Ludvig den tyske

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ludvig den tyske (født 804, død 876 i Frankfurt am Main), var den første konge i Østfrankerriket, fra 843. Fra 870 var han også konge i Lothringen.

Han var tredje sønn av Ludvig den fromme og hans første gemalinne Irmengard. Fikk i 817 Bayern og de østlige områder, men ble opprørt da hans områder ble redusert i delingene av området i 829, 832 og 839.

Ludvig den tyske gikk mot sin far, Ludvig den fromme, og allierte seg etter farens død med sin bror Karl den skallete mot Lothar den første. I slaget ved Fontenay i 841 slo de Lothar og tvang ham til forlik i Verdun i 843.

Ved forliket vant han landet på høyre side av Rhinen, med unntak av Friesland, og på venstre bredd de tre bispedømmene Mainz, Worms og Speyer.

Han kjempet mot det som i dag kalles Böhmen og Mähren, samt mot normannerne.

Etter Lothar den andres død overtok han 22. januar 870 den østlige del av Lothringen ved delingsoverenskomsten i Werfen.

Han og hans gemalinne Hemma etterlot seg tre sønner og tre døtre. Av de tre sønnene lot han i 865 sin sønn Karloman overta styret over Bayern, mens Karl den tyske og Ludvig den unge fikk Franken øg Sachsen. I 870 fikk han Köln og Trier ved overenskomsten i Mersen.

Med dette var grunnlaget lagt for det tyske rike.

Han regnes for å ha vært en sterk hersker, støttet av kirken. Ludvig den tyske ble bisatt i klosteret Lorisch.


Forgjenger:
 Ludvig den fromme 
Konge av Østfrankerriket
(843876)
Etterfølger:
 Karloman Ludvig den unge