Asiatisk elefant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Asiatisk elefant
Asiatisk elefant
Asiatisk elefant
Vitenskapelig(e)
navn
:
Elephas maximus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: asiatisk elefant, indisk elefant
Hører til: eurasiske elefanter,
elefanter,
Afrotheria
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Habitat: gressland, eviggrønn tropisk og semitopisk skog, løvskog og krattskog m.m.
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Asiatisk elefant
Asia, sør for Himalaya
Underarter:

Asiatisk elefant (Elephas maximus) er et av verdens største landbaserte pattedyr og inngår som eneste nålevende art i slekten Elephas i elefantfamilien (Elephantidae). Arten inngår naturlig i Jordens eksisterende megafauna. Bare hannene har støttenner.

Begrepene asiatisk elefant og indisk elefant blir ofte forvekslet. Indisk elefant er imidlertid definert som en underart, med begrenset spredning i det totale utbredelsesområdet.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Sammenlignet med afrikansk savanneelefant er den asiatiske fysisk mindre. Den er karprygget (i motsetning til de afrikanske, som er salrygget) og har betydlig mindre ører og støttenner. Snabelen er dessuten utstyrt med kun en såkalt «finger», mens de to afrikanske artene har to.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Asiatisk elefant eksisterer som ulike (noen hevder tre, andre fire og fem) underarter; borneisk elefant (E. m. borneensis), indisk elefant (E. m. indicus), malayisk elefant (E. m. hirsutus), sri lankisk elefant (E. m. maximus), og sumatrisk elefant (E. m. sumatrensis). Den fysisk største av disse er er underarten som lever på Sri Lanka. Den minste er underarten som lever på Borneo.

Malayisk elefant blir av noen hevdet kun å være en variant av indisk elefant, mens andre hevder den er en egen underart.

Det hersker usikkerhet med hensyn til om borneisk elefant er en egen underart eller ikke. Lenge trodde man at dette var en etterkommer av elefanter som ble introdusert på øya under det 14.-19. århundre, men nyere (2003) forskning med mtDNA har antydet at så kanskje ikke er tilfellet allikevel. Det antydes også at den kan være en egen art. Borneisk elefant er den fysisk minste av underartene, og den har lengre hale enn de andre. Den blir av og til også kalt asiatisk dvergelefant.

Det knytter seg også stor usikkerhet til om sumatrisk elefant er en underart eller om også den kan regnes som en egen art.

E. m. asurus (syrisk elefant, utdødd omkring år 100 f.Kr.) og E. m. rubridens (kinesisk elefant, utdødd i tiden etter det 14. århundre f.Kr.) er to utdødde underarter.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Asiatisk elefant var opprinnelig utbredt fra kysten av Iran til Chang Jiang i Kina, inkludert øyene Borneo, Java og Sumatra i Sørøst-Asia. Dette omhandlet et areal på cirka 9 millioner km². I dag er utbredelsesområdet langt mer bregrenset og svært fragmentert. Asiatisk elefant trives i høyder på opp mot 3 000 moh.

I 2003 ble det estimert at totalbestanden av asiatiske elefanter var på omkring 41 410-52 345 dyr, fordelt i fragmenterte grupper i tretten land. Trenden er at bestanden minker som følge av tap av habitat og jakt. Det hevdes dessuten at anslaget er svært usikkert og savner vitenskapelig forankring. Storparten av bestanden har tilhold i India (26 390–30 770 dyr).

Referanser[rediger | rediger kilde]

zoologistubbDenne zoologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.