Karl II av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karolingerdynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)

Karl II eller Karl den skallede (født 13. juni 823 i Frankfurt am Main, død 6. oktober 877 i Avrieux ved Modane) var vestfrankisk konge 843-877 og tysk-romersk keiser fra 875-877. Han var yngste sønn av Ludvig den fromme fra dennes ekteskap med Judith og fikk i 829 hertugdømmet Schwaben.

Karl II, fra Codex Aureus av St. Emmeram. Bayerische Staatsbibliothek

Ved traktaten i Verdun i 843 ble han konge over den vestlige delen av Karl den stores rike, fra Pyreneene til Schelde. Etter Lothar IIs død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lotharingien, men måtte 870 overlate den østlige delen av Lothringen til Ludvig II av Østfrankerrike. I 875 ble han konge av Italia og ble i Roma kronet til romersk keiser.

Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike, som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karl var yngste sønn av Ludvig den fromme fra hans andre ekteskap med Judith. Etter at Karl hadde sørget for å henrette grev Bernhard von Septimanien i 844, oppstod imidlertid en historie/formodning om at denne i virkeligheten var blitt henrettet på grunn av ekteskapsbrudd med Karls mor. Ikke minst Karls rivaliserende brødre spredte dette ryktet, som innebar at Karl dermed ikke skulle ha vært Ludvigs sønn, men etterkommer av Bernhard.

Det er gjerne blitt antatt at Karl ble oppdratt og utdannet av Walahfrid Strabo, som var blkitt kalt til Karl den store til Aachen, men dette har ikke latt seg bekrefte av nyere historieforskning.[1]

Hans tilnavn der Kahle («den skallede») kunne kanskje skyldes at Karl før Riksdagen i Worms i 829 ikke var blitt hensyntatt - i motsetning til de to wldre brødrene - ved oppdelingsplanene av Frankeriket. På dette tidspunkt kunne kahl også benyttes i betydningen landløs/eiendomsløs.

Konge og keiser[rediger | rediger kilde]

Karls fars ønske om å sikre Karl en del av riket fremkalte strider mellomn ham og de eldre sønnene. Etter keiser Ludvig døde i 840 stred sønnene seg i mellom, ved det i at de to yngre, Ludvig den tyske og Karl, allierte seg mot den eldre, keiser Lothar.

Karl den slalledes rike (det vestligste) etter tredelingen i Verdun i 843

Beseiret som han ble i juni 841 ved Fontenoy, måtte Lothar bekvemme seg til traktaten i Verdun i 843, I kraft av dette ble Karl den stores monarki delt slik at Lothar hadde keiserverdigheten, som imidlertid ikke innebar overherrskap over brødrene, og forente Italien og en landstrekning langs Rhône, Saône, Rhinen, Mosel og Meuse fra Middelhavet og til Nordsjøen («Mellomfranken»), means Ludvig den tyske fikk hva som lå østenfor, og Karl den skallede hva som lå vest for nevnte område.

Hans regjering var en stormfull tid. Frankrike ble hjemsøkt av vikinger og revet i stykker av opprør og indre uroligheter, særlig i Bretagne, hvis hertuger ville gjøre seg uavhengige, og i Akvitana, der Pippin, en sønn av Ludvig den frommes andre sønn, Pippin av Aquitania, upptråfte med krav på sin fars riksdel og til og sluttet forbund med nordmennene. Han ble imidlertid til slutt (864) utnevnt til Karl. Av disse indre uroligheter søkte Ludvig den tyske å dra fordel og klarte virkelig for kort tid å bli hyllet som konge av et parti i Frankrike (858). PÅ den andre siden forsøkte også Karl å utvide sitt rikes grenser. Så bemektiget han seg Lothringen ved Lothar IIs død (869), men måtte det følgende år ved traktaten i Meerssen dele det med Ludvig den tyske.

Ettersom keiser Lothars ætt hadde dødd ut i 875 med hans eldste sønn, Ludvig II, som etter faren hadde arvet Italia og den derved knyttede keiserverdigheten, foretok Karl to hærtog til dette land. Under det første (875-876) ble han i Roma av pave Johannes VIII kronet til keiser. Etter Ludvig den tyskes død i 876 angrep han dennes land, men ble av hans sønn Ludvig slått ved Andernach.

Den 6. oktober 877 døde Karl på hjemtur fra sit annet hærtog til Italia. Sønnen Ludvig stammeren ble hans etterfølger i kongedømmet i Frankrike.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Egon Boshof: «Karl der Kahle – novus Karolus magnus?» I: Franz-Reiner Erkens (utg.): Karl der Große und das Erbe der Kulturen. Akademie-Verlag, Berlin 2001, ISBN 3-05-003581-1, S. 135–152.
  • Irmgard Fees: «War Walahfrid Strabo der Lehrer und Erzieher Karls des Kahlen?» I: Matthias Thumser, Annegret Wenz-Haubfleisch, Peter Wiegand (utg.): Studien zur Geschichte des Mittelalters. Jürgen Petersohn zum 65. Geburtstag. Theiss, Stuttgart 2000, ISBN 3-8062-1448-4, s. 42–61.
  • Adelheid Krah: Die Entstehung der «potestas regia» im Westfrankenreich während der ersten Regierungsjahre Kaiser Karls II. (840–877). Akademie-Verlag, Berlin 2000, ISBN 3-05-003565-X.
  • Janet L. Nelson: Charles the Bald. Longman, London 1992, ISBN 0-582-05585-7.
  • Pierre Riché: Die Karolinger. dtv, München 1999, ISBN 3-423-04559-0.
  • Theodor Schieffer: Karl II. der Kahle. I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, s. 175–181 (skanning).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Irmgard Fees: «War Walahfrid Strabo der Lehrer und Erzieher Karls des Kahlen?»' I: Matthias Thumser. Annegret Wenz-Haubfleisch, Peter Wiegand (utg.): Studien zur Geschichte des Mittelalters. Jürgen Petersohn zum 65. Geburtstag. Theiss, Stuttgart 2000, ISBN 3-8062-1448-4, s. 42–61.


Forgjenger:
 Ludvig den fromme 
Konge av Vestfrankerrike
(843877)
Etterfølger:
 Ludvig stammeren 
Forgjenger:
 Ludvig II 
Konge av Italia
(875877)
Etterfølger:
 Karlmann den tyske 
Keiser av det tysk-romerske rike
(875877)
Etterfølger:
 Karl III