Godfred av Bouillon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bronsestatue i Hofkirche i Innsbruck.

Godfred av Bouillon (ca. 1060 i Boulogne-sur-Mer18. juli 1100 i Jerusalem) var en middelaldersk ridder som var en av lederne i det første korstog fra 1096 frem til han døde. Han var lord av Bouillon fra 1076 og hertug av nedre Lorraine fra 1087. Etter Jerusalems fall i 1099, ble Godfred den første herskeren av kongedømmet Jerusalem, men tok tittelen Advocatus Sancti Sepulchri («beskytter av Den hellige gravs kirke») og ble kronet som hersker over Jerusalem i Fødselskirken i Betlehem.

Han var den andre sønnen av Eustace II, greve av Boulogne, og Ida av Lorraine, datter av Godfred III, hertug av nedre Lorraine. Han giftet seg aldri.[1]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Godfred av Bouillon ble født omkring 1060, enten i Boulogne-sur-Mer i Frankrike, eller i borgen Baisy i den nåværende provinsen Waals-Brabant i Belgia. På Godfreds tid var dette området en del av det tysk-romerske riket. Godfred var den andre sønnen til grev Eustache den 2. av Boulogne og Ida av Lothringen. Siden han var nummer to, hadde han færre muligheter enn sin eldre bror og så ut til å være forutbestemt til å bli enda en ubetydelig ridder i tjeneste hos en rik adelsmann. Men hans onkel på morsiden, Godefroy den 3. le Bossu, hertug av nedre Lothringen, døde barnløs og hadde utpekt Godfred som arving til sitt hertugdømme Nedre Lothringen. Dette hertugdømmet var viktig på denne tiden, siden det fungerte som buffersone mellom kongedømmet Frankrike og de tyske landene.

Nedre Lothringen var faktisk så viktig for det tyske riket at Henrik IV, den tyske konge og fremtidig keiser (hersket 1084-1105), bestemte i 1076 at han ville gi hertugdømmet til en av sine egne sønner og Godfred skulle kun få Bouillon og Antwerpen, for å prøve hans lojalitet og evner. Godfred tjente Henrik lojalt og støttet ham da pave Gregor VII kjempet mot den tyske kongen i investiturstriden. Godfred kjempet sammen med Henrik og hans hær mot de rivaliserende styrkene til Rudolf av Schwaben og deltok også i slag i Italia, da Henrik faktisk tok Roma fra paven.

Samtidig slet Godfred med å holde kontroll over de landene som Henrik ikke hadde greid å ta fra ham. Mathildis av Toscana, La Grande Contessa, enken til hans onkel, sa at disse landene skulle være hennes. En annen fiende utenfor familien forsøkte å ta andre stykker av landet hans. Godfreds brødre, Eustache og Balduin, kom begge til hans unnsetning. Etter lange stridigheter, og etter å ha vist at han var en lojal undersått for Henrik, fikk Godfred endelig tilbake sitt hertugdømme i Nedre Lothringen i 1087. Men Godfred ville likevel aldri hatt så mye makt i det tyske kongedømmet, eller noe annet sted i Europa, dersom det ikke hadde vært for korstoget.

Det første korstog[rediger | rediger kilde]

Godfred av Bouillon, fra et freskomaleri av Giacomo Jaquerio i Saluzzo i Italia, ca. 1420

Urban II, den nye paven, kalte i 1095 til et korstog for å frigjøre Jerusalem fra muslimske styrker og for å hjelpe Østromerriket. Godfred tok opp lån på det meste av sine landområder, eller solgte dem, fra biskopen i Liège og biskopen i Verdun. Med disse pengene samlet han tusenvis av riddere til å kjempe i det hellige land. Hans eldre bror, Eustace, og hans yngre bror, Baldwin, som ikke hadde land i Europa, sluttet seg til ham. Han var ikke den eneste betydelige adelsmannen som samlet en slik hær. Raimond av St. Giles, også kjent som Raimond av Toulouse, skapte den største hæren. Raimond var med sine 55 år den eldste og kanskje den mest kjente av adelsmennene i korstoget. På grunn av hans alder og berømmelse, forventet Raimond å være leder for hele korstoget. Adhemar, den pavelige legaten og biskop av Le Puy, reiste sammen med ham. Der var også den intense Bohemond, en normannisk ridder som hadde dannet et lite kongedømme i det sørlige Italia, og en fjerde gruppe under Robert av Flandern.

