Britiske emner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Brutus trojaneren, den mytologiske grunnleggeren av London.

Britiske emner (engelsk Matter of Britain, fransk Matière de Bretagne) er en litterær betegnelse som referer til en historisk gruppe litteratur og legendarisk tekstmateriale fra middelalderen assosiert med de britiske øyer, særlig litteraturen og legendene om kong Arthur av britene. Sammen med Franske emner, som omfatter legendene om Karl den store, og Romerske emner, som omfatter materiale avledet fra eller inspirert av klassisk mytologi, er det av de tre store litterære sykluser som er tilbakevendende i middelalderens litteratur.

Historisk kontekst[rediger | rediger kilde]

Kart over Bretagne: På 400-tallet utvandret mange fra sørlige England og Cornwall til området at etter hvert bodde det så mange britonere i regionen at den fikk navnet Bretagne etter dem.

De tre «emnene» ble først beskrevet på 1100-tallet av den franske dikteren Jean Bodel. I hans dikt Chanson de Saisnes sto følgende linjer:

Ne sont que III matières à nul homme atandant,
De France et de Bretaigne, et de Rome la grant.
Det er 3 emner som ingen mann skal være uten,
Den av Frankrike, av Bretagne, og av store Roma.

For franskmannen Bodel kunne litteraturen i hans tid emnemessig inndeles i tre emner som et dannet menneske måtte kjenne til. «Matière de Bretagne» refererte i Bodels sammenheng til den brytonsktalende verden og den litteratur og de fortellinger som eksisterte innenfor dennes tradisjoner. Historisk sett ble Bretagne befolket av brytonsk språklige utvandrere fra sørlige England, og hadde lenge en felles opphav og kultur på begge sider av den engelske kanal. Moderne litteraturforskning har derfor presisert begrepet til ikke bare gjelde «Lille Britannia» (Bretagne), men også Storbritannia eller de britiske øyer som helhet slik at de samme litterære emnene i Irland og Wales også inkluderes.

Betegnelsen «Britiske emner» adskiller og forbeholder fra mytologiske emner som er avledet fra antikken, det vil si «Romerske emner», selv om antikkens Hellas inkluderes innenfor dette, og fra fortellinger om paladinerne til Karl den store og deres kriger mot maurere og sarasenere, noe som utgjør «Franske emner». Mens kong Arthur er hovedemnet i Britiske emner, er andre mindre kjente legendarisk historie om de britiske øyer, inkludert fortellinger om Brutus av Britannia, Kong Cole, Kong Leir, og Gogmagog, også omfattet av Britiske emner: se Mytiske konger av britene.

Emner og temaer[rediger | rediger kilde]

Britannias legendarisk historie[rediger | rediger kilde]

Kong Leir og hans døtre, som Shakespeare brukte som grunnlag for sitt drama Kong Lear.

Det kan bli sagt at den legendariske historien til Britannia ble skapt delvis for å danne en enhet av patriotiske myter for landet. Flere agendaer kan således bli avlest innenfor denne litteraturen.

