Normannernes erobring av England

Bayeux-teppet viser Slaget ved Hastings og hendelsene fram til dette

Slaget ved Hastings var den avgjørende hendelsen som gjorde at England kom på normanniske hender. Slaget blir framstilt årlig ved Battle i East Sussex.

Den normanniske erobringen av England begynte i 1066 da kongedømmet England ble invadert av hæren til Vilhelm Bastarden, hertug av Normandie, siden kalt Vilhelm Erobreren. Vilhelm seiret i slaget ved Hastings, og dette resulterte i at normannisk kontroll over det angelsaksiske England ble håndfast etablert. Den normanniske erobringen var en vesentlig og omveltende hendelse i engelsk historie av flere årsaker. Den fjernet i stor grad den eksisterende herskende klasse og erstattet den med et utenlandsk fransktalende monarki, aristokrati og prestehierarki.

Dette førte til en omforming av det engelske språk og kultur i England. Ved at England ble underlagt herskere som hadde sin opprinnelse i Frankrike, fikk England sterkere tilknytning til kontinentet, mens den tidligere skandinaviske innflytelsen ble langt mindre eller bortimot opphørte. Det satte også i gang en rivalisering med Frankrike som kom til å fortsette uavbrutt i de neste 750 årene, fra 1066 og fram til 1815. Det hadde også betydelige konsekvenser for resten av de britiske øyer, ved at det la vegen åpen for en normannisk invasjon av Wales og Irland, og omfattende penetrering av aristokratiet i Skottland av normanniske og andre fransktalende familier, og innføringen av føydalt system i sørlige Skottland. Det er viktig å bemerke at normannerne var ikke skandinaver, selv om en del av deres forfedre var det. Det var fransk føydal middelalderkultur som omformet England, ikke norrøn.

Bakgrunn og opptakt

Normandie

Kart over Normandie

Normandie er en region i det nordlige og vestlige Frankrike som i årene forut for skjebneåret 1066 hadde fått betydelig norrøn bosetning fra både Norge og kanskje særlig fra Danmark. Denne ble innledet etter at den franske karolinske herskeren Karl den enfoldige (898–922) i 911 tillot en gruppe norrøne inntrengere å bosette seg i den nordlige delen av Frankrike. Deres leder ble kalt Rollo av franskmennene, mens norrøn tradisjon har identifisert ham som Gange-Rolv. Denne tillatelsen til norrøn bosetning var en del av Saint-Clair-sur-Epte-traktaten som ble inngått mellom Karl og Rollo. Karl håpet at denne ville hindre nye angrep fra vikinger som hadde forpestet Frankerriket på denne tiden.

Denne norrøne bosetningen ble en suksess, da disse ble permanente og avsluttet de tidligere overfallene i området. De tidligere vikingene i regionen var kjent som nordboerne, og dette ga Normandie sitt navn. Nordboerne, normannerne, tilpasset seg hurtig, kanskje så raskt som i løpet av én generasjon, til den stedlige kulturen. De oppga sin hedendom og konverterte til kristendommen. De gikk også over til å snakke det lokale språket, langues d'oïl, som dog fikk noen trekk fra deres norrøne språk, omformet til normannisk. De blandet seg med den lokale befolkningen ved inngifte, tilpasset seg det føydale systemet, og begynte etter hvert å utvide sitt tildelte territorium mot vest og bosatte seg i områder som omfattet Bessin, halvøya Cotentin, og kanaløyene.

I år 1002 giftet den angelsaksiske kongen Ethelred II seg med Emma, datter av hertugen av Normandie. Deres sønn Edvard Bekjenneren, som hadde tilbrakt mange år i landflyktighet i Normandie under det danske styret av England, etterfulgte på den engelske trone i 1042. Den dynastiske forbindelsen mellom England og Normandie skapte grobunn for en normannisk interesse for engelsk politikk da Edvard lente seg tungt på støtte fra Normandie. Dette innebar normanniske hoffmenn, soldater og prester i England, og han utpekte normannere til maktposisjoner, særlig i kirken. Siden Edvard var barnløs og i konflikt med den formidable jarlen av Wessex, Godwin, og hans sønner, er det en mulighet at han kan ha oppmuntret hertug Vilhelm av Normandies ambisjoner for den engelske trone.

Kirkepolitisk grunn for invasjon

Stigand, den siste angelsaksiske erkebiskop av Canterbury, døde i fengsel i 1072. Detalj fra Bayeux-teppet

I tiden rundt 1066 hadde den engelske kirke i lengre tid vært i konflikt med pavedømmet. Den fremste geistlige posisjon i England var Canterbury erkebispedømme, hvor Stigand hadde vært erkebiskop siden 1052. Pave Leo IX hadde i samme tidsperiode startet en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. I denne fokuserte pave Leo på å forbedre geistligheten og hindre simoni, det vil si å kjøpe og selge presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han ville se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter langt strengere før de ble godkjent. Da erkebiskop Edsige av Canterbury (senere helligkåret) døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury en slektning av jarl Godwin ved navn Æthelric som ny erkebiskop. Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden Robert av Jumièges, noe som var kontroversielt da han foruten å være normanner også allerede var biskop av London.

Biskop Robert dro til Roma og fikk den hellige stols godkjennelse for utnevnelsen. Robert forsøkte også å få tilbake eiendommer fra jarl Godwin som han mente tilhørte kirken. I 1052 fikk Godwin lyst Robert fredløs og tvang ham i eksil. Kong Edvard Bekjenneren utpekte deretter Stigand som erkebiskop av Canterbury. Paven nektet å godkjenne Stigands utnevnelse da Robert av Jumièges fortsatt var i live og heller ikke var blitt avsatt av en pave. Robert appellerte til pave Leo IX som innkalte Stigand til Roma. Stigand gjorde seg også skyldig i pluralisme ved å fortsette å være biskop av Winchester selv om han var blitt erkebiskop av Canterbury. Da Stigand ikke møtte opp hos paven ble han ekskommunisert. Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave Viktor II og pave Stefan IX, fortsatte å betrakte Robert av Jumièges som den rettmessige erkebiskopen av Canterbury.

Stigand ble senere anklaget for simoni av klosterkrøniker, men alle disse anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske om å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående. Middelalderkrønikeren William av Poitiers hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie, skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som propaganda etter den normanniske erobringen, men historikeren David Bates og andre historikere, har markert at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd. Stigands posisjon som overhode for den engelske kirke ble benyttet for alt det var verd av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.

Antagelig var det Stigands kontroversielle posisjon og ulydighet som påvirket pave Alexander II til å gi sin støtte og tillatelse til Vilhelm Erobrerens invasjon og påfølgende erobring av England. En arkitekt bak invasjonen var erkediakon Hildebrand av Sovana, den senere pave Gregor VII, som benyttet sin betydelige makt i kardinalenes råd for å fremme og støtte kravene til hertug Vilhelm av Normandie. Det å rette urimelige anklager mot den engelske kirke var innenfor politikkens spill og propaganda i tiden før 1066.

Vilhelm hadde gode verdslige grunner til å invadere, men pavens tillatelse var antagelig meget betydningsfullt i arbeidet med å rekruttere militær støtte og gjennomføre invasjonen. Men det blodige slaget ved Hastings hvor kristne drepte kristne ble politisk vanskelig for paven, og han krevde at Vilhelm skulle gjøre bot. Vilhelm bygde da et kloster på slagmarken for å vise at han hadde Gud med seg. Den 11. april 1070 ble Stigand formelt avsatt av pavens legater og satt i arrest i Winchester hvor han døde i 1072, ribbet for all verdighet og med hele sin personlige formue konfiskert.

Krav på den engelske krone

Mynt preget av Harald Godwinson, British Museum.

Mynt preget av Vilhelm Erobreren, British Museum.

Da kong Edvard døde i begynnelsen av 1066 var det få åpenbare arvinger til den engelske trone, men det var flere motstridende interesser. Edvards nærmeste etterfølger var Harald Godwinson, jarl av Wessex, sønn av Godwin. Han var den rikeste og mektigste innenfor den engelske adelen, og Harald ble valgt til konge av det engelske witenagemot (eller witan, angelsaksisk for «møte av de vise menn»). Han ble kronet av erkebiskop Ealdred av Worcester tidlig i januar 1066.

Det er verd å merke seg at Harald Godwinson ikke hadde noe opplagt krav på tronen. Hans far Godwin var sønn av en thegn av Sussex, skjønt senere dokumenter har beskrevet Godwins far som en ceorl. Godwin nedstammet antagelig fra lavadelen. Det kan synes som om samtiden forsøkte å gi Harald Godwinson en slekt tilbake i seks ledd til kong Ethelred av Wessex, men det kan være en tvilsom politisk konstruksjon for å sikre Haralds legitimitet til tronen.

Også den måten Harald overtok kongedømmet var like omstridt. Han hadde kommet seg opp både ved sin fars posisjon og ved egen handlekraft som militær leder, blant annet i krigen mot walisere i 1063. Mot slutten av 1065 ble kong Edvard syk og falt i koma uten å klargjøre hvem som var hans etterfølger. Den 5. januar 1066 døde han, i henhold til Vita Ædwardi Regis. Men like før han døde, hadde han kortvarig fått bevisstheten tilbake, og hadde da bedt om at kongedømmet ble «beskyttet» av Harald. Denne påstanden er tvetydig, men da witenagemot kom sammen neste dag ble Harald, kanskje som landets sterke mann, valgt som etterfølger, i noe som kan ligne på et statskupp. Dette skjedde framfor den som hadde arverett til tronen, den unge Edgar Ætheling. Det nærmeste den nye kongen sto til kongeslekten var at hans søster Edith av Wessex var gift med Edvard Bekjenneren, uten at dette ekteskapet hadde gitt barn.