Hver av disse hærene reiste hver for seg, noen dro sørøstover i Europa gjennom Ungarn og andre seilte sjøveien over Adriaterhavet fra det sørlige Italia. Godfred dro avsted i august 1096 sammen med sine brødre i spissen for en hær fra Lorraine (noen sier at den bestod av 40 000 menn) langs «Karl den stores vei», som det ser ut til at Urban II kalte den (ifølge krønikeforfatteren Robert Munken), veien til Jerusalem. Etter noen vanskeligheter i Ungarn, hvor han ikke klarte å hindre sine menn fra å plyndre medkristne, kom han frem til Konstantinopel, hovedstad i Østromerriket, i november. Paven hadde kalt til korstoget for å hjelpe den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos med å bekjempe islamske tyrkere som invaderte riket hans fra Sentral-Asia og Persia.

Godfred og styrkene hans var den andre gruppen som kom frem (etter Hugh I av Vermandois) til Konstantinopel. I løpet av de neste månedene kom de andre korsfarerarméene frem. Plutselig hadde den bysantinske keiseren en armé på rundt 4000 riddere til hest og et infanteri på 25 000 soldater på sin dørstokk. Men Godfred og Alexios I hadde forskjellige mål. Den bysantinske keiseren ønsket hjelp fra korsfarerne til å ta tilbake landene som seldsjukkene hadde tatt fra ham. Korsfarerne derimot hadde som hovedmål å ta det hellige land i Palestina fra muslimene og gjeninnsette kristent styre der. For dem var Alexios og hans grekere en bisak. Verre var det at keiseren forventet at korsfarerne skulle avlegge en lojalitetsed til ham. Godfred og de andre ridderne gikk med på en modifisert versjon av denne den der de lovet å gi tilbake noe av landene til Alexios I. Våren 1097 var korsfarerne klar til å marsjere til kamp.

Deres første betydelige seier, med bysantinske soldater ved deres sidem var ved byen Nikea, nær Konstantinopel. Seldsjukkene hadde tatt byen noen år tidligere. Godfred og hans riddere fra Lorraine spilte en mindre rolle i beleiringen av Nikea, hvor Bohemond lyktes i å lede mye av operasjonen. Akkurat i det korsfarerne skulle til å storme byen, oppdaget de plutselig at det bysantinske banneret vaiet fra toppen av bymurene. Alexios I hadde inngått en separat fred med tyrkerne og krevde byen nå til Østromerriket. Disse hemmelige forhandlingene var et tegn på det som skulle komme med tanke på forholdet mellom korsfarerne og bysantinerne.

Godfred fortsatte å spille en mindre, men viktig, rolle i slagene mot muslimene frem til korsfarerne endelig nådde Jerusalem i 1099. Før denne tiden hjalp han til med å unnsette de fremste linjene i slaget ved Dorylaion etter at de ble låst fast av seldsjukkene under Kilij Arslan I, sammen med de andre korsfarerprinsene i hovedstyrken. De plyndret seldsjukkleiren etter dette. Godfred deltok i erobringen av Antiokia som falt i juni 1099 etter lange og bitre kamper. Under beleiringen følte noen av korsfarerne at kampen var håpløs og forlot korstoget for å dra tilbake til Europa. Alexios I hørte om den desperate situasjonen og tenkte at Antiokia var tapt, derfor kom han ikke korsfarerne til hjelp slik han hadde lovet. Da korsfarerne ebdelig tok byen, bestemte de seg for at deres eder til Alexios I ikke lenger gjaldt. Bohemond, den første som gikk inn i byen, krevde byttet til seg selv. En muslimsk styrke under Kerboga fra byen Mosul, ankom og kjempet mot korsfarerne, men de kristne beseiret til slutt disse tyrkiske islamske styrkene.

