Otto III av Det tysk-romerske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto III
Keiser av det tysk-romerske rike
Otto III av Det tysk-romerske rike
Navn: Otto
Regjeringstid: 21. mai 996-3. januar 1002
Født: 980
Død: 3. januar 1002, Paterno, Italia
Foreldre: Otto II
Theophania
Barn: ingen

Otto III (juni 980 - 23. januar 1002) var keiser i det tysk-romerske rike fra 996 til sin død i 1002. Han tilhørte det ottonianske dynasti (liudolfingene), og var eneste sønn av den tysk-romerske keiser Otto II og hans kone Theophania. Han hadde tre eldre søstre, Adelheid, Sophia og Mathilde.

Otto III ble kronet til konge av Tyskland i 983 i en alder av tre år, kort tid etter at faren døde i Sør-Italia i kamp mot det det bysantinske riket (Østromerriket) og emiratet Sicilia. Selv om han var nominell hersker over Tyskland åpnet hans unge alder for maktkamp i riket. Hans fetter Henrik II, hertug av Bayern forsøkte å overta tronen i 984. Da hans forsøk ikke fikk støtte fra det tyske aristokratiet, ble Henrik II tvunget til å gi opp sine planer og å la Otto IIIs mor Theophania fungere som regent til hun døde i 991. Otto III var da fortsatt et barn, så hans bestemor, keiserinne Adelheid, fungerte som regent inntil 994.

I 996 dro Otto III til Italia for å kreve titlene konge av Italia og keiser av det tysk-romerske rike, som hadde stått ubesatt siden Otto II døde i 983. Otto III forsøkte også å gjenetablere imperiets kontroll over byen Roma, som hadde gjort opprør under ledelse av den romerske patrisier Johannes Crescentius Momentanus (Crescentius II), og gjennom det også kontroll med pavekirken. Da han ble kronet som keiser, slo Otto III ned den romerske opprør og innsatte sin fetter Bruno av Kärnten som pave Gregor V, den første paven av tysk avstamning. Johannes Crescentius ble benådet av keiseren, men etter at keiseren forlot Roma gjorde han igjen opprør, avsatte Gregor V og satte inn sin motpave Johannes XVI. Otto III kom tilbake til byen i 998, gjeninnsatte Gregor V, og henrettet både Johannes Crescentius og Johannes XVI. Da Gregor V døde i 999, satte Otto III inn Sylvester II som ny pave. Gjennom sine handlinger styrket Otto III imperiets kontroll over den katolske kirken.

Fra begynnelsen av sin regjeringstid, møtte Otto III motstand fra slaverne langs den østlige grensen. Etter farens død i 983 tvang det slaviske opprøret imperiet til å forlate sine territorier øst for Elben. Otto III ønsket å kjempe for å gjenvinne imperiets tapte territorier i hele sin regjeringstid, men hadde bare betinget suksess med dette. I øst styrket Otto III styrket han rikets relasjoner med Polen, Böhmen og Ungarn. Gjennom sine forbindelser med Øst-Europa var han i år 1000 i stand til å støtte misjonsarbeidet i Polen og kroningen av Stefan I som den første kristne konge av Ungarn.

Da Otto III vendte tilbake til Roma i 1001 ble han møtt av et opprør fra det romerske aristokratiet som tvang ham til å flykte fra byen. Mens han forsøkte å gjenvinne byen i 1002 fikk han plutselig feber og døde i et slott i nærheten av Civita Castellana i en alder av 21 år. Uten noen arvinger som kunne overta tronen gikk imperiet inn i en politisk krise.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Otto III ble født i juni eller juli 980 et sted mellom Aachen og Nijmegen (i dagens Nordrhein-Westfalen) som eneste sønn av keiser Otto II av Det tysk-romerske rike og hans kone Theophania, Otto III var den yngste av parets fire barn. Umiddelbart før Otto IIIs fødsel, hadde hans far gjennomført militære aksjoner mot kong Lothar IV av Frankrike.

Den 14. juli 982, led Otto IIs hær et knusende nederlag mot det muslimske emiratet Sicilia i slaget ved Stilo. Otto II hadde vært i kamp i Sør-Italia og prøvd å annektere hele Italia under sitt tysk-romerske imperium. Otto II selv kom uskadd fra slaget, men mange av hans viktige keiserlige tjenestemenn mistet livet. Etter nederlaget og på adelsmennenes oppfordring innkalte Otto II til en forsamling i Verona i pinsen 983 som valgte den tre år gamle Otto III til konge av Tyskland og han ble utpekt som Otto IIs tronfølger. Dette var første gang en tysk hersker hadde blitt valgt på italiensk jord. Etter at forsamlingen ble avsluttet, reiste Otto III og hans mor Theophania over Alpene for at Otto skulle bli kronet i Aix, det tradisjonelle stedet for kroningen av de tyske konger. Otto II ble igjen for å gjenoppta sin militære kamp mot muslimene. Mens han fortsatt var i det sentrale Italia døde Otto II plutselig den 7. november 983, og ble gravlagt i Peterskirken i Roma.

Otto III ble kronet til konge 1. juledag 983, tre uker etter farens død. Han ble kronet av Willigis, erkebiskop av Mainz, og av Johannes, erkebiskop av Ravenna. [1] Nyheten om Otto IIs død nådde Tyskland først kort tid etter sønnens kroning[2]. De uløste problemer i det sørlige Italia og den store slaviske oppstanden ved imperiets østgrense gjorde den politiske situasjonen svært ustabil. Med en mindreårig konge hersket full forvirring i imperiet og moren Theophania måtte innta rollen som regent for sin unge sønn[3].

