Offa av Mercia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Offa
Konge av Mercia, Kent og East-Anglia
Portrett av Offa på et manuskript fra 1300-tallet
Født8. århundreRediger på Wikidata
Død29. juli 796[1]Rediger på Wikidata
Bedford
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • King of Mercia (757–796) Rediger på Wikidata
EktefelleCynethryth[2]
FarThingfrith
BarnEcgfrith
Eadburh
NasjonalitetKongedømmet Mercia
GravlagtBedford
Annet navnOffa Þincfriþing Rex Merciorium
RegjeringstidMercia:757-796
Kent:785-796
East-Anglia:794-796

Offa (død 29. juli 796) var konge av Mercia, et kongedømme i angelsaksiske England fra 757 til sin død. Før Wessex ble det dominerende riket i regionen i det 800-tallet var Offa den mektigste av de angelsaksiske kongene, og han omtales derfor som den første konge av hele England sør for Humber. Offa var sønn av Thingfrith og en etterkommer av Eowa, bror av Penda, som noe århundrer tidligere hadde styrt Mercia. Offa kom på tronen etter en periode med innbyrdeskrig som følge av at Offas slektning Æthelbald ble myrdet i 757. Offa beseiret en annen som krevde tronen, Beornrad, og kunne ubestridt bli konge av Mercia. Under Æthelbald hadde Mercia kontrollert store deler av det sørlige England, men etter hans død hadde riket blitt svekket. I de første årene av Offas styre benyttet han til å gjenoppbygge Mercias maktposisjon over de andre angelsaksiske rikene i Midlands, mindre riker som Hwicce og Magonsæte. Ved å dra fordel av ustabiliteten i kongedømmet Kent greide han å etablere seg selv som overherre. Offa kontrollerte også Sussex ved 771, skjønt hans autoritet ble utfordret i begge riker. På 780-tallet hadde han overherredømme over det meste sørlige England, og allierte seg med Beorhtric av Wessex, som giftet seg med Offas datter Ædburh, og fikk fullstendig kontroll over områdene i sørøst. Han ble også overherre av kongedømmet East Anglia og fikk kong Æthelberht II av East Anglia halshogd i 794, kanskje for å ha gjort opprør mot ham.

Offa var en kristen konge som kom i konflikt med kirken, særlig Jænberht, erkebiskop av Canterbury. Offa overtalte pave Hadrianus I til å dele erkebispedømmet Canterbury og opprette et nytt erkebispedømme i Lichfield. Det reduserte Canterburys makt og kan ha vært motivert av Offas ønske om å få en erkebiskop til å innvie hans sønn Ecgfrith som konge ettersom det er mulig at Jænberht hadde nektet å utføre en slik seremoni, som skjedde i 787. Otta også en strid med biskopen i Worcester som ble bisatt ved rådet i Brentford i 781.

De mange bevarte mynter fra Offas styre viser elegante beskrivelser av ham, og den kunstneriske kvaliteten av disse bildene overgikk de samtidige frankiske myntene. En del av hans mynter viser bilder av hans hustru Cynethryth – den eneste angelsaksiske dronning som noen gang ble avbildet på en mynt. Kun tre gullmynter fra Offas tid har blitt bevart: den ene er en etterligning av en abbasidisk dinar fra 774 og hadde arabisk tekst på den ene siden og «Offa Rex» på den andre. Det er usikkert hva som var bruken av gullmyntene, men det er mulig de bli preget for å benyttes som kostbare donasjoner eller gaver til Roma.

Mange historikere har vurdert Offa som den mektigste av de angelsaksiske konger før Alfred den store. Hans herredømme omfattet aldri Northumbria, skjønt han ga sin datter Ælfflæd i ekteskap til den northumbriske kong Æthelred i 792. Tidligere ble Offas styre vurdert som en del av en prosess som førte fram til et forent England, men der ikke lenger full enighet om. I ordene til en historiker: «Offa var drevet av maktbegjær, ikke en visjon om et forent England; og hva han etterlot var et omdømme, ikke en arv.» [3] Offa døde i 796; han ble etterfulgt av sin sønn Ecgfrith, men han styrte kun i mindre enn fem måneder før han ble erstattet av Coenwulf som konge.

