Ludvig den tyske

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ludvig den tyskes segl
Illustrasjon med en konge, formodentlig Ludvig den tyske, i det såkalte Ludvigspsalteret fra sent 800-tall.
Riksoppdelingen i Traktaten i Verdun i 843

Ludvig den tyske (født 804, død 28. august 876 i Frankfurt am Main), var den første konge i Østfrankerriket, fra 843. Fra 870 var han også konge i Lothringen. Han var tredje sønn av Ludvig den fromme og hans første gemalinne Irmengard. Fikk i 817 Bayern og de østlige områder, men ble opprørt da hans områder ble redusert i delingene av området i 829, 832 og 839.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sin barndom tilbragte Ludvig ved sin farfar Karl den stores hoff, og det sies at Ludvig var sin farfar særskilt kjær.

Konge[rediger | rediger kilde]

Da Ludvig den fromme delte sitt rike mellom sine sønner i 817, fikk Ludvig Bayern og områdenw runst omkring, men han tiltrådte ikke sitt embete før i 825 i det han med en gang ble involverr i krig med venderne og sorberne langs rikets østre grense. I 827 giftet han seg med Emma, søster av hans stemor Judit og datter av Welf I, som hadde domener som strakk seg fra Alsace til Bayern. Straks deretter ble Ludvig involvert i bråket som oppstod på grunn av Judits strben etter å sikre et kongadømme til sin sønn Karl (senere kjent som Karl den skallete) og den dertil hørende kampen mellom Ludvig og hans brødre mot keiser Ludvig I.

Da den eldre Ludvig døde i 840 og hans eldste sønn Lothar I gjorde krav på hele riket, allierte Ludvig seg med sin halvbror Karl den skallede, og sammen beseiret de Lothar ved Fontenoy i juni 841. I juni 842 møttes de tre brødrene til en fredskonferanse på en øt i elven Saône, der de alle hadde utsett 40 representanter som skulle fastsette grensene mellom deres kongedømmet. Møtet resulterte i traktaten i Verdun som ble undertegnet i august 843, og innebar at Ludvig fikk størsteparten av Frankerriket øst for Rhinen og områdene omkring Speyer, Worms og Mainz på Rhinens venstre side. Dette territorium omfattet også Bayern, der Ludvig gjorde Regensburg til hovedstaden i et rike som omfattet Thüringen, Franken og Sachsen. Han kan sies å ga grunnlagt det tyske kongerike, selvn om hans anstrengelser for å holde det sammen var ganske beskjedne. Etter å ha slått ned et opprør i Sachsen i 842, overmannet han obotriterne og bekjempet bohemerne og moraverne og andre stammer. Men han var mindre fremgangsrik i sin kamp mot danske vikinger.

På samme tid ble det avholdt synoder og andre møter der lover ble fastslått for å forbedre ledelsen av kirken og staten. Under 853 og årene som fulgte gjorde Ludvig flere enn ett forsøk på å sikre tronen i Akvitanien, noe som etter krønikene i klostret i Fulda (Annales Fuldenses), folket i det landet tilbød Ludvig i deres forakt for Karl den skalledes dårlige styre. Oppmuntret av sine onkler Pippin II av Akvitanien og Karl, konge av Provence invaderte Ludvig - Karl den skallede klarte ikke engang å oppstille en armé mot angriperne. I 858 utferdigete Ludvig et kongebrev som ble datert «det førstr år av regjeringstiden i Vestfranken». Forræderi og deserteringer i hans armé og de akvitanske biskopenes lojalitet mot Karl, gjorde imidlertid at hele foretaket ble mislykket. Ludvig frasa seg kravene i en traktat som ble undetegnet i Koblenz den 7. juni 860.

I 855 døde keiser Lothar, og Ludvig og Karl synes å ha samarbeidet under en tid med planer på å dele Lothars eiendommer. Det ene som syntes å forpurre planene var Lothars sønner Lothar III, Ludvig II og Karl av Provence.

I 863 døde Karl, og nå kunne de dele Provence og Burgund mellom seg. Ved et møte i Metz i 868 kom de to kongene frem til en overenskommelse om oppdelingen, men da Lothar II døde i 869 var Ludvig den tyske alvorlig syk og hans armé var bundet opp av strider mot moraverne, noe som Karl den skalledee utnyttet til å forsyne seg med hele Lothars kongadømme. Da Ludvig var på bena igjen, klarte han med en krigstrussel å få Karl til å godta traktaten i Mersen som regulerte oppdelingen av riket mellom de to kongene.

Ludvigs siste år ble formørket av revolter fra hans sønner. Den eldste Karloman ledet opprør i 861 og 863, noe som Ludvigs andre sønn Ludvig den yngre tok etter, og senere også deres bror Karl den tykke. Rapporter om at keiser Ludvig II hadde dødd gjorde imidlertid at faren og sønnene forlikte seg med hverandre. Ludvig forsøkte derpå å vinne den keiserlige trone til Karloman. Med Ludvig II, slett ikke var dsød, og Karl den skallede, satte stopp for det.

Ludvig holdt på å forberede ytterligere krigstog. Imidlertid døde han den 28. september 876 i Frankfurt.

Han ble begravet i klosteret i Lorsch og etterlot seg tre sønner og tre døtre.

Av mange betraktes Ludvig som den mest kompetente av Ludvig den frommes sønner. Han klarte å opprettholde en relativt god orden for å ha regjert et rike som var under angrep fra vikinger, ungarere, moravere og andre stammer, og klarte å slå tilbake angrepene fra disse. Han levde i tett allianse med kirken mot hvilken han var svært generøs, og han arbeidet ivrig for å omvende sine hedenske naboer.


Forgjenger:
 Ludvig den fromme 
Konge av Østfrankerriket
(843876)
Etterfølger:
 Karloman Ludvig den unge