Pavedømmets historie

I følge katolsk lære er pavene apostelen Peters etterfølgere.

Pavedømmets historie strekker seg fra apostelen Peters tid og til i dag, og tar for seg paveembetet som tilfaller den katolske biskopen av Roma.

Biskopene av Roma hadde ikke verdslig makt før keiser Konstantins regjeringstid. I middelalderen, etter Romas fall, måtte pavedømmet forholde seg til de mange fyrstene på og rundt Den italienske halvøy. Periodene som fulgte er kjent som det østgotiske pavedømme, det bysantinske pavedømme og det frankiske pavedømme. Med tida befesta pavedømmet sine territoriale krav på halvøya, og områdene blei kjent som Pavestatene. De følgende århundrene blei nabostatenes innflytelse på pavedømmet erstatta av mektige romerske dynastier under saeculum obscurum, den crescentiske tid og det tusculanske pavedømme.

Fra 1048 til 1257 møtte pavedømmet store vanskeligheter med lederne og kirkene i Det tysk-romerske rike og Det bysantinske rike. Sistnevnte konflikt endte med det store skisma i 1054, som delte kirka i to, Den katolske kirke i vest og Den ortodokse kirke i øst. Fra 1257-1377 residerte paven i Viberto, Orvieto og Perugia, og så i Avignon i Frankrike, selv om han var biskop av Roma. Pavenes tilbakekomst til Roma etter Avignon-pavedømmet blei etterfulgt av Det vestlige skisma, som delte den vestlige kirke mellom to, og på et tidspunkt tre personer som gjorde krav på å inneha det samme paveembetet.

Renessansepavedømmet er kjent for støtten til kunst, kultur og arkitektur, store inngrep i politiske maktkamper i Europa og teologiske utfordringer knytta til pavelig autoritet. Som følge av den protestantiske reformasjonen, stod reformasjonspavedømmet og barokkpavedømmet for å lede Den katolske kirke gjennom motreformasjonen. Pavene under revolusjonstida var vitne til den største ekspropriasjonen i kirkas historie, da kirkas eiendommer og formuer blei beslaglagt under den franske revolusjon og de som fulgte rundt om i Europa. Da Det romerske spørsmål oppstod som følge av Italias samling og at Roma blei erklært hovedstad, mista pavedømmet grepet om pavestatene. Senere, som følge av Lateranoverenskomsten i 1929, blei Vatikanstaten oppretta i Roma.

Under Romerriket (til 493)

Tidlig kristendom

Paven regnes av katolikker for å være etterfølgeren til apostelen Peter, som Den katolske kirke viser til som «hyrde» og «klippe» for Kirken ut i fra Jesu ord i Matt 16,18-19. Selv om apostelen Peter aldri bar tittelen «pave», en tittel som kom i bruk mye senere og som indikerer pavens særstilling i bispekollegiet, hadde han en opphøyd posisjon blant apostlene, som etter katolsk tradisjon regnes for å være biskopenes forgjengere.

Mange av pavene i de tre første århundrene framstår som vage historiske skikkelser. Blant dem finner man mange som led martyrdøden sammen med trosfeller i perioder preget av enorm forfølgelse. De fleste av dem deltok i opphetede teologiske diskusjoner med andre biskoper.

Fra keiser Konstantin (312-493)

Raphaels Konstantins dåp avbilder Sylvester I i stedet for den som i virkeligheten utførte dåpen, Eusebius av Nikodemia, en ariansk biskop.

Legenden rundt Konstantin Is seier i slaget ved Pons Mulvius (312) forteller at et syn av Chi Rho og teksten in hoc signo vinces blei åpenbart for ham på himmelen. Symbolet blei deretter satt på skjoldene til soldatene. Det påfølgende året gjorde Konstantin og Licinius kristendommen lovlig med Milanoediktet. I 325 sammenkalte Konstantin konsilet i Nikea, det første økumeniske konsilet. Lite av dette hadde noe med pavene å gjøre, de deltok ikke engang under konsilet, og det var ikke før med Damasus I (366–84) at biskopene av Roma blei tiltalt som pave (παππαs, eller pappas). Mellom 324 og 330 grunnla Konstantin byen Konstantinopel, som skulle være den nye hovedstaden i riket. I tillegg flytta mange av de viktigste romerske familiene til byen og mange kristne relikvier tilfalt nye kirker der.

I ediktet Den konstantinske skjenkelse, et forfalsket dokument fra 700-tallet som skulle øke pavenes anseelse, tilskrives paven en mer framskutt posisjon i forholdet mellom kirke og stat under Konstantin. Den påståtte sjenkelsen skal ha gått ut på at Konstantin tilbød sin trone til pave Sylvester I (314-35) og at Sylvester døpte Konstantin. I virkeligheten var det Eusebius av Nikomedia, en ariansk biskop, en avviker fra den teologien paven holdt seg til. Nikomedia hadde vært hovedstaden i Det østromerske rike siden 286. I Konstantins levetid blei Sylvester etterfulgt av pave Markus (336) og pave Julius I (337-52).

