Irminsul

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ødeleggelsen av Irminsul som et hedensk symbol i 772 av Karl den store.

Irminsul, fra gammelsaksisk med den antatte betydningen «store/mektige pilar» eller «reisende pilar», var en form for søyle eller pilar/stolpe som er dokumentert i at den spilte en betydningsfull rolle i germansk hedendom til det saksiske folket. Den eldste krønike som beskriver en Irminsul referer til det som en trestamme reist i åpen luft.[1] Hensikten med en Irminsul og det underforståtte med gjenstanden har vært emne for adskillig faglig diskurs og spekulasjon i hundrevis av år.

Plassering og ødeleggelse[rediger | rediger kilde]

Den nøyaktige plasseringen er ukjent, det sannsynligvis var imidlertid nær Eresburg ved Marsberg i Tyskland slik Annales regni Francorum (Annalene til frankernes kongedømme, dekker årene fra 741 til 829) for år 772 antyder. Andre mulige områder er blant annet Drudenhöhle på Teutoniaklippen i Eggegebirge (ei lav, skogkledd fjellkjede helt øst i Nordrhein-Westfalen i Tyskland); eller Externsteine, en markant fjellformasjon av sandstein i skogen Teutoburger Wald, også i Nordrhein-Westfalen; Desenberg, som er en kjent høyde i østlige Nordrhein-Westfalen; Iburg, som er en borg i Kreis Höxter; og Tönsberg (ikke til å forveksles med norske Tønsberg) i Teutoburger Wald; og Velmerstot, det nordligste og høyeste berg i Eggegebirge.

Irminsul ble bevisst ødelagt av Karl den store i år 772 i de saksiske krigene, kriger som kan bli betraktet som en religionskrig. Frankernes konge Karl den store proklamerte at det var en krig for konvertere de hedenske sakserne til kristendommen, og var i den forstand en forløper til de senere korstogene.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Nyhedensk Irminsul-symbol.

En germansk gud, Irmin, er sluttet av eller avledet fra navnet Irminsul og stammenavnet irminonene er stundom antatt å ha vært den nasjonale gud eller en halvgud for sakserne.[2] Det har blitt foreslått at Irmin var sannsynligvis heller et aspekt, en avatar (guddommelig inkarnasjon) eller epitet (tilnavn) til en annen guddom – mest sannsynligvis Wodan (Odin) – eller kan også være en nyhedensk oppfinnelse: den er dokumentert som en uavhengig guddom i førmoderne kilder om germansk hedendom. Irmin kan også ha vært et tilnavn for guden Ziu (Ty) i tidlig germansk tid, kun senere overført til Odin i henhold til oppfatningen at Odin erstattet Ty som den øverste germanske guddom på begynnelsen av folkevandringstiden. Det var en akseptert oppfatning tidlig på 1900-tallet blant forskere på norrøn mytologi[3], men har ikke like unisont oppslutning i våre dager.[4]

Den gammelnorrøne formen for Irmin er Jørmunr, akkurat som Yggr var ett av navnene til Odin. Yggdrasil (fra Ygg = Odin + drasil = hest) var et verdenstre, en barlind eller ask, hvor Odin ofret seg selv, og som forbinder himmel og jord. Jakob Grimm knyttet Irmin med gammelnorrøne begreper som iörmungrund («store jord») eller iörmungandr («store slange», det vil si Midgardsormen).[5]

Det er således antatt at Irminsul var et verdenstre, tilsvarende til Yggdrasil, blant saksiske stammer i Tyskland, men de få primærkildene som dokumenter til det er ikke entydig om det enten er et «verdenssøyle» eller ganske enkelt en sokkel for et kultbilde. I Annales Pettaviani er det nevnt som ... locum, qui dicitur Ermensul ... («... [et] sted hvor de kalte Irminsul...»). Likeledes er det ukjent om Irminsul var gjort av tre eller stein og om det var ett eller flere. Imidlertid er den «T»-formede Irminsul, en representasjon som oftest blir sett i dag, helt og holdent uviss og bygd på antagelser. Samtidige kilder referer alltid til den som en rett pilar eller søyle.

Den lingvistiske forbindelsen mellom Irmin- og iörmun/jörmun- er generelt akseptert, men begrepet betyr ganske enkelt «stor/mektig» eller «stigende/reisende høy». Det er lett å se hvordan «Den store» eller «Den opphøyde/ekstatiske» kunne bli et tilnavn for Odin, men det beklageligvis til liten nytte for å avgjøre om det saksiske begrepet referer til en guddom eller ganske enkelt betyr – slik som det oftest blir foretrukket i dag – «store pilar» isteden for «Irmins pilar» eller «Odins pilar».