Bakgrunn og kilder[rediger | rediger kilde]

På den første halvdelen av 700-tallet var den dominerende angelsaksiske herskeren kong Æthelbald av Mercia. Ved 731 hadde han blitt overherre av alle provinsene sør for elven Humber.[4] Æthelbald var den ene av en rekke sterke konger fra Mercia som hersket fra midten av 600-tallet og fram til tidlig på 800-tallet, og det var ikke før styret til Egbert av Wessex på 800-tallet av Mercias makt begynte å svekkes.[5]

Makten og prestisjen som Offa skaffet seg, gjorde ham en av de mest betydningsfulle herskere Britannia i tidlig middelalder,[6] skjønt det er ingen samtidig biografi av ham som er bevart.[5] En hovedkilde for perioden er Den angelsaksiske krønike. Krøniken var imidlertid en vestsaksisk produksjon, og den er tidvis vurdert som fordomsfull til fordel for Wessex, derav har den ikke nøyaktig befordret omfanget av Offas makt i og utover Mercia.[7] Denne makten kan bli sett i virksomhet i chartere fra Offas styre. Chartere var dokumenter som bevilget landområder og eiendom til tilhengere eller kirkemenn, og var bevitnet av kongene som hadde autoritet til bevilge landområdene.[8][9] Et charter kunne nedtegne navnene til en bevilgning fra både underkonge og hans overherre på en liste over vitner. Slike vitnelister kan bli sett på eksempelvis Ismere Diploma[10] hvor Æthelric, sønn av kong Oshere av Hwicce er beskrevet som «subregulus» (underkonge) av Æthelbald.[11][12] Den engelske munken og historikeren Beda den ærverdige (ca. 672 - 735) skrev en historie av den engelske kirke kalt Historia Ecclesiastica Gentis Anglorum; verket dekker kun hendelser fram til 731, men er en av de fremste kildene for angelsaksisk historie og gir betydningsfull bakgrunnsinformasjon om Offas styre.[13]

Offas dike, hvor det meste ble antagelig bygget i løpet av hans tid, er et vitnemål på de omfattende ressurser som Offa kunne kommandere og hans mulighet til å organisere dem.[14] Andre bevarte kilder omfatter et problematisk dokument kjent som Tribal Hidage, en angelsaksisk liste på trettifem stammer, og som kan gi ytterligere bevis på rekkevidden av Offa som hersker, men dokumentets tilskrivelse til hans styre er omstridt.[15] En betydelig samling med brev datert fra perioden, særlig de fra Alkuin, en engelsk prest og lærd som tilbrakte et tiår ved Karl den stores hoff som en av hans fremste rådgivere, og brevvekslet med konger, adelsmenn og kirkeledere over hele England.[16] Disse brevene i særdeleshet avslører Offas forhold og forbindelser til det europeiske fastlandet, det samme gjør hans mynter, som var basert på frankerkongenes eksempler.[17][18]

Slekt og familie[rediger | rediger kilde]

Offa slekt er oppgitt i Den anglikanske samling, en rekke slektslister som er bevarte i fire manuskripter. Disse omfatter også slektslinjene til fire konger fra Mercia. Alle de fire slektene nedstammer fra Pybba, som hersket over Mercia en gang tidlig på 600-tallet. Offas slekt nedstammer via Pybbas sønn Eowa, og deretter gjennom ytterligere tre generasjoner: Osmod, Ænwulf og Offas far, Thingfrith. Æthelbald, som hadde styrt Mercia for det meste av de førti årene før Offa, nedstammet også fra Eowa i henhold til slektslistene: Offas bestefar, Ænwulf, var tremenning av Æthelbald.[19] Æthelbald bevilget land til Ænwulf i området som lå innenfor grensene til Hwicce, og det er mulig at Offa og Æthelbald kom fra samme familiegren. I et charter refererer Offa til Æthelbald som sin slektning, og Headbert, Æthelbalds bror, fortsatte å fungere som vitne på chartere etter at Offa var blitt konge.[20][21]

