Ludvig den fromme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl den store kroner Ludvig den fromme.

Ludvig den fromme (fransk Louis le Débonnier) (født 778, død 20. juni 840), var den tredje sønnen til Karl den store og hans tredje gemalinne Hildegard. Han ble innsatt av sin far som konge i Aquitaine i 781 og etterfulgte ham som enehersker over frankerne i 814 etter å ha vært medregent i ett år.

Han fjernet straks sin fars dyktigste minister – Karl Martells barnebarn Mala, og lot seg krone på nytt i Reims av pave Stefan IV. Ødslet bort sine krongods, og sin nevø, Bernhard av Italia, som følte seg tilsidesatt ved å ha blitt forbigått ved delingen av riket i 817 og gjorde opprør, lot han blinde. Det året hadde han nemlig innsatt sin eldste sønn Lothar som medkeiser.

Av hans to andre, yngre sønner, ble Pepin konge over Aquitaine, mens Ludvig fikk seg tildelt Bayern. Senere endret han imidlertid dette til fordel for en sønn han hadde med sin andre gemalinne, Judith. Hun fødte ham en fjerde sønn, Karl den skallete, og han ble i 829 innsatt som hersker over Allemain. Men med dette fikk han sine tre eldste sønner mot seg. De gjorde opprør og fratok ham all makt.

Da Ludvig i 832 overlot Aquitain til sin sønn Karl, sendte de tre eldre sønnene faren til Coiffons, etter å ha beseiret ham på Rotfeld ved Colmar. I Coiffons ble han i oktober 833 tvunget av Lothar til offentlig kirketukt (pønitens).

Denne skammelige behandling av faren gjorde Pippin så forbitret at han slo seg sammen med Ludvig mot Lothar, og i 834 ble faren innsatt som hersker igjen. Lothar fikk bare beholde sin del av Italia.

Da Ludvig etter Pippins død i 838 ville foreta en ny fordeling av makt slik at hans sønn Ludvig av Bayern fikk sitt herredømme innskrenket, drog denne i hærtog mot sin far. Men allerede før slaget skulle stå, døde Ludvig og ble gravlagt i kirken hvor en gang Arnulf av Metz var blitt bisatt.