Judas Makkabeus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Judas makkabeeren fra «Promptuarii Iconum Insigniorum»
Judea på Judas makkabeerens tid

Judas makkabeeren (eller Judas Maccabeus fra hebraisk יהודה המכבי, translitterert: Yehudah HaMakabi, «Judas hammeren») var tredje sønn av den jødiske presten Mattatias. Han ledet makkabeernes opprør mot Selevkidriket (167-160 f.Kr.).

I 175 f.Kr. ble Antiokos IV Epifanes keiser for Selevkidriket, og begynte en kampanje for å få jødene i Palestina assimilert. I et forsøk på å forene de greske elementer innen sitt rike tok Antiokos sikte på å knuse den jødiske religion og hellenisere jødefolket. Det var denne brutale undertrykkelsen makkabeerne kjempet imot. Historien om ham og opprøret er fortalt i Makkabeerbøkene.

Judas var kohen, jødisk prest, som sin far, og han overtok ledelsen av opprøret etter farens død. Han beseiret motstanderne og sørget for at dyrkelsen av den jødiske religion ble gjenopptatt. Han er rost som en av de største krigerne i jødiske historie ved siden av Josva, Gideon, og David. Tilnavnet makkabeeren kommer fra det syriske ordet maqqaba (hammer), og ble gitt ham som anerkjennelse for hans styrke i kamp. Den jødiske festen Hanukka, som betyr «innvielse», feirer gjeninnføringen av jødisk dyrkelse ved tempelet i Jerusalem i 165 f.Kr. etter at Judas makkabeeren fjernet en hedensk (ikkejødisk) statue.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

I henhold til Josefus, en jødisk-romersk historiker som er den fremste nære samtidskilden, var Judas var den tredje sønnen til Mattatias hasmoneren, en jødisk prest fra landsbyen Modiin.[1] I 167 f.Kr. startet Mattatias, sammen med sine sønner Judas, Eleazar, Simon, Johannes Gaddi, og Jonatan, et opprør mot Selevkiderikets hersker Antiokos IV Epifanes, som siden 175 f.Kr. hadde utstedt påbud som forbød dyrkelsen av jødisk religiøs praksis. Etter at Mattatias døde i 166 f.Kr. tok Judas lederskapet av opprøret i henhold til sin fars anvisninger ved hans dødsleie. Første Makkabeerbok[2] priser Judas' tapperhet og militære dyktighet, og antyder at det var disse kvalitetene som gjorde ham til et naturlig valg som ny leder.

I de første dagene av opprøret fikk Judas tilnavnet «makkabeeren». Det er blitt flere forklaringer til dette tilnavnet. Et forslag er at det avledet fra arameiske maqqaba («makebet» på moderne hebraisk), «hammer» eller «slegge» (sammenlign tilnavnet Karl Martell, en frankisk leder fra 700-tallet e.Kr.), en anerkjennelse for hans råskap i slag. Det er også mulig at tilnavnet er et akronym for et vers i Tora, Mi kamokha ba'elim YHWH, «Hvem blant gudene er som du, O'Jahve?», hans kamprop for å motivere sine krigere. (Andre Mosebok 15:11)[3] Rabbiner Moshe Schreiber har argumentert for at det er et akronym for hans fars navn, Mattityahu Kohen Ben Yochanan. En del forskere hevder at navnet er en forkortelse for hebraiske maqqab-ya ¯hû (fra na ¯qab, «til å markere, å betegne»), i betydningen «den ene angitt av Jahve».[4]

Oppmerksom på hvor overlegne styrkene til Selevkidriket i løpet av de to første årene av opprøret, var Judas' strategi å unngå enhver form direkte konfrontasjon med deres hær og henga seg isteden til geriljakrig for å svekke og spre usikkerhet hos fienden. Strategien gjorde det mulig for Judas å vinne en rekke seirer. I slaget ved Nahal el-Haramiah (wadi haramia), beseiret han en mindre assyrisk styrke under kommando av Apollonios, guvernør av Samaria, som ble drept i konfrontasjonen. Judas tok Apollonios' sverd og brukte det fram til sin død som et symbol på hevn. Etter Nahal el-Haramiah strømmet folk til for å støtte den jødiske saken.

Tidlige seirer[rediger | rediger kilde]

Antiokos IV Epifanes undertrykte jødenes gudstro, og makkabeerbøkene forteller om et vellykket opprør mot Selevkid-dynastiets regime.

Kort tid etter beseiret Judas i slaget ved Beth Horon en langt større selevkidsk hær under ledelse av Seron i nærheten av Beth-Horon, hovedsakelig takket være godt valg for slagmarken. Deretter i slaget ved byen Emmaus Nicopolis påførte Judas et nederlag på selevkiderne ledet av Nikanor og Gorgias. Denne styrken ble sendt av sted av den assyriske kansleren Lysias som var blitt visekonge. Da Judas ble tvunget til å marsjere om natten, greide han å unnvike Gorgias som hadde tenkt å angripe og ødelegge de jødiske styrkene i deres leir med sitt kavaleri. Mens Gorgias lette etter Judas i fjellene, gjorde han isteden et overraskende angrep på selevkidernes leir og beseiret dem i slaget ved Emmaus. Selevkidernes leder hadde da intet annet valg enn å trekke seg tilbake til kysten.

