Chanson de geste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roland sverger sin lojalitet til Karl den store; fra et manuskript med chanson de geste.

Chansons de geste, gammelfransk for «sanger om heltedåder», er episke dikt som eksisterte i gryningen av fransk litteratur. Det tidligste kjente eksempelet dateres fra sent på 1000-tallet og tidlig på 1100-tallet, nær hundre år før framkomsten av lyrisk poesi fra trouvères (trubadurene) og de tidligste verseromansene. En gruppe dikt sentreres rundt ridderen Guillaume, også hans forfedre og etterkommere. Det meste kjente diktet er Rolandskvadet, det eldste av alle bevarte chansons de geste, La chanson de Roland, som har blitt et fransk nasjonalklenodium.

Emne og innhold[rediger | rediger kilde]

Skrevet på gammelfransk, og øyensynlig ment for muntlig framføring av jongleurs (sjonglører), var chansons de geste fortellinger om legendariske hendelser, stundom også om ekte hendelser, og i samtiden fløt sannsynligvis ekte og legendariske hendelser sammen i gjenfortellingene. Hendelsene hadde opphav i fransk historie i løpet av 700-tallet og 800-tallet, tidsaldrene til Karl Martell, Pipin den lille, Karl den store, og Ludvig den fromme. Vekten var lagt på kampene mot maurere og sarasenere. Til disse historiske legendene ble fantastiske elementer gradvis lagt til, som kjemper, magi og monstre som i økende grad dukker opp blant fienden sammen med muslimene. Det er også en økende grad av østlig eventyr, inspirert og tatt fra samtidige erfaringer fra korstogene. I tillegg er det en serie med chansons de geste som gjenforteller hendelsene fra det første korstoget og de første årene av kongeriket Jerusalem. Chansons de geste på 1200-tallet og 1300-tallet er de historiske og militære aspektene forsvinnende og de fantastiske elementene dominerende i fortellingene.

Det tradisjonelle innholdet i chansons de geste har blitt kjent som «det fransk materiale» («Matter of France») for å skille dem fra romanser som er opptatt av «det britiske materiale» («Matter of Britain»), det er kong Arthur og hans riddere, og fra «det såkalte romerske materiale» («Matter of Rome»), som dekket den trojanske krigen, erobringene til Aleksander den store, livet til Julius Cæsar, og noen av hans keiserlige etterkommere som ble gitt middelaldersk behandling som eksempler på høviskhet.[1]

Diktene inneholdt et lite og begrenset antall karaktertyper som den tapre helt, den modige forræder, den feige forræder, sarasensk kjempe, vakre sarasenske prinsesser, og videre. Etterhvert som sjangeren modnet kom flere fantastiske elementer til. Noen av de figurene som ble tenkt ut av poetene var blant annet alven Oberon som fikk sin litterære debut i Huon de Bordeaux, og den magiske hesten Bayard som første opptrer i Renaud de Montauban. Ganske snart dukket elementer av selvparodi opp, selv den opphøyde Karl den store var ikke hinsides mild latterliggjøring i Pèlerinage de Charlemagne. Diktene hvor kongen selv og hans vasaller kalles gjerne for le cycle du roi (kongens diktsyklus).

Endring og framgang[rediger | rediger kilde]

Det er bevart rundt 80 til 100 anonyme dikt, avhengig av hvordan man bedømmer fragmenter og avvikende versjoner. Diktenes lengde er betydelig og blir lengre med tiden, gjennomsnittlig 9 000 linjer. De fleste fra tiden før 1100-tallet, som Rolandskvadet, er skrevet på tistavede vers med ufullstendige rim som krever overensstemmelse med de siste betonte vokalene slik at det ble oppnådd en strofelignende enhet, antagelig framført muntlig til akkompagnement av et instrument med tre strenger, slik det er sett avbildet.

Det synes som at sjangeren chansons de geste etter 1100-tallet vendte seg mot et mer forfinet publikum, og fikk da mer preg av skriftlig litteratur, selv de ble forventet lest høyt. De ufullstendige rimene ble byttet ut med parvise fullstendige enderim samtidig som tistavede vers gikk over til åttestavede eller tolvstavede vers. Det siste var blitt populært via episke dikt om Alexander den store, såkalte aleksandriner. Innholdsmessig endres de også fra heroisk-religiøs patos til burleske uttrykk som minner om parodi, og i tillegg kommer et erotisk innslag til som hadde vært fraværende tidligere.[2]

Framføring[rediger | rediger kilde]

Sangene ble framført eller deklamert (stundom for et tilfeldig publikum, noen ganger for en mer formell oppsetning) av sjonglører som også akkompagnerte seg selv eller av andre på en vielle, en middelaldersk fele spilt med en bue. Noen manuskripttekster har linjer hvor sjongløren forlanger oppmerksomhet, truer med å stoppe å synge, lover å fortsette neste dag, og ber om penger eller gaver. Ettersom papir var meget kostbart og ikke alle poeter kunne lese, synes det som om at selv etter at chansoner begynte å bli skrevet ned ble mange framføringer fortsatt framført muntlig etter hukommelsen, selv etter 1100-tallet. Som en indikasjon av den muntlige tradisjonen er linjer og stundom hele vers, spesielt i de tidligste utgavene, merkbart formalistisk, noe som gjorde det mulig å konstruere et dikt i framførelse og for publikum å fange inn nye tema med letthet.