Barnekongen[rediger | rediger kilde]

Henrik IIs regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Henrik II, hertug av Bayern, fungerte som Otto IIIs regent fra 983 til 984. Etter et mislykket opprør for å overta tronen måtte han la Otto IIIs mor Theophania overta som regent.

Otto IIIs fetter Henrik II, hertug av Bayern, hadde blitt avsatt som hertug av Otto II i 976 etter at han hadde mislyktes i et opprør og var blitt fengslet i Utrecht. Etter Otto IIs død ble Henrik løslatt fra fengselet. Som Otto IIIs nærmeste mannlige slektning i det ottonianske dynastiet hevdet Henrik II regentretten over sin nyfødte fetter[4]. Warin, erkebiskopen av Köln, ga Henrik regentskapet uten særlig motstand. Bare Otto IIIs mor, Theophania, protesterte sammen med Ottos bestemor, keiserinne Adelaide av Italia, og hans tante, abbedisse Matilda av Quedlinburg. Adelaide og Matilda var imidlertid i Italia og ute av stand til å fremme sine interesser.

Som regent tok Henrik II mindre hensyn til formynderskapet for sin nyfødte fetter og mer hensyn til å posisjonere seg selv for tronen. Mot slutten av 984 prøvde Henrik å alliere seg med innflytelsesrike personer i det ottonianske miljøet, blant dem sin fetter kong Lothar av Frankrike. I bytte for støtte til Henrik II som konge av Tyskland, skulle Lothar overta provinsen Lotharingia[5]. De to ble også enige om å slå sine armeer sammen 1. februar 985 for å ta byen Breisach, men i siste øyeblikk sviktet motet hos Henrik. Lothar fortsatte likevel kampene i tyske landområder og lyktes i å innta Verdun i mars 985[6].

Henrik tok med seg den unge Otto III til hertugen av Sachsen. Her inviterte han adelen i landet til feiring palmesøndag 985 og drev en åpenlys kampanje for selv å overta den tyske tronen uten å få støtte fra særlig mange. Blant dem som støttet ham var hertug Mieszko I av Polen og hertug Boleslaus II av Böhmen[5]. Han fikk også støtte av erkebiskop Egbert i Trier, erkebiskop Gisilher i Magdeburg og biskop Dietrich I i Metz[5].

Opposisjonen mot Henrik samlet seg i Quedlinburg i Sachsen for å konspirere. Da Henrik fikk rede på dette gikk han med sin arme mot Quedlinburg for å knuse motstanden. Han sendte biskop Folcmar av Utrecht i forveien for å prøve å forhandle fram en avtale, men opposisjonen med hertug Bernhard I av Sachsen i spissen, nektet å sverge troskap mot andre enn Otto III. Henrik måtte love å avholde fredsforhandlinger. Han dro senere mot Bayern, men hertug Henrik III av Bayern – som var innsatt av Otto II – nektet å anerkjenne Henrik II og sverget sin lojalitet til Otto III.

Etter nokså blandet suksess i Sachsen og Bayern var Henrik avhengig av å få støtte i hertugdømmet Franken, som var direkte underlagt den tyske kronen. De frankiske adelsmenn anført av erkebiskop Willigis av Maintz (Tysklands primas) og hertug Konrad I av Schwaben opprettholdt sin støtte til Otto III[7]. I frykt for regelrett borgerkrig måtte Henrik II overlate regentskapet for Otto III til hans mor Theophania og hans bestemor Adelaide den 29. juni 985[5]. Til gjengjeld fikk Henrik II tilbake tittelen hertug av Bayern mens Henrik III som hadde å ble hertug av Kärnten[8].

Theophanias regenttid[rediger | rediger kilde]

Otto IIIs mor Theophania var hans regent fra 984 til hun døde i 991.

Theophanias regentperiode fra 984 til hennes død i 991 ble i stor grad spart for interne stridigheter. Hun kjempet gjennom å reetablere bispedømmet Merseburg som hennes mann Otto II hadde lagt inn under erkebispedømmet Magdeburg i 981. Theophania beholdt også Otto IIs prester, grev Bernward av Hildesheim og erkebiskop Willigis av Mainz. Selv om Theophania selv var regentem, så hadde Willigis stor frihet til å administrere riket. En av imperiets største prestasjoner var at regenten lyktes i å opprettholde tysk overhøyhet over Böhmen. Boleslaus II, hertug av Böhmen, ble tvunget til å godta Otto IIIs overhøyhet. [9]

I 986 feiret den fem år gamle Otto III påske i Quedlinburg. De fire store tyske hertugene (Henrik II av Bayern, Conrad I av Schwaben, Henry III av Kärnten, og Bernard I av Sachsen) ga sin hyllest til barnekongen. Størst betydning hadde Henrik IIs hyldest sett på bakgrunn av hans mislykte opprør to år tidligere. Året etter, da Otto fylte seks år startet hans utdanning under Bernward av Hildesheim og Gerbert d'Aurillac.

Under Theophanias regentstid brøt den store Gandersheim-konflikten ut. Den dreide seg om kontrollen med Gandersheim-klosteret og dets eiendommer. Både erkebiskopen av Mainz og biskopen av Hildesheim hevdet myndighet over klosteret, herunder også myndighet til å salve klosterets nonner. Konflikten begynte i 989 da Otto IIIs eldre søster Sophia ble nonne i Gandersheim-klosteret. Sophia nektet å godta å være underlagt biskopen av Hildesheim, men ønsket i stedet å bli ledet direkte fra erkebiskopen av Mainz. Konflikten eskalerte til den ble brakt inn for det kongelige hoff med Otto III og Theophania. Den kongelige inngripen lettet spenninger mellom partene ved å tillate at begge biskopene kunne salve Sophie, mens salving av de andre nonnene i klosteret ville bli overlatt til biskopen av Hildesheim alene.