Nederlaget ved Emmaus overbeviste Lysias at han måtte forbedrede seg for en lang og alvorlig krig. Han samlet sammen en ny og større hær og marsjerte mot Judea fra sør via Idumea. Etter flere år med krig klarte Judas å drive fienden ut av Jerusalem, bortsett fra garnison i citadellen i Akra som hadde blitt bygget av Antiokos IV Epifanes i forbindelsen av herjingen av byen i 168 f.Kr. Judas fikk religiøst renset det besudlete tempelet i Jerusalem og på den 25. kislév, hvilket tilsvarer 14. desember 164 f.Kr. ble den religiøse tjeneste i tempelet gjenopptatt. Nyinnvielsen av tempelet ble en fast jødisk helligdag, hanukka, som fortsatte å bli feiret selv etter at tempelet ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Hanukka er fortsatt feiret hvert år. Frigjøringen av Jerusalem var det første skrittet på vegen mot endelig uavhengighet.[5]

Etter Jerusalem[rediger | rediger kilde]

Judas makkabeeren, tresnitt fra Die Bibel in Bildern, 1860.

Da nyheten om at de jødiske samfunnene i Gilead, bibelske Transjordan, og Galilea var under angrep fra de hellenistiske byene, kom Judas øyeblikkelig til deres hjelp. Han sendte sin bror Simeon til Galilea i spissen for en hær på 3000 menn. Simeon utførte sin oppgave med dyktighet og oppnådde flere seirer og fikk deretter overført en betydelig andel av de jødiske bosetningene, blant dem også kvinner og barn, til Judea. Judas ledet personlig krigen i Transjordan, og hadde med seg sin bor Jonatan. Etter hard strider fikk han beseiret de transjordanske stammene. Han fikk berget jødene som var konsentrert i befestede byer i Gilead og fraktet dem i trygghet i Judea.[6] Etter denne krigen vendte Judas seg mot edomittene i sør, erobret og ødela Hebron og Marissa.[7] Han marsjerte deretter mot middelhavskysten, ødela altere og statuer av ikkejødiske guder i Ashdod, og dro så tilbake til Judea med stort tyvegods.

Judas beleiret deretter den assyriske garnison ved Akra i Jerusalem. Beleiringen omfattet ikke bare assyrerne, men også de hellenistiske jødene som appellerte om hjelp til Lysias som faktisk ble regnet for den unge kong Antiokos V Eupator etter at Antiokos IV Epifanes var dø mot slutten av 164 f.Kr. i løpet av krigene i Partia. Sammen med Antiokos dro Lysias ut på en nytt hærtokt i Judea, kom inn som tidligere fra sør og beleiret Beth-Zur. Judas opphevet beleiringen av Akra og dro ut for å møte Lysias. I slaget ved Bet-Sakara, sør for Betlehem, oppnådde selevkiderne den første betydelige seieren over makkabeerne, og Judas ble tvunget til å trekke seg tilbake til Jerusalem. Betsura ble tvunget til å overgi seg og Lysias nådde fram til Jerusalem som han beleiret. Byens forsvarere fant dem selv i en farlig situasjon ettersom deres forskninger var knappe ettersom det var sabbatår hvor markene ble etterlatt ukultiverte. Imidlertid akkurat da det synes som kapitulasjon var uunngåelig trakk Lysias og Antiokos Eupator seg tilbake da Antiokos Epifanes' øverstkommanderende Filip, som den senere herskeren utpekte som regent før sin død, gjorde opprør mot Lysias og var i ferd med å erobre Antiokia ved Orontes og ta makten. Lysias besluttet å foreslå en fredsavtale som ble inngått ved slutten av 163 f.Kr. Avtalen var basert på religiøs frihet, at jødene skulle kunne leve i henhold til deres egne lover, og den offisielle returneringen av tempelet til jødene.

Indre strid[rediger | rediger kilde]

Da krigen mot en ytre fiende ebbet ut, brøt det isteden ut indre strid mellom den fraksjonen som var ledet av Judas og den hellenistiske fraksjonen. Innflytelsen fra de som var hellenisert hadde falt sammen etter selevkidernes nederlag. Menelaos, den hellenistiske ypperstepresten i Israel, kohen gadol, ble fjernet fra sin posisjon og henrettet. Hans etterfølger var derimot en annen hellenistisk jøde, Alkimos. Det var et valg som pietistene burde kunne akseptere ettersom han etter sigende nedstammet fra Aron, bror av Moses, men han støttet selevkiderne og ble derfor bittert motarbeidet av makkabeerne. Da Alkimos henrettet 60 prester som motarbeidet brøt konflikten med makkabeerne ut i åpen strid og han flyktet fra Jerusalem og reiste til selevkidernes konge for å få hjelp.[8]