Offas hustru var Cynethryth, men hennes slekt er ukjent. De fikk en sønn, Ecgfrith, og fire døtre: Ælfflæd, Ædburh, Æthelburh og Æthelswith.[22] Det har blitt spekulert i om at Æthelburh var abbedissen som var en slektning av kong Ældred av Hwicce, men det var andre framtredende kvinner ved navn Æthelburh i løpet av denne perioden.[21]

Konge av Mercia[rediger | rediger kilde]

Historikeren Frank Stenton har slått fast, ut fra chartere fra perioden, at Kent var det første kongedommet som kom under Offas kontroll. Heahbert og Egbert av Kent var lite mer enn klientkonger under Mercias dominans. Stenton har blant annet påvist to chartere fra 774 hvor Offa delte ut eiendommer i Kent uten at den kentiske kongen nevnes i det hele tatt.

Ifølge Den angelsaksiske krønike kjempet styrker fra Mercia og Kent i slaget ved Otford i 776. Det er uklart hva utfallet ble, men de fleste historikere mener at Mercia seiret. Det dreide seg dog ikke om en fullstendig overtagelse, for et charter fra 784 nevner bare kong Ælhmund av Kent, og ikke kongen av Mercia. Stenton antyder at Mercia faktisk kan ha blitt slått ved Otford. Men i 785 synes det klart at Mercias konge styrte Kent, en tilstand som varte til Offas død i 796. Det året gjorde Ædbert Praen opprør, og sikret kentisk uavhengighet en periode.

I Sussex ser det ut til at Offa styrte i den vestlige delen, mens i den østlige delen underkastet man seg ikke like lett. I 771 ble det utkjempet en krig mellom Mercia og Sussex, som endte med at Offa underla seg hele riket. Kongene av Sussex var etter dette i realiteten hertuger.

I 779 vant Offa en viktig seier over Cynewulf av Wessex i slaget ved Bensington i Oxfordshire. Cynewulf ble myrdet i 786, og Offa intervenerte for å sette Beorhtric på tronen. Den nye kongen anerkjente Offa som sin herre, og giftet seg med Offas datter Ædburh i 789.

East Anglia ble underlagt Offa i 794, etter mordet på kong Æthelbert. Omstendighetene er uklare, og Den angelsaksiske krønike sier bare at «Offa, konge av Mercia, ga ordre om at Æthelberts hode skulle kuttes av». Roger av Wendover skrev senere om drapet. I hans versjon ble Æthelbert forrådt av Offas kone Cynethryth; det er mulig at dette er en fiktiv versjon.

Offas dike, en jordvoll på grensen mellom England og Wales.

Offa var, i likhet med andre angelsaksiske konger, ofte i strid med forskjellige walisiske riker. Et slag ble utkjempet ved Hereford i 760, og Offa ledet felttog mot waliserne i 778, 784 og 796. Det var i denne forbindelse at Offas dike fikk sitt navn. Diket er en jordvoll mellom England og Wales, som muligens ble konstruert før Offas regjeringstid.

Offa er også kjent som kongen som innførte sølvmynt i England. Han slode første sølvpennyene, og kopierte en gullmynt fra Abbasidekalifatet, som skiller seg fra originalen ved at den har innskriften OFFA REX. Enkelte har hevdet at siden mynten har en islamsk trosbekjennelse innskrevet, må Offa ha konvertert til islam. Dette er betraktelig mer sannsynlig at han bare kopierte mynten uten å vite hva som sto på den, fordi dette var en praktisk måte å slå mynt for bruk til handel med arabere. Dette støttes av feilstavinger i den arabiske teksten. Offa slo også mynt med Cynetryths portrett.

Den tidligste tittel han brukte var rex Merciorium, konge av mercierne. Etterhvert ble titlene flottere, og i 774 var han den første som brukte tittelen rex Anglorum, konge av anglerne eller konge over de engelske. Dette styrker oppfatningen om at Offa var den første konge av England.

