Slottet i Versailles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Versaillespalasset og hagen
Versaillespalasset og hagen
Land Frankrike Frankrike
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 3. sesjon i 1979. Referansenr. 83.
Kriterium I, II, VI
Se også Verdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker
Slottet i Versailles ligger i Frankrike
Slottet i Versailles
Versaillespalasset og hagen
Slottet i Versailles (Frankrike)
48°48′17″N 2°07′16″ØKoordinater: 48°48′17″N 2°07′16″Ø

Slottet i Versailles (fransk: Château de Versailles) eller kun Versailles, er et kongelig slott i regionen Île-de-France i Frankrike. Da slottet ble bygd var Versailles en enkel landsby, men i dag er det en rik forstad til Paris, rundt 20 km sørvest for den franske hovedstaden. Det kongelige hoffet i Versailles var sentrum for politisk makt i Frankrike fra 1682 da Ludvig XIV («Solkongen») flyttet fra Paris og fram til oktober 1789 da den kongelige familie ble tvunget til å flytte til hovedstaden ved begynnelsen av den franske revolusjon. Versailles er derfor berømt ikke bare som et storslagent château, men også som et symbol på det absolutte enevelde til Ancien Régime («gammelt styresett»).

Ludvig XIV begynte byggingen av hva som i utgangspunktet var en kongelig jaktresidens i 1624, og den relativ beskjedne strukturen ble utgangspunktet for et av de mest kostbare og ekstravagante bygningsstrukturer i verden. Rundt 37 000 acre med land ble ryddet for å skape plass for terrasser, gangveier, fontener, skulpturparker, og tusenvis av planter; 1 400 fontener og 400 skulpturer. Mer enn 36 000 arbeidere var involvert i byggingen av palasset, og da det var ferdig kunne de romme opp til 5 000 mennesker. Rundt 14 000 soldater og tjenere ble innkvartert i annekser og byen rett ved.[1]

Palasset var bygget for å imponere: «Versailles er et speil, overdådig og teatralsk underholdning. Det er også en manifestasjon av storhet og makt fremmet i stor grad av kunst, luksus, og prakt», i henhold til Valérie Bajou, kurator ved slottet, i boken Versailles (2012).[2]

Arkitekturhistorie[rediger | rediger kilde]

Solkongen Ludvig XIVs himmelseng rikt dekorert med forgylte utskjæringer og tunge draperier av gullbrokade. Soveværelset ble tatt i bruk 1702; det ligger nøyaktig midt i slottet for å understreke kongens sentrale betydning. Balustraden foran skilte publikum fra kongens private område.

Slottet ble påbegynt av Ludvig XIII som en kongelig jaktresidens i stein og murstein.[1] Den ble utvidet til et kongelig palass av Ludvig XIV. Den første utvidelsen, ca. 1661–1678, ble formet og ledet av arkitekt Louis Le Vau. Det kulminerte med tillegg på tre nye vinger i stein (L’enveloppe) som omga den opprinnelige bygningen til Ludvig XIII i nord, sør og vest (mot parkanlegget). Ved Le Vaus død i 1670 ble arbeidet overtatt og fullført av hans assistent François d'Orbay.[3] Charles Le Brun designet og ledet dekoreringen av interiøret, og André Le Nôtre utførte landskapet av de omfattende parkanlegget i Versailles. Le Brun og Le Nôtre samarbeidet om de mange fontenene og Le Brun overvåket og ledet formgivingen og utplasseringen av de mange statuene.[4]

Under den andre fasen av utvidelsen, ca. 1678–1715, ble ytterligere to store vinger i nord og sør av de første vingene flankert av den kongelige plass (Cour Royale) av hovedslottet lagt til av arkitekt Jules Hardouin-Mansart. Han erstattet Led Bruns store terrasse i fronten av vesthagen som ble det mest berømte rommet i palasset, Speilsalen (Galerie des Glaces). Mansart bygde også Petites og Grandes Écuries på motsatt side, den østlige, av Place d'Armes foran palasset kjent som Grand Trianon, og erstattet Le Bruns Trianon de Porcelaine fra 1668 i den nordlige delen av palassets park. Arbeidet ble tilstrekkelig ferdig ved 1682 til at Ludvig XIV kunne utropte Versailles til sin hovedresidens og til regjeringens senter i Frankrike, og til gi rom i palasset til bortimot alle sine tilknyttende personer ved hoffet. Etter at hans dronning Maria Theresia av Spania døde i 1683, fikk Ludvig XIV igangsatt en utvidelse og omarbeidelse av de kongelige leiligheter i den eldste delen av palasset, det château som var blitt bygd av hans far. Det kongelige kapell i Versailles, lokalisert i sørenden av nordvingen, ble påbegynt av Mansart i 1688, og etter hans død i 1708, ble det fullført av hans assistent Robert de Cotte i 1710.[5][6]

Den tyske Vilhelm I ble utropt til keiser av det tyske riket i 1871 i speilsalen i Versailles.