I mellomtiden hadde Demetrios I av Syria, kalt for Soter, flyktet fra Roma og trosset det romerske senatet. Han kom fram til Assyria, beseiret og drepte Lysias og Antiokos Eupator, og tok selv tronen. Det var således Demetrios som Alkimos og hans delegasjonen møtte for å klage på behandlingen av de hellenistiske jødene i Judea. Demetrios innvilget Alkimos ønske om å bli utnevnt til yppersteprest under beskyttelse av kongens hær. Demetrios sendte en hær mot Judea ledet av Bacchides. Den svakere jødiske hæren kunne motsette seg denne fienden og trakk seg ut av Jerusalem. Judas gikk derfor tilbake til geriljakrigføring, men kort tid etter ble det nødvendig for kongens hær å dra tilbake til Antiokia på grunn av den urolige politiske situasjonen. Judas' hær rykket øyeblikkelig inn i Jerusalem. Selevkiderne sendte en ny hær mot Judea, denne gangen ledet av Nikanor. I et slag i nærheten av Adasa den 13. adár 161 f.Kr. ble den assyriske hæren beseiret og Nikanor drept. Den årlige «Nikanordagen» ble innstiftet for å feire denne store seieren.[9]

Enighet med Roma[rediger | rediger kilde]

Judas makkabeeren, illustrasjon ved Gustave Dore

Den romersk-jødiske avtalen ble inngått mellom Judas Makkabeus og den romerske republikk i 161 f.Kr. i henhold til Første Makkabeerbok og Josefus.[10][11] Det var den første nedtegnede kontrakt mellom det jødiske folk og romerne.[12]

Fornyet strid[rediger | rediger kilde]

Avtalen med Roma hadde dog ingen effekt på Demetrios' politikk. Ved nyheten om Nikanors nederlag, samlet han en ny hær, igjen kommandert av Bacchides, og med rundt 20 000 menn var assyrerne så tallmessig overlegne at mange av Judas' utvalgte menn på rundt 3000 forlot slagmarken. Hans rådgivere ba ham om gjøre det samme, men Judas valgte å holde stillingen, og i slaget ved Elasa ble han selv og de som var trofast til ham drept. Hans legeme ble fraktet av hans brødre fra slagmarken og gravlagt i familiens grav ved Modiin.[13]

Dødsfallet til Judas makkabeeren i 160 f.Kr. oppildnet jødene til fortsatt motstand. Etter flere kriger under lederskapet av to av Mattatias' andre sønner, Jonatan og Simeon, oppnådde jødene til sist uavhengighet og frihet for sin religion.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Modiin er Modi'in-Maccabim-Re'ut (hebraisk: מוֹדִיעִין-מַכַּבִּים-רֵעוּת‎‎) i dag, en by i Sentraldistriktet i Israel lokalisert rundt halvveis mellom Jerusalem og Tel Aviv, og ble opprettet i 2003 ved å slå sammen Modi'in og Maccabim-Re'ut.
  2. ^ Bortimot alt hva som er kjent om Judas makkabeeren er i Makkabeerbøkene, og verkene til Josefus, som er i stor grad avheng av denne kilden.
  3. ^ Nettbibelen: Andre Mosebok 15:11: «Hvem er som du blant gudene, Herre?»
  4. ^ New Catholic Encyclopedia, 2. utg, bind 9, s. 9
  5. ^ Perseus.tufts.edu, (engelsk tekst) Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie) xii. 7, § 7, #323
  6. ^ Det synes som om Galilea ikke fikk evakuert sin jødiske befolkning ettersom to generasjoner senere, da Johannes Hyrkanos erobret det, fant han den fortsatt befolket av jøder.
  7. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), bok 12, kapittel 8 avsnitt 6.
  8. ^ Nedtegnelsen over Alkimos' karriere finnes i Første Makkabeerbok 7:4-50; 9:1-57; Andre Makkabeerbok 14; se også Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie») XII, 9-11; XX, 10.
  9. ^ Yahukhanan, Sha'ul ben (2012): The Day of Nicanor – A Day to Remember? (PDF)
  10. ^ Første Makkabeerbok, kapittel 8
  11. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie»), bok 12.
  12. ^ Gera, Dov. (1998): Judea in Mediterranean Politics 219-161 B.C.. Leiden: Brill.
  13. ^ Bar-Kochva, Bezalel (1976): The Seleucid Army, Cambridge University Press
  14. ^ Første Makkabeerbok, kapittel 9 (engelsk tekst)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Schalit, Abraham (1997): «Judah Maccabee» i: Encyclopaedia Judaica (CD-ROM Edition Version 1.0). Red. Cecil Roth. Keter Publishing House. ISBN 965-07-0665-8
  • Schäfer, Peter (2003): The History of the Jews in the Greco-Roman World. Routledge. ISBN 0-415-30585-3