Den mektigste herskeren på kontinentet på denne tiden, Karl den store, behandlet Offa med respekt. Men Offa ønsket å bli behandlet som jevnbyrdig, og dette skapte vansker i forholdet til frankerne. Omkring 789 forsøkte Karl den store å gifte bort en av sine sønner med en av Offas døtre. Offa krevde at hans sønn Egfrith skulle få gifte seg med en av Karls døtre, noe den frankiske kongen tok som en fornærmelse. Dette resulterte i at frankiske havner i en periode ble stengt for engelske handelsskip.

Det oppsto også en konflikt med Jaenbert, erkebiskop av Canterbury. Dette førte til at Offa opprettet et rivaliserende erkebispedømme med sete i Lichfield, og fikk støtte for dette fra pave Hadrian I. En konsil i Chelsea i 787 støttet dette, etter noe motstand. Hygebehrt ble første og eneste erkebiskop av Lichfield.

I det siste tiåret før Offas død anstrengte han seg for å sikre at Ecgfrith fikk etterfølge ham. Dette gjorde han blant annet ved å krone ham som medkonge i 787. Etter Offas død ble Ecgfrith kronet, men var konge i bare fem måneder før han døde under uklare omstendigheter. Bare omkring 25 år etter Offas død hadde Wessex blitt det ledende riket i England.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Wiley Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, side(r) 348[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage person ID p15036.htm#i150358, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Keynes, Simon: «Offa» i: Encyclopaedia of Anglo-Saxon England, s. 340.
  4. ^ Beda: Historia ecclesiastica gentis Anglorum, V, 23, s. 324.
  5. ^ a b Keynes, Simon: «Mercia» i: Lapidge et al.: Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England, s. 307.
  6. ^ Fletcher, Richard (1989): Who's Who in Roman Britain and Anglo-Saxon England, s. 100. Fletcher beskrev ham som «by common consent the most imposing Anglo-Saxon ruler before Alfred».
  7. ^ Campbell, James (2000): The Anglo-Saxon State, s. 144.
  8. ^ Hunter Blair, Peter (1966): Roman Britain and Early England, s. 14–15.
  9. ^ Campbell, John; John, Eric; Wormald, Patrick (1991): The Anglo-Saxons, s. 95–98.
  10. ^ Ismere Diploma, London, British Library, Cotton Augustus ii. 3
  11. ^ Whitelock, Dorothy (1968): English Historical Documents, 67, s. 453–454.
  12. ^ For en diskusjon for framveksten av Offas overherredømme av Hwicce ved å undertrykke det rådende dynasti og den påfølgende underleggelsen av dette kongedømmet inn under Mercia, se Wormald, Patrick: «The Age of Offa and Alcuin» i: Campbell et al. (1991): The Anglo-Saxons, s. 123.
  13. ^ Ray, Roger: «Bede» i: Lapidge et al.: Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England, s. 57–59.
  14. ^ Yorke, Barbara (1990): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England, s. 117.
  15. ^ Peter Featherstone har gitt en omtale av en del av teoriene om opprinnelsen til Tribal Hidage i "«he Tribal Hidage and the Ealdormen of Mercia» i: Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia, s. 29.
  16. ^ Lapidge, Michael: «Alcuin of York» i: Lapidge et al.: Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England, s. 24.
  17. ^ Wormald, Patrick: «The Age of Offa and Alcuin» i: Campbell et al. (1991): The Anglo-Saxons, s. 110, 118.
  18. ^ Sutherland, C. H. V (1973): English Coinage 600–1900, B. T. Batsford, s. 10.
  19. ^ Yorke, Barbara (1997): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. Psychology Press, ISBN 978-0-415-16639-3, s. 101, 104
  20. ^ Yorke, Barbara (1997): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England, s. 112.
  21. ^ a b Kirby, D.P. (1992): The Earliest English Kings, s. 163.
  22. ^ Offa 7, PASE; se «personal relationships».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primære kilder
Sekundære kilder
  • Abels, Richard: «Trinoda Necessitas» i: Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
  • Blackburn, Mark; Grierson, Philip (2006): Medieval European Coinage. Cambridge: Cambridge University Press, opptrykk med rettelser, ISBN 0-521-03177-X