Selv om «sjenkelsen» slik den framstår i dokumentet aldri fant sted, gav Konstantin Lateranpalasset til biskopen av Roma, og begynte bygginga av Sankt Peters basilika (kalt «den konstantinske basilika»). Gaven blei trolig gitt under regjeringstida til pave Miltiades (311-14), Sylvester Is forgjenger, som begynte å bruke det som sin residens. Konstruksjonen av Den gamle basilikaen blei påbegynt mellom 326 og 330 og skal ha tatt tre tiår å fullføre, lenge etter Konstantins død. Konstantins legalisering av kristendommen, sammen med donasjonen av disse eiendommene, gav paven mer verdslig makt enn noen gang, og muliggjorde sekulær påvirkning av pavelig suksesjon.

Middelalderen (493-1417)

Utdypende artikkel: Kirkestaten

Det østgotiske pavedømme (493-597)

Det vestromerske rike fikk sitt endelige sammenbrudd under pave Simplicius, og etter hans død i 483 blei det for første gang holdt pavevalg uten en vestromersk keiser tilstede. Basilius hadde midtveis i regjeringstida til Simplicius fått samla sammen det romerske senatet, de romerske geistlige og de lokale biskopene i det keiserlige mausoleum; Simplicius slo i denne sammenheng fast at et pavevalg ikke ville være gyldig uten Basilius' samtykke. Basilius var leder for det romerske aristokratiet og stattholder på vegne av Odovakar, «konge av Italia». Simplicius blei etterfulgt av Felix III (483-492), Gelasius I (492-496) og Anastasius II (496-498).

Perioden som kalles for det østrogotiske pavedømmet varte mellom 483 og 537. Det vestromerske rike fikk sitt endelige sammenbrudd under pave Simplicius, og etter hans død i 483 blei det for første gang holdt pavevalg uten en vestromersk keiser tilstede. Basilius hadde midtveis i regjeringstida til Simplicius fått samla sammen det romerske senatet, de romerske geistlige og de lokale biskopene i det keiserlige mausoleum; Simplicius slo i denne sammenheng fast at et pavevalg ikke ville være gyldig uten Basilius' samtykke. Basilius var leder for det romerske aristokratiet og stattholder på vegne av Odovakar, «konge av Italia». Simplicius blei etterfulgt av Felix III (483-492), Gelasius I (492-496) og Anastasius II (496-498). Pavedømmet var under sterk påvirkning av det østrogotiske kongeriket, og pavene blei muligens utpekt av den østrogotiske kongen selv. Pavene var i stor grad styrt av Teoderik den store og hans etterfølgere Atalarik og Teodahad. Perioden blei avslutta da Justinian I den store gjenerobra Roma under goterkrigen (535–554). Perioden som følger kalles det bysantinske pavedømmet (537-752).

Østrogoternes påvirkning av kirkas styre viste seg den 22. november 498 da to paver blei valgt. Den følgende seier pave Symmachus fikk over motpave Laurentius regner man for å være første gang noen kjøpte seg paveembetet. Dette kalles simoni. Symmachus etablerte også en praksis med å la den sittende paven utnevne sin etterfølger. Denne praksisen blei fulgt fram til en lite populær utpekelse blei gjort i 530. Uenighetene rundt denne praksisen tok slutt ved valget av Johannes II i 532, den første paven som tok et nytt navn etter sin tiltredelse.

I følge Catholic Encyclopedia "var Teoderik tolerant mot den Katolske Kirke og blanda seg ikke inn i dogmatiske spørsmål. Han forble så nøytral som mulig overfor paven, selv om han involverte seg i pavedømmets anliggender.»

Man opplevde i denne perioden holdningsendring i møte med arianisme. I 523 avslutta Eutharic, konge av vestgoterne, forfølgelsen av ikke-arianere, samtidig som at den østlige kirke begynte med forfølgelse av arianere.

Østrogoternes innflytelse endte med Justinians gjenerobring av Roma. Han hadde avsatt den progotiske pave Silverius og innsatte pave Vigilius i stedet.

Det bysantinske pavedømmet

Det bysantinske pavedømmet var en periode da pavedømmet var under bysantinsk dominans. Perioden strakk seg fra 537 til 752, da pavene trengte samtykke fra den bysantinske keiseren i utpekelsen av biskoper. Også mange av pavene som blei valgt i denne perioden, hadde vervet apocrisiarius, embetsmenn som fungerte som bindeledd mellom keisermakt og kirka. Pavene var ofte fra Hellas, Syria eller Sicilia. Justinian I erobra den italienske halvøya i Goterkrigen (535–554) og utnevnte de tre følgende pavene, en praksis hans etterfølgere holdt fram med. Seinere blei dette ansvaret overført til Eksarkatet Ravenna.

Med unntak av pave Martin I, var det ingen paver som i denne perioden utfordra autoriteten den bysantinske monarken hadde i bekreftelsen av pavevalget. Likevel fant teologiske konflikter sted mellom pave og keiser rundt områdene monoteletisme og ikonoklasme. Under de greske pavene var Roma en smeltedigel av vestlig og østlig kristne tradisjoner, som gjenspegles i kunst og liturgi.

Pave Gregor I (590-604) spilte en viktig rolle i prosessen med å sikre pavens forrang over alle biskoper og satte i gang misjonsvirksomhet i Nord-Europa, inkludert England.