I 1738 omarbeidet Ludvig XV kongens mindre leilighet (petit appartement) på nordsiden av Cour de Marbre («Marmorplassen»), opprinnelige inngangen til det gamle slottet, og bygde en paviljong i palassets park, Petit Trianon, designet av Ange-Jacques Gabriel og fullført i 1768. Ved nordenden av nordvingen bygde Gabriel også et teater, L’Opéra, fullført i 1770, for bryllupet til Le Dauphin (arveprinsen), den framtidige kong Ludvig XVI og Marie Antoinette. Etter at han ble konge, gjorde de kun få endringer på hovedpalasset, hovedsakelig på deres private leiligheter.[7] Imidlertid ga Ludvig XVI Petit Trianon til Marie Antoinette som hun fikk gjort omfattende endringer til interiøret, inkludert å legge til hennes private Théâtre de la Reine og Hameau («Dronningens by»),[8] som var en samling bygninger som en kunstig by i nærheten av slottet Petit Trianon. Marie Antoinette benyttet denne kunstferdige by som sin egen adskilte rekreasjonssted. Bygningene ble tegnet av arkitekten Richard Mique i begynnelsen av 1783. Tolv bygninger ble oppført rundt en kunstgjort innsjø.[9][10]

Som følge av den franske revolusjon og monarkiets avsettelse og henrettelse, havnet også Versailles i forfall og det meste av møblementet ble solgt. En del restaurering ble gjort av Napoléon Bonaparte i 1810 og av Ludvig XVIII i 1820, men den fremste anstrengelsen for å restaurere og vedlikeholde Versailles ble igangsatt av Ludvig Filip i 1833 da han endret palasset til å bli et museum dedikert til fransk historie. Blant de rommene som ble opprettet i løpet av denne perioden, er det meste berømte Galerie des Batailles («Galleri av slag») i hovedetasjen på sørvingen.[7]

Slottet i dag[rediger | rediger kilde]

Fontene i det symmetriske parkanlegget

Slottet er Frankrikes nest mest besøkte museum (2011) og blant landets ti best besøkte turistattraksjoner, med et besøkstall på rundt fem millioner hvert år.[11][12] Slottet og hageanlegget ble oppført på UNESCOs liste over verdensarven i 1979. Slottet som er på 6,32 ha, er med sine utsmykninger og sin hage som dekker 815 hektar – med syv kunstige dammer og en rekke fontener et enestående monument over barokken i Frankrike. Store deler av selve slottet er i dag åpent for publikum, og dette gjelder også parkarealet. Området var forøvrig på om lag 8000 mål før den franske revolusjonen, hvorav 93 hektar som var park.

Slottet i krigstid[rediger | rediger kilde]

Under de forskjellige krigene mellom Frankrike og Tyskland de siste hundre og femti årene har slottet ofte blitt brukt som hovedkvarter for forskjellige generalstaber, slik det ble av den tyske hær i den fransk-prøyssiske krig i 1870–1871. Det var også i speilsalen i Versailles at Vilhelm I ble utropt til keiser av det tyske riket i 1871. Ironisk nok var det i den samme salen Tyskland ble straffet for første verdenskrig i 1919 da Versailles-traktaten ble underskrevet og avsluttet krigen mellom de allierte og Tyskland.

Slottet har flere ganger tatt skade under både første og den andre verdenskrig, og den franske regjering har restaurert slottet flere ganger. I 2003 ble det største restaureringsprosjektet siden begynnelsen av 1800-tallet igangsatt til en kostnad på 400 millioner euro.[13] Prosjektet er planlagt å skulle pågå i tyve år.

Inngangspartiet på slottet i Versailles utenfor Paris. Versailles var den franske kongefamiliens hovedresidens fra 1682 til 1789.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Palace of Versailles History», Linkparis
  2. ^ Jarus, Owen (14. august 2013): «Palace of Versailles: Facts & History», Live Science
  3. ^ Ayers, Andrew (2004): The Architecture of Paris. Stuttgart, London: Edition Axel Menges. ISBN 9783930698967, s. 334–336.
  4. ^ Berger, Robert W. (1985a): In the Garden of the Sun King: Studies on the Park of Versailles Under Louis XIV. Washington, DC: Dumbarton Oaks Research Library, s. 17–19.
  5. ^ Ayers, Andrew (2004): The Architecture of Paris, s. 336–339
  6. ^ Maral, Alexandre (2010): «Chapelle royale» i: Gady, Alexandre: Jules hardouin-Mansart 1646–1708. Paris: Éditions de la Maison des sciences de l'homme, ISBN 9782735111879, s. 215–228.
  7. ^ a b Hoog, Simone (1996): «Versailles» i: Turner, Jane: The Dictionary of Art 32. New York: Grove, ISBN 9781884446009, s. 369–374.
  8. ^ Hoog, Simone (1996): «Versailles», s. 373–374.
  9. ^ Arizzoli-Clémentel, Pierre (1998): Views and Plans of the Petit Trianon. Paris: Alain de Gourcuff Éditeur.
  10. ^ «The Petit Hameau», Marie Antoinette and The French Revolution
  11. ^ «The Louvre attracts record visitor numbers», The Telegraph 2. januar 2012
  12. ^ «Top Paris attractions», Paris Digest. (en)
  13. ^ «Facelift to put shine back on Sun King's folly», The Guardian 1. november 2003

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]