Dokumentasjon og vitnesbyrd[rediger | rediger kilde]

De kongelige frankiske annaler[rediger | rediger kilde]

I henhold til Annales regni Francorum ble Karl den store gjentatte ganger under de saksiske krigene beskrevet som den som ga ordre om ødeleggelsen av høvdingseter for saksernes religion, en Irminsul.[6] Irminsul er beskrevet for å være ikke altfor langt fra Heresburg (i dag Stadtbergen i sørlige Tyskland)[6]. Jacob Grimm hevder at «sterke grunner» peker til det faktiske stedet for Irminsul som omtrentlig 24 km unna i skogen Teutoburger Wald og hevder dessuten at det opprinnelige navnet for regionen «Osning» kan ha hatt betydningen «Hellig skog»[6].

De miraculis sancti Alexandri[rediger | rediger kilde]

Benediktinermunken Rudolf av Fulda (død 865) gir en beskrivelse av en Irminsul i kapittel 3 av hans latinske verk De miraculis sancti Alexandri (også kalt Translatio Sancti Alexandri). Rudolfs beskrivelse hevder at Irminsul var en stor trepilar reist og dyrket under åpen himmel og at dens navn, Irminsul, tilkjennega en allestedsnærværende pilar[6].

Hildesheim[rediger | rediger kilde]

I løpet av Ludvig den frommes tid på 800-tallet ble en steinsøyle gravd opp i Obermarsberg[7] eller Stadtbergen i Westfalen, Tyskland, og relokalisert til Hildesheimerdomen i Hildesheim, Niedersachsen, Tyskland.[8] Søylen ble etter hva det fortelles brukt som en candelabra (lysestake) fram til minst slutten av 1800-tallet.[8]1200-tallet ble ødeleggelsen av Irminsul av Karl den store nedtegnet som fortsatt feiret i Hildesheim på søndagen etter Midtfasten[1].

Minnefesten ble etter sigende gjort ved å plante to pilarer på katedralplassen, seks fot høy, hver overgått av et treobjekt en fot i høyden formet som en pyramide eller en kjegle. Ungdommen brukte deretter stokker og steiner for å velte objektene. Denne skikken er også beskrevet for å ha eksisterte andre steder i Tyskland, særlig i Halberstadt hvor den ble reist på midtfastdagen av kannikene selv[1].

Kaiserchronik[rediger | rediger kilde]

En sen tolkning fra 1500-tallet av Irminsul som bærer et kultbilde av en handel- og krigsgud, fra Sebastian Münsters Cosmographia.

Bevissthet om betydningen av konseptet synes å ha holdt seg godt inn i kristne tider. Eksempelvis det tyske episke diktet Kaiserchronik (Der Keiser und der Kunige buoch, Boken om keiseren og kongene) fra 1100-tallet nevner Irminsul tre steder:

Ved opprinnelsen til ukedagen Onsdag:

ûf ainer irmensiule / stuont ain abgot ungehiure, / daz hiezen si ir choufman.[9]
«På en Irminsul / står et enormt idol / som de kaller deres kjøpmann».

Angående Julius Cæsar:

Rômâre in ungetrûwelîche sluogen / sîn gebaine si ûf ain irmensûl begruoben[10]
«Romerne slaktet ham forrædersklig / og gravde hans bein på en Irminsul»

Angående Nero:

ûf ain irmensûl er staich / daz lantfolch im allez naich.[11]
«Han kravlet opp på en Irminsul / bøndene alle bøyde seg for ham».

Det er kjent at det store flertallet av kildene fra middelalderen forsto Irminsul som en pilar og ikke som en trelignende struktur. I dette er de enige med eldre forfattere. I kontrast til disse er det imidlertid forstått at objektet for dyrkelsen eller betydningen ble plassert på toppen av Irminsul heller enn å være pilaren i seg selv.