Teorier om opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til chanson de geste som form er et debattert emne innenfor litteraturforskningen. Gaston Paris, en middelalderforsker på 1800-tallet anerkjente at de hadde oppstått i en muntlig episk tradisjon, identifiserte dette med fortellende sanger, noen ganger kalt for cantilenæ, som stundom blir nevnt av samtidige forfattere i andre sjangre.

Slike sanger om betydningsfulle hendelser er stundom blitt sunget i kort tid etter at et stort slag har skjedd. Som et første eksempel, en samtidig historiker nedtegnet at navnene av de som falt ved et mindre overfall ved Roncesvalles var på alles lepper seksti år senere, noe som indikerer at veksten av en legende vokste ut av proporsjon i henhold til den opprinnelige hendelsen. En legende ville da resultere, lenger etter, i ulike variasjoner av Rolandskvadet som er nå kjent.[3]

Et annet eksempel er at det er referanser til samtidige sanger om det første korstoget i to prinsipielle kilder om dette korstoget[4] som støtter utsagn fra Graindor av Brie, forfatter av det bevarte Chanson d'Antioche, at han hadde hentet materiale fra et opprinnelig verk av sjonglører og en som deltok, Richard le Pèlerin. Det spanske El Cantar del Mio Cid (eller bare El Cid) viser at en sammenlignbar fortellertradisjon eksisterte i Spania på samme tid.

Gaston Paris mente også at de tidligste sangerne fulgte hoffene til kongene og militære ledere, tilsvarende hva norrøne skalder gjorde, og noen keltiske skalder, men bevisene for dette er ikke utvetydig.

En annen forskerretning, fremmet spesielt av Joseph Bédier1900-tallets begynnelse, framholder at diktene var diktet av poetene som skrev dem. Det eksisterte ingen tradisjonsformidlende dikt. Bédier mente videre at en del av de fortellinger ble først diktet av munker som brukte dem for bekjentgjøre pilegrimssteder langs pilegrimsvegen mellom Paris og apostelen Jakobs grav i Nord-Spania ved å forbinde sangene ikke bare til helgener, men også til legendariske helter fra folkeminne og sagn. Magiske relikvier opptrer ofte i fortellingene.

Det synspunktet har færre etterfølgere etter forskningen på muntlig litteratur gjorde framgang på midten av 1900-tallet. I tillegg er det problemer knyttet til at munker ikke hadde tillatelse til å drive med verdslig litteratur tilsvarende den til sjonglørene.

Arv og tilpasninger[rediger | rediger kilde]

Chansons de geste skapte en egen mytologi som levde videre lenge etter at de kreative kreftene i sjangeren selv var blitt tilbakelagt. De italienske epikker til Torquato Tasso med La Gerusalemme liberata (Det befridde Jerusalem) fra 1581, Orlando Innamorato (Den forelskede Orlando, 1495) av Matteo Boiardo, og Orlando furioso (Den rasende Orlando, 1516) av Ludovico Ariosto, er alle grunnlagt i forlengelsen av chansons de geste og handler om de legendene fra Karl den stores hoff i kampen mot maurene.

Som sådan ble deres hendelser og handlingsgang senere sentralt i verkene til den engelske forfatteren Edmund Spensers Faerie Queene (Alvedronningen) mellom 1590 og 1596 hvor Spenser isteden for å fortelle om kristendommens triumf over islam forteller om protestantismens triumf over katolisismen. Den tyske poeten Wolfram von Eschenbach baserte hans ufullstendige epos Willehalm fra 1200-tallet, bestående av 78 manuskripter, på livet til Vilhelm av Gellone/Orange, altså den før nevnte ridderen Guillaume som ble sunget om i Chanson de Guillaume.

Chansons de geste fant også videre nedtegnelse i en islandsk saga om Karl den store, Karlamagnús saga som gjenforteller Rolandskvadet, men også i de norrøne kjempevisene1300-tallet som forstørret og overdrev lik de tidligere fornaldersagaene hadde gjort. På norsk ble Rolandskvadet også gjort om til en ballade.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Denne klassifikasjonen av mytologien i en inndeling i tre deler ble først fremmet av en gammelfransk poet, Jean Bodel, som levde på 1100-tallet, i hans Chanson de Saisnes: for detaljer se Det franske materialet.
  2. ^ Breitholtz, Heggelund: Epoker og diktere, bind 1, Oslo 1979. Side 116.
  3. ^ For dette og andre tidlige bevis av framveksten av en Roland-tradisjon, se Rolandskvadet
  4. ^ Vilhelm av Tyrus, Historia Transmarina (gammelfransk versjon) 10.20; Guibert av Nogent, Gesta Dei per Francos.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]