Etter denne seieren var korsfarerne delt i hva de nå skulle gjøre. Biskopen av Le Puy døde i Antiokia. Bohemond bestemte seg for å bli værende for å sikre sitt nye fyrstedømme, og Godfreds yngre bror, Baldwin, bestemte seg også for å bli værende i nord i korsfarerstaten han etablerte i Edessa. De fleste av fotsoldatene ønsket å fortsette sørover til Jerusalem, men Raymond IV av Toulouse som på dette tidspunktet var den mektigste av prinsene og hadde tatt andre (som Tancred) i sin tjeneste, nølte med å fortsette marsjen. Etter måneder med venting, tvang menigmann ham til å marsjere mot Jerusalem, og Godfred sluttet seg raskt til ham. Korsfarerne stod ovenfor en ny fiende da de dro sørover inn i Palestina. Det var ikke lenger seldsjukkene som var herskere i områdene de dro gjennom. Nå måtte den kristne hæren ta seg av hærene til de nordafrikaneske muslimene kalt fatimidene som hadde adoptert navnet fra herskerfamilien i Kairo i Egypt. Fatimidene hadde tatt Jerusalem i august 1098. Korsfarerne måtte kjempe mot dem om deres endelige bytte i det første korstog i beleiringen av Jerusalem.

Det var i Jerusalem at legenden om Godfred av Bouillon ble født. Hæren nådde byen i juni 1099 og bygget trestiger for å klatre over murene. Hovedangrepet fant sted den 14. og 15. juli 1099. Godfred og noen av hans riddere var de første som ko mseg over murene og inn i byen. Det var slutten på tre års kamper for korsfarerne, men de hadde endelig gjort det som de dro ut for å gjøre i 1096, å erobre det hellige land og, spesifikt, byen Jerusalem og dens hellige steder som den hellige gravs kirke, graven til Jesus Kristus.

Da byen var erobret, måtte det settes opp en form for styring. 22. juli ble det holdt et rådsmøte i den hellige gravs kirke. Raimond av Toulouse nektet først å bli konge, kanskje for å vise sin fromhet, men antagelig i håp om at andre adelsmenn ville insistere på valget av ham uansett. Godfred hadde blitt den mest populære av de to etter Raimonds handlinger i beleiringen av Antiokia, skadet ikke sin egen fromhet ved å akseptere stillingen som sekulær leder, men med en ukjent eller dårlig definert tittel. Raimond ble rasende på denne utviklingen og tok hæren sin ut på landsbygda.

Kongedømmet Jerusalem[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til kongedømmet Jerusalem

Utdypende artikkel: Kongedømmet Jerusalem

Det var kanskje på grunn av kontroversen rundt Tancreds erobring av Betlehem at Godfred nektet å bli kronet konge i byen hvor Kristus døde. Det egentlige innholdet og betydningen av tittelen hans er derfor kontroversiell. Det er utbredt hedvet at han tok tittelen Advocatus Sancti Sepulchri («advokat» eller «forsvarer» av den hellige grav), men denne tittelen ble bare brukt i et brev som ikke var skrevet av Godfred. Istedet ser det heller ut som om Godfred selv brukte begrepet princeps, eller rett og slett beholdt sin tittel dux hjemmefra Neder Lorraine. Robert Munken er den eneste krønikeforfatteren i korstoget som skrev at Godfred tok tittelen «konge».[2] Under hans korte styre måtte Godfred forsvare sitt nye kongedømme mot fatimidene fra Egypt som ble beseiret i slaget ved Ashkelon i august. Han møtte også motstand fra Dagobert av Pisa, den patriarken i Jerusalem, som var alliert med Tancred. Godfreds forsøk på å forhindre Raimond av Toulouse fra å sikre byen for seg selv betydde at byen forble i muslimske hender, men latinerne var nær å erobre Ashkelon. Denne byen skulle bli en torn i det nye kongedømmets side i mange år fremover.