Imidlertid ble Harald Godwinson øyeblikkelig utfordret av to mektige naboherskere. Hertug Vilhelm Bastarden hevdet at han hadde fått løfte om tronen av kong Edvard og at Harald hadde gitt sin ed på denne avtalen. I 1064 skal Harald Godwinson ha forlist i Ponthieu. Det har vært mye spekulasjon om denne underlige sjøreisen. De tidligste normanniske krøniker, skrevet etter erobringen, rapporterte at Robert, erkebiskop av Canterbury, hadde blitt sendt av den barnløse kong Edvard for å utpeke Vilhelm av Normandie som sin arving ved å være en slektning på morssiden, og at Harald Godwinson ble sendt senere for å sverge troskap til den normanniske hertugen. Historikerne er uenige i troverdigheten til denne fortellingen. Det synes uansett som om Vilhelm var av overbevist om at han var etterfølger til den engelske tronen, men det er uklart om det var en felles enighet mellom både Edvard og Vilhelm om dette. Etter skipsforliset havnet Harald i hertugens varetekt. Bayeux-teppet og andre normanniske kilder har nedtegnet at Harald sverget en ed til Vilhelm på hellige relikvier om å støtte hertugens krav på den engelske tronen. Dette utnyttet normannerne etter Haralds død ved å peke på at han hadde sverget falsk ved denne påståtte eden, og således forbrutt seg mot Gud.

Harald Hardråde avbildet i rødt og med «norsk» stridsøks i Vita Ædwardi Regis, en nær samtidig beretning.

Kong Harald Hardråde av Norge la også inn sitt krav på tronen i henhold til en avtale med hans forgjenger kong Magnus den gode, og den tidligere danske konge Hardeknut, sønn av den tidligere danske og engelske kongen Knut den mektige (og Emma av Normandie). Denne avtalen mellom Magnus og Hardeknut ble inngått i 1037 ved Gøtaelva, og bestemte at den som levde lengst av dem skulle arve den andre. Da Hardeknut døde 1042, arvet Magnus tilsynelatende kongeriket Danmark, og med Danmark også det danske kravet på den engelske tronen. Da Magnus døde i 1047 arvet hans onkel Harald Hardråde både Magnus' rike og hans krav på England. Da nyheten om at Edvard Bekjenneren var død ble kjent, begynte både Vilhelm Bastarden og Harald Hardråde hver for seg å samle sammen soldater og skip for å gjøre sine krav gjeldende gjennom en invasjon av England.

Både samtidig og senere kom det også andre utfordrere. Den første var Edgar Ætheling, en slektning av Edvard Bekjenneren som var en direkte etterkommer av kong Edmund Jernside. Edgar var sønn av Edvard den landflyktige, igjen sønn av Edmund Jernside, og var født i Ungarn hvor hans far hadde flyktet etter den danske erobringen av England ved Knut den mektige. Etter at familien kom tilbake til England og hans fars død i 1057, var Edgar uten tvil den som hadde det fremste arvemessige kravet på tronen. Ulykkeligvis for Edgar var han kun rundt 13 eller 14 år på den tiden da Edvard Bekjenneren døde, og med liten familie til å støtte ham, ble hans krav forbigått av witenagemot. En annen utfordrer var Svein Estridsson, konge av Danmark etter at Harald Hardråde ga opp å holde Danmark etter Magnus den godes død. Sveins krav på den engelske tronen var begrunnet med at han var barnebarn av Svein Tjugeskjegg, men ikke i direkte mannslinje. Hans mor, Estrid Margarete Sveinsdatter, var gift med jarl Ulf Torgilsson av Skåne, og var således en nevø av Knut den mektige på morssiden. Svein Estridsson gjorde uansett ikke krav på den engelske tronen før i 1069, og selv da kun halvhjertet. Jarlen av Northumbria, Toste Godwinson, yngre bror av Harald Godwinson, gikk til opprør tidlig i 1066 og det kan ha vært begynnelsen på et krav på tronen, men etter at han ble beseiret av jarlene Morcar og broren Edwin, og dette førte til at de fleste av hans tilhengere flyktet, ga Toste sin støtte til Harald Hardråde.

Toste og Harald Godwinson

I 1065 var England på kanten av borgerkrig etter at Toste Godwinson påla sitt jarledømmet en fordobling av skattene. Folket i Northumbria gjorde opprør mot sin egen jarl, og Harald Godwinson støttet opprørerne mot sin egen bror og erstattet han med Morcar. Denne handlingen styrket Haralds posisjon som Edvard Bekjennerens etterfølger, men den splittet også hans egen familie. I 1066 var fiendskapet mellom brødrene Toste og Harald et faktum. Toste herjet sørøstlige England med en flåte skip han hadde rekruttert i Flandern, senere også med andre skip fra Orknøyene. Da Harald sendte den engelske flåten mot ham, seilte Toste lenger nord og herjet East Anglia og Lincolnshire inntil han ble drevet tilbake av skipene til brødrene Edwin og Morcar, henholdsvis jarler av Mercia og Northumbria. Forlatt av de fleste av sine tilhengere dro Toste til Skottland hvor han tilbrakte sommeren med å rekruttere nye krigere.

Harald Hardråde invaderte nordlige England tidlig i september for å gjenopprette Knut den mektiges Nordsjørike. Den norske kongen ledet en flåte på etter sigende 300 skip, kanskje hele 330, noe som kan ha tilsvart en hær på opp til 15 000 mann. I tillegg ble Haralds hær ytterligere forsterket av de styrker som Toste Godwinson hadde klart å samle sammen. I den grad Harald Godwinson hadde krav på den engelske tronen, hadde også broren Toste det. Med Tostes støtte til den norske kongen, ble deres sak ytterligere forsterket, men til syvende sist var det militær makt som var avgjørende.

Slaget ved Stamford bro

Harald Hardråde fikk en pil i strupen under slaget ved Stamford bro den 25. september 1066. Tegning av Wilhelm Wetlesen.

Utdypende artikkel: Slaget ved Stamford bro

Harald Hardrådes flåte krysset Nordsjøen, seilte opp elven Ouse og gjorde landgang. Hæren gikk rett mot York, som var Englands maktbase og hovedstad i nord. Harald Hardråde tok engelskmennene uforberedt og etter å ha erobret byen dro han deretter mot Fulford hvor han den 20. september møtte en hastig samlet hær til jarlene og brødrene Edwin og Morcar av henholdsvis Mercia og Northumbria. I slaget ved Fulford ble angelsakserne fullstendig overkjørt og beseiret.

Harald Godwinson hadde tilbrakt sommeren på sørkysten av England med en stor hær og flåte i påvente av den normanniske hertugen skulle invadere. Den 8. september oppløste han hæren da reservene med proviant tok slutt. Da nyheten om den norske invasjonen i nord nådde fram, skyndte han seg avsted for å møte den nye trusselen, og samlet sammen en hær etter hvert som han reiste nordover. Nettopp denne evnen til raskt å samle sammen nye folk er et vitnemål på den lojalitet som hans undersåtter viste. Ferden nordover begynte før slaget ved Fulford, men selv til hest ville det ta tid å nå fram til nordmennene.

Den 25. september, fem dager etter Fulford, kom han brått på nordmennene da de antagelig hovmodige var helt uforberedte på at Harald Godwinson så raskt skulle dukke opp. Samtidig ble nordmennene stengt inne i en elvedal hvor de lett ble avskåret fra retningen mot skipene. Til tross for at engelskmennene hadde fordelen på sin side varte det ekstremt blodige slaget hele dagen, og slagets utfall kunne ha tippet begge veier, men det ble avgjort da Harald Hardråde fikk en pil i strupen og døde. Det fikk nordmennene til å bryte rekkene, i følge Den angelsaksiske krønike, og flykte mot langskipene.

I følge Snorre Sturlasons saga om Harald Hardråde, var ikke slaget over med kong Haralds død. Det medførte et opphold i slaget og begge sider fylket seg igjen. Harald Godwinson bød grid til Toste, broren sin, men nordmennene tok ikke imot. Samtidig kom Øystein Orre med støtte og forsterkninger fra skipene, og den nye kampen – Orre-ria – varte dagen ut til det ble mørkt, og da først var alle enten døde, som Øystein Orre, eller flyktet. Også Toste var død.

Utfallet av slaget førte til at nordboerne og vikingenes tid i England var over, og i norsk historieforståelse var dette også avslutningen av selve vikingtiden. Den engelske eller angelsaksiske seieren medførte imidlertid store kostnader da Harald Godwinsons hær var etterlatt med mange døde og i svekket tilstand.

Den normanniske invasjonen

Vilhelm Bastarden invaderer England. Illustrasjon i fransk manuskript fra 1400–1410

I mellomtiden hadde Vilhelm samlet sammen en stor invasjonsflåte og en hær, ikke bare fra Normandie, men fra hele Frankrike, inkludert store kontingenter fra Bretagne og Flandern. Han samlet styrkene ved Saint-Valery-sur-Somme. Hæren var klar til å krysse den engelske kanal den 12. august, og hadde de dratt ved dette øyeblikket ville han invadert før Harald Hardråde, og historien kunne ha sett annerledes ut. Middelalderens seilskip kunne ikke baute opp mot vinden, og vinden blåste i feil retning. I seks uker lå Vilhelm med hæren ved kysten og ventet på bedre vær. I mellomtiden invaderte Harald Hardråde og to dager etter slaget ved Stamford bro skiftet vinden og normannerne kunne endelig seile.