Historia Britonum, den eldste kjente kilden til fortellingen om Brutus av Britannia, kan ha blitt konstruert for å skape en fornem genealogi for et antall walisiske prinser på 800-tallet. Dette var ikke et uvanlig trekk i middelalderen. Også i Norden i en annen kultur søkte herskerslekter tilbake til en mytisk opprinnelse tilbake til Troja. Historia Britonum er tilskrevet forfatteren Nennius, men dens egentlige forfatteren eller den som satte sammen teksten er ukjent. Verket eksisterer i flere redaksjoner. Denne fortellingen har blitt videreført til å oppnå større verdi ettersom dens oppfinner knyttet Brutus til diaspora, eller utvandringen av helter i kjølvannet av Trojakrigen, og har således gitt grunnleggende råmateriale som senere myteformidlere som Geoffrey av Monmouth, Michael Drayton, og John Milton har trukket tunge veksler på, og knytte bosetningen i Britannia til den heroiske tidsalder i antikkens greske litteratur. Som sådan er dette materialet gjennom mange år blitt benyttet for patriotiske myteskaping på samme måte som den romerske dikteren Vergil knyttet opphavet og grunnleggelsen av Roma til Trojakrigen i sitt store episke dikt Æneiden på 100-tallet e.Kr. Geoffrey av Monmouth introduserte også det fantasifulle og forunderlige kravet at folkestammen trinovantere, referert til av den romerske historikeren Tacitus som bosatt i området rundt London, hadde et navn som han tolket som Troi-novant, det vil si «Nye Troja». Ingenting av dette har noen historisk realitet på samme måte som da Snorre Sturlason på 1200-tallet tolket feilaktig at gudeætten æsenes navn var avledet fra Asia. Slike fantasifulle tolkninger var en favorittsport i middelalderen, selv om slike legendariske avledninger eller «bortforklaringer» kan være standhaftige selv i våre dager.[1]

Merlin leser sin profetier for kong Vortigern, illustrasjon fra Geoffrey av Monmouths Prophetiae Merlini, ca.1250-1270, i dag British Library

Ytterligere spekulative påstander forbinder walisisk mytologi med flere herskere og hendelser som ble satt sammen av Geoffrey av Monmouth i hans Historia Regum Britanniæ. Det har blitt foreslått at eksempelvis Leir av britene, som senere ble William Shakespeares Leir, var opprinnelig den walisiske havguden Llŷr (sammenlign med den irske havguden Lir). Forskjellige keltiske guddommer har blitt identifisert med figurer i Arthur-litteraturen: Morgan le Fay kan ha hatt en opprinnelse med den walisiske gudinnen Modron (sammenlign med den irske gudinnen Mórrígan). Men mange av disse identifikasjonene kommer fra spekulativ komparativ religion- og mytologi og har møtt motbør i senere år.

William Shakespeare synes å ha vært meget interessert i Britannias legendariske historie, og han kjente til en del av dets mer uklare og mindre påaktet områder. Shakespeares drama inneholder flere fortellinger knyttet til disse legendariske kongene, eksempelvis Kong Lear (1605) og Cymbelin (1609), basert på henholdsvis mytiske Leir og Cunobelin. Shakespeare hadde en walisisk lærer ved navn Thomas Jenkins som kan ha introdusert ham til dette materialet fra tidlig av. Både Geoffrey av Monmouth og Raphael Holinsheds Krøniker om England, Skottland og Irland var tilgjengelig for Shakespeare, og sistnevnte var hans kilde for Macbeth.

Andre tidlige forfattere trakk også veksler på de tidlige kildene til Arthur-litteraturen og pseudohistorie innenfor Britiske emner. Eksempelvis formulerte skottene en mytisk historie i pikternes og Dalriada kongelige slekt. Mens disse fiktive slektslinjene til sist går gradvis over i historiske faktiske slektslinjer, i motsetningen til de av Geoffrey, er deres opprinnelse uklare og har tatt opp seg båe aspekter fra mytisk britonsk historie som mytisk irsk historie. Fortellingen om Gabhran av Dalriada tar særlig opp seg elementer av begge disse historiene.

Arthur-litteraturen[rediger | rediger kilde]

Den litterære syklus som omhandler kong Arthur er den mest kjente delen av Britiske emner. Den har lykkes i stor grad ettersom den forteller to innbyrdes sammenfiltrede historier som har fengslet mange senere forfattere. Den ene omhandler Camelot, vanligvis framstilt som en nederlagsdømt utopi av ridderlighet og høvisk dyd, tilintetgjort av de fatale manglene hos Arthur og Lancelot. Den andre handler om søken ved ulike riddere for å finne den hellige gral; noen lykkes, som Galahad og Percival, mens andre feiler, som Lancelot.