Teorier[rediger | rediger kilde]

Et antall teorier om Irminsul:

Germania[rediger | rediger kilde]

I Tacitus' Germania nevner forfatteren rykter om hva han beskriver som «Herkules’ pilarer» i det land som var bebodd av frisii (frisere) som ennå ikke hadde vært undersøkt.[12] Tacitus legger til at disse pilarene eksisterte enten ettersom Herkules faktisk hadde vært der eller ettersom at romerne har blitt enige om å tilskrive samtlige underverk overalt til Herkules. Tacitus hevder at mens Drusus Germanicus med stort mot drev hærtokt mot germanske stammer var han ikke i stand til å komme til dette området, og at siden var det ingen andre som gjorde et forsøk på det heller.[13] Det har blitt foreslått å sette en sammenheng mellom disse «Herkules’ pilarer» med senere nedtegnelser av Irminsul.[1] Herkules ble likeledes identifisert med det germanske guden Tor av romerne grunnet praksisen med interpretatio romana.[14]

Relieffet på Externsteine[rediger | rediger kilde]

På Externsteine er det et motiv fra «Nedstigningen fra korset». Den bøyde strukturen i høyre midte (se detalj til venstre) er populært blitt identifisert som Irminsul. Dette er dog ikke bekreftet av noen samtidige kilder.

I henhold til en velkjent antydning fentes det en Irminsul på eller nær Externsteine, en berømt fjellformasjon i nærheten av Detmold i Tyskland. Et kristent relieff på Externsteine (se foto til høyre) har blitt beskrevet som et bøyd trelignende struktur ved føttene av Nikodemus. Dette kunstverket, datert til mellom tidlig 800-tall og tidlig 1100-tall, er populært antatt å representere et bøyd eller nedrevet Irminsul under en triumferende kristendom.

Mens både kunstverket og Irminsul har vært kjent for forskere og lærde i århundrer – Goethe diskuterte eksempelvis relieffet i detaljer[15] – ble sammenhengen mellom de to ikke knyttet før i en tolkning i 1929[16] av Wilhelm Teudt, amatørarkeolog og medlem av Nazipartiet. Teudt har siden blitt kritisert som pseudohistoriker.[17] I tiden 1934 til 1935 gjorde Ahnenerbe, en forskningsstiftelse grunnlagt av blant annet Heinrich Himmler, omfattende feltarbeid i et forsøk på å avdekke materiale som kunne bevise at Externsteine hadde vært benyttet som et sted for germansk hedensk dyrkelse, men slike bevis ble ikke avdekket.

Detalj.

De fleste moderne forskere[18] betrakter det som ikke noe annet enn fullstendig oppfinnelse av Teudt som ikke maktet å komme med noe bevis som støttet sine påstander.

Det er i dag generelt akseptert av historikere at det ikke finnes historiske vitnesbyrd som knytter formgivingen på Externsteine-relieffet til Irminsul. Eresburg ligger 45 km fra Externsteine, og i den forstand fantes det et Irminsul «i nærheten av Externsteine», men omfattende arkeologiske studier av Externsteine har ikke gitt noe bevis for at stedet ble benyttet som et hellig sted mellom mesolittisk tid og førkristen tid. Datering ved termoluminescens (lysstråling fra oppvarmede legemer) av ildsteder antyder at stedet ble tidvis benyttet som en halvgrotte, et overheng i fjellet som ble benyttet som beskyttelse mot vær og vind, i saksisk tid, men tilsynelatende ikke i den grad som man må kunne anta for et betydelig hellig sted[19]

Jupitersøylene[rediger | rediger kilde]

Det har blitt gjort sammenligninger mellom Irminsul og Jupitersøylene som ble reist langs Rhinen i Germania en gang mellom 100-tallet og 200-tallet e.Kr. Forskeren Rudolf Simek hevdet at søylene var gallisk-romerske religiøse monumenter og at den antatte lokaliseringen av Irminsul i Eresburg ikke faller innenfor det området hvor arkeologene har funnet Jupitersøylene.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d d'Alviella (1891:112).
  2. ^ Robinson (1917): side 389
  3. ^ E.g. Meyer (1910): side 192
  4. ^ E.g. Farwerck (1970): side 33
  5. ^ Grimm (1835)
  6. ^ a b c d Stallybrass (1882): 116-118).
  7. ^ I henhold til Annales regni Francorum (Anonym forfatter ([790]): kapittel 772):

    Et inde perrexit partibus Saxoniae prima vice, Eresburgum castrum coepit, ad Ermensul usque pervenit et ipsum fanum destruxit et aurum vel argentum, quod ibi repperit, abstulit. Et fuit siccitas magna, ita ut aqua deficeret in supradicto loco, ubi Ermensul stabat; et dum voluit ibi duos aut tres praedictus gloriosus rex stare dies fanum ipsum ad perdestruendum et aquam non haberent, tunc subito divina largiente gratia media die cuncto exercitu quiescente in quodam torrente omnibus hominibus ignorantibus aquae effusae sunt largissimae, ita ut cunctus exercitus sufficienter haberet.

