Ligatur (typografi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I typografi er ligatur to eller flere bokstaver som er koplet sammen til et sammenhengende skriftbilde. Bildet viser en ligatur dannet av «f» og «i» trykt fra én, sammenstøpt blytype (av skrifttypen Garamond i punktstørrelse 12).

Ligatur (av latin ligatura, «binding», dannet av ligare, «binde»)[1][2] er et skrifttegn (glyf)[3] som er dannet ved at to eller flere tegn er koplet sammen (skrevet eller støpt sammen). I skrift og typografi oppstår en ligatur der to eller flere grafemer eller bokstaver er sammenføyd for å danne en enkelt glyf.

For eksempel er bokstaven æ en ligatur som er satt sammen til ett skriftbilde av bokstavene a og e. Bokstaven f viser en veldig variabel utforming i forskjellige fonter (skifttyper). Kroken på toppen kan være mer eller mindre langstrakt og eksempelvis ende med en dråpeformet spiss. Av stilistiske og lesbare grunner blir f' og i ofte slått sammen for å lage fi[4] (hvor tøddelen på i’en smelter sammen med den framlente dråpen på f’en); det samme gjelder for s og t for å lage st. Det vanlige et-tegnet (&) utviklet seg fra en ligatur der de håndskrevne latinske bokstavene E og t (stavet et, latin for «og») ble kombinert.[5]

Moderne dataprogrammer for sidedesign og ombrekking som Adobe InDesign har innebygget funksjon for å utnytte ligaturer, ikke kun i praktisk hensikt, men også for å utnytte kreative og estetiske virkemidler, som eksempelvis i overskrifter.[6][7]

Historie[rediger | rediger kilde]

Bokstavene s og t kombinert for å lage den typografiske ligaturen st
To vanlige ligaturer: fi og fl

Det tidligste kjente skriftspråket sumerisk kileskrift og egyptisk hieratisk skrift har begge mange tilfeller av tegnkombinasjoner som gradvis utvikler seg fra ligaturer til adskilte gjenkjennelige tegn. Andre bemerkelsesverdige ligaturer, som indisk skrifts skriftsysem abugida og den germanske runer, er framtredende gjennom gamle manuskripter. Disse nye tegnene dukker opp ved siden av spredningen av å skrive med en pekepenn, enten det er på papir eller leiretavler, og ofte av en praktisk grunn: raskere håndskrift. Kjøpmenn trengte spesielt en måte å fremskynde prosessen med skriftlig kommunikasjon og fant ut at det å sette sammen bokstaver og forkortelsesord[8] for lekmannsbruk var mer praktisk for journalføring og transaksjoner enn de klumpete lange skjemaene.

Ligatur av ch i ei bok.

Rundt 900- og 1000-tallet ble klostre et viktig sted for denne typen modifikasjoner av skrift. Middelalderens skribenter som skrev på latin økte skrivehastigheten ved å kombinere tegn og ved å introdusere abbreviatur, det vil si forkortelsestegn og ordforkortelse i form av ligaturer.[9] Andre knyttet sammen bokstaver for estetiske formål. For eksempel, i gotisk skrift (som var vanlig skriveskrift i Norge fra omkring 1600 til slutten av 1800-tallet) ble bokstaver med høyrevendte buer eller sløyfer (b, o og p) og de med venstrevendte sløyfer (c, e, o, d, g og q) skrevet med de motstående kantene på sløyfer som legges over hverandre . I mange skriftformer hadde bokstaver som h, m og n sine vertikale streker lagt over hverandre. Skriver brukte også forkortelsestegn for å unngå å måtte skrive et helt tegn i ett slag. Manuskripter på 1300-tallet brukte hundrevis av slike forkortelser. Dette ble gjort i greske, latinske og norrøne manuskripter.[10][11]

I håndskrift lages en ligatur ved å slå sammen to eller flere tegn på en atypisk måte ved å slå sammen deres enkelte deler, eller ved å skrive en over eller inni den andre. I utskrift er en ligatur en gruppe tegn som er satt som en enhet, slik at tegnene ikke trenger å være sammenføyd. For eksempel, i noen tilfeller skriver ligaturen fi ut bokstavene f og i med en større separasjon enn når de er satt inn som adskilte bokstaver. Da trykking med løse skrifttegn ble oppfunnet rundt 1450,[12] ble det utviklet skrifttyper med mange ligaturer og tilleggsbokstaver, ettersom de var basert på håndskrift. Ligaturer gjorde utskrift med løse type lettere ettersom en blokk ville erstatte hyppige kombinasjoner av bokstaver og tillot også mer komplekse og interessante utforming av bokstavtyper som ellers ville kollidere med hverandre.

