Lothar I av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lothair I.

Lothar I (født 795, død 23. september 855), konge av Italia (818855) og tysk-romersk keiser (843855). Lothar var eldste sønn av keiser Ludvig I den fromme og hans hustru Ermengarde

Han var arving til hele frankerriket, men på grunn av den frankiske tradisjonen med å dele farsarven mellom sønnene ble riket delt ved Ludvig I's død. Lothar og hans yngre brødre Karl den skallede og Ludvig den tyske lå i krig med hverandre i tre år, men ble så enig om en deling av riket mellom seg ved Traktaten i Verdun i 843. Lothar ble konge av Italia, fikk den midtre delen av frankerriket og fikk også beholde tittelen keiser.

Lothar ble allerede i 817 kronet som med-keiser med sin far Ludvig I i Aachen. Fra 818 regjerte han som konge i Italia. I løpet av 830-årene gjorde Lothar og hans brødre flere ganger opprør mot sin, og ved to anledninger ble han avsatt for så å komme tilbake. Lothars formelle og faktiske makt skiftet stadig, i takt med skiftende krigslykke og allianser. Det eneste området han beholdt kontroll over hele tiden var Italia. Ved farens død i 840 gjorde Lothar, i strid med frankisk tradisjon, krav på hele riket. Dette første til en krig hvor de yngre brødrene allierte seg mot Lothar, og Lothar kunne ikke stå i mot denne alliansen. Han måtte gå med på en deling av riket, og etter vanskelige forhandlinger ble delingen forseglet i Verdun i 843.

Det tysk-romerske rike 843, de delene Lothar hersket over er merket med grønt.

Lothar overlot styringen av Italia til sin sønn Ludvig II, og oppholdt seg i sitt nye kongerike i midten av den gamle frankerrriket. Lothar døde i 855. Ved hans død ble riket han hadde styrt over delt mellom hans sønner. Ludvig II fikk Italia og keisertittelen, Lothar II fikk den nordlige delen Lotharingia og den yngste sønnen Karl fikk Provence.