Irene (bysantinsk keiserinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Keiserinne Irene

Irene av Athen (gresk: Εἰρήνη ἡ Ἀθηναία, født 752 i Athen, død 803 på Lesbos) var den bysantinske keiser Leo IVs gemalinne fra 775 til 780, regent fra 780 til 797 og regjerende keiserinne fra 797 til 802.

Hun ble født i Athen og ble i 770 utvalgt til tronfølgerens gemalinne gjennom en skjønnhetskonkurranse, som var den gjengse metode for slike utvelgelser frem til 900-tallet. Etter sin manns død regjerte hun mens hennes sønn, Konstantin VI, var umyndig. Da han ble myndig i 790 forsøkte han å ta over makten, men hun klarte å avsette ham i 797 og fikk ham blindet og fengslet; han døde to år senere. Deretter besteg hun selv tronen som basileus (keiser). I 800 utropte paven Karl den store til romersk keiser, ettersom han betraktet keisertronen i Konstantinopel som ubesatt, da keiseren ikke var en mann. Hun skal visstnok ha tilbudt Karl den store ekteskap, uten at dette ble noe av. I 802 ble hun styrtet til fordel for Nikeforos, finansministeren, og forvist til Lesbos, hvor hun døde året etter.

Irene huskes særlig for sin motstand mot ikonoklastene, og for å ha innkalt til det annet konsil i Nikæa i 787, hvor bruken av hellige bilder ble gjeninnført. Av denne grunn regnes hun som en helgen i den gresk-ortodokse kirke.


Østromersk keiser
Isauriske dynasti
Forgjenger:
Konstantin VI
797802 Etterfølger:
Nikeforos I
Østromerriket