Paladin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roland mottar sverdet Durendal fra Karl den store. Illustrasjon fra et gammelt fransk manuskript chanson de geste.

Paladinene, tidvis kjent som De tolv adelsmenn, var de fremste krigerne ved Karl den stores hoff, i følge middelalderens sagnkrets Franske emner (engelsk: "The Matter of France").[1] Vi hører første gang om paladinene i tidlige chansons de geste (heltedikt) som Rolandskvadet hvor de representerer de kristnes krigsmot i kampen mot de sarasenske horder. Paladinene og deres bedrifter er i stor grad ren fiksjon, men fortellingene om dem har et visst forelegg i frankiske riddere700-tallet og historiske hendelser som slaget ved Roncevaux i år 778, samt i Frankerrikets kamp mot Umajjadenes kalifat Al-Andalus i buffersonen Marca Hispanica.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Den eldste skriftlige forekomsten av ordet "paladin" i en engelsk tekst skriver seg fra 1592, i et dikt skrevet av Samuel Daniel. Ordet ble opptatt i det engelske språket fra mellomfransk, som igjen hadde fått ordet fra det italienske paladino. Opprinnelig stammer ordet fra latin palatinus, hvorfra det antagelig vandret videre til de nevnte senere språkene via gammelfransk. Det latinske palātīnus ble brukt om en keiserlig funksjonær eller myndighetsperson knyttet til det keiserlige palasset som lå på Palatinerhøyden i Roma. Med tiden ble det latinske begrepet brukt også om andre tjenestemenn ved keiserlige og kongelige hoff.

På 1200-tallet hadde ulike europeiske språk utviklet et begrepsapparat av ord som spesifikt ble forbundet med Karl den stores riddere. Det italienske paladino er den eldste av disse betegnelsene. I moderne fransk brukes i dag ordet paladin, på spansk sier man paladin eller paladino (begge former brukes, fordi spansk på dette området mottok språklige impulser både fra fransk og fra italiensk). På tysk sier man Paladin. Etter hvert har paladin også fått en videre betydning, slik at det kan brukes også om andre høviske riddere, som for eksempel kong Arthurs Riddere av Det runde bord.

Historie[rediger | rediger kilde]

Rolands død i slaget ved Roncevaux, fra et illustrert manuskript fra 1400-tallet.

Paladiner var et uttrykk som opprinnelig ikke ble brukt om Karl den stores følgesvenner, men om ridderne som fulgte Karl den stores vasall Roland. Den mytiske Roland er basert på den historiske figuren Hruodland som Karl den stores biograf Einhard omtaler som herren til landskapet Marche de Breton, som falt i slaget ved Roncevaux. Dette er alt som er kjent i dag om den historiske Hruodland.[2] Ved utgangen av 1100-tallet ble paladinerne i økende grad oppfattet som et forbund direkte underlagt kongens kommando, slik ridderne av det runde bord var underlagt kong Arthur. Den eldste romanse som fremstiller paladinene slik er en chanson de geste kalt Fierabras, som ble skrevet cirka år 1170. Navnene på de tolv paladinene varierer fra romanse til romanse, og ofte navngis flere enn tolv riddere. Tolv var et antall som ble hyppig brukt fordi det tilsvarer antallet på Jesu tolv disipler. Kongen fikk dermed en status som påminnet om posisjonen til Jesus Kristus, og om kongens hellige herskerkall. I alle karolingiske paladinfortellinger finner vi paladinene Roland og Oliver; andre hyppig forekommende personer i slike fortellinger er erkebiskop Turpin, Holger Danske, Huon av Bordeaux, saraseneren Fierabras, Renaud de Montauban og Ganelon. Fortellingene om paladinene var i sin tid minst like kjente som fortellingene om kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Vi finner paladinene i en rekke chansons de geste og andre fortellinger knyttet til Karl den store. I det nevnte verket Fierabras gjenerobret paladinene hellige relikvier som sarasenerkjempen Fierabras hadde røvet fra Roma. I noen versjoner lykkes paladinene dessuten i å få omvendt Fierabras til den kristne tro, og å verve ham til å slåss på frankernes side. I verket Le Pèlerinage de Charlemagne (som betyr "Karl den stores pilegrimsreise") følger paladinene kongen på en pilegrimsferd til Jerusalem og Konstantinopel for å dupere en bysantinsk keiser ved navn "Hugo". (Det har i virkeligheten aldri sittet noen keiser Hugo på den bysantinske tronen.) Paladinenes største øyeblikk finner vi imidlertid i Rolandskvadet, som skildrer hvordan de kjemper i Karl den stores hær mot sarasenere fra Al-Andalus (det muslimske Spania), og lider heltedøden i slaget ved Roncevaux etter at Ganelon har forrådt frankerne. Rolandskvadet navngir følgende tolv paladiner (stavemåten kan variere noe)[3]:

  • Roland, nevø av Karl den store og den fremste helten blant paladinene,
  • Oliver, Rolands nære venn og hans viktigste forbundsfelle,
  • Gérin,
  • Gérier,
  • Bérengier,
  • Otton,
  • Samson,
  • Engelier,
  • Ivon,
  • Ivoire,
  • Anséis og
  • Girard.