I 989 foretok Theophania og Otto en kongelig ekspedisjon til Italia for å besøke graven til Otto II i Roma. Etter å ha krysset Alpene og nådd Pavia i Nord-Italia, fikk keiserinnen sin mangeårige fortrolige Johannes Philagathos utnevnt som erkebiskop av Piacenza. Etter et år i Italia, dro det kongelige hoff tilbake til Tyskland hvor Theophania døde i Nijmegen den 15. juni 991 i en alder av 31 år. Hun ble gravlagt i kirken St. Pantaleon i Köln.

Fordi Otto III ennå var et barn (han var bare elleve år da moren døde), ble hans bestemor, keiserinne Adelaide av Italia utnevnt til hans regent sammen med erkebiskop Willigis av Mainz fram til Otto ble gammel nok til å regjere på egen hånd i 994[10].

Den uavhengige regenten[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som Otto III ble eldre avtok bestemorens myndighet gradvis inntil 994 da Otto III hadde nådd en alder av 14 år. Ved en forsamling i Solingen i september 994, ble det bestemt at Otto III kunne regjere alene. Når nå barnebarnet ikke lenger hadde behov for en regent trakk Adelaide seg tilbake til et nonnekloster hun selv hadde grunnlagt i Selz i Alsace. Selv om hun aldri selv ble nonne tilbrakte hun resten av sine dager der i kirkens tjeneste. Ettersom Otto III fortsatt var ugift, fulgte hans eldre søster Sophia ham fra 995 til 997 og fungerte som hans gemalinne.

En av Ottos første handlinger som uavhengig hersker var å utnevne Heribert av Köln som sin kansler over hele Italia, en stilling han skulle inneha til Ottos død i 1002. Sommeren 995 sendte Otto erkebiskopen av Piacenza, Johannes Philagathos, til Konstantinopel som sin representant for å arrangere et ekteskap mellom seg selv og den bysantinske prinsesse Zoe.

Krig mot slaverne[rediger | rediger kilde]

Nordmark (markert med rød) og Billungmarken måtte oppgis av imperiet etter den store slaviske oppstanden i 983.

Lutici-føderasjonen av de vestslaviske polaberne (polabiske slavere) hadde forholdt seg rolig under de første årene av Otto IIIs regjeringstid - selv under Henrik IIs mislykkede opprør. I 983, etter Otto IIs nederlag i slaget ved Stilo, gjorde slaverne opprør mot imperiets kontroll og tvang imperiet til å forlate sine territorier øst for Elba, i Nordmark og Billungmarken[11] Da kristningsprosessen stanset forlot slaverne riket i fred, og da Henrik IIs opprør var slått ned, innledet Theophania fra 986 flere forsøk på å gjenerobre de tapte østlige områdene. Selv om Otto bare var seks år på denne tiden deltok han personlig i kampene. Under ekspedisjonen mot slaverne i 986 ble Otto hyllet av hertug Mieszko I av Polen, som støttet imperiet militært og også ga den unge Otto en kamel i gave[8]. Selv om Lutici-føderasjonen forholdt seg rolig i 987 ble de likevel fulgt med oppmerksomhet.

I september 991 - da Otto III var elleve år - inntok slaviske krigere byen Brandenburg I 992 ble Otto tvunget til å gå til kamp mot disse inntrengerne og en invasjon av vikinger. Han led et knusende nederlag i denne krigen[12]. Året etter ble Tyskland rammet av hungersnød og pest. I 994 og 995 fortsatte Otto sin kamp mot de nordlige slavere og vikingene, men uten særlig suksess[12]. Han klarte imidlertid å gjenerobre Brandenburg i 993, og i 995 kuet han de slaviske obotritterne[12].

Høsten 995 gikk Otto igjen mot Lutici-slaverne, denne gangen hjulpet av den polske hertug Bolesław I Chrobry[13]. Så, i 997, måtte han forsvare seg mot et nytt Lutici-angrep, denne gang på Arneburg ved Elben hvor de klarte å slå tilbake slaverne[13]

Keisertiden[rediger | rediger kilde]

Romersk ustabilitet[rediger | rediger kilde]

Keiser Otto II hadde innsatt Johannes XIV som pave før sin død i 983. Johannes var ikke romer, men hadde fungert som Otto IIs kansler i Italia. Da Otto II døde og Otto III ble keiser bare tre år gammel ønsket det romerske aristokratiet å fjerne den ikke-romerske Johannes XIV og å innsette en romersk pave. Antipave Bonifacius VII, som hadde tilbrakt ni år i eksil i det bysantinske riket, gikk med støtte fra bysantinske adelsmenn i Sør-Italia mot Roma i april 984 for å kreve den pavelige tronen. Ved hjelp av sønnene til Crescentius den eldre, Crescentius II og Johannes Crescentius klarte Bonifacius VII å fengsle Johannes XIV i Castel Sant'Angelo. Fire måneder senere, den 20. august 984, døde Johannes XIV i fengsel, enten ihjelsultet eller forgiftet, sannsynligvis etter ordre fra Bonifacius[14].

Mens Otto III fremdeles var bare et barn og hans regent og mor keiserinne Theophania var fraværende tok Crescentius II tittelen Patricius Romanorum og ble den reelle hersker i byen, selv om han ikke handlet helt uavhengig av den keiserlige autoritet og presenterte seg selv som keiserens løytnant. Da Bonifacius VII døde i 985 ble Johannes XV valgt til hans etterfølger. Selv om detaljene i valget er ukjente, er det sannsynlig at Crescentius II spilte en sentral rolle i prosessen. I de følgende år hersket Crescentius II over Roma og hansørget for å begrense pavens makt. Da keiserinne Theophania var i Roma mellom 989 og 991 underordnet Crescentius II seg nominelt henne, selv om han opprettholdt sin posisjon som hersker i byen[15].