Godfred klarte ikke å utvide sine nye territorier i 1100 gjennom erobringer. Men hans imponerende seier i 1099 og det etterfølgende felttoget i 1100 betydde at han klarte å tvinge Akko, Ashkelon, Arsuf, Jaffa og Caesarea til å bli skatteytere. Striden med Dagobert fortsatte imens, men grunnene til deres konflikt er vanskelig å spore. Dagobert kan ha sett for seg å forvandle Jerusalem til et len under paven, men hans intensjoner er ikke sikre. Mye av beviset for dette kommer fra William av Tyr, og hans beretninger av hendelsene er problematiske. Det er bare William som forteller oss at Dagobert tvang Godfred til å gi fra seg Jerusalem og Jaffa, mens andre forfattere som Albert av Aachen og Ralf av Caen antyder at både Dagobert og Tancred sverget en ed til Godfred om å kun akseptere en av hans brødre eller slektninger som hans etterfølger. Uansett hva Dagoberts planer var, skulle de ikke ende i noe. Han var til stede i Haifa på tidspunktet da Godfred døde, og han kunne ikke gjøre noe for å forhindre at Godfreds tilhengere tok Jerusalem og krevde at Godfreds bror Baldwin skulle etterfølge ham. Dagobert ble etterpå tvunget til å krone Baldwin som den første latinske kongen av Jerusalem den 25. desember 1100.

Død[rediger | rediger kilde]

«Mens han beleiret byen Akko, ble Godfred, hersker i Jerusalem, truffet av en pil som drepte ham,» skriver den arabiske krønikeforfatteren Ibn al-Qalanisi. Kristne krønikeforfattere nevner ikke dette. Istedet skriver Albert av Aix og Ekkehard av Aura at Godfred pådro seg en sykdom i Caesarea i juni 1100. Det ble senere antatt at emiren av Caesarea hadde forgiftet ham, men der ser ikke ut til å være grunnlag for dette ryktet. William av Tyr nevner det ikke. Det er også sagt at han døde etter å ha spist et forgiftet eple. Uansett døde han i Jerusalem etter et lengre sykeleie.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marjorie Chibnall (Select Documents of the English Lands of the Abbey of Bec, Camden (3rd Ser.) 73 (1951) s. 25-26) fulgte tidligere forfattere i å antyde at siden navnene Godfred og Geoffrey deler et felles opphav, er Godfred identisk med Geoffrey av Boulogne som dukker opp i engelske nedtegnelser. Han giftet seg med Beatrice, datter av Geoffrey de Mandeville, og etterlot seg en sønn i England, William de Boulogne (voksen i 1106, død ca. 1169). Teorien er diskutert utførlig i den 8. utgaven av Weis, Frederick, Ancestral Roots of Certain American Colonists Who Came to America before 1700: Lineages from Alfred the Great, Charlemagne, Malcolm of Scotland, Robert the Strong, and other Historical Individuals (Baltimore: Genealogical Publishing Co., Inc., 2006), s. 152-154. Men Alan Murray analyserte argumentet i detalj og konkluderte med at samtidige dokumenter klart skiller mellom de to navnene, og at der ikke er bevis for deres identitet, og korstogets tradisjoner indikerer at Godfred var ugift og barnløs. Dermed mener Murray at de to må regnes som forskjellige. Geoffrey, den engelske landeieren, var antagelig en uekte bror av Godfred, korsfareren. Murray, Alan, The Crusader Kingdom of Jerusalem: A Dynastic History 1099-1125 (Unit for Prosopographical Research, Linacre College, Oxford, 2000) s. 155-165.
  2. ^ Jonathan Riley-Smith, «The Title of Godfrey of Bouillon», Bulletin of the Institute of Historical Research 52 (1979), 83-86, og Alan V. Murray, «The Title of Godfrey of Bouillon as Ruler of Jerusalem», Collegium Medievale 3 (1990), 163-78.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Encyclopædia Britannica Eleventh Edition
  • William av Tyr
  • Maalouf, Amin, The Crusades Through Arab Eyes, 1984.
  • Andressohn, John C., The Ancestry and Life of Godfrey of Bouillon, 1947.
  • «Godfrey of Bouillon». New Advent Catholic Encyclopedia article. Besøkt 29. april 2007. 
  • «Godfrey of Bouillon». Internet Medieval Sourcebook: The Crusaders at Constantinople: Collected Accounts. Besøkt 29. april 2007. 
  • Holböck, Ferdinand; Michael J. Miller, oversatt til engelsk, Married Saints and Blesseds, Ignatius Press, s. 147, 2002, ISBN 0898708435.