På grunn av deres kompleksitet begynte ligaturer å falle ut av bruk på 1900-tallet. Groteks skrift (sans serif), som i økende grad ble benyttet som brødtekst, unngikk generelt ligaturer, selv om bemerkelsesverdige unntak omfatter bokstavtypene (fontene) Gill Sans og Futura. Rimelige fotosettemaskiner på 1970-tallet (som ikke krevde håndverksmesterens kunnskaper eller opplæring for å betjene) unngikk dem generelt. Noen få ble imidlertid bokstaver i seg selv, som tyske dobbel-s, ß, forskjellige latinske aksentbokstaver, &, og amerikanske dobbel-o ligatur ꝏ fra Massachusetts som i liten grad (eller aldri?) benyttes på norsk, men ble benyttet i den første bibelutgaven i USA i 1663.[13]

ß i form av ligaturen ſʒ på et gateskilt i Berlin, Petersburger Straße. Skiltet til høyre (Bersarinplatz) ender med ligaturen tʒ (ꜩ).

Trenden mot bruk av digrafer (to bokstaver som sammen representerer én lyd) ble ytterligere forsterket av desktop publishing-revolusjonen. Spesielt de eldste dataprogrammene hadde ingen måte å få til automatisk bruk av ligaturer der det var hensiktsmessig, ettersom de fleste nye digitale skrifttyper ikke inkluderte ligaturer. Ettersom det meste av den eldste PC-utviklingen ble designet for engelsk språket (som behandlet ligaturer som valgfritt i beste fall), ble ikke ligaturer overført til digital. Samtidig falt bruken av ligatur av etter hvert som antallet tradisjonelle fotosettemaskiner og maskinoperatører av mekanisk settemaskiner (engelsk: hot metal typesetting, en prosess som virksom mellom 1950- til 1980-tallet)[14] falt på grunn av masseproduksjonen av IBM Selectric (elektrisk skrivemaskin) fra 1961.[15] På slutten av 1980-tallet var digital typografi i sin spede begynnelse. Få av de store skriftstøperiene hadde tatt til seg elektronisk publisering på noen vesentlig måte, og de som hadde begynt prøvde å omforme sine mest kjente fonter for bruk på personlige datamaskiner. «Å produsere deres viktigste skriftsorter først, i en tid da produksjonsprosessene deres var på sitt svakeste, betydde at noen av verdens beste skrifttyper raskt ble noen av verdens verste fonter. Det var ikke rart at tradisjonalister var så skeptiske til datamaskinen.»[16]

Ligaturer har vokst i popularitet i det 21. århundre på grunn av en økende interesse for å lage settesystemer som framkaller eldre tiders klassiske design og skrifttyper. Et av de første dataprogrammene som utnyttet datamaskindrevet setting (og senere laserskrivere) var Donald Knuths typografisk tekst- og layoutsystem TeX. Nå er det standardmetoden for matematisk skriftsetting, standardfontene er eksplisitt basert på stiler fra 1800-tallet. Mange nye fonter har omfattende ligatursett; disse omfatter blant annet FF Scala, Seria og andre av Martin Majoor og Hoefler Text av Jonathan Hoefler. Skriftsnittet Mrs Eaves av Zuzana Licko inneholder et spesielt stort sett som lar designere lage dramatisk visning av tekst med en følelse av eldre tider. En parallell bruk av ligaturer sees i opprettelsen av fonter som kombinerer bokstavformer for å simulere håndskrift effektivt sammen med n parallell bruk av ligaturer. Denne trenden er delvis forårsaket av økt støtte for andre språk og alfabeter i moderne databehandling, hvorav mange har utstrakt bruk av ligaturer. Dette har forårsaket utviklingen av nye digitale setteteknikker som OpenType,[17] og inkorporering av ligaturstøtte i tekstvisningssystemene til macOS, Windows og applikasjoner som Microsoft Office. En økende moderne trend er å bruke en «Th»-ligatur som reduserer avstanden mellom disse bokstavene for å gjøre det lettere å lese, en egenskap som var sjelden å oppnå med metalltyper.[18][19][20]

I dag deler moderne fontprogrammering ligaturer inn i tre grupper, som kan aktiveres separat: standard, kontekstuell og historisk. Standard ligaturer er nødvendig for å la skriften vises uten feil som tegnkollisjon. Designere finner noen ganger kontekstuelle og historiske ligaturer ønskelige for å skape effekter eller for å framkalle et gammeldags trykkutseende.[21]

Eksempler og bruk[rediger | rediger kilde]

Ligaturer ble hyppig brukt i romerske innskrifter og i manuskripter, først og fremst av estetiske grunner, men også for at kopiering av manuskripter skulle gå fortere og for å spare dyrt pergament.

I det latinske alfabetet[rediger | rediger kilde]

Vanlige ligaturer i det latinske alfabetet

To ligaturer i det latinske alfabetet brukes fremdeles hyppig idag, men disse er så innarbeidet i skriftspråket at de oppfattes som egne tegn og ikke som en sammenskriving av to bokstaver. Disse er «&» (en sammenskriving av «et» latin for «og», som er betydningen dette tegnet har på alle språk, uavhengig av uttale) og «@» (en sammenskriving av «ad» som på latin betyr «til»). Det er forøvrig en annen variant av «@» som sirkulerer, nemlig à, som i «epler à 5 kr.» som viser at hvert enkelt eple koster 5 kr.