Den normanniske hæren gikk i land ved Bulverhythe, mellom det som i dag er byene Bexhill og Hastings, i nærheten av Pevensey Castle i Sussex, den 28. september. De reiste umiddelbart et festningsverk av trevirke ved Hastings, og herjet deretter de umiddelbare omgivelsene.

Slaget ved Hastings

Harald Godwinson blir drept i slaget Hastings, slik det er blitt framstilt i Bayeux-teppet.

Utdypende artikkel: Slaget ved Hastings

Da Harald Godwinson fikk melding om invasjonen hadde han allerede gitt sine menn tillatelse til å hvile etter slaget mot nordmennene, men dette måtte trekkes tilbake så langt det var mulig. Han samlet sammen de styrker han kunne og marsjerte sørover. I London stoppet de opp i noen dager og rekrutterte flere krigere, før de marsjerte de neste tre dagene fram til Hastings hvor Vilhelm hadde hatt 17 dager på å forberede seg. Den 14. oktober møttes angelsakserne og normannerne i slaget ved Hastings. Slaget fant sted på Senlac Hill, omtrent 9,5 km nordvest for Hastings, nær dagens by Battle i East Sussex.

Den normanniske hæren er beregnet til å ha vært på rundt 8 400 mann, bestående av 2 200 kavalerister, 4 500 fotsoldater og 1 700 bueskyttere. Den angelsaksiske hæren er antatt å ha bestått av rundt 7 500 mann, hovedsakelig bestående av fotsoldater. Også dette slaget kunne ha tippet begge veger, men da Harald Godwinson ble drept, tradisjonelt fortalt ved en pil gjennom øyet, var slaget vunnet av normannerne. Også Haralds brødre Gyrth og Leofwine ble drept, og restene av den angelsaksiske hæren flyktet. Selv om det var ytterligere motstand mot hertug Vilhelm og hans normannere, er slaget blitt sett på som et avgjørende vendepunkt som førte til at han fikk kontroll over England.

Etter seieren ved Hastings forventet Vilhelm Erobreren å motta underkastelse fra de angelsaksiske lederne som hadde overlevd, men isteden ble Edgar Ætheling øyeblikkelig erklært som konge av witenagemot, og med støtte fra jarlene Edwin og Morcar, fra Stigand, erkebiskop av Canterbury, og fra Ealdred, erkebiskop av York. Vilhelm, som fikk forsterkninger fra den andre siden av den engelske kanal, marsjerte rundt kysten av Kent mot London. Han beseiret en ny angelsaksisk styrke som angrep ham ved Southwark. Men han klarte ikke å storme London Bridge og forsøkte derfor å nå byen ved en mer indirekte veg. Han dro i stedet opp langs elven Themsen til han kunne la hæren krysse elven ved Wallingford i Oxfordshire. Mens han var der, mottok han underkastelse fra erkebiskop Stigand. Han reiste deretter videre nordøstover langs Chiltern Hills før han igjen kunne bevege seg mot London fra nordvest. Han nedkjempet ytterligere motstand fra styrker fra byen. Da unge Edgar Ætheling ikke greide å mobilisere et effektivt forsvar, mistet hans tilhengere motet og de angelsaksiske lederne overga seg til Vilhelm ved Berkhamsted i Hertfordshire. Vilhelm ble da utropt som konge av England og kronet av Ealdred den 25. desember 1066 i Westminster Abbey.

Engelsk motstand

Kart over de viktigste hendelsene i 1066.

Til tross for denne underkastelsen fortsatte lokal motstand å bryte ut i flere år. I 1067 begikk opprørere i Kent et angrep på festningen Dover Castle. I opprøret deltok også normanneren Eustace II, greve av Boulogne, som hadde kjempet på normannisk side ved Hastings. Eustace kan ha vært misfornøyd med sin andel av seierherrenes lodd, men angrepet på festningen ble uansett mislykket, og Eustace ble fratatt de len han hadde mottatt.

Det samme året ledet Eadric den ville, en landeier i Shropshire, et opprør i vestlige Mercia i allianse med de walisiske herskerne i kongedømmene Gwynedd og Powys, og de bekjempet normanniske styrker i Hereford.

I 1068 beleiret Vilhelm opprørere i Exeter, inkludert Harald Godwinsons mor Gyda Torkelsdatter. Etter å ha gått på betydelige tap greide Vilhelm å forhandle fram byens overgivelse.

Senere samme år gjorde jarlene Edwin og Morcar opprør i Mercia med støtte fra waliserne samtidig som jarl Cospatric av Northumbria ledet et opprør i sitt jarldømme. Northumbria hadde på denne tiden ennå ikke blitt okkupert av normannerne. Disse opprørene falt raskt sammen da Vilhelms hær bevegde seg mot dem, bygde sine festninger og installerte garnisoner for å kontrollere omgivelsene slik han hadde gjort sørpå. Edwin og Morcar underkastet seg på nytt mens Gospatric flyktet til Skottland. Det samme gjorde Edgar Ætheling og hans familie, som kanskje også hadde deltatt i opprørene. I mellomtiden hadde Haralds sønner, som hadde flyktet til Irland, herjet Somerset, Devon og Cornwall fra sjøen.

Tidlig i 1069 ble den nylig installerte normanniske jarlen av Northumbria, Robert Comine, og flere hundre av hans soldater massakrert ved Durham, noe som tente et omfattende opprør i Northumbria. Festningsherren i York, Robert fitzRichard, ble beseiret og drept, og opprørerne beleiret den normanniske borgen i York. Vilhelm skyndte seg nordover med en hær og beseiret opprørerne utenfor York. Han forfulgte dem inn i byen, massakrerte innbyggerne og knuste det som var igjen av opprøret. Han bygget enda en festning i York, forsterket de normanniske styrkene i Northumbria og dro deretter sørover igjen. Et påfølgende lokalt opprør ble knust av garnisonen i York. Haralds sønner rettet et nytt herjingstokt fra sin base i Irland, men ble beseiret i Devon av normanniske styrker under ledelse av grev Brian, en sønn av Eudes, greve av Penthièvre.

På slutten av sommeren 1069 sendte Svein Estridsson av Danmark en stor flåte til kysten av England, noe som utløste en ny stor bølge av opprør over hele landet. Etter et mislykket og avbrutt forsøk på å herje i sør, gikk danskene sammen med et nytt opprør i Northumbria hvor også Edgar Ætheling, Gospatric og andre landflyktige i Skottland ble med, foruten også jarl Waltheof II av Northumbria, den siste av de anglosaksiske jarlene som forble i England et tiår etter normannernes erobring. De kombinerte danske og engelske styrkene overmannet de normanniske garnisonene i York, erobret festningene og tok kontrollen i Northumbria. Men et hærtokt inn i Lincolnshire ledet av Edgar ble slått tilbake av den normanniske garnisonen i Lincoln. På samme tid flammet motstanden opp igjen i vestlige Mercia hvor styrkene til Eadric den ville, sammen med hans walisiske allierte og andre opprørere fra Cheshire, angrep festningen ved Shrewsbury. I sørvest kom opprørere fra Devon og Cornwall som angrep den normanniske garnisonen ved Exeter, men disse ble slått tilbake av forsvarerne og spredt av en annen normannisk styrke som kom til hjelp under grev Brian. Andre opprørere fra Dorset, Somerset og naboområdene beleiret festningen Montacute Castle, men ble beseiret av en normannisk hær samlet fra London, Winchester og Salisbury under Geoffrey av Coutances.

Vilhelm av Normandie går i land i England, fransk tegning fra 1883.

I mellomtiden angrep Vilhelm danskene som hadde lagt seg til for vinteren sør for elven Humber i Lincolnshire, og drev dem tilbake på nordsiden av elven. Han etterlot Robert av Mortain, sin egen halvbror, med ledelsen i Lincolnshire og vendte seg vestover og beseiret opprørere fra Mercia i et slag ved Stafford. Da danskene igjen krysset over Lincolnshire ble de atter drevet tilbake over elven. Vilhelm dro inn i Northumbria, overmannet et forsøk på å forhindre at han krysset den oppsvulmede elven Aire ved Pontefract. Danskene flyktet igjen da han nærmet seg, og han okkuperte York. Han kjøpte ut danskene som lovte å forlate England i løpet av våren, og gjennom hele vinteren 1069–1070 herjet, brente og drepte hans styrker systematisk hele Northumbria og la landet øde i det som kalles for Massakrene i Nord-England. Våren 1070, etter å ha sikret seg underkastelsen til Waltheof og Gospatric, og drevet Edgar og hans gjenværende tilhengere tilbake til Skottland, dro Vilhelm tilbake til Mercia. Her tok han hovedkvarter i Chester og knuste all gjenværende motstand i området før han igjen dro sørover. Den danske kongen Svein kom over i egen person for å ta kommandoen over den danske flåten og opphevet tidligere avtaler om å trekke seg ut. Han sendte tropper inn i Fenland (the Fens) for å slå seg sammen med angelsaksiske opprørere ledet av Hereward the Wake, og som hadde sin base på Isle of Ely. Kort tid etter aksepterte derimot Svein Estridsson ytterligere betaling fra Vilhelm og dro tilbake til Danmark.

