Jean-Baptiste Colbert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean-Baptiste Colbert
Lefebvre - Jean-Baptiste Colbert.jpg
Født 29. aug. 1619
Reims
Død 6. sep. 1683
Paris
Begravet Église Saint-Eustache
Far Nicolas Colbert de Vandières
Bror Charles Colbert de Croissy, Nicolas Colbert
Barn Jean-Baptiste Colbert de Seignelay
Statsborger Frankrike
Religion Den romersk-katolske kirke
Medlem av Académie française
Utmerkelse Offiser av den Hellige Ånds orden, Ridder av Sankt Mikaels orden
Alma mater Universitetet i Paris

Jean-Baptiste Colbert (16191683)
Colbertd gravmæle i kirken St-Eustache

Jean-Baptiste Colbert (født i Reims 29. august 1619, død i Paris 6. september 1683) var en fransk statsmann. Han var Frankrikes finansminister 1661-83. Colbert tilhørte en kjøpmannslekt og inntrådte i statstjenesten gjennom Le Tellier i 1651. I 1661 lyktes han i å styrte Fouquet og selv overta hans plass, selv om han først i 1666 offisielt overtok posten som generalkontrollør over finansene. Fra 1664 var han også sjef for bygningsvesenet og industridepartementet. Gjennom sin finanspolitikk kom Colbert til å bli en av de fremste frontfigurene for merkantilismen, og en sterk motstander av laissez-faire. Han hjalp til å ordne finansene til den franske kongen Ludvig XIV på et annet vis. I sin tid som finansminister lyktes han få inn 80 % av skattene til kongen i stedet for 25 %. Han økte etterspørselen og dermed også produksjonen gjennom å avskaffe husarbeid.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

J.B. Colbert utgikk fra borgerstanden og oppnådde først i sitt senere liv sin adelige titel som Marquis de Seignelay. I tidlig alder kom Colbert inn i krigsadministradjonen og tildro seg her snart, ved sin evnerikdom, arbeidskraft og iver, Jules Mazarins oppmerksomhet. Han ble til sist denne makthavers høyre hånd og fortrolige, og på sitt dødsleie (1661) anbefalte Mazarin ham som sin etterfølger til Ludvig XIV av Frankrikes vurdering.

Colbert, som allerede siden 1649 hadde innehatt en høy stilling i administrasjonen, ble nå 16. mars 1661 utnevnt til intendant for finansene og fortsatt samme år, ved Nicolas Fouquets fall 5. september, satt i spissen for hele finansforvaltningen, først med et råd ved sin side, fra 1666 som contrôleur général med utstrakt maktfullkommenhet også utenfor de egentlige finansers område.

Virke som finansminister[rediger | rediger kilde]

Selvforsyning[rediger | rediger kilde]

Hans oppgave ble å få på fote landets statshusholdning og økonomi, som etterhvert var kommet i forvirring og forfall; man trengte til et administrativt geni av rang. De spirer som fra Maximilien de Béthune Sullys tid (1601) forelå til et ordnet statsbudsjett, ble av Colbert utviklet videre. Men å bringe orden i det egentlige finansvesen var kun én, og slett ikke den vanskeligste, side av hans oppgave. Colbert forstod at det var landets materielle opphjelp det kom an på, og at det sikreste middel hertil var at åpne nye og brede udveier for dets næringsliv og særlig for dets produksjon og handel. Colberts største fortjeneste er at han gjorde sitt fedreland til et mektig industriland; hans idealer var den praktiske og borgerlige manns i pakt med tidens merkantilistiske lære: den å bevare og forøke landets rikdom ved å søke forhindret at pengene strømmet ut av det, og søke uynyttet de rikdomskilder som kunne bringe penger inn i landet. Ut fra dette synspunkt må hans handelspolitiske og administrative forholdsregler ses.

Hans bestrebelser gikk ut på at landet i økonomisk henseende skulle stå på egne ben, så vidt mulig ikke behøve andre lands produkter, men vel nok omvendt. Han la da an på å heve og utvide Frankrikes industrielle produksjonsevne. Innførsel av råstoff ble betydelig lettere; industriarbeidere innkalt i stor utstrekning – stålarbeidere fra England, speilarbeidere og kniplersker fra Venezia, vevere fra Holland, gruvearbeidere fra Sverige osv., – mens utvandring av franske arbeidere ble hemmet eller forbudt. Voldgiftsavgjørelser i arbeidstvister (conseils de prud’hommes) ble innført; oppfinnere beskyttet, og i det hele ble enhver oppmuntring til opprettelse av manufakturer og andre industrielle anlegg bratt i anvendelse.

