Det gamle rike i Egypt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det gamle rike refererer til en periode på nesten 500 år i Egypts oldtid. Den dekker det tredje til det sjette dynasti, det vil si perioden ca. 2630–2151 f.Kr. Epoken er den første av de tre storhetstidene i den egyptiske kultur, og anses gjerne som Egypts gullalder; de andre er Mellomriket og Det nye rike. Epoken er mest kjent for pyramidene, som ble konstruert som faraoenes gravsteder. Det gamle rike kalles derfor også Pyramidenes tidsalder.

Hovedstaden lå i denne perioden i Memfis, hvor Djoser opprettet sitt hoff. Muligens var administrasjonen av riket flyttet dit allerede mot slutten av andre dynasti.

Tredje dynasti[rediger | rediger kilde]

Trappepyramiden

Den første farao i Det gamle rike var Djoser, som styrte ca. 2630–2611 f.Kr. Han beordret byggingen av den første pyramiden, Trappepyramiden, i Memphis' nye nekropol Saqqara. Ledelsen av byggearbeidet ble overlatt til hans visir Imhotep.

De gamle, autonome områdene i Egypt ble omdefinert til nomer, som ble styrt eneveldig av farao. For å kunne kontrollere nomene ble de tidligere herskerne utnevnt til guvernører, med særlig ansvar for innsamling av skatt.

Oppfatningen av farao som guddommelig var muligens en eldre tanke, men det var under det tredje dynasti at den fikk en fastere form. Særlig er pyramidene en indikasjon på kongens posisjon i samfunnet; mens guder sannsynligvis ble tilbedt i templer av tre, ble kongens grav og kultsted reist i stein. Man tilskrev spesielt den årvisse oversvømmelsen av Nildalen, som var grunnlaget for Egypts rike jordbruk, til det man mente var faraos guddommelige krefter.

Fjerde dynasti[rediger | rediger kilde]

Det gamle rike nådde høyden av sin makt under det fjerde dynasti, som begynte med Sneferu ca. 2575 f.Kr. Han bygde tre pyramider, som var større enn de tidligere: En i Meidum (som var mislykket), Den bøyde pyramiden (også mislykket) i Dahshur og Den røde pyramide som også lå i Darshur og var noe mindre.

Pyramidene i Giza

Sneferu ble etterfulgt av sin sønn Khufu, som styrte ca. 2589–2566 f.Kr. Han bygde Den store pyramiden i Giza, det eneste av verdens syv underverker som er bevart. I senere egyptisk litteratur omtales han som en tyrann som benyttet slaver og tvangsarbeid for å fullføre pyramiden. Moderne utgravninger i Giza tyder derimot på at arbeiderne ble behandlet rimelig bra etter datidens standard. Khufus sønner var Djedefra (2566–2558 f.Kr.) og Khafra (2558–2532 f.Kr.). Sistnevnte bygde en ny pyramide, og tradisjonelt tilskriver man ham også Sfinxen i Giza. Nyere forskning viser at det muligens var Djedefra som bygde den som et monument til sin fars ære.

Den nest siste kongen i dynastiet, Menkaura, bygde den minste av pyramidene i Giza.

Sammenbruddet[rediger | rediger kilde]

Det femte dynasti begynte med Userkhaf ca. 2465 f.Kr. Han gjennomførte flere reformer som svekket farao og sentraladministrasjonen. Dermed ble guvernørene i realiteten mektige, regionale monarker, og etter Userkhafs død brøt det ut borgerkriger. Konflikten forårsaket hungersnød og underminerte sentraladministrasjonen ytterligere. Mye av årsaken til problemene lå i det fjerde dynastis enorme byggeprosjekter, som hadde tømt statskassen og svekket befolkningen.

I det sjette dynasti fortsatte borgerkrigene, og etter Pepi IIs lange styre, som skal ha vart fra 2246 til 2151 f.Kr. (dette er teoretisk mulig, ettersom han skal ha blitt kronet bare seks år gammel og levde til han var hundre), brøt Det gamle rike fullstendig sammen. Dråpen som fikk begeret til å renne over var en brå men kortvarig nedkjøling av klimaet i regionen, som førte til en drastisk forverring i landbruket ettersom Nilen ikke gikk over sine bredder slik den pleide å gjøre. Det oppsto igjen omfattende hungersnød, noe som forverret stridene. På graven til Ankhtifi, en lederskikkelse i første mellomepoke, står det at «hele Øvre Egypt var døende av sult, og folk spiste sine barn…»

I løpet av de neste 16 årene var det hele 18 konger, i syvende og åttende dynasti.