Merovingere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Pharamond 410426
Clodio 426447
Merovech 447458
Childerik I 458481
Klodvig I 481511
  Childebert I 511558
  Klotar I 511561
  Clodomer 511524
  Teoderik I 511534
    Teodebert I 534548
    Teodebald I 548555
Klotar I 558561
  Charibert I 561567
  Chilperik I 561584
    Klotar II 584629
  Guntram 561592
    Childebert II 592595
    Teoderik II 595613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561575
    Childebert II 575595
    Teodebert II 595612
    Teoderik II 612613
    Sigibert II 613
Klotar II 613629
  Dagobert I 623629
Dagobert I 629639
  Charibert II 629632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639658
    Klotar III 658673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673675
    Teoderik III 675691
  Sigibert III 634656
     Childebert den adopterte      656661
    Klotar III 661662
     Childerik II 662675
     Klodvig III 675676
     Dagobert II 676679
Teoderik III 679691
Klodvig IV 691695
Childebert III 695711
Dagobert III 711715
Chilperik II 715720
  Klotar IV 717720
Teoderik IV 721737
Childerik III 743751

Merovingerne var en kongeslekt hos de saliske frankerne og styrte i tiden mellom det 400-tallet og 700-tallet over de landområdene som i dag utgjør Frankrike og deler av Tyskland. De var etterkommere etter kong Klodvig I, den første av slekten som ble katolsk kristen. Han skal ha nedstammet fra Merovech og Childerik I. Betegnelsen merovinger er etter alt å dømme avledet av navnet til Merovech, den mytiske grunnleggeren av dynastiet.

Merovingenes kongedømmer.

Merovingerne kom til å herske over frankerne i Frankerriket, kjent som Francia på latin, som i stor grad tilsvarte oldtidens Gallia. Deres politikk førte til hyppige slektsfeider og borgerkrig i ulike deler av kongefamilien. I løpet av det siste århundret med merovingisk styre var kongeslekten begrenset til en seremoniell rolle, ved at den reelle makten var overtatt av merovingerkongenes rikshushovmestere. En av disse, Pipin, samlet riket igjen etter at det i lengre tid hadde vært delt i tre. Hans etterfølger, Karl Martell («Karl Hammeren»), slo tilbake et muslimsk angrep i 732 og styrket dermed riksmakten. Deres tid ble endelig avsluttet i mars 752 da pave Zacharias formelt avsatte Childerik III.[1][2] Zacharias' etterfølger, pave Stefan II, kronet Karl Martells sønn Pipin den yngre i Childeriks sted i 752, noe som begynte karolingernes dynasti, og den spede begynnelsen på hva som kom til å bli det tysk-romerske rike. I 751 ble den siste merovingerkongen avsatt av Karls sønn Pipin, som lot seg selv utrope til konge.

Merovingerne ble tidvis referert til som «de langhårete kongene», latin reges criniti, av sine samtidige for deres symbolske uklipt lange hår. Tradisjonelt hadde stammelederne til frankerne hatt langt hår, noe som skilte dem fra romerne og presteskapet med tonsur. Begrepet «merovinger» kommer fra middelalderlatin Merovingi eller Merohingi («sønner av Merovech»), en alterasjon av et ikke bevitnet gammelvestlig lavfrankisk form, beslektet til deres slekts angelsaksiske navn Merewīowing,[3] hvor siste -ing var en typisk endelse for slektsnavn.

Dynastiets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Signetringen til Childerik I. Monnaie de Paris.

Beretningene om de tidlige frankiske høvdingene Pharamond (rundt 419 til 427) og Clodio (rundt 427 til 447) har et mytisk preg, og deres forhold til merovinger-dynastiet er usikkert. Gregorius av Tours nevner Clodio som den som startet erobringen av Gallia ved å ta Camaracum (Cambrai) og utvide grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Sidonius forteller at den romerske hærføreren Aetius klarte å overraske frankerne og drive dem tilbake (antagelig rundt 431). I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunnernes invasjon. De saliske frankerne stilte opp og kjempet sammen med romerne, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket og var blant de germanske stammene som hadde alliert seg med Attila.