Etter at danskene hadde trukket seg ut holdt opprørerne i Fenland stand, beskyttet av det vanskelige sumplandet, og tidlig i 1071 kom det siste utbruddet av opprør i området. Edwin og Morcar hadde igjen vendt seg imot Vilhelm, og mens Edwin raskt ble forrådt og drept, nådde Morcar fram til Ely i Cambridgeshire hvor han og Hereward fikk støtte fra opprørere som hadde seilt fra Skottland. Vilhelm kom med både en hær og en flåte for å avslutte denne siste lommen av motstand. Etter flere kostbare fiaskoer greide normannerne å konstruere en rampe som nådde Isle of Ely, beseiret opprørerne ved brohodet og stormet øya. Det markerte slutten på den angelsaksiske motstanden som aldri var godt koordinert, og ikke hadde formidable militære ledere å støtte seg på.

Mange av de normanniske kildene som er blitt bevart til i dag ble skrevet i den hensikt å rettferdiggjøre deres handlinger som svar på pavens bekymring over den behandlingen den innfødte befolkningen fikk av deres normanniske erobrere i denne perioden.

Englands nye konge

Vilhelm Erobreren på Bayeuxteppet.

Vilhelm av Normandie ble født i 1027 eller 1028 som den illegitime sønnen av hertug Robert I av Normandie, og Herleva, antagelig en datter av en garver fra Falaise. Av den grunn ble han kalt for «Vilhelm Bastarden», men han etterfulgte sin fars tittel i 1035 i en alder av syv år. Innsettelsen av en mindreårig med tvilsomt krav på hertugtittelen førte til uorden og krig, men med støtte fra en gruppe mektige normanniske adelige, den normanniske kirke og den franske konge overlevde den unge hertugen. Han ble gjort til ridder som femtenåring og da han var nitten år nedkjempet han opprør og invasjonstrusler. I 1047 fikk han en avgjørende seier mot sine viktigste fiender, men ble da truet av greven av Anjou og økt fiendtlighet fra den franske konge. Vilhelm greide å forene sine egne adelige i forsvaret av hertugdømmet. Hans ekteskap med Matilda av Flandern tidlig på 1050-tallet var strategisk viktig, skjønt mange samtidige betraktet ekteskapet som ulovlig grunnet at de var for nært beslektet ved blodsbånd.

På 1060-tallet var fordelen på Vilhelms side. Den unge franske konge Filip I kunne ikke forhindre at han erobret grevskapet Maine og drev krig i grensetraktene mot Bretagne og etablerte et krav på den engelske trone ved slektskap og ved påstått troskapsed gitt av jarl Harald Godwinson. Edvard Bekjennerens død i 1066 og det raske kuppet til Harald betydde at Vilhelm måtte legge makt bak sitt krav. Rent hell kombinert med dyktighet var opplagt på Vilhelms side i slaget ved Hastings, og etter det avgjørende slaget beholdt han et av de rikeste landene i det vestlige Europa ved hensynsløs brutalitet.

Resten av sitt liv strevet Vilhelm Erobreren, som han nå var kjent som, med å opprettholde og sikre sitt rike på begge sider av den engelske kanal. De periodiske trusler fra de franske og danske kongene ble nedkjempet. De senere problemer kom fra den tvilsomme lojaliteten til hans eldste sønn Robert Curthose, men det var da han ledet en voldelig militær kampanje mot Filip I av Frankrike, nå hans største fiende, og sin sønn Robert, at Vilhelm fikk sitt dødelige sår ved Mantes i 1087, og som han døde av kort tid etter. Den angelsaksiske krønike har gitt en treffende beskrivelse av hans personlighet:

«Denne kong Vilhelm som vi snakker om var en meget klok mann, og meget mektig og mer dyrket og sterkere enn noen av hans forgjengere hadde vært. Han var vennlig mot gode menn som elsket Gud, og streng hinsides alle midler mot de som motsto hans vilje. (...) Også, han var en meget streng og brutal mann, slik at ingen torde å gjøre noe som gikk mot hans vilje. Han la jarlene i lenker som handlet mot hans vilje. Han forviste biskoper fra sine bispedømmer og abbeder fra deres klostre, og satte thegner i fengsel. (...) Blant andre ting vil den gode sikkerhet ha ga til dette landet ikke bli glemt, slik at enhver ærlig mann kunne reise over hans kongedømme med sine bryst fylt av gull; og ingen ville tørre å slå en annen, uansett hvor galt han hadde gjort mot ham.»

Kontroll av England

En av de første avbildninger av en borg, fra Bayeux-teppet.

Straks England hadde blitt erobret sto normannerne overfor mange utfordringer i å holde på kontrollen. Sammenlignet med den innfødte angelsaksiske befolkningen var de normanniske herrene få i antall. Historikere har beregnet antallet normanniske riddere til mellom 5 000 og 8 000, skjønt disse høystatus-krigerne representerte bare en andel av det totale antallet militære innflytterne. Normannerne overkom det tallmessige underskuddet ved å tilpasse flere nyskapende metoder for å utøve kontroll.

I motsetning til de danske herrene noen tiår tidligere, som hadde tatt skatt, men ikke avsatt og fortrengt engelske landeiere, forventet og mottok normanniske herrer landområder og titler fra Vilhelm som belønning for deres innsats under invasjonen. Derfor, kanskje for første gang i engelsk historie, krevde Vilhelm endelig og totalt eierskap av bortimot alt land i England og krevde også retten til å gi den videre slik han selv fant det for godt. Således var alt land «holdt» på vegne av kongen. Innledningsvis hadde Vilhelm konfiskert landområdene fra alle angelsaksiske herrer som hadde kjempet og ble drept sammen med Harald Godwinson, og omfordelt det til hans normanniske tilhengere, skjønt en del familier var i stand til å «kjøpe tilbake» deres eiendom og titler fra Vilhelm. Disse begynnende konfiskeringene førte til opprør som igjen førte til ytterligere konfiskeringer, en sirkel som fortsatte bortimot ubrutt i de fem årene som fulgte etter slaget ved Hastings. Ved å slå ned og forhindre ytterligere opprør bygde normannerne festninger og borger i et uovertruffent antall, innledningsvis i mønsteret og typen motte-and-bailey, en enklere form for borger i tre og jord, men disse ble etter hvert utbygd og forsterket i stein.

Modell av en liten festning av typen motte-and-bailey som normannerne bygde ut i stort antall i de første årene etter invasjonen.

Selv etter at den aktive motstanden mot Vilhelms harde styre etter hvert døde ut, fortsatte Vilhelm og hans baroner å utvide og konsolidere normannisk kontroll over landet. Eksempelvis, om en angelsaksisk landeier døde uten arving, kunne kongen (eller i tilfellet av landeiere av lavere klasser, en av hans baroner) selv utpeke en arving, og da ble det som regel valgt en etterfølger fra Normandie. Vilhelm og hans baroner utøvde også tettere kontroll over arv av landområder for enker og døtre, ofte ved å kreve nye ekteskap med normannere. På denne måten erstattet normannerne det innfødte angelsaksiske aristokratiet og tok selv kontroll over de øvre delene av samfunnet.

Som et mål på Vilhelms suksess i å ta kontroll; fra 1072 og fram til fransk erobring av Normandie i 1204 var Vilhelm og hans etterfølgere stort sett fraværende herskere i England. Eksempelvis tilbrakte Vilhelm etter 1072 mer enn 75 prosent av sin tid i Frankrike. Mens han hadde behov for selv og i egen person å være tilstede i Normandie for å forsvare sitt rike mot utenlandsk invasjon og slå ned indre uro og opprør, var han i stand til å sette opp kongelige administrative strukturer som gjorde det mulig å styre England fra avstand ved hjelp av «writ» (skrift). Kongene var ikke de eneste som var fraværende, det samme var ofte tilfellet med mange andre anglo-normanniske herrer.

Å holde de normanniske herrene lojale som en gruppe var like viktig ettersom enhver friksjon ville kunne gi den innfødte angelsaksiske befolkningen en sjanse til å fjerne sine fransktalende herrer. Odo av Bayeux, halvbror av Vilhelm, ble eksempelvis til slutt fratatt alle sine eiendommer etter en rekke overtagelser uten godkjenning og andre bedragerske aktiviteter, handlinger som truet med å destabilisere den normanniske autoriteten over landområdene. En måte å skape det bindemiddelet som holdt de normanniske herrene lojale var å dele ut landområder i enkeltområder, stykkevis og delt, og straffe besittelser som ikke var godkjente. En normannisk herre hadde typisk sett landeiendommer spredt ut over hele England og i Normandie, og ikke som en enkelt, sammenhengende geografisk blokk. Om en herre forsøkte å være ulydig overfor kongen var han kun i stand til å forsvare bare et lite antall av sine eiendommer til enhver tid.

I det lange løp førte denne politikken til økt kontakt mellom adelen i de ulike regioner og oppmuntret adelen til å organisere seg og fungere som en klasse framfor som enkeltindivider eller regionale baser som var normalt i andre føydale land. Utøvelsen av et sterkt sentralisert monarki oppmuntret adelen til å knytte bånd med borgerne i byene, noe som har blitt betraktet som en manifestering av framgangen til den engelske parlamentarismen.

Middelaldersk folketelling

En liten detalj fra Dommedagsboken.