Første ekspedisjon inn i Italia[rediger | rediger kilde]

Otto III ble kronet som keiser i 996 av pave Gregor V.

Etter at det nordlige slaviske opprøret i 996 var slått ned, vendte Otto III sin oppmerksomhet mot Italia[13]. Han ønsket her å bli kronet til keiser, men ville også komme pave Johannes XV til unnsetning etter at han hadde blitt tvunget til å flykte fra Roma av byens reelle hersker Crescentius II. Otto III hørte på pavens bønn og dro til Italia fra Ratisbon i mars 996. I Verona lovet Otto III å støtte Otto Orseolo som neste doge av Venezia og dette førte til en periode med godt forhold mellom keisermakten og Republikken Venezia etter en lang periode med konflikter under Otto II.

Da Otto nådde Pavia påsken 996 ble han hyllet som konge av Italia og kronet med den langobardiske jernkronen[15]. Kongen rakk imidlertid ikke å komme til Roma før pave Johannes XV døde av feber[16]. Mens Otto III var i Pavia framsatte Crescentius II, på bakgrunn av frykten for en frammarsj mot Roma, et ønske om forsoning og de ble enige om å akseptere keiserens kandidat til pavestolen[15]. Mens han var i Ravenna nominerte Otto III sin fetter og kapellan Bruno, som da bare var tjuetre år gammel. Han ble sendt til Roma sammen med erkebiskop Willgis å sikre byen. I begynnelsen av mai 996 ble Bruno viet til pave med navnet Gregor V, den første paven av tysk avstamning[17]. Til tross for sin anerkjennelse av keiser Otto stengte Crescentius seg inne i familiens borg Castel Sant'Angelo[18].

Den nyinnsatte paven kronet Otto III til keiser den 21. mai 996, i Peterskirken i Roma. Keiseren og paven deretter holdt en synodePetersplassen 25. mai for å tjene som imperiets høyeste rettslige domstol. De romerske adelsmennene som hadde gjort opprør mot pave Johannes XV ble innkalt for synoden for å redegjøre for sine handlinger. En rekke av opprørerne, inkludert Crescentius II, ble forvist for sine forbrytelser. Pave Gregor V derimot, ønsket å innlede sin pavelige gjerning med å be om benådning fra keiseren for de dømte. Dette ble innvilget av keiseren. Crescentius II ble benådet av Otto III, han ble fratatt tittelen Patricius, men fikk lov til å leve som pensjonist i Roma[19].

Etter synoden utnevnte Otto III erkebiskopen av Reims, Gerbert av Aurillac, til sin rådgiver[13]. Etter råd av Gerbert og biskop Adalbert av Praha[20] satte Otto i gang med å reorganisere imperiet. Under påvirkning av forfallet i antikkens Roma og også påskyndet av sin bysantinske mor[19] drømte Otto om å gjenopprette Romerriket med seg selv i spissen[13]. Han introduserte også enkelte bysantinske domstolskikker[21].

Gjennom utnevningen av Gregor V fikk Otto III større kontroll over kirken enn hans bestefar Otto I hadde hatt flere tiår tidligere. Keiseren gjennomførte sin intensjon om å innskrenke imperiets støtte til den hellige stol (den apostoliske stol) som var blitt utvidet under Otto I. Ifølge Diploma Ottonianum utstedt av Otto I i 962 kunne keiseren bare innsette pavelige kandidater på pavestolen. Otto III derimot hadde nominert og insatt sin egen kandidat. Keiseren nektet også å anerkjenne Den konstantinske skjenkelse og hevdet at dette var en forfalskning[21]. Ifølge et dekret angivelig utstedt av den romerske keiser Konstantin den store ble paven innvilget sekulær makt over Vestromerriket. Dette førte til økte spenninger mellom den romerske adelen og kirken som tradisjonelt hadde forbeholdt seg retten til å utnevne paven blant sine egne medlemmer[21].

Etter kroningen vendte Otto III tilbake til Tyskland i desember 996 og oppholdt seg i området langs nedre Rhinen (særlig i Aachen) fram til april 997. Lite er kjent om hans aktiviteter her. Sommeren 997 kjempet Otto III mot de polabiske slaverne for å sikre Sachsens østlige grense.

Ottos andre ekspedisjon til Italia[rediger | rediger kilde]

Castel Sant'Angelo (Engelsborgen), Crescentii-familiens høyborg, ble beleiret av Otto III i 998. Keiserens soldater inntok borgen og henrettet den opprørske Crescentius II.

Da Otto III forlot Italia og dro til Tyskland forble situasjonen i Roma usikker. I september 996, noen måneder etter å ha mottatt en benådning fra Otto III, hadde Crescentius II et møte med erkebiskopen av Piacenza, Johannes Philagathos, en tidligere rådgiver for den avdøde keiserinne Theophania, for å legge en plan for å avsette den nylig insatte pave Gregor V. I 997 ledet Crescentius II med aktiv støtte fra den bysantinske keiser Basil II et opprør mot Gregor V, avsatte ham og insatte Johannes Philagathos som pave Johannes XVI, en motpave i april 997[22]. Gregor V flyktet til Pavia i Nord-Italia, holdt en synode, og bannlyste Johannes.