Middelalderens fortelling om Arthur og hans riddere er fylt med kristne temaer; disse involverer ødeleggelsen av menneskelig dyd ved moralsk svikt i deres karakterer, og søken etter en viktig kristen relikvie. Til sist er forholdet mellom figurene behandlet i tradisjonen om høvisk kjærlighet, slik som Lancelot og Guinevere, eller Tristan og Isolde. I nyere tid har tendensen vært å knytte fortellingene om kong Arthur og ridderne hans med keltisk mytologi, vanligvis i meget romantiserte rekonstruerte versjoner fra tidlig på 1900-tallet.

I tillegg er det mulig å lese Arthur-litteraturen generell, og det som omhandler Gral-tradisjonen i særdeleshet, som en allegori over menneskelig utvikling og åndelig vekst, et tema som ble blant annet utforsket av mytologen Joseph Campbell.

Figurer og emner[rediger | rediger kilde]

Legendariske konger og grunnleggere[rediger | rediger kilde]

Arthur og hans følge[rediger | rediger kilde]

Ridderne av det runde bord[rediger | rediger kilde]

Andre betydningsfulle figurer[rediger | rediger kilde]

Betydningsfulle forfattere[rediger | rediger kilde]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Forfatter Århundre Verker
Béroul 1100-tallet Tristan
Chrétien de Troyes 1100-tallet Erec og Enide, Cligès, Lancelot kjerreridderen, Yvain løveridderen, Perceval, fortellingen om gralen
Geoffrey Chaucer 1300-tallet Canterbury-fortellingene
Geoffrey of Monmouth 1100-tallet Historia Regum Britanniae
Hartmann von Aue 1100-tallet Erec .. Ywain
Layamon 1200-tallet Brut
Thomas Malory 1400-tallet Le Morte d'Arthur
Marie de France 1100-tallet Lais til Marie de France: Lai de Yonec, Lai de Frêne, Lai de Lanval (...)
Nennius 0800-tallet Historia Brittonum
Robert de Boron 1100-tallet Estoire dou Graal
Taliesin 0500-tallet Boken om Taliesin
Thomas d'Angleterre 1100-tallet Tristan og Isolde
Wace 1100-tallet Roman de Brut, Roman de Rou
Wolfram von Eschenbach 1100-tallet Parzival
Raoul de Houdenc 1100-tallet Méraugis de Portlesguez
Païen de Maisières 1200-tallet La Demoiselle à la Mule (også kalt for La Mule sans Frein)
Rustichello da Pisa 1200-tallet Roman de Roi Artus, Gyron le courtois, Meliadus de Leonnoys (Meliadus)
Ulrich von Zatzikhoven 1200-tallet Lanzelet

Anonyme forfattere[rediger | rediger kilde]

Verker Århundre
L'Âtre Périlleux (om Gawain) 1200-tallet
Blandin de Cornouaille 1300-tallet
Le Chevalier à l'Épée
Le Chevalier au Papegau
La Demoiselle à la Mule 1100-tallet
Gliglois (helt som går i tjeneste hos Gawain)
Hunbaut
Livet til Caradoc
Prosa-Lancelot 1200-tallet
Mabinogion (middelalderens Wales)
Post-Vulgate-syklusen 1200-tallet
Les Merveilles de Rigomer (Lancelot, Gawain og 58 riddere) 1200-tallet
Perlesvaus ou le Haut Livre du Graal 1200-tallet
Le Roman de Jaufré
Sir Gawain og den grønne ridder
Prosa-Tristan

Tidlig moderne og moderne forfattere[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steinsland, Gro: Heyerdahls og Odins «narrespill», kronikk i Aftenposten 24. november 2000

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pearsall, Derek (2005): Arthurian Romance: a short introduction, Blackwell, Oxford
  • Green, D. H. (2005): The Beginnings of Medieval Romance: Fact and fiction, 1150-1220, CUP Cambridge
  • Dover, Carol (red), (2005): A Companion to the Lancelot-Grail Cycle, Boydell & Brewer

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]