Kolofonsiden i den såkalte Dommedagsboken (Domesday Book) forteller at «I året ett tusen og åttiseks fra inkarnasjonen av Vår Herre, og i det tyvende året av regimet til Vilhelm ble det gjort denne undersøkelsen, ikke bare gjennom disse tre grevskapene, men også gjennom andre.» Å utføre en landsomfattende undersøkelse i middelalderens England, var ikke bare nyskapende i Europa, men dens størrelse og omfang var en dramatisk handling av en av Englands hardeste og mest handlekraftige monarker som dominerte europeisk politikk på slutten av 1000-tallet. Etter at England ble erobret i 1066 besto resten av Vilhelms liv og regime i å opprettholde og konsolidere sitt rike. Angelsakserne hadde allerede tradisjon i å dokumentere styringen av England, men landets enkelte administrative deler, shirene, fungerte relativt selvstendig. Normannerne innførte et hardt, selv for sin tid, sentralt kongedømme. Dommedagsboken ble det håndfaste symbolet på den nye normanniske orden. Undersøkelsen, og dens likhet med den kristne Dommedag som er beskrevet i Johannes' åpenbaring, synes å ha skremt det engelske folket. Den angelsaksiske krønike skrev:

«Han sendte sine menn over hele England i hver eneste shire og fikk dem til finne ut hvor mange hundre huder (hides) det var i det shiret, eller hvilket land og krøtter kongen selv hadde i landet, eller hvilke avgifter han burde ha i tolv måneder fra det shiret. Også fikk han en nedtegnelse gjort av hvor mye land hans erkebiskoper hadde, og hans biskoper og abbeder og hans jarler, og... hva eller hvor mye hver eneste en hadde som var jordeier i England, i land eller krøtter, og hvor mye penger det var verd. Så fullstendig smalt fikk han undersøkt det at det var ikke en eneste hud og heller ikke en eneste flik land, heller faktisk (det er en skam å fortelle, men det synes ikke som det var en skam for ham å gjøre så) en okse eller ku heller ikke en gris som ble utelatt, og ikke nedtegnet i hans opptegnelse: og alle disse opptegnelser ble fraktet til ham etterpå.»

Siden for Warwickshire i Dommedagsboken.

Vilhelms militære kampanjer og hærtokt var meget kostbare, men Dommedagsbokens innhold og opplegg viser at den var langt mer enn en måte å skaffe seg større inntekter på. Forfatteren av Den angelsaksiske krønike, skrevet med dysterhet og avsky, mente at Vilhelm ønsket å få kjennskap «om dette landet, hvordan det var bosatt eller med hvilke typer folk». Etter 1066 ble hele den herskende klasse i England byttet ut og erstattet av utlendinger, fransktalende fra Normandie, Bretagne, Flandern og andre steder. Prosessen var gradvis, men relativ rask og resultatet var et meget komplekst, sammensatt og forvirrende mønster av jordeiendommer, usikkerheter overfor lovlighet, titler og med en fiendtlig befolkning og uro. Spørsmål om eierskap til jord og land hadde siden Knut den stores tid blitt avgjort ved å referere til skattelister. Vilhelm betraktet seg selv som den lovmessige etterfølgeren av kong Edvard Bekjenneren (kong Harald Godwinson ble konsekvent omgått, utelatt og kun omtalt som «jarl»), og således var den makt som var vunnet med sverd framhevet som både lovmessig og rettmessig.

Dommedagsbokens opplegg er arrangert i et sosialt hierarki hvor, med unntak av Shropshire og Cheshire, kongens eiendom ble listet først, deretter geistlige jordeiere, biskoper og abbeder, kontrollert av kongen, og til slutt de eiendommer som verdslige herrer eide. Kongens rikdom besto av en femtedel av det hele; kirken en fjerdedel og resten i hendene på ledende baroner og mindre herrer. Dommedagsboken er derfor en klargjørende og praktisk liste over eiendommer og folk og et håndfast uttrykk for makten i England i året 1086. Undersøkelsen var mer om utøvende makt enn om symbolsk styrke.

Den hastighet som undersøkelsen ble gjennomført med er et av dens mest imponerende trekk. Dette hadde neppe vært mulig om ikke det tidligere angelsaksisk styret allerede hadde dokumentert mye av landet, noe som gjorde det mulig å samle inn informasjon og korrigere gammel. Utarbeidelsen av boken ble bestemt julen 1085 ved kongens hoff i Gloucester etter at Vilhelm «hadde tenkt mye og hatt dype diskusjoner om dette landet», slik den angelsaksiske krønikeforfatteren uttrykte det. Kolofonsiden ved slutten av boken forteller at undersøkelsen ble utført i 1086, og den var ganske sikkert nær ferdigstilt i september 1087 da Vilhelm Erobreren døde. Kun Essex, Suffolk og Norfolk hadde ikke kommet med i den endelige formen, men ble senere bundet inn i et enkeltstående bind, Den lille Dommedagsboken.

Konsekvenser

Nytt aristokrati

Den nye normanniske adel, her representert med Vilhelm Erobreren og hans to brødre, Odo til venstre og Robert til høyre, fra Bayeux-teppet.

En direkte konsekvens av invasjonen var en bortimot total utryddelse av det gamle angelsaksiske aristokratiet og angelsaksisk tap av kontroll over kirken. Vilhelm Erobreren erstattet systematisk angelsaksiske jordeiere og fordelte deres eiendommer til hans egne folk fra kontinentet. Dommedagsboken har omhyggelig dokumentert virkningen av det omfattende programmet av ekspropriasjon og inndragning og omfordeling av eiendommer. Den avslørte at i 1086 var det kun omtrent fem prosent av landet i England sør for elven Tees som fortsatt var på angelsaksiske hender. Selv denne lille resten ble ytterligere forminsket i tiårene som fulgte, og utslettelsen av de innfødte jordeierne var bortimot fullført i sørlige delene av England.

Innfødte ble snart også fjernet fra høyere regjeringsmakt og høyere kirkelige posisjoner. Etter 1075 var jarledømmer på normanniske hender, mens angelsaksere ble kun tidvis utpekt som sheriffer. Likeledes ble eldre geistlige enten forvist fra sine posisjoner eller holdt på plass i deres levetid og erstattet av utlendinger da de døde. Ved 1096 var det ingen bispedømmer igjen som var holdt av en angelsakser, mens angelsaksiske abbeder ble sjeldne, særlig i de større klostrene.

Ingen annen erobring i middelalderen av kristne ved kristne hadde slike ødeleggende konsekvenser for den beseirede herskende klasse. Samtidig økte Vilhelm Erobrerens prestisje enormt blant hans tilhengere da han var i stand til å belønne dem med omfattende landeiendommer uten at det kostet ham noe. Hans belønninger hadde også et grunnlag i å opprettholde kontroll da hver gave av land og titler betydde at den nye føydale herre måtte bygge en borg og undertrykke de innfødte. Således ble erobringen sikret gjennom den nye strukturen.

Ny kirkeorganisasjon

Signaturene fra kirkemøtet i Winchester. De store X'ene er signaturene til kong Vilhelm og dronning Matilda, den ene under deres er erkebiskop Lanfrancs, og deretter biskopene under hans igjen.

Ealdred av Worcester, erkebiskop av York, som hadde kronet Harald Godwinson i 1066, var antagelig den angelsaksiske geistlige som også kronet Vilhelm som konge på juledagen 1066. En ny ordning ved Vilhelms kroning var at før selve kroningen spurte Ealdred forsamlingen på angelsaksisk om det virkelig var deres ønske at Vilhelm ble kronet til konge. Den normanniske biskopen av Coutances, Geoffrey de Montbray, spurte deretter om det samme, men da på normannisk. I mars 1067 tok Vilhelm med seg Ealdred da han dro tilbake til Normandie sammen med andre angelsaksiske ledere; jarl Edwin, jarl Morcar, Edgar Ætheling, og erkebiskop Stigand. Ved whitsun (pinse) i 1068 utførte Ealdred kroningen av Vilhelms hustru Matilda. Da de nordlige lederne i England gjorde opprør mot den nye normanniske kongen i 1069 fortsatte Ealdred å gi sin støtte til Vilhelm. Han var den eneste nordlige lederen som gjorde dette. Antagelig følte han seg forpliktet til å støtte den konge han selv hadde kronet, utenlandsk eller ikke. Ealdred synes å være en av de få angelsaksiske geistlig som Vilhelm stolte på, og etter hans død i 1069 kom det færre forsøk på å integrere angelsaksere i den normanniske administrasjon. I 1070 ble det avholdt et kirkemøte i Westminster og her ble et antall angelsaksiske biskoper avsatt. I 1073 var det kun to angelsaksiske biskoper, og da Vilhelm selv døde i 1089 var det kun én igjen, Wulfstan II av Worcester.

Etter at Harald Godwinsons død underkastet Stigand, som Ealdred hadde gjort, seg Vilhelm. Han var tilstede ved kroningen av Vilhelm, men på grunn av pavens bannlysing kunne han bare assistere. Til tross for voksende press fortsatte Stigand å være tilstede ved det normanniske hoffet, men i 1070 ble han avsatt av pavelige legater og fengslet i Winchester hvor han døde i 1072. Alle hans eiendommer og rikdommer ble konfiskert av kongen. Hans steilhet og uvilje mot å lystre den hellige stol ble benyttet av normanniske geistlige som begrunnelse for at den engelske kirke var tilbakestående og trengte reformer. Kong Vilhelm utpekte Lanfranc, født i Italia og abbed i Normandie, som hans etterfølger som erkebiskop av Canterbury. Lanfranc begynte øyeblikkelig med reorganisering og reformer av den engelske kirke, deriblant å framskynde prosessen med å erstatte alle angelsaksere med normannere i de betydelige geistlige posisjonene.

Kirkene og klostrene ble fylt med normanniske biskoper og abbeder fra Normandie og Lorraine. Disse var ofte arrogante og taktløse i sin behandling av angelsaksiske undersåtter. «Det var en unødvendig fornærmelse å stryke navnene på angelsaksiske helgener, holdt i ære av de engelske, fra kirkekalenderne; den nye abbeden av Abingdon forsøkte helt og holdent å slette minnet om den store sankt Æthelwold som han foraktelig kalte for kun ‘en engelsk bonde’...» skrev den engelske historikeren Austin Lane Poole.

