et symbol på det absolutte enevelde til Ancien Régime («gammelt styresett»).

Ludvig XIV begynte byggingen av hva som i utgangspunktet var en kongelig jaktresidens i 1624, og den relativ beskjedne strukturen ble utgangspunktet for en av de mest kostbare og ekstravagante bygningsstrukturer i verden. Rundt 37 000 acre med land ble ryddet for å gi plass for terrasser, gangveier, fontener, skulpturparker, og tusenvis av planter, 1 400 fontener og 400 skulpturer. Mer enn 36 000 arbeidere var involvert i byggingen av palasset, og da det var ferdig, kunne det romme opp til 5 000 mennesker. Rundt 14 000 soldater og tjenere ble innkvartert i annekser og i byen rett ved.[1]

Palasset var bygget for å imponere: «Versailles er et speil, overdådig og teatralsk underholdning. Det er også en manifestasjon av storhet og makt fremmet i stor grad av kunst, luksus, og prakt», i henhold til Valérie Bajou, kurator ved slottet, i boken Versailles (2012).[2]

Arkitekturhistorie[rediger | rediger kilde]

Solkongen Ludvig XIVs himmelseng rikt dekorert med forgylte utskjæringer og tunge draperier av gullbrokade. Soveværelset ble tatt i bruk 1702; det ligger nøyaktig midt i slottet for å understreke kongens sentrale betydning. Balustraden foran skilte publikum fra kongens private område.

Slottet ble påbegynt av Ludvig XIII som en kongelig jaktresidens i stein og murstein.[1] Den ble utvidet til et kongelig palass av Ludvig XIV. Den første utvidelsen, ca. 1661–1678, ble planlagt og ledet av arkitekt Louis Le Vau. Det kulminerte med bygging av tre nye fløyer i stein (L’enveloppe), som omga den opprinnelige bygningen til Ludvig XIII i nord, sør og vest (mot parkanlegget). Ved Le Vaus død i 1670 ble arbeidet overtatt og fullført av hans assistent François d'Orbay.[3] Charles Le Brun tegnet og ledet utsmykningen av interiørene, og André Le Nôtre planla og ledet utførelsen av det omfattende parkanlegget i Versailles. Le Brun og Le Nôtre samarbeidet om de mange fontenene, og Le Brun overvåket og ledet utformingen og plasseringen av de mange statuene.[4]

Under den andre fasen av utvidelsen, ca. 1678–1715, ble ytterligere to store fløyer nord og sør for de første fløyene, som flankerte den kongelige plass (Cour Royale), bygget til av arkitekt Jules Hardouin-Mansart. Han erstattet Le Bruns store terrasse, som vendte ut mot vesthagen, med det som ble det mest berømte rommet i palasset, Speilsalen (Galerie des Glaces). Mansart bygde også Petites og Grandes Écuries (staller) tvers over Place d'Armes på østsiden av slottet, og i 1687 Grand Trianon, som erstattet Trianon de Porcelaine av le Vau fra 1668 i den nordlige delen av palassets park. Arbeidet var i 1682 tilstrekkelig langt kommet til at Ludvig XIV kunne erklære Versailles som sin hovedresidens og som sete for Frankrikes regjering, og med plass nok i palasset til å huse bortimot alle sine hoff-folk. Etter at hans dronning Maria Theresia av Spania døde i 1683, fikk Ludvig XIV igangsatt en utvidelse og ominnredning av de kongelige leiligheter i den eldste delen av palasset, «jakthytten» som hans far hadde bygget. Det kongelige kapell i Versailles, lokalisert i søndre enden av nordfløyen, ble påbegynt av Mansart i 1688, og etter hans død i 1708 ble det fullført av hans assistent Robert de Cotte i 1710.[5][6]

Den tyske Vilhelm I ble utropt til keiser av det tyske riket i 1871 i speilsalen i Versailles.

I 1738 ominnredet Ludvig XV kongens mindre leilighet (petit appartement) på nordsiden av Cour de Marbre («Marmorplassen»), opprinnelige inngangen til det gamle slottet, og bygde en paviljong ikke langt fra Petit Trianon, tegnet av Ange-Jacque Gabriel og fullført i 1768. Ved nordenden av nordfløyen oppførte Gabriel også et teater, L’Opéra, fullført i 1770 for bryllupet til Le Dauphin (arveprinsen), den framtidige kong Ludvig XVI og Marie Antoinette. Etter at han ble konge, gjorde Ludvig XVI bare få endringer på hovedpalasset, hovedsakelig på kongeparets private leiligheter.[7] Imidlertid, etter at Ludvig XVI hadde forært Petit Trianon til Marie Antoinette i 1774, fikk gjort omfattende endringer i interiørene, og hun bygget til et teater, hennes private Théâtre de la Reine. Det arboretum som var anlagt under Ludvig XV i nærheten av Petit Trianon, omgjorde hun også til Hameau («Dronningens grend»), [8], som var en samling av «bondehus» til rekreasjon og virkeliggjøring av ønsket «tilbake til naturen», inspirert av Jean-Jacques Rousseau. Marie Antoinette benyttet denne kunstferdige «grenda» til å trekke seg tilbake fra det stive hofflivet til et mer idyllisk liv på landet. Bygningene ble tegnet av arkitekten Richard Mique i begynnelsen av 1783. Tolv bygninger ble oppført rundt en kunstig innsjø.[9][10]