  • Blair, John (2006): The Church in Anglo-Saxon Society. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-921117-5.
  • Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia: An Anglo-Saxon kingdom in Europe. Continuum. ISBN 0-8264-7765-8.
  • Campbell, James (2000): The Anglo-Saxon State. Hambledon and London. ISBN 1-85285-176-7.
  • Campbell, John; John, Eric; Wormald, Patrick (1991): The Anglo-Saxons. Penguin Books. ISBN 0-14-014395-5.
  • Featherstone, Peter: «The Tribal Hidage and the Ealdormen of Mercia» i: Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia: An Anglo-Saxon kingdom in Europe. Continuum. ISBN 0-8264-7765-8.
  • Fletcher, Richard (1989): Who's Who in Roman Britain and Anglo-Saxon England. Shepheard-Walwyn. ISBN 0-85683-089-5.
  • Gannon, Anna (2003): The Iconography of Early Anglo-Saxon Coinage: Sixth to Eighth Centuries. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-925465-6.
  • Hunter Blair, Peter (1977): An Introduction to Anglo-Saxon England, 2. utg., Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-29219-0.
  • Hunter Blair, Peter (1966): Roman Britain and Early England: 55 B.C. – A.D. 871. New York: W.W. Norton & Company. ISBN 0-393-00361-2.
  • Keynes, Simon: «Cynethryth» i: Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
  • idem, «Mercia» i: Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
  • idem, «Offa» i: Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
  • idem, «Mercia and Wessex in the Ninth Century» i: Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia: An Anglo-Saxon kingdom in Europe. Continuum. ISBN 0-8264-7765-8.
  • Keynes, Simon; Lapidge, Michael (2004): Alfred the Great: Asser's Life of King Alfred and other contemporary sources. Penguin Classics. ISBN 0-14-044409-2.
  • Kirby, D.P. (1992): The Earliest English Kings. London: Routledge. ISBN 0-415-09086-5.
  • Lapidge, Michael: «Alcuin of York» i: Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
  • Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
  • Nelson, Janet: «Carolingian Contacts» i: Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia: An Anglo-Saxon kingdom in Europe. Continuum. ISBN 0-8264-7765-8.
  • Stafford, Pauline: «Political Women in Mercia, Eighth to Early Tenth Centuries» i: Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia: An Anglo-Saxon kingdom in Europe. Continuum. ISBN 0-8264-7765-8.
  • Stenton, Frank M. (1971). Anglo-Saxon England. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-821716-1.
  • Williams, Gareth: «Mercian Coinage and Authority» i: Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia: An Anglo-Saxon kingdom in Europe. Continuum. ISBN 0-8264-7765-8.
  • idem, «Military Institutions and Royal Power» i: Brown, Michelle P.; Farr, Carole A. (2001): Mercia: An Anglo-Saxon kingdom in Europe. Continuum. ISBN 0-8264-7765-8.
  • Wormald, Patrick: «The Age of Offa and Alcuin» i: Campbell, John; John, Eric; Wormald, Patrick (1991): The Anglo-Saxons. Penguin Books. ISBN 0-14-014395-5.
  • Wormald, Patrick; Bullough, D.; Collins, R. (1983): Ideal and Reality in Frankish and Anglo-Saxon Society. Oxford: B. Blackwell. ISBN 0-631-12661-9.
  • Yorke, Barbara (1990): Kings and Kingdoms of Early Anglo-Saxon England. London: Seaby. ISBN 1-85264-027-8.
  • Worthington, Margaret: «Offa's Dyke» i: Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
  • eadem, «Wat's Dyke» i: Lapidge, Michael (1999): The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Oxford: Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22492-0.
Forgjenger:
 Beornrad 
Konge av Mercia
med Ecgfrith fra 787

(757796)
Etterfølger:
 Ecgfrith 
Forgjenger:
 Ethelbald 
Bretwalda
(ca. 757796)
Etterfølger:
 Egbert 
Forgjenger:
 Eahlmund 
Konge av Kent
(785796)
Etterfølger:
 Eadbert II 
Forgjenger:
 Aethelbert 
Konge av East Anglia
(794796)
Etterfølger:
 Eadwald