Med den normanniske overtagelsen fikk kirken i England sterke bånd over kanalen til den kontinentale kirke og klostre. En av de viktigste reformene til Lanfranc var å flytte bispesetene til urbane områder. Selv om det er beregnet at ved 1066 var en tiendedel av Englands befolkning allerede urbane, fikk selv travle byer som Lincoln og Norwich ikke egne bispeseter før etter 1066. Kommersiell virksomhet fulgte de kirkelige sentrene. I forbindelse med oppblomstring i byene kom også fransk handelsvirksomhet, og med dem også de første jødene fra Rouen til London.

Engelsk landflyktighet

Soldater fra Væringkorpset i Skylitzis krøniken.

Et stort antall angelsaksere, særlig fra den avsatte tidligere landeierklassen, fant til sist den nye normanniske dominansen og undertrykkelsen utålelig og emigrerte. Skottland og Østromerriket var særlig populære bestemmelser, mens andre bosatte seg i Norge, Danmark, Sverige, Tyskland og noen kanskje så langt unna som i Russland og kystene ved Svartehavet. Det er bevis på at mange engelske adelige emigrerte til Østromerriket og Konstantinopel hvor de ble et dominerende element i elitestyrkene, Væringkorpset, og tjenestegjorde som personlige livvakter for den bysantinske keiseren og sverget troskapsed til ham.

Væringene hadde tidligere vært dominert av norrøne menn. En kilde oppgir at 4 350 angelsaksiske menn kom seilende i 235 skip. I 1088 kom et stort antall av angelsaksere og daner til Østromerriket via Middelhavet. De som ikke ble antatt i den keiserlige tjeneste ble utplassert langs kystene av Svartehavet, men de som ble antatt ble så viktige at de ble kalt for Englinbarrangoi fra da av. For angelsakserne og de engelskfødte danene hadde det betydning at de kunne fortsette å kjempe mot normannerne, denne gangen på Sicilia, som på denne tiden ble erobret av brødrene Robert Guiscard og Roger Bosso fra det normanniske Huset Hauteville.

Styringssystemer

Før normannerne invaderte hadde det angelsaksiske England et av de mest sofistikerte styringssystemer i det vestlige Europa. Hele England var delt inn i administrative enheter kalt for «shires» (fra shares = deler) av bortimot ensartet størrelse og form. Disse ble styrt av ledere kjent som «shire reeve» eller som det ble hetende, «sheriff». Shirene tenderte til å være ganske selvstyrte og manglet koordinert kontroll. Gammelengelsk styring gjorde omfattende bruk av skriftlig dokumentasjon, noe som var uvanlig for kongedømmene i det vestlige Europa, og fremmet et mer effektivt styringsverk enn fra munn-til-munn.

Angelsakserne utviklet permanente fysiske steder for styringen. I middelalderen var styret der hvor herskeren til enhver tid befant seg og disse var i stadig bevegelse og holdt hoff der hvor vær og mat eller annet var best i øyeblikket. Denne bevegelige praksisen begrenset den mulige størrelse og raffinement på et styre som var nødt til å flytte gods og folk på hest og kjerre, inkludert dokumentsamlinger og skattekiste. England hadde en permanent skattekiste i Winchester hvor et fast og vedvarende regjeringsbyråkrati og dokumentarkiv begynte å vokse.

Denne sofistikerte middelalderformen for styring ble overtatt av normannerne som gjorde den sterkere. Normannerne sentraliserte det selvstyrte shire-systemet. Undersøkelsen som ble dokumentert i Dommedagsboken eksemplifiserer den praktiske kodifikasjon som gjorde det mulig for normannerne å tilpasse erobrede landområder gjennom en sentral kontroll av en folketelling. England var det første kongedømmet i Europa hvor det hadde blitt foretatt en omfattende folketelling siden romersk tid. Det gjorde det mulig med en mer effektiv skattlegging av det nye normanniske riket.

Systemet med bokføring vokste i detaljer og forfinelse. En egen offisiell statsansatt for bokføringen, kalt for «exchequer», ble etablert av Vilhelm Erobrerens sønn, kong Henrik I av England, og fra år 1150 og framover var dette kontoret lokalisert i Westminster.

Normannisk arkitektur og byggevirksomhet

Utdypende artikkel: Normannisk arkitektur

Elykatedralen er et eksempel på normannisk romansk arkitektur.

Det hvite tårnet avbildet i et manuskript fra 1400-tallet som illustrasjon til dikt av Charles de Valois, hertug av Orléans (1391–1465) og som minnet hans fengsling der (British Library).

Normannerne tok med seg sin byggestil til England da de begynte å sette opp et stort antall borger og festningsverk, inkludert karakteristiske normanniske borgtårn, men på samme tid bygde de også klostre, kirker og katedraler i såkalt normannisk stil. Denne er karakterisert av romanske runde hvelvinger, særlig over vinduer og døråpninger, og særlig i massive proporsjoner sammenlignet med andre regionale variasjoner av stilen. Den romanske arkitekturen hadde sin opprinnelse i Normandie fra rundt 950 og ble benyttet i England i tiden etter erobringen og fram til 1100-tallet. Med normannisk arkitektur menes den byggestil som normannerne tok med seg ikke bare til England, men også utviklet i Italia og i øvrige vestlige Europa mellom den romanske og gotiske arkitekturstilene som ble karakterisert av bue og hvelv, og ved å benytte bropilar som erstatning for søyler og med en overstrømmende bruk av ornamenter.

En del av de mest minneverdige eksemplene på den normanniske arkitekturen er Jumiègesklosteret i Normandie, Elykatedralen i Cambridgeshire, og festningen Clifford's Tower i York.

I Vilhelms nye normanniske «hovedstad» i Caen i Normandie, hans egen hjemby, og som senere ble setet til hertugdømmet Normandie, bygde han en fryktinngytende festning og sammen med sin hustru grunnla han to klostre, den ene ble hans gravsted og det andre hennes. Alle disse kan bli sett på som symbol på hans makt i hertugdømmet, men også England fikk mange visuelle uttrykk for normannisk innflytelse, blant dem Windsor Castle i London som sikret elven Thames, og det store borgtårnet av stein, Det hvite tårnet, som han beordret bygd i 1078 i sørøstvinkelen på innsiden av Londons bymur mot Thames. Han gjorde en enda større gestus ved å grunnlegge et kloster på slagmarken ved Hastings i tidsrommet 1067 og 1070. Den angelsaksiske krønike understreket at klosteret ble bygd på «det samme sted hvor Gud tillot [Vilhelm] å erobre England.» Hensikten var å understreke at han ikke bare vant England ved sverd, men også at han var, med Guds hjelp, den rettmessige hersker av landet. Han krevde at høyalteret skulle stå på det sted hvor Harald Godwinson hadde falt, og det mest påfallende var at et kloster, normalt et sted for fred og Gudspåkallelser, ble kalt Battle Abbey til minne om militær seier og erobring.

London var den fremste av alle engelske byer, og var heldig i å underkaste seg Vilhelm på et tidlig tidspunkt og unngikk dermed den nådeløse herjingen andre engelske byer ble til del. Dommedagsboken bevitner at i Oxford var det kun 243 hus som var i stand til å betale skatt, og de gjenværende 478, om ikke ubebodd og i ruiner, var i det minste så ødelagte at de ikke kunne betale. Chester, York og Dorchester, for å nevne noen få, kom noe bedre fra det. Men dette var bare et midlertidig tilbakeslag sammenlignet med den omfattende utvikling av handel som fulgte i tiden etter, da England falt til ro igjen. 1100-tallet var en blomstrende epoke for engelske byer, hvor gamle vokste utover sine bymurer og nye ble grunnlagt av enten kongen eller av private herrer.

Språk

En av de mest opplagte endringer var introduksjonen av normannisk, som språket til de herskende klasser i England. Dette utviklet seg snart til anglo-normannisk, en nordlig dialekt av gammelfransk, og dette erstattet gammelengelsk eller angelsaksisk. Anglo-normannisk ble ikke bare adelens språk, men også kirkens, og etter hvert som latin ble fortrengt i den statlige og lokale administrasjonen, ble det også benyttet der. Denne språklige overmakten ble ytterligere forsterket og komplisert på midten av 1100-tallet av en tilstrømning av tilhengere og borgere av Angevin-riket som snakket en mer kontinental dialekt av fransk. I tre århundrer var ikke engelsk språket, hverken muntlig og skriftlig, som var enerådende for de litterære klassene. Den store andelen av bevarte, dokumenterte bevis er på anglo-normannisk i denne perioden og er således langt større enn hva som er etterlatt av engelsk. Det var ikke før på 1300-tallet at engelsk igjen fikk tilbake sin tidligere førsteplass. På den tiden hadde engelsk blitt gjennomgripende endret, utviklet seg til et meget forskjellig mellomengelsk, som ble grunnlaget for hva som har blitt moderne engelsk. I løpet av århundrene med fransk språklig dominans hadde en stor andel ord i engelsk forsvunnet og blitt erstattet med franske. Det førte til et hybridspråk hvor det engelske kjernespråket ble kombinert med et fransk abstrakt ordforråd. De grammatikalske strukturene i språket endret seg også dramatisk.