Etter å ha slått ned de slaviske styrkene i Øst-Sachsen begynte Otto III sin andre ekspedisjon inn i Italia i desember 997. Mens han var ledsaget av sin søster Sophia i Italia utnevnte han sin tante, abbedisse Matilda av Quedlinburg, som sin regent i Tyskland. Hun ble dermed den første regent som ikke hadde hertugs eller biskops rang. Otto gjeninntok Roma på fredelig vis i februar 998 da det romerske aristokratiet var enige om en fredsløsning. Med Otto IIIs kontroll over byen ble Gregor V gjeninnsatt som pave[23]. Johannes XVI flyktet, men keiserens soldater forfulgte og fanget ham, kuttet av nesen og ørene, kuttet ut tungen, brøt fingrene, blindet ham, og brakte ham så fram for Otto III og Gregor V for å få sin dom. På forbønn av Sankt Nilus den yngre, en av hans landsmenn, sparte Otto hans liv og sendte ham til et kloster i Tyskland, hvor han døde i 1001.

Crescentius II trakk seg igjen tilbake til Castel Sant'Angelo, familiens høyborg, og ble deretter beleiret av Otto IIIs keiserlige hær. Mot slutten av april 998 ble borgen inntatt, og Crescentius II ble tatt til fange og henrettet ved halshugging. Kroppen hans ble lagt til offentlig skue på Monte Mario.

Styring fra Roma[rediger | rediger kilde]

Otto III gjorde Roma til den administrative hovedstaden i imperiet og gjenopplivet romerske skikker og bysantinske domstolseremonier. I løpet av sin tid i Italia forsøkte keiseren og paven å reformere kirken, og konfiskerte kirkelige eiendommer ble returnert til de respektive religiøse institusjoner. Etter at biskopen av Halberstadt døde i november 996 begynte Otto og pave Gregor V prosessen med å reetablere bispesetet i Merseburg som Halberstadt-biskopen hadde lagt ned. Otto I hadde etablert bispedømmet i 968 etter seieren over ungarerne for å kristna de polabiske slaverne, men dette hadde blitt stanset i 983 under det slaviske opprøret etter Otto IIs dødsfall i 983.

Otto III ønsket å bygge et keiserlig palass på Palatinerhøyden[21] og planla å restaurere det gamle romerske senatet for at det på nytt kunne stå fram som en innflytelsesrik institusjon[24]. Han gjenopplivet byens gamle statlige organer ved å utnevne en prefekt og dommere som han beordret til å dømme bare etter romersk lov[25]. For å styrke sin posisjon i Romerriket og sin stilling som beskytter av kristendommen ga han seg selv titlene "Jesu Kristi tjener" og "de tolv apostlers tjener"[21], "konsul av Senatet og folket i Roma" og "verdens hersker" (Emperor of the World)[26].

Mellom 998 og 1000 dro Otto på flere pilgrimsreiser. I 999 valfartet han fra Gargano til Benevento der han møtte eremittmunken Romuald og abbed Nilus den yngre (den gang en høyt æret religiøs skikkelse) for å sone fordi han henrettet Crescentius II etter å ha garantert for hans sikkerhet[23]. Under denne spesielle pilegrimsreisen døde pave Gregor V i Roma etter et kort sykeleie. Da han fikk beskjed om Gregor Vs død insatte Otto sin mangeårige rådgiver Gerbert av Aurillac som pave Sylvester II[23]. Bruken av dette pavelige navnet var ikke ubegrunnet. Det kalte fram minnet om pave Sylvester I, han som angivelig skapte det "kristne imperiet" (the Christian Empire) sammen med keiser Konstantin den store[13] Dette var en del av Otto III kampanje for å ytterligere koble seg selv sammen med både Romerriket og Kirken.

Som sin bestefar håpet også Otto III på å bli etterfølgeren til Karl den store. I 1000 besøkte han Karls grav i Aachen, fjernet relikvier fra graven og transporterte dem til Roma[26]. Otto fikk også hentet deler av kroppen til biskop Adalbert av Praha, som han plasserte i den nye kirken San Bartolomeo all'Isola som han hadde bygget på Tiberøya i Roma. Otto hadde også lagt huden av sankt Bartholomeus sammen med andre relikvier som var plassert der.

Imperiets affærer i Øst-Europa[rediger | rediger kilde]

Polske relasjoner[rediger | rediger kilde]

Rundt 960, hadde det Piastiske dynasti under Mieszko I av Polen utvidet kongeriket Polen (1025-1385) ut over elva Oder i et forsøk på å erobre de polbiske slaverne som levde langs elva Elben. Dette førte polakkene inn i Tysklands innflytelsessfære og i konflikt med Otto Is tyske rike som også hadde ambisjoner om å underlegge seg denne slaviske folkegruppen. Otto I sendte sin betrodde løytnant, den saksiske markgreve Gero for å løse denne polske trusselen mens Otto I reiste til Italia for å bli kronet til keiser. Gero beseiret Mieszko I i 963, og tvang ham til å anerkjenne Otto Is overherredømme[27]. Som takk for sin hyllest til Ottos kroning fikk Mieszko I tittelen amicus imperatoris ("Keiserens venn") og erkjente hans posisjon som hertug av Polen.

