Elisabeth av Russland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jelizaveta Petrovna

Jelizaveta Petrovna (russisk:Елизаве́та (Елисаве́т) Петро́вна, født 18. desemberjul./ 29. desember 1709greg. i Kolomenskoje nær Moskva i Russland, død 25. desember 1761jul./ 5. januar 1762greg. i Sankt Petersburg), også kjent som Jelisavet og Elizabeth, var russisk keiserinne fra 1741 til 1762. Hun var datter av Peter den store og Katarina I.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Elisabeth var et begavet barn, men hennes oppdragelse var ufullkommen og planløs. Hun hadde hele livet vanskelig for å lese og skrive.

Renkespill og kupp[rediger | rediger kilde]

Da etter tsarinaen Annas død i 1740 spedbarnet Ivan VI under hans mor Anna Leopoldovnas formynderskap ble satt på tronen, innlot Elisabeth seg, som så langt hadde levd fremmed for politikken, i renkespill mot den svake og hatede regjeringen. Hennes fremste rådgiver hertil var den franske legen Armand Lestocq og den franske sendemann, markis Jacques Joachim Trotti de la Chétardie. For å styrke sitt forehavende begynte hun også underhandlinger med den svenske ministeren i Sankt Petersburg og lokket ved løse forespeilinger om landavtredelser det i Sverige rådende hattpartiet til å angripe Russland for å på det vis fremkalle forvirring i Sankt Petersburg.

Svenskenes marsj mot Sankt Petersburg ble stanset i Karelen av nederlaget ved Villmanstrand (august 1741), men da under den følgende uroen Elisabets holdning forefalt de styrende som mistenkelig ble hun av den truende fare for sin egen frihet tvunget til å våge et avgjørende steg.

Monark[rediger | rediger kilde]

Natten til 6. desember 1741 innfant hun seg personlig i de misnøyde garderegementenes kaserner, ble utropt til monark og lyktes med å fengsle regenten og hennes tyske rådgivere. Hun sverget da at hun aldri ville underskrive noen dødsdom og holdt løftet.

Barnekeiseren Ivan og hans familie ble innesperret i fengsel, hans tilhengere ble i stort antall sendt til Sibir, mens tusentalls personer, som var blitt landsforvist av de begge forutgående regjeringer fikk vende hjem.

Hun involverte Russland i den østerrikske arvefølgekrig (17401748) og den prøyssiske syvårskrig (1756-1763). Hennes innenrikspolitikk tillot adelen å utnytte sin lokale makt og øke inntjeningen ved å nedsette dens forpliktelser overfor staten. Hun var sterkt påvirket av Frankrike: nytelsessyk, opptatt av ball, jakt og toaletter (hun bar aldri den samme ballkjole to ganger og etterlot seg ved sin død 15.000 kjoler og to kofferter med silkestrømper). Hun var ikke særlig interessert i regjeringsanliggender. Imidlertid skapte hennes motvilje mot henrettelser og tyske embedsmenn, samt Lomonosovs opprettelse av Moskvas universitet og Sjuvalovs grunnleggelse av St. Petersburgs kunstakademi, velvilje for henne.

Elisabeth ble verken lovformelig gift eller fikk barn. I stedet henter hun sin søsters sønn, den senere Peter III til Russland.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Daria Olivier: Elisabeth von Russland. Die Tochter Peter des Großen. Wien 1963.
  • Tamara Talbot Rice: Elisabeth von Russland. Die letzte Romanow auf dem Zarenthron. München 1970.
  • Boris Antonov: Russian Tsars. Saint Petersburg: Ivan Fiorodov Art Publishers, 2006. ISBN 5-93893-109-6.
  • Robert Coughlan, Jay Gold, (red.): Elizabeth and Catherine: Empresses of All the Russias. London: Millington Ltd., 1974 ISBN 0-86000-002-8.
  • Otto Hoetzsch: The Evolution of Russia. trans. Rhys Evans. London: Thames and Hudson, 1966.
  • Virginia Rounding: Catherine the Great: Love, Sex and Power. London: Hutchinson, 2006. ISBN 0-09-179992-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Ivan VI 
Tsar av Russland
(1741–1762)
Etterfølger:
 Peter III