Det opprinnelige angelsaksiske ordforrådet besto av opp til 30 000 ord, hovedsakelig homogent og med kun norrøne, keltiske og latinske påvirkninger. Den engelske befolkningen besto av rundt regnet 2 millioner mennesker i 1066, og i tiden etter kom en ny overklasse som ikke besto av mer enn 2–5 prosent av den samlede befolkningen. De språklige barrierene mellom klassene var dog ikke uoverstigelige. Ordrer måtte bli gitt og disse måtte bli forstått. Det fantes mellommenn som snakket begge språk og den lokale arbeiderklasse måtte lære seg enkelte instrukser på fransk. Ved å være født og oppvokst i England, med engelske barnepleiere og tjenere, ble også overklassen preget av engelsk. Det er vanskelig å måle nøyaktig, men et anslag er at i tiden før 1250 var antallet lånord fra fransk relativt beskjedent, rundt 900, men deretter økte det raskt til rundt 10 000 franske lånord inn i mellomengelsk. Også språket viste endringene i samfunnsklassene, mellom de normanniske som hadde og de angelsaksiske som ikke hadde. Det er ingen tilfeldighet at de moderne ordene for dyr som «pig» og «cow» er angelsaksiske mens navnene for de matrettene som disse skaffet, «pork» og «beef», er anglo-normanniske. Bøndene gjorde arbeidet og herrene nøt resultatet.

Forholdet til Frankrike

En romantisk skildring av Jeanne d’Arc under beleiringen av Orléans, malt av Jules Eugène Lenepveu, 1886–1890

Etter erobringen av England ble forholdet mellom det anglo-normanniske monarkiet og den franske kronen i økende grad vanskelig. Betydelig fiendskap hadde allerede utviklet seg mellom Vilhelm og hans franske føydale overherre fra før invasjonen av England, og det ble snart forverret ved den franske kronens støtte til hans sønn Robert Curthose, som utkjempet en rekke kriger mot sin far og siden mot sine brødre. Som hertug av Normandie var Vilhelm og hans etterkommere fortsatt vasall av den franske krone, men som konge av England var de hans likestilte.

På 1150-tallet da Angevin-riket ble dannet og Huset Plantagenet hadde etterfulgt på den engelske tronen, kontrollerte den engelske kongen halve Frankrike og hele England, foruten også Irland og Wales, og dens makt overgikk langt den franke kongen. Selvmotsigelsen i denne situasjonen ble mer problematisk etter hvert som det franske monarkiet vokste seg sterkere og i økende grad krevde sin rett overfor sine vasaller. Den store politiske krisen oppsto i 1204 da Filip II av Frankrike erobret alle normanniske og angevinske besittelser i Frankrike unntatt Gascogne.

På 1300-tallet hadde den krigføring som periodevis kom tilbake over den engelske kongens besittelser i Frankrike siden Vilhelm Erobrerens tid eskalert til hundreårskrigen, fremmet av Edvard III av England. Han ville gjenerobre sine forfedres besittelser i Frankrike og utvide den suverenitet han hadde i England til sine franske besittelser, og samtidig kappe av vasallforholdets føydale bånd til den franske kongen. Denne krigen sluttet først med det endelige sammenbruddet for Plantagenets posisjon i Frankrike i 1453 som effektivt oppløste den normanniske forbindelsen som ble etablert i 1066.

Den sammenfiltring av det engelske kongedømmet med dets kontinentale besittelser og interesser betydde gjentakende krigføring mot kongene i Frankrike i bortimot fire århundrer. Disse konfliktene førte til framveksten av dyptfølt rivalisering og gjensidig hat mellom England og Frankrike som fortsatt kan merkes, i seg selv et ironisk produkt av Englands underkastelse av fransk adel i 1066.

Ettertiden

England og Normandie delt

Vilhelm Erobrerens siste krig var knyttet til Normandies historie, striden om det todelte området Vexin mellom det østlige Normandie og Frankrike. Truslene herfra fikk ham til å reise i egen person i 1087 og brenne ned en utpost av det franske riket; Mantes, kun 50 km fra Paris. Mens han red gjennom den brennende byen falt han av hesten og fikk indre skader av salknappen. I løpet av en måned var skadene blitt dødelige. Han levde lenge nok til gjøre opp sin arv. Robert Curthose, hans eldste sønn, kunne ikke bli fratatt sin nedarvete rett til hertugdømmet Normandie. Da England hadde kommet til Vilhelm ved hans egen erobring, kunne han derimot gjøre som han selv ville med. Ved å sende sin krone, sverd, og septer til sin andre sønn Vilhelm Rufus, fikk England ny konge. Således ble Vilhelm Erobrerens rike delt langs den engelske kanal slik det hadde vært før erobringen. Hans tredje sønn, Henrik, fikk intet land, men en stor formue. Vilhelm Erobreren døde den 9. september 1087 etter 41 år som hertug av Normandie og 24 år som Englands konge.

Englands dronning Edith (Matilida), tegning fra 1851, ble symbolet på at normanniske og angelsaksiske England endelig ble forent.

Englands neste konge ble kronet ved Westminster som Vilhelm II, en hensynsløs, kynisk og temperamentsfull mann som mest av alt likte å dra på jakt. På sin dødsseng løslot Vilhelm Erobreren mange av sin fiender, blant annet halvbroren Odo av Bayeux, mot bedre vitende. Ikke før Odo hadde fått tilbake sitt jarldømme i Kent i desember 1087 begynte han igjen å skape vanskeligheter. Løsrivelsen fra Normandie var mest sannsynlig årsaken til at opprøret fikk det omfanget som det fikk hvor «nær alle normannere» ble med, skjønt det var unntak som Hugh, jarl av Chester, William de Warenne, og Robert Fitzhamon. Til tross for omfanget, var opprørerne spredt. De var isolerte i øst og Midlands, men var mer alvorlig i vest mot Wales, og farligst i sørøst ved Odos jarldømme og i Sussex til Odos halvbror Robert av Mortain. Her tok Vilhelm Rufus selv kommandoen og etter seks ukers beleiring av Pevensey Castle marsjerte han mot Rochester.

At opprøret til slutt feilet hadde sin årsak at Robert Curthose ikke invaderte England i egen person, men kun sendte mindre tropper. Kanskje den viktigste årsaken var den støtte som Vilhelm Rufus fikk fra kirken og fra den angelsaksiske befolkningen. I 1088 kunne Rufus nyte en popularitet han aldri oppnådde siden da engelskmennene flokket om hans faner, blant annet for at kongen hadde gitt rike løfter om rettferdig styring og lover, skattelettelser og jaktrettigheter. Disse løftene ble øyeblikkelig brutt straks kontrollen over kongedømmet igjen var sikret. Lanfranc døde i 1089, den siste som kanskje kunne begrense kongens hensynsløshet.

Opprøret viste at Robert Curthose og Normandie var en konstant trussel. I et kvart århundre hadde den mest sentrale politisk fase vært den normanniske erobringen av England. Med Vilhelm Rufus begynte en ny fase, den engelske erobringen av Normandie, og denne prosessen varte fram til slaget ved Tinchebray i 1106 da Robert Curthose ble endelig beseiret av Vilhelm Rufus arvtager, den yngre broren Henrik I av England. Sistnevnte tok Edith av Skottland til dronning 11. november 1100, samme år som Vilhelm Rufus ble drept. Edith var datter av Malcolm III av Skottland, men viktigere var det at hennes slekt gikk på morssiden tilbake til det gamle angelsaksiske kongehuset. Bortsett fra at hun måtte ta det normanniske navnet «Matilda» kan den symbolske verdien at den normanniske kongen av England forente seg med det angelsaksiske kongehuset ikke undervurderes.

Andre invasjoner av England

Isabella av Frankrike går i land i England for å avsette sin ektemann, kong Edvard II av England.

Den normanniske erobringen har blitt sett på som den siste suksessfulle erobringen av England, skjønt den hollandske seier i Den ærerike revolusjon i 1688 kan bli identifisert som den mest nylige suksessfulle invasjon fra kontinentet. En viktig forskjell er at Den ærerike revolusjon kan bli sett på som samarbeid mellom en del av den engelske herskende klasse sentrert rundt parlamentet med utenlandske styrker for å overvinne en annen del av den herskende klasse som var sentrert rundt Stuart-monarkene. I tilfellet med den normanniske erobring ble hele den innfødte herskende klasse utryddet.

Relativ likt den normanniske invasjonen, gikk den franske hæren med flere franske adelige og 1 200 riddere i land i England ved Sandwich den 22. mai 1216, ledet av den franske prins Ludvig, som var blitt tilbudt den engelske trone av misfornøyde engelske adelige. Denne formidable hæren fikk Johan av England til å flykte og Ludvig erobret London og Winchester. Da Johan døde kort tid etter kom den engelske motstanden i gang og franskmennene ga etter hvert opp, formelt den 11. september 1217.

En invasjon som kan sammenlignes med Den ærerike revolusjon skjedde i september 1326 da Isabella av Frankrike gikk i land i Essex med en utenlandsk hærstyrke og sammen med Roger Mortimer og hennes sønn Edvard. De ble møtt av folk som var misfornøyde med kong Edvard II av Englands styre. Edvards tilhengere rømte og den 2. oktober flyktet han vestover fra London og tok tilflukt på godset til den yngre Despenser i Glamorgan. Hans hustru Isabella og hennes hær fulgte etter ham, og fikk siden slått dem begge i hjel. Hennes umyndige sønn ble deretter gjort til konge av England.

Betydelige forsøk på invasjoner ble forsøkt av spanierne i 1588 og franskmennene i 1744 og på nytt i 1759, men i hvert tilfelle førte kombinasjonen av værforhold og angrep fra den britiske marine på eskortefartøyene til at forsøkene ble oppgitt før invasjonsflåtene forlot havnene. Invasjoner ble også forberedt av franskmennene i 1805 og Tyskland i 1940, men disse ble oppgitt etter at forberedende operasjoner hadde feilet å overkomme Storbritannias marine og i siste tilfelle også luftforsvar (se Slaget om Storbritannia)

Ulike mindre og meget lokaliserte og svært kortvarige angrep mot britiske kyster var suksessfulle innenfor deres begrensede omfang, som de som ble rettet mot ulike kystbyer av franskmennene under hundreårskrigen, den spanske landgangen i Cornwall i 1595, slaveraid av barbareskpirater på 1600-tallet og det hollandske overfallet på skipsverftene i Medway i 1667.