Proteksjonisme[rediger | rediger kilde]

Men samtidig lå Colbert under for samtidens hang til å kontrollere og regulere det industrielle liv, som derved ble hemmet i sin fri utfoldelse. For mange varers vedkommende ble det gitt smålige bestemmelser om deres kvalitet, et inspekdjonssystem til å overvåke reglenes overholdelse ble opprettet, og laugbåndene strammet. Dessuten ble det private initiativ avslappet ved tilståelse av sterkt privilegerte handelsmonopoler og ved anlegg av statsunderstøttede manufakturer, blant hvilke det mest kjente er teppeveveriet «Les Gobelins», anlagt 1667.

Disse og andre beskyttelsestiltak er sammenfattet og, som utslag av et formentlig system, etter Mengotti blitt kalt «colbertisme». At Colbert skulle ha handlet ut fra en bevisst teori eller et avgeænset system er imidlertid ikke sannsynlig. Dertil var han ikke doktrinær nok. Impulsiv og initiativrik som han var, var hans oppmerksomhet mer festet ved de i øyeblikket foreliggende vanskeligheter. Han gikk fra reform til reform, gjennomførte dem med en autokrats makt og en ubøyelig jernvilje som bare fant sin begrensning i hans praktiske blikk. Kun som praktiker kan han tas til inntekt for merkantilismen, men ikke for dens teori, som han ikke i noen retning konsekvent fulgte.

Andre tiltak[rediger | rediger kilde]

Imidlertid fikk hans reformiver utløp også på en hel del andre av det økonomiske livs områder. Han bevirket således landets veivesen betydelig utbedret, anla kanaler – som f.eks. den store Languedoc-kanalen, bygd mellom 1665 og 1681, og Orléans-kanalen, fullført 1679 -, fremmet i det hele kommunikasjonsvesenets utvikling, organiserte et ordnet postvesen, gjorde Dunkerque og Marseille til frihavner, innførte skogbeskyttelse og plantet nye store skoger i Les Landes og Provence.

Videre tog han seg av koloniene, idet han i deres utvikling så en betingelse såvel for rikets makt til sjøs som for dets handels trivsel. Ved sine bestrebelser la han grunnen til Frankrikes senere så fryktede krigsflåte og gav den i Rochefort en utmerket ny stasjon. For handelen sørget han ved en for sin tid bemerkelig lovgivning (ordonnansen av 1673), som ble supplert ved sjøfartsloven av 1681. Fattigdommen og tiggingen søkte han å bekjempe ved opprettelse av fattighjem og hittebarnsanstalter, og han sørger for at antallet av hospitaler og milde stiftelser vle øket, og at de så vidt muligt kom til å oppfylle sin bestemmelse. I tidens løp fant Colbert også å burde søke befolkningens tilvrkst befordret; enhver familiefar med minst ti barn ble derfor fritatt for skakt.

Statsfinansene[rediger | rediger kilde]

Hånd i hånd med Colberts økonomiske og sosiale politikk går hans statsfinansielle. En av hans første regjeringshandliniger var å omregulere den hsrde, trykkende, direkte skatt la taille. Av størst viktighet på dette område var hans tollpolitikk. Dennes tendens var å beskytte det innenlandske næringsliv. Etter enkelte tilløp i denne retning istandbragte han den bekjente tariff av 1664, som ut fra det av ham gitte synspunkt, utmerker seg ved sin moderasjon; den reduserte for adskillige varesorters vedkommende inn- eller utførselstollen, og den betegner et avgjort fremskritt ved å forenkle og lette tolloppkrevingen.

Det hadde vært Colberts tanke helt å avskaffe de innenlandske tollgrenser og kun beholde rikets; men på dette punkt møtte han en så levende motstand at han innskrenket seg til å avskaffe den innenlandske toll i 12 av de nordlige og midtre provinser, som herved kom til å utgjøre et slags tollforbund. De fleste av de sørlige provinser dannet et annet forbund med en langt strengere tarikf, den som utkom i 1667. Overfor Holland, dengang Frankrikes alvorligste konkurrent på handelens og sjøfartens område, førtes en forbitret tollkrig, som i 1672 gikk over til en virkelig krig.

I alle deler av de Colbert underlagte grener av statsforvaltningen bekjempet han med stor kraft nedarvet uorden og bestikkelighet, og han etterlot seg også på dette område av administrasjonen mange spor. En undersøkelse viste at det den gang i Frankrike fantes 45.000 funksjonærer i poster som fullt ut kunne klare seg 6.000; med ubøyelig fasthet gav han seg i ferd med å redudere dette overtallige embedsvrrk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mengotti: Le Colbertisme [1791]
  • P. Clément: Histoire de la vie et de l’administration de Colbert [2. omarbeidede utgave 1874]
  • P. Clément: Les Lettres, Instructions et Mémoires de Colbert [7 bind, 1861-73];
  • F. Joubleau: Études sur Colbert [2 bind, 1856]
  • A. Neymarck: Colbert et son temps [2 bind, 1887]
  • G. Hecht: Colberts politische undvolkswirtschaftliche Anschauungen [1898]
  • A. J. Sargent: The economic policy of Colbert [1899]).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jean-Baptiste Colbert – bilder, video eller lyd