Langbue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bueskyttere med langbue, 1325.

Langbue er en type bue som er lang, omtrent på lengde med en voksen mann, går i en jevn, svak bue og har relativt slanke lemmer som er runde eller D-formet. Den er oftest i ett stykke, men kan også være sammensatt ved håndgrepet. Langbuen har blitt brukt som jakt- og kampvåpen i mange kulturer, men er aller sterkest forbundet med England i middelalderen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Langbuer av tre har blitt brukt i mange tusen år, og er kjent fra flere kontinenter. Som jaktvåpen er buen enkel og sikkert, og har nok kraft til å felle storvilt, inkludert afrikansk elefant. Som krigsvåpen har den vært sentral i flere kulturers og nasjoners krigføring. Nubierne var kjent for sin dyktighet med buer som var seks til syv fot lange (ca. 1,80 til 2,10 m). Skytterne ble kjent som «pupillødeleggerne» fordi de siktet på sine motstanderes øyne.

Det eldste kjente eksempel på en langbue ble funnet i 1991 i Ötztal-Alpene med en naturlig mumie kjent som Ötzi. Hans bue var gjort fra tresorten barlind og var 1,82 m lang. Mumien er datert til rundt 3 300 f.Kr. Førti langbuer har blitt avdekket i en myr ved Nydam mose i Danmark som er datert fra 300-tallet e.Kr.[1]

I middelalderen var walisiske og engelske bueskyttere kjent for deres mektige langbuer, som blant annet ble benyttet med stor suksess mot franskmennene i hundreårskrigen; særskilt i slagene ved Crécy (1346), Poitiers (1356), og Agincourt (1415).[2]

Viktigheten av bueskyttere i den engelske hæren ble markert ved særskilte lover: på 1100-tallet innførte Henrik I av England lov som frikjente enhver bueskytter som kom til å drepe en annen mens han øvde.[3] En gang rundt 1300 forbød Edvard I all andre sporter enn bueskyting på søndagene. I 1363 ble alle engelskmenn beordret å øve bueskyting på søndagene og helligdagene.[3]

Dominansen til langbuer på slagmarken fortsatte fram til franskmennene begynte å benytte kanoner for å bryte formasjonene til de engelske bueskytterne i slaget ved Formigny (1450) og slaget ved Castillon (1453). Bruken av bueskyttere fortsatte imidlertid inn i rosekrigene (1455-1487) og de fortsatte å bli benyttet som våpen i England selv etter at effektive skytevåpen var blitt introdusert.[4]

Langbue framstil av alm.

Den gjennomsnittlige lengden av pilskafter avdekket fra 1545 i det sunkne vraket av «Mary Rose» er 75 cm. I 1588 ble den engelske militsen utkalt i påvente av invasjonen fra den spanske armada og den omfattet mange bueskyttere. Militsen fra Kent hadde 1 662 bueskytter fra de 12 654 mennene som ble utkalt.[5]

Den første bok på engelsk om bueskyting med langbue var Toxophilus av Roger Ascham, første gang utgitt i London i 1545 og dedikert til kong Henrik VIII av England.[6]

Selv om skytevåpen erstattet langbuen i krig, fortsatte bueskyting å bli benyttet enten for rekreasjon eller på jakt. En langbue hadde praktiske fordeler sammenlignet med rekurvbue eller andre typer buer. Den er vanligvis lettere, raskere forberede for å skyte, og skyter langt mer stille. Imidlertid er andre ting likt, og en moderne bue vil skyte en pil raskere og mer nøyaktig enn med en langbue.

Det hevdes at slaget ved Flodden Field (1513) var «et landmerke i bueskytingens historie da det var det siste slaget på engelsk jord som ble utkjempet med langbuen som hovedvåpen...»[7] Slaget ved Tippermuir (1644) i Skottland kan ha vært det siste slaget som involverte langbuer i et betydelig antall.[3]

Det siste dokumenterte tilfellet i bruk av langbue i krig var ved britiske oberstløytnant Jack Churchill som brukte den til å drepe en tysk soldat under den andre verdenskrig.[8]

Den brukes fortsatt i idrett og som jaktvåpen. I Norge er jakt med bue ikke tillatt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Loades, Mike (2013): The Longbow, Osprey Publishing, ISBN 978-1-7820-0085-3, s. 7
  2. ^ «The Efficacy of the Medieval Longbow: A Reply to Kelly DeVries», arkivert fra originalen den 23. januar 2016 av Wayback Machine. War in History 5 (2) (1998): 233-42; idem, «The Battle of Agincourt», The Hundred Years War (Part II): Different Vistas, red. L. J. Andrew Villalon &Donald J. Kagay (Leiden: Brill, 2008), s. 37–132.
  3. ^ a b c Castelow, Ellen : «The Longbow», Historic UK
  4. ^ Nolan, Cathal J (2006): The Age of Wars of Religion, 1000-1650: An Encyclopedia of Global Warfare and Civilization, Volume 2, arkivert den 20. august 2016 av Wayback Machine, Greenwood Press, ISBN 0-313-33734-9, s. 546-547
  5. ^ Hutchinson, Robert (2013): The Spanish Armada, Phoenix, Orion Books Ltd) ISBN 978-1-7802-2088-8, s. 65-66
  6. ^ Toxophilus By Roger Ascham 1545 (PDF)
  7. ^ «Everything you ever wanted to know about...the English Longbow», The Wargaming Site
  8. ^ Carr, Simon (28. mars 2014): «World War 2 hero 'Mad Jack' Churchill named one of world's greatest adventurers», The Daily Mail

Se også[rediger | rediger kilde]