Mieszko I ble en mektig alliert av Otto I for resten av livet. Han styrket sin allianse med imperiet ved å gifte seg med Oda av Haldensleben, datter av den saksiske markgreve Dietrich av Haldensleben, i 978 og ved å gifte sin sønn Boleslaw I av Polen med en datter av markgreve Rikdag av Meissen. Mieszko I, som fortsatt var hedning, ønsket å gifte seg med Dobrawa, den kristne datteren til Boleslav I av Böhmen i 965, og han ville la seg døpe og konvertere til kristendommen i 966. Dermed håpet han å knytte Polen nærmere til den kristne delstaten Böhmen og til det tysk-romerske riket. Etter at Otto I døde i 973 tok Mieszko I parti for hertug Henrik II av Bayern, mot Otto II under Henriks mislykkede opprør i 977. Etter at opprøret var slått ned sverget Mieszko lojalitet til Otto II[28]. Da også Otto II plutselig døde i 983 og ble etterfulgt av den tre år gamle Otto III, støttet Mieszko igjen Henrik II i hans nye forsøk på å innta den tyske tronen[5]. Da Henriks opprør igjen mislyktes, sverget Mieszko lojalitet til Otto III.

Mieszko Is sønn Bolesław I etterfulgte ham som hertug i 992, og Polen fortsatte i allianse med imperiet. Polske styrker deltok sammen med keiserrikets styrker for å slå ned det store slaviske opprør som ble ledet av de polabiske Lutici-stammene i løpet av 980- og 990-årene.

Böhmiske relasjoner[rediger | rediger kilde]

Tyskland og hertugdømmet Böhmen kom i tett kontakt med hverandre i 929, da den tyske kong Henrik I av Sachsen hadde invadert hertugdømmet for å tvinge Venceslas av Böhmen til betale vanlig skatt til Tyskland. Da Venceslas I ble myrdet i 935 ble han etterfulgt av sin bror hertug Boleslav I som nektet å betale den årlige skatten til Tyskland. Dette gjorde at Henrik Is sønn og etterfølger Otto I ønsket å invadere Böhmen. Etter den første invasjonen resulterte konflikten i en serie av grenseraid som varte til 950 da Otto I og Boleslav I undertegnet en fredsavtale. Boleslav I godtok da å betale skatt og å anerkjenne Otto Is overherredømme. Hertugdømmet ble deretter innlemmet i det hellige tysk-romerske riket som en permanent provins.

Böhmen var et strategisk viktig område i de mange slagene langs imperiets østgrense. Boleslav I hjalp Otto I med å slå ned et opprør blant slaverne langs nedre Elben i 953, og de slo seg sammen igjen for å nedkjempe ungarerne i slaget ved Lechfeld i 955. I 973 etablerte Otto I et bispesete i Praha som var underordnet erkebispedømmet i Mainz, for å kristne tsjekkerne. For å forsterke den böhmisk-polske alliansen ble Boleslav Is datter Dobrawa gift med den hedenske Mieszko I av Polen i 965. Ekteskapet bidro til å få bragt kristendommen også til Polen. Boleslav I døde i 972 og ble etterfulgt som hertug av sin eldste sønn Boleslav II av Böhmen.

Etter først å ha tatt parti for Henrik II mot Otto II under Henriks mislykkede opprør i 977, sverget Boleslaus II nå lojalitet til Otto II[29]. Når Otto II plutselig døde i 983 og ble etterfulgt av den tre år gamle Otto III, støttet igjen Boleslaus II Henrik II i hans streben etter den tyske tronen[5]. Men Henrik mislyktes igjen, som i 977 og Boleslaus II sverget nå lojalitet til Otto III.

Ungarske relasjoner[rediger | rediger kilde]

Otto Is nedkjemping av ungarerne ved Lechfeld i 955 avsluttet de århundrelange ungarske invasjoner i Europa. Den ungarske storprins Fajsz ble avsatt etter nederlaget og ble etterfulgt av storprins Taksony som sto for en mer isolasjonistisk politikk overfor Vesteuropa. Han ble etterfulgt av sin sønn, storprins Géza i 972 som sendte utsendinger til Otto I i 973. Samme år, i 972, ble Géza døpt og kristendommen ble spredt blant ungarerne i hans regjeringstid.

Géza utvidet sitt styre over territoriene vest for Donau og Hron (Garam), men store deler av den pannoniske slette forble styrt av lokale stammeledere. I 997 døde Géza og ble etterfulgt av Stefan I av Ungarn (opprinnelig kalt Vajk). Stephan ble døpt av biskop Adalbert av Praha og gift med Gisela av Bayern, datter til Henrik II og niese til Otto III. Stephan møtte kraftig motstand fra sin slektning, Koppány, Gézas bror, som hevdet sin rett til tronen basert på den ungarske arverettstradisjon som ga forrett til tronen for gjenlevende brødre framfor den avdøde herskers sønner. Stephen klarte å beseire Koppány med bistand fra imperiet.

Da Otto III reiste til Polen i 1000, tok han med seg en kongekrone (Stefanskronen) fra pave Sylvester II. Med Otto IIIs godkjenning ble Stephen kronet som den første kristne konge av Ungarn på 1. juledag 1000[30].

Kongressen i Gniezno[rediger | rediger kilde]

Hertug Bolesław I av Polen fikk overrakt en "hellig lanse" – det såkalte Hofburg-spydet av Otto III i 1000 etter Gniezno-konferansen.

I 996 sendte hertug Bolesław I av Polen sin mangeårige biskop av Praha, Adalbert, ut for å kristne på prøysserne. Han led martyrdøden i dette oppdraget i 997. Bolesław kjøpte Adalberts legeme tilbake fra prøysserne for sin vekt i gull og fikk Adalbert stedt til hvile i Gniezno-katedralen som var det kirkelige sentrum i Polen. Otto III og Bolesław I arbeidet sammen for kanonisering av Adalbert, noe som gjorde ham til den første slaviske biskopen som ble helgen[31]. I desember 999, forlot Otto III Italia for å dra på pilegrimsferd fra Roma til Gniezno i Polen for å be ved graven til Adalbert[32].