I Rolandskvadet finner vi i tillegg flere personer som i andre episke dikt regnes med blant de tolv paladinene, deriblant erkebiskop Turpin og Holger Danske.

Ruggiero redder Angelica i Orlando furioso (Den rasende Orlando), illustrasjon av av Gustave Doré.

De italienske renessanseforfatterne Matteo Maria Boiardo og Ludovico Ariosto, hvis episke dikt i sin tid var like hyppig lest og vel ansett som William Shakespeares verker, bidro i stor grad til den litterære og poetiske bearbeidelsen av fortellingene om paladinenes episke storverk. I Boiardos Orlando Innamorato og Ariostos Orlando Furioso, opplever paladinene enda mer fantastiske eventyr enn i de eldre sagnkretsene som er bevart. Begge forteller om tolv paladiner, selv om det ikke er de samme tolv som i de eldre verkene.[4] Boiardos og Ariostos paladiner var de følgende tolv:

  • Orlando (Roland), Karl den stores nevø og den største helten av alle paladinene,
  • Oliver, Rolands rival,
  • Ferumbras (Fierabras), saraseneren som ble kristen,
  • Astolpho, en etterkommer av Karl Martell og slektning av Orlando,
  • Holger Danske,
  • Ganelon, forræderen som senere kan gjenfinnes i Dante Alighieris Inferno i Dantes store verk Den guddommelige komedie,[5]
  • Rinaldo (Renaud de Montauban),
  • Malagigi (Maugris), en trollmann,
  • Florismart, en venn av Orlando,
  • Guy av Burgund,
  • Namo (Naimon eller Namus), hertug av Bayern, Karl den stores betrodde rådgiver, og
  • Otuel, som i likhet med ovennevnte Ferumbras var en omvendt sarasener.

Orlando Innamorato og Orlando Furioso var inspirasjonskilde for en rekke komponister i de påfølgende århundrene, og det ble skapt både operaer og andre musikkstykker som omhandlet Orlando og de øvrige paladinene. Så gikk fortellingene om Karl den store og hans riddere av moten. Legenden om kong Arthur og ridderne av Det runde bord fikk en ny vår på 1800-tallet da diktere, forfattere og andre kunstnere under romantikken og i den påfølgende viktoriatiden fattet en sterk interesse for disse sagnene. Men Karl den store og hans paladiner ble ikke gjenstand for en tilsvarende interesse. I nyere tid er det skapt ytterst få kunstverker og tolkninger som tar utgangspunkt i Karl den store og hans bolde riddere, men den høviske paladinen er fortsatt en betegnelse som brukes om ridderskikkelser av en bestemt type.

Eksempler på bruk av begrepet "paladin" i moderne tid[rediger | rediger kilde]

Idrettslagene ved det amerikanske universitetet Furman University i Greenville i South Carolina kalles Furman Paladins.

Idrettslaget til det kanadiske militærakademiet Royal Military College of Canada i Kingston i Ontario, kalles RMC Paladins.

Fra 1957 til 1967 gikk det en western-serie på den amerikanske fjernsynskanalen CBS som het Have Gun – Will Travel («Har skytevåpen – reiser gjerne»), der skuespilleren Richard Boone spiller en «ridder uten rustning» ved navn «Paladin».[6]

I rollespillet Dungeons & Dragons, som ble skapt i 1974, var det en rollefigurklasse kalt paladin, og flere senere rollespill har likeledes fremstilt paladiner som hellige riddere og som et mønster på dyder og gode gjerninger.[7]

I dataspillet World of Warcraft, som er et MMORPG (Massively multiplayer online role-playing game, eller massiv flerspiller online rollespill), kan man velge å spille klassen paladin. http://no.wikipedia.org/wiki/Klasser_i_World_of_Warcraft#Paladin

I filmen Jumper fra 2008 er paladiner betegnelsen på et ekstremt hemmelig samfunn som sporer opp og dreper personer som har evnen til å teleportere (såkalte "jumpers" eller "hoppere"). Paladinene tar livet av "hopperne" fordi de anser at «kun Gud skal kunne være hvorsomhelst nårsomhelst».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Paladin». Fra Oxford English Dictionary.
  2. ^ Dutton, Paul Edward, red. & overs. (1998): Charlemagne's Courtier: The Complete Einhard, Peterborough, Ontario, Canada: Broadview Press. ss. 21-22
  3. ^ Conradus the priest (1100-tallet): Song of Roland. ISBN 3-920153-02-2. Se også norsk utgave, Rolandskvedet, oversatt fra gamalfransk av Johs. A. Dale. Oslo 1934
  4. ^ Frank, Grace (1922): La Passion du Palatinus : mystère du XIVe siècle, i: Les Classiques français du moyen âge (30) Paris.
  5. ^ The Divine Comedy, Canto XXXII. (WikiSource)
  6. ^ Have Gun – Will Travels avslutningssang (WAV), imdb
  7. ^ DeVarque, Aardy: «Literary Sources of D&D». Arkivert fra originalen.