Den nordiske syvårskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den nordiske syvårskrigen
Den nordiske syvårskrigen
Frederik II erobrer Älvsborg i 1563
Dato 15631570
Sted Skandinavia
Resultat
Status quo ante bellum
Parter
Sverige Sverige Danmark Danmark-Norge
Kong Sigismund III Vasas banner Polen-Litauen
Lübecks flagg Lübeck
Kommandanter
Sveriges orlogsflagg Erik XIV av Sverige
Sveriges orlogsflagg Johan III av Sverige
Danmarks orlogsflagg Frederik II av Danmark og Norge

Den nordiske syvårskrig ble utkjempet mellom 1563 og 1570. Krigen var mellom Sverige på den ene siden, og Danmark-Norge med sine allierte i Polen og hanseatene i Lübeck, på den andre siden. Begge parter gikk i krig med stor entusiasme og hadde et ønske om å bli dominerende i Norden. Sverige ønsket å åpne sjøveien og Danmark hadde et ønske om å gjenskape Kalmarunionen.

Forløp[rediger | rediger kilde]

Krigen startet i Østersjøen 30. mai 1563, ved at en dansk flåteavdeling utenfor Bornholm skjøt varselsskudd for å få en svensk flåteenhet til å ta ned toppseilet som tegn på aksept av dansk overherredømme i Østersjøen. Det svenske admiralskipet ble truffet og dette utløste en kamp mellom de danske og svenske skipene.

I juni inngikk Danmark en allianse med hansastaden Lübeck, og i oktober sluttet de forbund med Polen. Allerede 31. juli ble danske og lübeckske krigserklæringer levert i Stockholm.

4. september 1563 kapitulerte den svenske festning Älvsborg, som lå ved Sveriges eneste tilgang til havet i vest (Kattegat), klemt inne mellom det norske Båhuslen i nord og det danske Halland i syd, men Älvsborg kontrollerte også landforbindelsen mellom de danske og norske landsdelene. Svenskekongen, Erik XIV, sendte en hær inn i Halland; men svenskene måtte trekke seg tilbake da den danske hæren rykket fram og beseiret dem ved Marekjær (Mared) nær Halmstad. Den dansk-lübeckske flåte var sterk, men greide ikke å blokkere seilas til og fra Sverige.

Kong Eriks tropper begynte på høsten i 1563 systematisk å ødelegge Blekinge, for å skape en forsvarssone mot deres eget land. Dette førte bl.a. til en massakre på Rønnebys innbyggere 3. september 1564. Alle byens innbyggere, 2 000 barn, kvinner og menn, ble hugget ned.

Daniel Rantzau, dansk kommandant

20. oktober 1565 beseiret danske tropper under Daniel Rantzau en overlegen svensk styrke i slaget ved Axtorne i nærheten av den danske festningen Varbjerghus. Men svenskene hadde allerede inntatt festningen og byen Varbjerg og foranstaltet et blodbad blant forsvarerne. Hele besetningen, med unntak av kommandanten Hans Holk og noen andre adelsmenn, ble likvidert.

I januar 1566 angrep svenskene Skåne, men hovedangrepet var rettet mot Båhus, som ikke var mulig å erobre. Daniel Rantzau herjet derimot grundig i Västergötland. Til sjøs hadde svenskene framgang og drev fortolling i Øresund, uten at danskene kunne hindre det.

Krigen i Norge[rediger | rediger kilde]

Svenskene beleirer Akershus festning i 1567. Oslo ses nede til venstre. Relieff på Fredrik IIs sarkofag i Roskilde domkirke.

I 1564 inntok svenskene Jemtland. Herjedalen og Trondhjems len i Norge under franskmannen Claude Collart. Men angrepet ble slått tilbake av en norsk styrke fra Bergen, ledet av Erik Munk, og de svenske styrkene overga seg 22. mai 1564.