Otto IIIs pilegrimsreise tillot keiseren å øke utbredelsen av kristendommen i Øst-Europa og å styrke forbindelsene med Polen og Ungarn ved å tiltale dem som federati ("allierte")[33]. På pilegrimsferden til Gniezno ble keiseren mottatt av Bolesław I på den polske grensen ved elva Bóbr nær Małomice. Mellom 7. og 15. mars 1000 fikk Boleslaw de symbolsk viktige titlene Frater et cooperator Imperii ("Imperiets bror og partner") og Populi Romani amicus et Socius ("Venn og alliert av Roma")[34]. Otto III ga Bolesław en kopi av sin hellige lance (Hofburg-spydet) som var en del av imperiets regalier, og Bolesław overleverte til keiseren en relikvie, en arm fra Sankt Adalbert, i bytte.

På den samme reisen utropte Otto III Gniezno erkebispesete og insatte Radzim Gaudenty, en bror av Sankt Adalbert, som den første erkebiskop her[32]. Otto III etablerte også tre nye underordnede bispedømmer under erkebiskopen av Gniezno: den bispedømmet Kraków (tildelt biskop Poppo), bispedømmet Wrocław (tildelt biskop Jan) og bispedømmet Kołobrzeg i Pommern (tildelt biskop Reinbern)[32].

Bolesław I ledsaget Otto III på vei tilbake til Tyskland. Begge dro videre til Karl den stores grav i katedralen i Aachen hvor Bolesław mottok Karls trone som gave. Her ble det også arrangert forlovelse mellom Bolesławs sønn Mieszko II Lambert og keiserens niese Richeza av Lotharingia.

Hans siste år[rediger | rediger kilde]

Tilbakekomst til Roma[rediger | rediger kilde]

Italia rundt 1000, kort før Otto III døde i 1002.

Keiseren tilbrakte resten av 1000 i Italia uten noen nevneverdige aktiviteter. I 1001 gjorde innbyggerne i den italienske byen Tibur opprør mot keisermakten. Otto III beleiret byen og slo raskt ned opprøret uten å forulempe innbyggerne. Dette provoserte folket i Roma som så på Tibur som en rival og ønsket byen ødelagt[26]. I sin nye politikk overfor pavedømmet overlot Otto III styringen av byen til pave Sylvester II som en del av kirkestaten, men under overherredømme av Det hellige romerske riket. Tidligere hadde Otto III opphevet pavens rettigheter som sekulær hersker ved å avvise Den konstantinske skjenkelse og ved å endre Diploma Ottonianum.

I ukene etter Ottos inngripen mot Tibur gjorde det romerske folket opprør mot keiseren under ledelse av Gregor I, greve av Tusculum. De opprørske borgerne beleiret Otto III i hans palass på Palatinerhøyden og tvang ham ut av byen[23]. Fulgt av biskop Bernward av Hildesheim og den tyske kronikøren Thankmar dro Otto III tilbake til byen for å starte fredsforhandlinger med de opprørske romerne. Selv om begge sider var enige om å få til en fredelig løsning hvor romerne respekterte Ottos styre over byen var det likevel en følelse av mistillit i Roma. Ottos rådgivere oppfordret derfor keiseren til å vente utenfor byen til militære forsterkninger kunne komme til for å ta vare på hans sikkerhet.

Otto, ledsaget av pave Sylvester II, reiste til Ravenna å gjøre bot i klosteret Sant'Apollinare in Classe og å tilkalle forsterkninger fra hæren. Mens i han var i Ravenna fikk Otto sendebud fra hertug Boleslaw I av Polen og godkjente planene av kong Stefan I av Ungarn for å etablere erkebispedømmet Esztergom og å konvertere Ungarn til kristendommen. Otto også styrket forbindelsene med den venetianske doge, Pietro II Orseolo. I 996 ble keiseren gudfar til Pietro IIs sønn, Otto Orseolo, og i 1001 arrangerte keiseren dåp for Pietro IIs datter.

Ottos død[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tilkalt hæren i slutten av 1001 marsjerte Otto III sørover til Roma for å sikre sitt herredømme over byen. Under denne marsjen pådro han seg en plutselig og alvorlig feber. Han døde i et slott nær Civita Castellana den 24. januar 1002[35]. Han var da 21 år gammel og hadde regjert som selvstendig hersker i underkant av seks år, etter å ha regjert nominelt i nesten 19 år. Den bysantinske prinsesse Zoe, andre datter av keiser Konstantin VIII av Bysants, hadde nettopp gått i land i Puglia på vei til å gifte seg med ham[36]. Otto III død har blitt forklart på ulike måter. Enkelte middelalderkilder nevner malaria som han skulle ha pådratt seg i de usunne myrområdene rundt Ravenna[23]. Etter hans død ble det også antydet at Stefania, enken etter Crescentius II, hadde gjort Otto forelsket i seg, og så forgiftet ham[26].

Keiserens legeme ble ført tilbake til Tyskland av hans soldater som måtte verne levningene mot overgrep fra italienerne langs ruten[30]. Han ble gravlagt i katedralen i Aachen ved siden av Karl den store[37].

Den manglende etterfølger[rediger | rediger kilde]

Otto III giftet seg aldri og forlot riket uten noen klar etterfølger. Da likfølget beveget seg gjennom hertugdømmet Bayern i februar 1002 prøvde Otto IIIs fetter Henrik II, den nye hertugen av Bayern og sønn av den avdøde Henrik II (den kranglevorne) å få støtte til å bli den nye kongen av Tyskland. Med unntak av biskopen av Augsburg fikk Henrik II ingen støtte i sitt forsøk. Ved Otto IIIs begravelse i Aachen i påsken 1002 gjentok de tyske adelsmennene sin motstand mot Henrik II. Det var flere rivaliserende kandidater til tronen – grev Ezzo av Lotharingia, markgreve Eckard I av Meissen og hertug Herman II av Schwaben. De lå i hard strid om å etterfølge Otto på tronen.

