Fredrik II av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fredrik 2. (til venstre) møter Muhammad al-Kamil.

Fredrik Hohenstaufen (født 1194 i Jesi, død 1250) var en tysk-romersk keiser.

Fredrik var konge av Sicilia 11981220, konge av Tyskland 1212-1220, tysk-romersk keiser 1220-1250 og konge av Jerusalem 1229-1250. Han var sønn av keiser Henrik IV og Constance av Sicilia, sønnesønn av keiser Fredrik Barbarossa.

Da faren hans døde ble han konge av Sicilia. Han ble imidlertid satt under formynderi av pave Innocentius III, som i 1212 lanserte ham som kandidat i kampen om den tyske tronen. Fullt ut akseptert som Tysklands konge ble han først ved Otto IVs død i 1214. Fredrik ble senere kronet til romersk keiser i 1220. Han ble bannlyst av pave Gregorius IX i 1228, fordi han ikke innfridde sitt løfte om å lede et korstog.

Under sin bannlysning foretok Fredrik likevel et korstog og erobret Jerusalem i 1229. Korstoget foregikk uten kamp, og Fredrik fikk Jerusalem gjennom en avtale med Mohammad al-Kamil Ibn al-Adil, konge av Egypt og bror av Saladin, som han fra tidligere hadde gode relasjoner til. Fredrik ble forsont med paven i 1230, men på ny bannlyst i 1237 etter å ha beseiret Det andre lombardiske forbundet. Han kjempet for å styrke keisermakten mot kirken og de norditalienske statene.

Fredrik var kjent som en svært kunnskapsrik mann, interessert i naturvitenskap, og han behersket latin, gresk og arabisk. Hoffet hans i Palermo var et midtpunkt for dannelse og kunnskap. Det utskårne hodet som pryder Svensgården på Bryggen i Bergen, har vært utpekt som en sannsynlig gave fra ham til den norske kongen Håkon Håkonsson.[1]

Av samtidige, arabiske kronikører ble han beskrevet nærmest som ateist. Etter sigende skrev han boken De tribus impostoribus (= De tre svindlerne) om Moses, Jesus og Muhammed, og ble derfor utpekt som «endetidskeiseren» eller til og med Antikrist selv. Da Fredrik døde, jublet de italienske fransiskanerne og pavens tilhengere over at Antikrist hadde forlatt denne verden. Men i Tyskland sørget mange, også de tyske fransiskanerne, over at mannen de hadde satt sin lit til som kristenhetens redningsmann, var borte.[2]

Etter Fredriks død ble alle tronarvingene drept av hans fiender, og Det tysk-romerske riket var uten keiser i 23 år. Keisermakten skulle aldri igjen få den samme stillingen verken i Tyskland eller Italia.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Magasinet" (s. 19), Bergens Tidende, 20.januar 2007.
  2. ^ Jan Ingar Thon: "Antikrist" i Dommedag! (s. 110), forlaget Humanist, Oslo 2008, ISBN 978-82-92-62248-3


Forgjenger:
 Henrik I 
Konge av Sicilia
Etterfølger:
 Henrik II 
Forgjenger:
 Otto IV 
Tysk-romersk keiser
Etterfølger:
 Konrad IV