Westfalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tre enheter som er omtalt som Westfalen, innenfor dagens tyske grenser:
Grønn: Kongeriket Westfalen (1807–1813)
Rød: Den prøyssiske provinsen Westfalen (1815–1946)
Mørk grå: Nordrhein-Westfalen (1946–)

Westfalen («Vestfold») er en historisk region i Tyskland, sentrert rundt byene Dortmund, Münster, Bielefeld og Osnabrück. Den er del av de nåværende delstatene Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen.

Westfalen er omtrent området mellom elvene Rhinen og Weser, nord for elven Ruhr. Eksakte grenser finnes ikke, da navnet Westfalen har blitt brukt om en rekke stater og provinser i historien.

Opprinnelig var Westfalen del av hertugdømmet Sachsen, til det ble gitt status som et eget hertugdømme av keiser Fredrik I i år 1180: Hertugdømmet Westfalen. Det utgjorde da bare et mindre område syd for elven Lippe.

Westfalen var navnet på et napoleonsk kongedømme som eksisterte fra 1807 til 1813. Det var en fransk vasallstat, satt opp av Napoleon Bonaparte og med hans bror Jérôme Bonaparte som konge. Denne staten delte bare navnet med det historiske området, idet den hovedsakelig inkluderte hessiske og østfalske regioner, og bare en liten del av det historiske og geografiske Westfalen.

Senere ble Westfalen en prøyssisk provins. Den nordligste delen, inkludert byen Osnabrück, ble avstått til statene Hannover og Oldenburg.

Den nåværende delstaten Nordrhein-Westfalen utgjøres av den tidligere prøyssiske provinsen Westfalen, den nordlige delen av den tidligere prøyssiske Rhin-provinsen, og det tidligere fyrstedømmet Lippe.

Westfalen er bla. kjent for freden i Westfalen (1648), som markerte slutten på tredveårskrigen.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Kart over det tysk-romerske rike fra omkring år 1000. Elven Weser danner grensen mellom Westfalen og Ostfalen.

Navnet Falen er beslektet med den urnordiske navneformen * Fal(ah), gotisk: Filhan og gammelhøytysk: Felahan, som betyr landskap, område eller land. På norsk er det tilsvarende ordet Fold, og gjenfinnes i navnene på de norske kommunene Folden (1837–1887), Nordfold (1887–1964), Foldereid (1886–1964), Sørfold og Folldal og på de to norske fylkene Østfold og Vestfold.

I Norge har ordet i betydningen landskap og flate blitt brukt om de ytre, brede delene av fjorder.[1] Folda [fåȴ'ȴa] ble tidligere brukt på denne måten om Oslofjorden, og har gitt opphav til stedsnavnet Follo. Havstykket Folda i Nord- og Sør-Trøndelag har gitt opphav til bygdenavnet Foldereid i Namdalen og navnet Foldafjorden mellom Nærøy og Fosnes i Nord-Trøndelag. Folda er også navnet på en fjord i Salten i Nordland. Som norsk elvenavn,[2] er det av språkforskeren Sophus Bugge tolket som «den brede, den som danner en bred Flade».[3] Det brukes om Follaelva i Verran og den tilknyttede bygden Follafoss, om Folla i Holtålen, om Folda i RindalNordmøre, om elva Folla i Hedmark og Oppland og den tilknyttede Folldal og om elva Folda i Nord-Aurdal.

Navnet Westfalen forekommer første gangen i året 775 under navneformen Westfalai i de kongelige frankiske annaler Annales regni Francorum. Der er det betegnelsen på en stamme blant sakserne som bodde vest for elven Weser. De gamle sakserne kalte den vestlige delen av deres territorium for Westfalen, den midterste for Engern og den østlige for Ostfalen.

Den anonyme saksiske poeten Poeta Saxo, skrev således i sine Annales de gestis Caroli magni imperatoris libri quinque («Annaler om gjerningene til keiser Charlemagne i fem bøker») fra mellom 888 og 891, at der fantes tre saksiske stammer: Ostfalai, Westfalai og Angrarii («congregatis Saxonibus de diversis pagis, tarn de Westfalahis et Angrariis quam et de Ostfalahis»).[4][5] I eldre tekster fra Sachsenland, skrevet under Karl den store, omtales også et Gau ved navn Fahala som hadde sitt sete i Hildesheim, men ingen stamme med navnet Falen.[5]

Gjennom de gamle skriveformene Falahi, Falachi og Falaha, som betyr «bonde» i betydningen «landmann», «mann i et område eller landskap (Falen)», oppstod også navnet Valhala, Walhala eller Valhall, som i norrøn mytologi er æsenes store festhall. I forordets avsnitt 10 av sin den yngre Edda, knyttet Snorre Sturlason således guden Odin til sakserne, ved å omtale hans tre sønner som Veggdegg (konge over Ostfalen), Beldegg (konge over Westfalen) og Sigge (konge over frankerne).[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grimm, Jacob (1880). Geschichte der Deutschen Sprache. Zweiter Band, Vierte Auflage, Verlag Von S. Hirzel, Leipzig, 1880. 
  • Rygh, Oluf (1896). Norske Fjordnavne. I Sproglig-historiske studier tilegnede Professor C.R. Unger. Aschehoug, Kristiania, 1896. 
  • Rygh, Oluf (1904). Norske Elvenavne. Etter offentlig Foranstaltning udgivne med tilføiede Forklaringer av Karl Ditlev Rygh. Aschehoug, Kristiania, 1904. 
  • Sandnes, Jørn; Stemhaug, Ola (1976). Norsk Stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, Oslo, 1976.