Grammatikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lingvistikk

Grammatikk er studiet av reglene som gjelder et språk. Reglene som styrer et spesielt språk kalles språkets grammatikk. Grammatikk er del av den generelle læren om språk (Lingvistikk).

Undertemaer i moderne grammatikk er syntaks, fonologi, fonetikk, morfologi, semantikk, pragmatikk. Tradisjonell grammatikk inkluderer bare morfologi og syntaks.

Den deskriptive grammatikken kan deles inn i:

Utviklingen av grammatikk[rediger | rediger kilde]

Grammatikk har utviklet seg ved bruk av språk (skriftlig og muntlig), og ved separasjon av menneskepopulasjoner. Ved skriftlig bruk har formelle regler oppstått. Formell grammatikk er standardisering av ordbruken, som bygger på observasjoner. Ettersom reglene blir etablert og utvikler seg, oppstår et standardisert konsept om grammatisk korrekthet. Dette skaper ofte et gap mellom midlertidig ordbruk og det som er akseptert som korrekt.

Den formelle grammatikklæren er en viktig del av utdanningen, men reglene som læres i skolen er ikke «grammatikk» på samme måte som språkforskere bruker uttrykket, da skolegrammatikken ofte er mer preskriptiv, og ikke deskriptiv.

Kunstige språk blir mer og mer vanlig i moderne tid. Mange av dem har blitt laget for å hjelpe menneskelig kommunikasjon (f.eks. interlingua, esperanto eller lojban), eller laget som del i fiksjon (f.eks. klingon eller alvisk). Begge disse språkene har sin egen grammatikk.

Det er feilaktig trodd at isolerende språk har enklere grammatikk enn syntetiske språk[trenger referanse]. Isolerende språk bruker syntaks for å overbringe informasjon som er vist med bøyning i syntetiske språk. Med andre ord, ordplassering er ikke viktig mens morfologi er veldig viktig i et rent syntetisk språk. Isolerende språk er motsatt. Kinesisk og afrikaans, for eksempel, er veldig isolerende, og meningen er derfor veldig avhengig av sammenhengen. (Begge har litt bøyning, og hadde flere før; altså blir de mer og mer isolerende). Latin, som er veldig syntetisk, bruker affikser og bøyninger for å overbringe den samme informasjonen som kinesisk overbringer ved syntaks. Siden latinske ord er nesten (men ikke helt) selvforklarende, kan en forståelig latinsk setning bli laget av elementer plassert i en nærmest vilkårlig orden.

Grammatiske innretninger[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]