I denne perioden innledes et forhold som kom til å vedvare i mange århundrer, nemlig at de germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter, og en tiltagende romanisering av de frankerne som bodde blant dem. Kristningen av merovingerne er bare ett av flere bidrag til dette. Gregorius’ kilder identifiserer Merovech som kongen av frankerne og muligens en sønn av Clodio. Merovech ble etterfulgt av Childerik I, som skal ha vært en sønn av ham. Childeriks grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne.

Merovingernes dynasti har sitt navn etter den delvis legendariske Merovech (latinisert som Meroveus eller Merovius), leder av de saliske frankere, og framsto i den faktiske historie med seirene til sin sønn Childerik I (styrte fra rundt 457-481) mot de germanske stammene vestgotere, saksere og alamannerne. Childeriks sønn Klodvig I (481 – 511) fortsatte med å forene det meste av Gallia nord for elven Loire under sin kontroll rundt 486 da han beseiret Syagrius, den romerske herskeren i disse områdene. Han vant slaget ved Tulpiacum mot alamannerne i 496 på den tiden hvor han, i henhold til Gregorius av Tours, konverterte til sin hustrus religion, den nikenske kristendom. Han gikk deretter på et avgjørende nederlag overfor det vestgotiske kongedømmet i Toulouse i slaget ved Vouillé i 507. Etter Klodvigs død ble hans kongedømme delt blant hans fire sønner, og i løpet av det neste århundret fortsatte tradisjonen med deling av kongedømmet. Selv med flere merovingiske konger som styrte samtidig over deres egne riker, fortsatte kongedømmet, ikke ulikt det sene Romerriket, å bli oppfattet som en enhet som ble styrt kollektivt av disse ulike konger i sine riker inntil en vending førte til en ny forening av hele kongedømmet under en enkelt hersker. Lederskapet blant de tidlige merovingene var antagelig basert på en mytisk stamfar og påstått guddommelig beskyttelse, uttrykt i begreper som fortsatt militær suksess.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ved Klodvigs død i 511 omfattet det merovingiske kongedømmet omfattet alle frankere og hele Gallia unntatt Burgund. Sett utenfra var kongedømmet, selv i tiden da det var delt mellom ulike konger, sett på som samlet enhet, og fortsatte med å erobre Burgund i 534. Etter østgoterne falt sammen fortsatte frankerne med å erobre også Provence. Etter dette forble deres grenser mot Italia (styrt av langobardere siden 568) og det vestgotiske Septimania rimelig stabile.[4]

Innledningsvis var kongedømmet delt blant Klodvigs sønner og senere blant hans sønnesønner og det var hyppig krig blant dem ved at de allierte seg med og mot hverandre. Når en konge døde førte det øyeblikkelig til konflikter blant de gjenværende brødrene og den avdødes sønner. Senere ble konfliktene mer intens ved en personlig strid om den frankiske dronningen Brunhilda av Austrasia. De årlige krigene førte imidlertid ikke større ødeleggelse, men fikk nærmest rituell karakter mellom etablerte de herskerne.[5]

Til sist klarte Klotar II («den store») i 613 å forente hele det frankiske riket under en hersker. Senere delinger førte til stabile enheter bestående av Austrasia, Neustria, Burgund, og Aquitania. De hyppige krigene hadde dog svekket kongemakten mens adelen vokste og økte sin makt. De skaffet seg enorme innrømmelser fra kongene som motytelse for sin støtte. Disse innrømmelsene førte til at betydelig makt ble fordelt fra kongen og ble beholdt av grever og hertuger. Svært lite er kjent om disse hendelsene på 600-tallet på grunn av manglende kilder, men et svekket merovingisk dynasti forble konger fram til 700-tallet.