1567 startet med et svensk angrep i det sørøstlige Norge, der Hamar ble tatt og Akershus festning beleiret. Blant annet ble gamle Hamar domkirke sterkt herjet og brannskadet. Akershus forble urørt, fordi svenskene ikke hadde tunge nok kanoner til å knuse de tykke veggene. De sendte bud etter tyngre skyts, men det tok tid før de tunge kanonene kom. Erik Munk kom til unnsetning fra Bergen og fjernet den svenske beleiringen. Resten av Oslo satte byens egne borgere i brann. Da Sarpsborg ble brent av svenskene, flyttet størstedelen av byens befolkning lenger sør mot Glommas munning og den nye byen fikk navnet Fredrikstad. Byen ble herjet av brann flere ganger under syvårskrigen. Vestfold ble også herjet, og blant annet ble ladegården Auli i Sem, Skjærsnes i Stokke og Istre kapell i Tjølling satt i brann.

Bønder og borgere i Norge ble også kalt ut til krigstjeneste. Men befolkningen både på norsk og svensk side av grensen var generelt imot krigen. De avtalte bondefred seg imellom, med fri handel og fritt samkvem. Jemtene gikk til og med så langt at de oppfordret til fredsforhandlinger mellom den danske og den svenske kongen før krigen brøt ut.

Kongeskifte i Sverige[rediger | rediger kilde]

Erik XIV, Sveriges konge 1560-1568

Om våren brøt Eriks gryende sinnssykdom ut, noe som lammet den svenske krigføringen. Selv danskene var utmattet og igangsatte ikke noen alvorlige angrep før i oktober, da Rantzau angrep Småland og Östergötland. Han kom dit i november og brente alt han kom over. Et forsøk på å avskjære ham på tilbakeveien over Holaveden mislyktes, og i midten av februar 1568 kom han tilbake til Halland.

I 1568 ble svenskekongen Erik avsatt av sine yngre brødre Johan og Karl, og krigen roet seg også fra dansk side. Forsøk på å få til fred mellom de stridende hadde under de foregående årene ikke manglet. Både den danske enkedronningen, hertugen av Pommern, det franske sendebudet i Danmark Charles Dançay og keiserne Ferdinand I og Maximilian II hadde forsøkt seg som meglere. Men siden både Erik XIV og Fredrik II viste seg som dårlige fredselskere, mislyktes forsøkene.

I 1569 startet krigføringen på nytt. Danskene angrep Varberg, som ble gjenerobret 13. november. Dette tapet ble ikke oppveid av svenskenes herjinger i Skåne. Men utmattelse på begge sider tvang snart fram nye forhandlinger.

Freden[rediger | rediger kilde]

Det ble holdt fredsmøte på den tyske keiserens initiativ 15. juli 1570 i Stettin. Møtet resulterte i freden i Stettin 13. desember samme år. Fredrik II godkjente fredsavtalen 25. januar 1571. Alle gjensidige fordringer ble oppgitt og alle erobringer skulle gis tilbake. Som pant for en krigsskadeserstatning fra Sverige, beholdt Danmark likevel festningen Älvsborg.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • ARNHEIM, FRITZ 1890: König Erich XIV. von Schweden als politiker i Historische Zeitschrift, bind 64.
  • BOËTIUS, BERTIL: Collart, Claude i SBL bind 8.
  • BONNEY, RICHARD 1991: The European Dynastic States 1494-1660. Oxford.
  • DAAE, LUDVIG 1867: En episode af den Nordiske Syvaarskrig. Lund.
  • DAAE, LUDVIG 1872: Krigen Nordenfjelds 1564. Christiania.
  • FROST, ROBERT I. 2000: The Northern Wars. War, state and society in Northeastern Europe, 1558-1721. Harlow.
  • HOLM, T. H. & K. ARSTAD (red.) 1997: Kriger og konger. Et streiftog i Nordens militærhistorie fra Syvårskrigen til den Skånske krig 1560-1680. Oslo.,
  • JENSEN, FREDE P. 1976: Svensk historietolkning i Karl XII- renæssancens tegn i Historisk tidsskrift, bd. 76.
  • LAVERY, JASON 2002: Germany's Northern Challenge. The Holy Roman Empire and the Scandinavian Struggle for the Baltic, 1563-1576. Boston.
  • SANDVIK, OLE KRISTIAN 2004: Bare en jordlapp. Kampen om Jemtland 1563-1571, Hovedoppgave i historie, Norges Teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU), 2004.

Se også[rediger | rediger kilde]