Moderne vurderinger

Walter Scotts populære roman Ivanhoe bidro til den folkelige oppfatningen om at angelsakserne var Englands egentlige forfedre. Her omslaget på en tegneserieutgave av Ivanhoe

Under romantikken på begynnelsen av 1800-tallet, ble Dommedagsboken pekt ut som et symbol på det tyranniske normanniske styret, noe som ble eksemplifisert ved en pamflett av Thomas Evans, leder av en gruppe radikale kunstnere i London, i 1816: «Vår kirkelige institusjoner, vår virkelige konstitusjon, etablert av vår saksiske forfedre, ble ødelagt av tyranniet fra den normanniske erobring...»

Holdningen var at oldtidens konstitusjon var blitt pervertert av normannisk tyranni, og ble omfattende akseptert også utenfor radikale sirkler. En del av romantikken i England var en gotisk strømning i årene mellom 1820 og 1880, en interesse for middelalderen som kom til uttrykk i arkitektur, kunst, litteratur og politiske skrifter.

I 1819 utga forfatteren Walter Scott romanen Ivanhoe hvor tittelen henspilte på en ung angelsaksisk adelsmann som satte seg opp mot overgrepene fra den normanniske adelen. Hans far var en etterkommer av den angelsaksiske kong Harald Godwinson. Romanen har blitt omtalt som utslagsgivende for å øke den almene interessen for middelalderen i England. John Henry Newman hevdet at Scott var den første som hadde «vendt folks sinnelag i retningen av middelalderen», og John Ruskin hevdet noe av det samme.

Charles Kingsley skrev romanen Hereward the Wake om den angelsaksiske motstanden i 1866, og Alfred Tennyson skrev det poetiske dramaet Harold i 1876, begge eksempler på tallrike uttrykk for oppfatningen av angelsakserne som grusomt undertrykt av de utenlandske normannerne. Det samme synet ble også opprettholdt av flere historikere. Den franske historikeren Augustin Thierry framhevet i sitt verk fra 1825 den normanniske erobringen som en ødeleggende effekt, men at angelsakserne aldri ble helt dominert og den endelige fusjonering av den engelske nasjon skjedde først på 1500-tallet.

Den konservative historikeren Henry Hallam oppfattet også erobringen som et brudd. Den angelsaksiske adelen hadde blitt avsatt og folket undertrykket: «Vi skylder ingen ubetydelig del av vår selvrespekt til det normanniske element i vår befolkning og politikk».

Sharon Taylor skrev en innflytelsesrik studie av det angelsaksiske England og et generelt engelsk historieverk mellom 1814 og 1823 hvor han som Hallam anså at erobringen var en katalysator som forstyrret samfunnet og ga plass til en ny adel, men etterlot dog samfunnets vesentlige germanske institusjoner uforandret. Det angelsaksiske samfunnet var blitt for veikt og Vilhelm Erobreren hadde derfor en nyttig funksjon i å styrke England.

På 1840-tallet utviklet synet at angelsakserne hadde styrt seg selv i løse samlinger av uavhengige føderasjoner politisk populært for å fremme større politisk makt til middelklassen, særlig overfor en regjering som hadde feilet i Krimkrigen. Joshua Toulmin Smith, en britisk politisk teoretiker og sakfører fra Birmingham, så tilbake på angelsakserne som et eksempel på livsstil og lokalt selvstyre. Smith fremmet utrettelig visjonen om angelsakserne som symbolsk for frihet og felles ansvar. «Saken er enkel,» skrev Smith, «historien viser at tre, fem, åtte, ti eller flere århundrer siden, eksisterte selvstyre i England, og var en makt til å holde i sjakk de mest ambisiøse monarker...»

Historikeren og biskopen William Stubbs vurderte den normanniske invasjon som i alt en nødvendig og positiv hendelse

På viktoriansk tid var forskningen og framstillingen av engelsk middelalderhistorie dominert av et triumvirat bestående av historikerne William Stubbs, Edward Augustus Freeman og John Richard Green. Deres tilnærming var forskjellig, men de forble likevel forsonte.

Greens sviktende helse fra 1870-tallet førte til at hans The Making of England (1883) kom i kun i ett bind og ble avsluttet i år 828. Hans The Conquest of England kom ut etter hans død i 1883 ved hjelp av hans hustru. Han anså at erobringens avslutning var i 1071.

Stubbs var en konservativ geistlig og professor i historie i Oxford som gjorde betydelig arbeid i samlingen og utgivelsen av manuskripter. Han mente at studiet av historien hadde en moralsk hensikt og at nåtidens røtter lå i fortiden. Den normanniske erobringen var en vesentlig og således et positivt vendepunkt som førte England inn i Europa og således var begynnelsen på et moderne engelsk statsapparat.

Freeman var en liberal historiker og hans omdømme hviler hovedsakelig på hans enorme History of the Norman Conquest (1867–1876) som kom i fem bind. Den besto av enorm forskning, men også en nitid og til dels pedantiske interesse for detaljer som førte til at året 1066 først ble behandlet i bind tre mens de to foregående bindene behandlet den angelsaksiske «bakgrunnen». Her tolket Freeman viktigheten av de frie, lokale samfunn til de innfødte engelskmenn som ble ødelagt av invasjonen. Freeman grenset således mot et sosialistisk syn på den angelsaksiske historie. Hans entusiasme for sitt emne fikk ham også til å strekke tekstene til å tilpasse hans eget særskilte syn, og et påfallende eksempel er at han døpte om slaget ved Hastings til «slaget ved Senlac», basert på en lite relevant informasjon hos middelalderskribenten Orderic Vitalis. Freemans verk førte derfor til en opphisset debatt i hans egen samtid over hans bruk av kildetekster.

På 1900-tallet og framover tenderte historikerne til å moderere seg i begge retninger. Det angelsaksiske samfunnet var ikke så idyllisk som 1800-tallet gjerne fremstilte det som, og den normanniske erobringen var mindre tyrannisk enn tidligere angitt. Som en av de mest kritiske periodene i engelsk historie er det en kjede av hendelser som formet England i betydelig grad og som heller ikke moderne historikere kan gjøre seg ferdig med. Da Raphael Holinshed i 1577 utga The Chronicles of England, Scotland, and Ireland begynte han sin fortelling om Englands historie med 1066. Årstallet har blitt stående som et vendepunkt i den grad at engelsk komedie har en tittel kalt «1066 and All That» som en parodi på tradisjonell engelsk historieundervisning.

Nøkkelproblemet er ikke nødvendigvis hvorfor England lot seg bli erobret, i henhold til den moderne historikeren Donald Matthew, men hvorfor normannerne viste seg å være mer suksessfulle enn deres danske og norske rivaler var i å ta over det engelske kongedømmet og holde på det. Moderne historieforskning har også anerkjent at normannerne var mer villig til se verdien i Englands fortid. Pavens politikk var å fremme forbindelse over den engelske kanal for å hindre angrep og plyndring fra hedenske vikinghorder fra nord. Normandie og England var allerede aktører i kampen mot nordboerne før invasjonen. Erobringen var således ingen isolert hendelse. Ved å knytte en politisk bro over kanalen demonstrerte de normanniske herskerne seg som en maktfaktor som avsluttet vikingtiden og de ble samtidig selv en politisk og militær makt av stor betydning i hele det vestlige Europa.

Litteratur

• Swanton, M. (red. & overs.) (2000): The Anglo-Saxon Chronicles, London: Phoenix, ISBN 1-84212-003-4
• Campbell, J. (1982): The Anglo-Saxons, Oxford: Phaidon, ISBN 0-7148-2149-7
• Carpenter, D. (2004): The Struggle for Mastery: Britain 1066-1284, Penguin history of Britain, London: Penguin, ISBN 0-14-014824-8
• Florence av Worcester: The Chronicle of John of Worcester, red. P. McGurk, 3 bind (1995–1998), Oxford: Clarendon
• The Gesta Normannorum Ducum of William of Jumieges, Orderic Vitalis, and Robert of Torigny, red. M. C. Van Houts, 2 bind (1992-5), Oxford: Oxford University Press
• Hyland, Ann (1994): The Medieval Warhorse: From Byzantium to the Crusades, London: Grange Books, ISBN 1-85627-990-1.
• Orderic Vitalis: The Ecclesiastical History of Orderic Vitalis, red. Marjorie Chibnall, 6 bind (1968–1980), Oxford: Clarendon, ISBN 0-19-822243-2
• Rowse, A. L. (1979): The story of Britain, London: Treasure, ISBN 0-907407-84-6
• Walker, Ian W. (1997): Harold, the last Anglo-Saxon king, Stroud, Gloucestershire: Sutton, ISBN 0-7509-1388-6
• Thomas, Hugh M. (2003): The English and the Normans, Oxford: Oxford University Press
• Thomas, Hugh M. (2003): «The significance and fate of the native English landowners of 1086», English Historical Review 118 (2003), ss. 303–33

Eksterne lenker

• Why the Pope supported William's invasion of England
• Essential Norman Conquest
• The Effect of 1066 on the English Language
• Normans – a background to the Conquest
• The Norman Conquest
• The Invasion of England, 1066
• Secrets of the Norman Invasion