Irene (bysantinsk keiserinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Keiserinne Irene

Irene av Athen (gresk: Εἰρήνη ἡ Ἀθηναία, født 752 i Athen, død 9. august 803 på Lesbos) var den bysantinske keiser Leo IVs gemalinne fra 775 til 780, regent fra 780 til 797 og regjerende keiserinne fra 797 til 802.

Hun ble født i Athen og ble i 770 utvalgt til tronfølgerens gemalinne gjennom en skjønnhetskonkurranse, som var den gjengse metode for slike utvelgelser frem til 900-tallet. Etter sin manns død regjerte hun mens hennes sønn, Konstantin VI, var umyndig. Da han ble myndig i 790 forsøkte han å ta over makten, men hun klarte å avsette ham i 797 og fikk ham blindet og fengslet; han døde to år senere. Deretter besteg hun selv tronen som basileus (keiser). I 800 utropte paven Karl den store til romersk keiser, ettersom han betraktet keisertronen i Konstantinopel som ubesatt, da keiseren ikke var en mann. Hun skal visstnok ha tilbudt Karl den store ekteskap, uten at dette ble noe av. I 802 ble hun styrtet til fordel for Nikeforos, finansministeren, og forvist til Lesbos, hvor hun døde året etter.

Irene huskes særlig for sin motstand mot ikonoklastene, og for å ha innkalt til det annet konsil i Nikæa i 787, hvor bruken av hellige bilder ble gjeninnført. Av denne grunn regnes hun som en helgen i den gresk-ortodokse kirke.


Østromersk keiser
Isauriske dynasti
Forgjenger:
Konstantin VI
797802 Etterfølger:
Nikeforos I
Østromerriket