  8. ^ a b d'Alviella (1891:106-107).
  9. ^ Schröder (1892): side 81, linjene 129-131
  10. ^ Schröder (1892): side 92, linjene 601-602
  11. ^ Schröder (1892): side 158, linjene 4213-4214
  12. ^ Tacitus ([98]): kapittel 34
  13. ^ Birley (1999:55)
  14. ^ Rives (1999:160).
  15. ^ von Goethe (1824)
  16. ^ Teudt (1929): p.27-28
  17. ^ Halle (2002)
  18. ^ Se eksempelvis Matthes & Speckner (1997) for noen som aksepterer Teudts forslag, men bemerk at deres avhandling har flere alvorlig feil. De ignorerer eksempelvis mangelen på arkeologiske bevis på at jernalderen benyttet Externsteine som et hellig sted. Også er deres påstand om at figuren Nikodemus står på et design som representerer undertrykkelsen av hedensk tro (side 191) har blitt motgått av at det er basert på en feiltolkning av Nikodemos (Νικόδημος, «Seier for folket») som «Seier over [det saksiske] folket».
  19. ^ Schmidt & Halle (1999)
  20. ^ Simek (2007:175-176).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Adam av Bremen (ca. 1070): Religious beliefs of the Swedes (De religiøse forestillingene til svenskene). I: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, på latin. Fulltekst som HTML av den engelske oversettelsen hos nettstedet Northvegr Foundation
  • Anonymus (790): Annales regni Francorum (Kongelige frankiske annaler), på latin. Fulltekst som HTML
  • Birley, Anthony Richard (overs.) (1999): Agricola and Germany. Oxford University Press ISBN 0192833006
  • Farwerck, F.E. (1970): Noord-Europese Mysteriën (Nordeuropeiske mysteriekulter). På nederlandsk.
  • d'Alviella, Eugène Goblet (1891): The Migration of Symbols. A. Constable and Co.
  • Halle, Uta (2002): Die Externsteine sind bis auf weiteres germanisch! – Prähistorische Archäologie im Dritten Reich [Inntil videre beskjed, Externsteine er germanske! – Forhistorisk arkeologi under Det tredje rike]. På tysk. Verlag für Regionalgeschichte, Bielefeld.
  • Matthes, Walther & Speckner, Rolf (1997): Das Relief an den Externsteinen. Ein karolingisches Kunstwerk und sein spiritueller Hintergrund (Relieffet på Externsteine. Et karolinsk kunstverk og dens spirituelle bakgrunn). På tysk. edition tertium, Ostfildern vor Stuttgart.
  • Meyer, Richard Moritz (1910): Altgermanische Religionsgeschichte (Urgermansk religionshistorie). På tysk.
  • Rives, J.B. (overs.) (1999): Germania: Germania. Oxford University Press ISBN 0198150504
  • Robinson, Charles Henry (1917): The Conversion of Europe. Longmans, Green, and Co., London, New York, Bombay and Calcutta.
  • Simek, Rudolf (2007) overs. av Angela Hall: Dictionary of Northern Mythology. D.S. Brewer 0859915131
  • Schmidt, Martin & Halle, Uta (1999): «On the folklore of the Externsteine – Or a centre for Germanomaniacs». I: Gazin-Schwartz, Amy & Holtorf, Cornelius: Archaeology and Folklore: 153-169. Routledge. ISBN 0415201446 Partial text at Google Books
  • Schoppe, Karl (1947): Die Irminsul, Forschungen über ihren Standort (Irminsul. Forskning angående dets plassering). På tysk. Paderborn.
  • Schröder, Edward (1892): Die Kaiserchronik eines Regensburger Geistlichen (Kaiserchronik av en skriver fra Regensburg). På tysk. Hahnsche Buchhandlung, Hannover. Fulltekst som HTML.
  • Stallybrass, James Steven (overs.) (1882): J. Grimm’s Teutonic Mythology, volume I.
  • Tacitus, Publius Cornelius ([98]): De Origine et situ Germanorum (Om opprinnelsen og stedene til de germanske folkene). På latin. Fulltekst som HTML hos Wikisource
  • Teudt, Wilhelm (1929): Germanische Heiligtümer. Beiträge zur Aufdeckung der Vorgeschichte, ausgehend von den Externsteinen, den Lippequellen und der Teutoburg (Germanske hellige steder. Bidrag til oppdagelsen av forhistorien, basert på Externsteine, Lippe-kildene og Teutoburg). På tysk. Eugen Diederichs Verlag, Jena.
  • von Goethe, Johann Wolfgang (1824): Die Externsteine. Kunst und Altertum 5: 130-139. Artikkel på tysk..

Se også[rediger | rediger kilde]