Paulus Diaconus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tegning af Paulus Diaconus i et tidlig manuskript

Paulus Diaconus (født ca. 720 i Cividale del Friuli i Italia, død 13. april sannsynligvis 799 i Monte Cassino), også kjent som Warnefred og Cassinensis (dvs. fra Monte Cassino), var en benediktinermunk og langobardisk historiker mest kjent for sitt ufullstendige verk Historia gentis Langobardorum.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

En tidlig forfader av Paulus ved navn Leupichis fulgte med Alboin på invasjonen av Italia (570), der han ble gitt land ved eller i nærheten av Forum Julii (Friuli). I forbindelse med en senere krig mot avarene invaderte disse og tok fem av Leupichis sønner med tilbake til Pannonia. En av dem, kalt Leupichis (den yngre), returnerte til Italia og gjenopprettet familien. Leupichis den yngres barnebarn het Warnefrid, som med sin kone Theodelinda ble far til Paulus Diaconus.

Et tidspunkt mellom 720 og 735 i Friuli ble Paulus født inn i denne kanskje adelige langobardiske familie. Han hadde broren Arichis, som var gift og fikk to barn og en søster som kom i kloster tidlig i sin ungdom. Paulus fikk en eksepsjonelt god utdannelse ved den langobardiske kong Ratchis hoff i Pavia, der bl.a. en lærer ved navn Flavian underviste ham i grunnleggende gresk. Det er sannsynlig at Paulus ble sekretær til langobardenes siste konge Desiderius; sikkert er det at han underviste kongens datter Adelperga. Etter at Adelperga var blitt gift med Arechis av Benevento bodde Paulus ved Arechis hoff og skrev på oppfordring av Adelperga en fortsettelse av Eutropius.

Det var eventuelt i forbindelse med Karl den stores innmarsj i Pavia i 774 at Paulus søkte tilflukt hos Adelperga i Benevento; men hans tilstedeværelse der kan med større sannsynlighet dateres til adskillige år før dette. Innen lenge inntrådte han i et kloster ved Comosjøen, og før 782 hadde han bosatt seg i det store benedikterkloster Monte Cassino, der han møtte Karl den store. Omkring 776 ble hans bror Arichis ført som fange til Frankerriket og da Karl omkring fem år senere besøkte Roma lyktes det Paulus å få ham løslatt igjen ved å skrive til Karl.

Hans litterære produksjon tiltrakk seg Karl den stores oppmerksomhet, og Paulus ble snart en viktig brikke i karolingenes renessanse. Han returnerte til Monte Cassino i 787 og døde den 13. april i et av årene mellom 796 og 799. Hans etternavn Diaconus viser at han var diakon.

Verker[rediger | rediger kilde]

Paulus Diaconus

Paulus Diaconus hovedverk var Historia gentis Langobardorum; en ufullstendig historie i seks bøker skrevet etter 787 og før 795/ 796 – kanskje ved Monte Cassino. Verket omhandler langobardenes historie fra 568 til kong Liutprands død i 744, men inneholder likeledes en del informasjon om det østromerske keiserdømme, frankerne med mere. Historien er skrevet fra en langobards synsvinkel og er særlig verdifull for innsikt i forholdet mellom langobardene og frankerne. Historien starter:

Jo fjernere det nordlige himmelstrøk ligger fra solens varme, og jo mere det avkjøles ved snø og frost, dess sunnere er det for menneskenes legemer, og dess bedre egner det seg til å fremme nasjonenes utbredelse; nettopp som det omvendte, jo nærmere en sydlig egn ligger solens varme, dess mer oversvømmes den av sykdommer, og dess mindre er den tjenlig for oppfostringen av mennesker. (Historia gentis Langobardorum)

Iblant hans kilder var dokumenterne Origo gentis Langobardorum, Liber Pontificalis, den nå tapte historiebok skrevet av Secundus av Trent, og de tapte annaler av Benevento; derutover gjorde han bruk av Beda, Gregor av Tours og Isidor av Sevilla.

Paulus annet store hovedverk er Historia Romana, en fortsettelse av Eutropius' historie Breviarium. Denne historie ble nedskrevet mellom 766 og 771 mens han oppholdte seg ved Arechis hoff i Benevento. Paulus skulle ha oppfordret sin tidligere elev Adelperga til å lese Eutropius. Det gjorde hun, men fant den mangelfull ettersom hun ikke syntes den hedenske forfatter hadde noe å si om kristne emner, og forøvrig sluttet historien da keiser Valens kom til makten i 364. Det ble til at Paulus utvidet Eutropius' historie med seks ytterligere bøker og deler fra de hellige bøker og kristen kirkelære, hvorved den ble bragt opp til år 533. Dette verk er verdifullt for sin tidlige historiske presentasjon av perioden ved slutten av det vestlige romerrike.

På oppfordring av biskopen av Metz, Angilram (død 791) skrev Paulus boken Gesta episcoporum Mettensium; som er en historie om Metz' biskoper opp til år 766, hvilken var den første av sitt slag nord for Alpene.

  • Annet

Derutover har han skrevet mange brev, vers og epitafer, som dem for grev Arichis av Benevento og mange medlemmer av karolingerslekten. Noen av hans brev er utgitt sammen med Historia gentis Langobardorum i Monumenta. Ernst Dümmler har samlet Paulus' dikt og epitafer og utgitt dem i Poetae latini aevi carolini, Band i. (Berlin, 188f). Nyere materiale er siden kommet frem og en ny utgave og diktene (Die Gedichte des Paulus Diaconus) er blitt redigert og utgitt av Karl Neff (München, 1908) – som imidlertid mener at Paulus ikke er opphavsmann til det mest kjente diktet i samlingen; diktet Ut queant laxis – en hymne til Johannes Døperen. Noe overraskende skulle det ellers vise seg at være et stimuli til en av de mest avgjørende hendelser i musikkhistorien, da Guido av Arezzo i det 11. århundre utviklet noter nettopp ut fra denne hymnen. Guido tok den første stavelsen i det første vers og brukte dem som navnene på sin nye musikkskala.

UT queant laxis REsonare fibris
MIra gestorum FAmuli tuorum,
SOLve polluti LAbii reatum,
Sancte Iohannes.

De syv noter: ut, re, mi, fa, sol, la, si.

Paulus har også skrevet en epitom som er bevart, kalt De significatu verborum. Den var dedikert til Karl den store. Mens Paulus var i Frankerriket opfordret Karl ham også til å skrive en samling prekener, noe han gjorde etter han var returnert til Monte Cassino. De ble hovedsakelig brukt i frankiske kirker. Endelig er også en bibliografi over pave Gregor I den store tilskrevet Paulus Diaconus.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Atti e memorie del congresso storico tenuto in Cividale (Udine, 1900)
  • Balzani, Ugo (1884): Le Cronache italiane nel medio evo, Milan
  • Cipolla, Carlo (1901): Note bibliografiche circa l'odierna condizione degli studi critici sul testo delle opere di Paolo Diacono, Venezia
  • Dahn, Julius Sophus Felix (1876): Langobardische Studien, bind I, Leipzig
  • Giudice, P. del (1889): Studi di storia e diritto, Milan
  • Goffart, Walter (1988): The Narrators of Barbarian History, Yale
  • Hauck, Albert (1898): Kirchengeschichte Deutschlands, bind II, Leipzig
  • Wattenbach, Wilhelm (1904): Deutschlands Geschichtsquellen, bind I, Berlin

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]