Uten en keiser på tronen begynte Italia å løsrive seg fra tysk kontroll. 15. februar 1002 ble markgreve Arduin av Ivrea, en motstander av det ottonianske dynasti, valgt til konge av Italia i Pavia.

Personlig karakter[rediger | rediger kilde]

Otto var mentalt meget velutrustet, og han fikk god hjelp av Bernward, den senere biskop av Hildesheim, og Gerbert av Aurillac, erkebiskop av Reims[10] Han snakket tre språk og var så lærd at samtiden så på ham som et "underverk i verden"[38]. Han elsket gresk og romersk kultur over alt annet og endte opp med å bli foraktet av sine tyske undersåtter[38].

Familie og barn[rediger | rediger kilde]

Otto III var medlem av Det ottonianske dynasti av konger og keisere som regjerte Det hellige tysk-romerske riket (tidligere Tyskland) i tidsrommet 919-1024. Otto III var oldebarn av Henrik I av Sachsen (Henrik Fuglefangeren), sønnesønn av Otto I, sønn av Otto II, og fetter til sin etterfølger Henrik II.

Otto III giftet seg aldri og etterlot seg ikke noen barn på grunn av sin tidlige død. Da han døde var den bysantinske prinsesse Zoe, andre datter av keiser Konstantin VIII reist til Italia for å gifte seg med ham[39].

Beretninger om hans regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Mellom 1012 og 1018 skrev Thietmar av Merseburg en Chronicon eller Chronicle i åtte bind som omhandler perioden mellom 908 og 1018. For den tidligste tidsperioden brukte han Widukind av Corveys Res gestae Saxonicae, Annales Quedlinburgenses og andre kilder. Den siste perioden skrev han ut fra personlig viten. Krøniken er likevel en utmerket kilde til Sachsens historie under keiserne Otto III og Henrik II. Ingen informasjon er utelatt, men de mest detaljerte opplysningene er omkring bispedømmet i Merseburg og om krigene mot venderne og polakkene.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Reuter, Timothy, The New Cambridge Medieval History, Vol. III: c. 900-c. 1024, Cambridge University Press, 2000
  • Canduci, Alexander (2010), Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8 
  • Duckett, Eleanor (1968). Death and Life in the Tenth Century. Ann Arbor: University of Michigan Press.
  • Bryce, James, The Holy Roman Empire. 1913
  • Comyn, Robert. History of the Western Empire, from its Restoration by Charlemagne to the Accession of Charles V, Vol. I. 1851
  • Althoff, Gerd, Otto III, Penn State Press, 2002 ISBN 0-271-02232-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Duckett, Eleanor (1968). Death and Life in the Tenth Century. Ann Arbor: University of Michigan Press, s 106
  2. ^ Duckett, s 106
  3. ^ Comyn, Robert. History of the Western Empire, from its Restoration by Charlemagne to the Accession of Charles V, Vol. I. 1851, s 121
  4. ^ Comyn, s. 121
  5. ^ a b c d e f Duckett, s. 107
  6. ^ Duckett, s. 107-108
  7. ^ Comyn, s 121
  8. ^ a b Duckett, s. 108
  9. ^ Duckett, s 108
  10. ^ a b Comyn, s. 122
  11. ^ Reuter, Timothy, The New Cambridge Medieval History, Vol. III: c. 900-c. 1024, Cambridge University Press, 2000, s 256
  12. ^ a b c Duckett, s. 109
  13. ^ a b c d e f Reuter, s. 257
  14. ^ Eleanor Shipley Duckett, Death and Life in the Tenth Century (University of Michigan Press, 1967), p. 110
  15. ^ a b c Duckett, s. 111
  16. ^ Comyn, s. 123
  17. ^ Duckett, s. 111, Reuter, s. 258
  18. ^ Comyn, s. 124
  19. ^ a b Duckett, s. 112
  20. ^ Duckett, s. 113
  21. ^ a b c d e Reuter, s. 258
  22. ^ Duckett, s. 124
  23. ^ a b c d e Comyn, s. 125
  24. ^ Canduci, Alexander: Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, s. 227
  25. ^ Bryce, James, The Holy Roman Empire. 1913, s. 146
  26. ^ a b c d Canduci, s. 227
  27. ^ Reuter, s. 164, Howorth, s. 226.
  28. ^ Duckett, s. 101
  29. ^ Comyn, s. 117
  30. ^ a b Comyn, s. 126
  31. ^ Janine Bossmann,Otto III. Und der Akt von Gnesen, 2007, s.9-10, 3-638-85343-8 ISBN 978-3-638-85343-9 ISBN
  32. ^ a b c Boßmann 2007
  33. ^ Andreas Lawaty, Hubert Orłowski, Deutsche und Polen: Geschichte, Kultur, Politik, 2003, s.24, 3-406-49436-6 ISBN 978-3-406-49436-9 ISBN
  34. ^ Lawaty
  35. ^ Bryce, James, The Holy Roman Empire. 1913, s. xxxvi
  36. ^ Norwich, John Julius (1993), Byzantium: The Apogee, s. 253
  37. ^ Bryce, s. 147
  38. ^ a b Canduci, s. 226
  39. ^ Norwich, s. 253"


Forgjenger:
 Otto II 
Konge av Tyskland
(9831002)
Etterfølger:
 Henrik II 
Keiser av det tysk-romerske rike
(9961002)