Klotars sønn Dagobert I (død 639), som hadde sendt soldater til Spania og hedenske slaviske områder i øst, er vanligvis vurdert som den siste mektige merovingiske kongen. Senere konger er kjent som rois fainéants («gjøre-ingenting-konger»), til tross for det faktum at kun de to siste kongene var de som ikke gjorde noe. Kongene, selv viljesterke menn som Dagobert II og Chilperik II, var ikke de sto fremst i de politiske konfliktene, og overlot denne rollen til deres rikshushovmestere som deretter i økende grad lot sine egne interesser kom foran kongens. Mange av kongene kom på tronen i ung alder og døde tidlig, noe som svekket kongedømmet ytterligere.

Konflikten mellom rikshushovmesterne ble avsluttet da Austrasia under Pipin av Herstal triumferte i 687 i slaget ved Tertry. Etter dette var Pepin, selv om han ikke var konge, den politiske herskeren av det frankiske kongedømmet og etterlot denne posisjonen i arv til sine sønner. Det var nå sønnene av hushovmesteren som delte riket mellom seg under styret til en enkelt konge.

Etter Pepins lange styre tok hans sønn Karl Martell makten i kamp mot adelen og sin egen stemor. Hans omdømme som en hensynsløs hersker underminerte ytterligere kongens posisjon. I løpet av de siste årene av hans liv styrte han selv uten en formell konge, skjønt han tok ikke kongelig verdighet for sitt eget navn. Hans sønner Karloman og Pipin den yngre utpekte igjen en gallionsfigur som konge fra merovingene noe som førte til opprør i kongedømmets utkanter. Imidlertid erstattet Pepin i 751 den siste merovingiske konge med støtte fra adelen og med velsignelse fra pave Zacharias og ble selv en konge av Frankerriket. Den avsatte merovingske eks-kongen ble sendt i kloster, avklipt sitt symbolske lange hår. Med Pepin begynte det karolingiske herskerdynastiet i Frankerriket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knight, Charles (1867): The English Cyclopaedia: Volume IV, London; ss 733: «Vi har ingen detaljert redegjørelse for denne viktige hendelsen, unntatt at Pepin ble salvet ved Soissons i mars 752 av Boniface, biskop av Mainz, kalt for Tysklands apostel, før nasjonens forsamling.»
  2. ^ Rendina, Claudio & McCusker, Paul (2002): The Popes: Histories and Secrets, New York, ss 145
  3. ^ Babcock, Philip (red.) (1993): Webster's Third New International Dictionary of the English Language, Unabridged. Springfield, MA: Merriam-Webster, Inc., ss. 1415
  4. ^ Lewis, Archibald R. (juli 1976): «The Dukes in the Regnum Francorum, A.D. 550-751», Speculum 51.3, ss. 381-410; s. 384.
  5. ^ Halsall, Guy (2003): Warfare and Society in the Barbarian West, 450-900, Routledge, London

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beyerle, F & Buchner, R.: Lex Ribuaria i: MGH, Hannover 1954.
  • Ewig, Eugen (2001): Die Merowinger und das Frankenreich. Stuttgart: Kohlhammer.
  • Geary, Patrick J. (1988): Before France and Germany: The Creation and Transformation of the Merovingian World, Oxford & New York: Oxford University Press.
  • Kaiser, Reinhold (2004): Das römische Erbe und das Merowingerreich, (Enzyklopädie deutscher Geschichte 26) München
  • Rouche, Michael (1987): «Private life conquers State and Society» i: Veyne, Paul (red.): A History of Private Life: 1. From Pagan Rome to Byzantium, Cambridge, MA: Belknap Press.
  • Werner, Karl Ferdinand (1989): Die Ursprünge Frankreichs bis zum Jahr 1000, Stuttgart.
  • Oman, Charles (1914): The Dark Ages 476-918, London.
  • Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms 450-751, New York: Longman Press.
  • Effros, Bonnie (2002): Caring for Body and Soul: Burial and the Afterlife in the Merovingian World. Penn State Press. ISBN 0-271-02196-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]