Rente

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Rente er kostnaden for å leie kapital, alternativt uttrykt som leieprisen for penger (kapital). En rente oppgis normalt som prosent per år (pro anno, forkortet p.a.) av leiebeløpet.

Utdypning[rediger | rediger kilde]

Renten kan bestå av opptil tre deler:

  • Godtgjørelse for å stille kapital til disposisjon.
  • Risikopremie som gir låner en ekstra bonus for å ta på seg risiko.
  • Godtgjørelse for inflasjon.

Renten kan også forstås som prisen for fremskyndet forbruk: Den som låner penger får anledning til å konsumere mer og tidligere enn inntekten ellers ville tillatt. Dette fremskyndede forbruket har en pris som utgjøres av lånerenten. Utlåner tar en pris for å låne ut kapital og dermed utsette sitt forbruk. Prinsippet er tilsvarende som ved husleie i at den som leier betaler leie, men når leieobjektet i seg selv er penger kalles leien for rente.

Typer rente[rediger | rediger kilde]

  • Pengemarkedsrente — prisen finansinstitusjoner (det vil si i hovedsak banker) betaler for å låne av hverandre, og er grunnlaget for utlånsrentene de tilbyr samfunnet (det vil si alt som ikke er finansielle institusjoner).
  • Styringsrente — renten en sentralbank tar for dag-til-dag lån til bankene, eventuelt gir bankene i innskuddsrente på brukskonto. Hvilken som er offisiell styringsrente varierer avhengig av om bankene samlet sett er i låneposisjon eller innskuddsposisjon hos sentralbanken, men formålet er å styre pengememarkedsrentene til å ligge noe over men nær denne (typisk innefor en prosent avvik)
  • Kalkulasjonsrente (eller rentekravet) — renten eller avkastningen man krever å få av en investering. Avgjørende for om en investering bør skje eller ikke.

Innskudd/Lån[rediger | rediger kilde]

Når man låner penger til en bank i form av innskudd på en bankkonto, får man betalt renter fra banken. Når man låner penger av banken, må man i stedet betale renter. Fra gammelt av var det rentemarginen, som er forskjellen mellom utlånsrente og innskuddsrente, som var bankenes hovedinntekt.

Kapitalisering[rediger | rediger kilde]

Kapitalisering av renten skjer vanligvis hvert årsskifte ved at rente for innestående beløp året før blir beregnet, og rentebeløpet blir lagt til innestående beløp. For lån kan kapitaliseringen skje oftere enn hvert år, for eksempel kan kapitaliseringen skje ved terminforfall en gang i måneden. Ved korte tidsintervaller mellom hver kapitalisering kan uberegnet rente bli liten og renteutgiften blir i stor grad lagt til lånebeløpet, slik at låneren i stor grad betaler rente for samme års renteutgift, såkalt rentes rente. Slik blir effektiv rente høyere enn nominell rente.

I forbindelse med personlige lån i bank, oppgis renten som regel både som nominell rente og effektiv rente. Nominell rente angir det årlige rentebeløpet som en prosentandel av lånet. Det er effektiv rente som best beskriver hvor mye lånet koster, da man her tar hensyn til eventuelle gebyrer og dessuten tidspunktet for nedbetaling og rentes rente.

Man vil generelt forvente avkastning av de lånte pengene, for eksempel fra bankinnskudd, slik at for låntakeren blir årlige nedbetalinger gunstigere enn halvårlige nedbetalinger for samme nominelle rente.

Utgangspunktet er at en forpliktelse til å betale renter krever særskilt hjemmel. Dette stiller seg annerledes dersom det dreier seg om utilsiktet kreditt. Historisk sett har regler om renter vært strengt regulert.

Pengemarkedspolitikk[rediger | rediger kilde]

Utlånsrenten styres i stor grad av Norges Banks styringsrente. Dette er renten Norges Bank (sentralbanken) betaler for å leie penger fra banker med overskuddsreserver (banker i utlånsposisjon), dermed må banker med underskudd i reservene (banker i innlånsposisjon) tilby høyere rente for å kunne konkurrere om pengene (reservene). Styringsrentem fungerer som et gulv for pengemarkedsrenten (det bankene betaler for å leie penger av hverandre/pengemarkedet). Styringsrenten bestemmes av Norges Bank og er uavhengig av regjeringen. Fastsettelse av renten er ved siden av skattenivå et av de viktigste virkemidlene et land har for å styre økonomien. Norges Bank styrer etter mandat fra regjeringen.

Det operative inflasjonmålet for Norge er 2,5 %. En ekspansiv pengepolitikk, dvs. lav rente, vil medføre økende belåning og investering. En kontraktiv pengepolitikk, dvs. høy rente, vil medføre økende sparing.

Gjeldsslaver og renter[rediger | rediger kilde]

Personer som får ta opp lån som de ikke greier å betjene, vil komme i en situasjon som gjeldsslave. Når de ikke har råd til å betale renter og avdrag, blir renten øket til prosentsatsen for morarenter. Når rentene blir lagt til det totale gjeldsbeløpet kan gjelden øke raskt. Det vil ikke gå lang tid før situasjonen kan bli helt umulig for skyldneren. Det vil være mulig å få gjeldsanering med hjelp fra namsmannen.

I vestlig rett er det ingen straff eller forbud mot å sette andre i en slik gjeldsslavesituasjon, selv om utlåner må forstå at låneren ikke har betalingsevne.

På 15- og 16-hundretallet måtte en del mayaindianere arbeide som gjeldsslaver for de spanske gods- og gruveeiere. Se artiklene om Yucatán, Tarahumara, Oaxaca by og Campeche.

Islam[rediger | rediger kilde]

I henhold til muslimsk tradisjon er renter forbudt. Måten man omgår dette forbudet på er at banken blir medeier i det man kjøper for de lånte pengene. Hvis man for eksempel trenger penger til bolig, kjøper først banken boligen, og deretter betaler kunden terminbeløp og husleie til banken. Terminbeløpene øker kundens eierandel i boligen, mens bankens fortjeneste kommer fra husleien.

Dette innebærer ikke noe mer enn at man bytter ut en form for leieutgift med en annen. Renter er leieutgifter for penger, altså det det koster å midlertidig disponere noen andres penger. Husleie er leieutgifter for bolig, altså det det koster å midlertidig bo et sted noen andre eier.

Fordelen er at transaksjonen er bygget på virkelige verdier, og er dermed mer sikker – akkurat som et huslån der banken tar sikkerhet i huset. Utfallet for en muslimsk og en vestlig bank når kunden ikke kan gjøre opp, er det samme: Den muslimske banken sitter med et hus, og den vestlige banken overtar huset. Banken kan låne ut huset til noen andre, eller selge det og tjene inn det tapte. Både den muslimske og den vestlige banken vil da være utsatt for endringer i boligmarkedet.

Norske skatteregler gjør at muslimske lån blir dyrere enn vanlige lån. Privatpersoner får fradrag for renter, men ikke for husleie. Renteinntekter og leieinntekter skattlegges nokså likt. Dette fører til at et muslimsk lån gir høyere skatt for låntaker enn det et vanlig norsk banklån gir.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]