Som følge av den franske revolusjon, avskaffelsen av monarkiet og henrettelsen av kongeparet, havnet også Versailles i forfall, og det meste av møblementet ble solgt. En restaurering ble påbegynt av Napoléon Bonaparte i 1810 og videreført av Ludvig XVIII i 1820, men det viktigste tiltaket for å restaurere og vedlikeholde Versailles ble igangsatt av Ludvig Filip i 1833. Han omdannet slottet til et museum for fransk historie. Museet ligger i søndre fløy, som under «l'ancien régime» hadde huset medlemmer av kongefamilien. Det ble påbegynt i 1833 og innviet 30. juni 1837. Dets mest berømte utstillingslokale er Galerie des Batailles (Slagstedenes galleri) som fyller annen etasje i hele sørfløyens lengde.[11]

Slottet i dag[rediger | rediger kilde]

Fontene i det symmetriske parkanlegget

Slottet er Frankrikes nest mest besøkte museum (2011) og blant landets ti best besøkte turistattraksjoner, med et besøkstall på rundt fem millioner hvert år.[12][13] Slottet og hageanlegget ble oppført på UNESCOs liste over verdensarven i 1979. Slottet, som er på 6,32 ha, er med sine utsmykninger og sin hage – som dekker 815 hektar – med syv kunstige dammer og en rekke fontener et enestående monument over barokken i Frankrike. Store deler av selve slottet er åpent for publikum, og dette gjelder også parkarealet. Området var på om lag 8000 mål før den franske revolusjon, hvorav 93 hektar var park.

Slottet i krigstid[rediger | rediger kilde]

Under de tre krigene mellom Frankrike og Tyskland gjennom de siste 150 år har slottet ofte blitt brukt som hovedkvarter for forskjellige generalstaber, slik det ble av den tyske hær i den fransk-prøyssiske krig i 1870–1871. Det var også i speilsalen i Versailles at Vilhelm I ble utropt til keiser av det tyske riket i 1871. Ironisk nok var det i den samme salen Tyskland ble straffet for første verdenskrig i 1919, da Versailles-traktaten ble underskrevet og avsluttet krigen mellom de allierte og Tyskland.

Slottet har flere ganger tatt skade under både første og andre verdenskrig, og den franske regjering har restaurert slottet flere ganger. I 2003 ble det største restaureringsprosjektet siden begynnelsen av 1800-tallet igangsatt til en kostnad på 400 millioner euro.[14] Prosjektet er planlagt å skulle pågå i tyve år.

Inngangspartiet på slottet i Versailles utenfor Paris. Versailles var den franske kongefamiliens hovedresidens fra 1682 til 1789.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Palace of Versailles History», Linkparis
  2. ^ Jarus, Owen (14. august 2013): «Palace of Versailles: Facts & History», Live Science
  3. ^ Ayers, Andrew (2004): The Architecture of Paris. Stuttgart, London: Edition Axel Menges. ISBN 9783930698967, s. 334–336.
  4. ^ Berger, Robert W. (1985a): In the Garden of the Sun King: Studies on the Park of Versailles Under Louis XIV. Washington, DC: Dumbarton Oaks Research Library, s. 17–19.
  5. ^ Ayers, Andrew (2004): The Architecture of Paris, s. 336–339
  6. ^ Maral, Alexandre (2010): «Chapelle royale» i: Gady, Alexandre: Jules hardouin-Mansart 1646–1708. Paris: Éditions de la Maison des sciences de l'homme, ISBN 9782735111879, s. 215–228.
  7. ^ Hoog, Simone (1996): «Versailles» i: Turner, Jane: The Dictionary of Art 32. New York: Grove, ISBN 9781884446009, s. 369–374.
  8. ^ Simone (1996): «Versailles», s. 373–374.
  9. ^ Arizzoli-Clémentel, Pierre (1998): Views and Plans of the Petit Trianon. Paris: Alain de Gourcuff Éditeur.
  10. ^ «The Petit Hameau», Marie Antoinette and The French Revolution
  11. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn "Hoog"<ref
  12. ^ «The Louvre attracts record visitor numbers», The Telegraph 2. januar 2012
  13. ^ «Top Paris attractions», Paris Digest. (en)
  14. ^ «Facelift to put shine back on Sun King's folly», The Guardian 1. november 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]