Ligaturer har forekommet i typografi siden de første bøkene ble trykt på 1400-tallet. I boktrykk er i utgangspunktet hver bokstav på toppen av hver sin lille blykloss – en type. For å unngå at avstanden mellom bokstavene i enkelte bokstavkombinasjoner ble unaturlig stor, ble disse bokstavparene støpt på én type – en ligatur. Mange ligaturer hadde f eller ſ som første bokstav.

I elektronisk typografi er det mulig å plassere tegnene så nær hverandre som vi ønsker – de kan til og med plasseres slik at de delvis dekker hverandre. Likevel er det fortsatt vanlig å bruke enkelte ligaturer hvor formen på bokstavene er endret for å tilpasse dem – som i fi og fl.


Ikke-ligatur Ligatur Unicode
et & U+0026
ss / sz ß U+00DF
AE, ae Æ, æ U+00E6, U+00C6
OE, oe Œ, œ U+0152, U+0153
Aa, aa Å, å U+00C5, U+00E5
Ng, ng Ŋ, ŋ U+014A, U+014B
fŋ ʩ U+02A9
ue ᵫ U+1D6B
ff ff U+FB00
fi fi U+FB01
fl fl U+FB02
ffi ffi U+FB03
ffl ffl U+FB04
ſt ſt U+FB05
st st U+FB06
IJ, ij IJ, ij U+0132, U+0133

I arabisk skrift[rediger | rediger kilde]

Navnet Mohammad skrevet med arabiske skrifttegn med bruk av ligatur (øverst) og uten (nederst)

Arabisk skrift benytter seg hyppig av ligaturer, den vanligste er kanskje «لا» (la - som forøvrig betyr «nei», men som brukes hver gang denne bokstavkombinasjonen opptrer i et ord). Det er også vanlig å skrive profeten Muhammeds navn med en ligatur: vanligvis ville navnet hans skrives som محمّد, men skrives istedenfor som på bildet. Hyppig bruk av ligaturer gjør at arabisk kan være vanskelig å lære seg å lese, siden bokstavene ikke skrives på en rett linje som går fra høyre til venstre, men også at noen skrives over og under hverandre.

I laotisk skrift[rediger | rediger kilde]

Laotisk skrift bruker tre ligaturer. Laotisk er et tone-språk, og hver bokstav tilhører en serie som bestemmer hvilken tone en stavelse skal ha. De fem bokstavene ງ, ນ, ມ, ລ, og ວ er alle «lav-klasse»-konsonanter, og har ikke noen motsvarende «høy-klasse»-konsonant. Der man trenger en høyklasse-konsonant, settes en stum ຫ foran dem. ຫ-en danner ligaturer med tre av disse bokstavene: ຫ+ນ=ໜ, ຫ+ມ=ໝ og ຫ+ລ=ຫຼ.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Glyf (glyff), bildetegn
  • Monogram, en dekorativ sammenstilling av bokstavene, vanligvis forbokstavene, i et personnavn

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «ligatur», NAOB
  2. ^ «ligature (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ «glyf», NAOB. Sitat: en bestemt visuell fremstilling av et tegn (blant flere mulige)
  4. ^ Ingvar, David H.; Hallberg, Åke (1989): Hjarnan bokstaven ordet, Halmstad: Spektras handboksserie. ISBN 91-7136-406-4; s. 107
  5. ^ «What is the origin of the ampersand (&)?», Oxford Dictionaries
  6. ^ Keung, Laura (4. september 2020): «How to Use Font Ligatures in InDesign, Photoshop & Illustrator», Design Tutsplus
  7. ^ «Format characters», Adobe
  8. ^ «Forkortelser: Hvordan skrive forkortelser?», Korrekturavdelingen.no
  9. ^ abbreviatur, NAOB
  10. ^ «Scribal abbreviations», Translationdirectory.com
  11. ^ Driscoll, Matthew James: Marking-up Abbreviations in Old Norse-Icelandic Manuscripts (PDF), Driscoll.dk
  12. ^ Bellis, Mary (17. april 2017): «Johannes Gutenberg and the Printing Press», ThoughtCo
  13. ^ Prue, Sally (21. oktober 2020): «Nuts and Bolts: the Massachusetts ꝏ», The Word Dan
  14. ^ Narewska, Elli (3. mars 2015): «The end of hot metal printing», The Guardian
  15. ^ «The Selectric Typewriter», IBM
  16. ^ «Hoefler Text», Typography.com
  17. ^ «OpenType at Work | Contextual Alternates», Typenetwork.com
  18. ^ Shaw, Paul (12. mai 2011): «Flawed Typefaces», Print magazine
  19. ^ Ulrich, Ferdinand (22. juli 2012): «Hunt Roman», Typographica
  20. ^ Shaw, Paul (31. oktober 2011): «The Kerning Game», Print
  21. ^ «What are ligatures and how to use them?», OnlyOffice 11. oktober 2022

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) category:Ligatures – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ligatur_(typografi)&oldid=23628880»