Tredje Laterankonsil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tredje Laterankonsil ble samlet i Lateranpalasset i Roma i mars 1179 som den ellevte økumenisk råd. Pave Alexander og 302 biskoper var til stede.

Ved den enighet som ble oppnådd ved freden i Venezia i 1177 ble den bitre konflikten mellom pave Alexander III og keiser Fredrik I av Det tysk-romerske rike endelig avsluttet. Da pave Hadrian IV døde i 1159 valgte de delte kardinalene to paver: Rolando av Siena som tok navnet Alexander III, og Ottaviano di Monticelli av Roma som tok navnet Viktor IV, som til tross av at han hadde blitt nominert av færre kardinaler, ble støttet av keiser Fredrik I. Keiseren som ønsket å fjerne alt som sto i vegen for hans autoritet i Italia, erklærte krig mot de italienske statene, og særlig Kirken som hadde stor myndighet og makt. En alvorlig splittelse oppsto fra denne konflikten, og etter at Viktor IV døde i 1164 ble ytterliere to motpaver nominert i opposisjon til Alexander III: Paschalis III (1164–1168) og Calixtus III (1168–1178). Til sist, ved freden i Venezia hvor Alexander seiret, måtte han love Fredrik I at han skulle sammenkalle et økumenisk konsil.

Foruten å fjerne levningene fra den tidligere splittelsen, fordømte rådet valdensere og katarere som kjetteri og presset for å gjenopprette kirkens disiplin. Det ble også det første kirkerådet som ga lover mot sodomi, det vil her si homofil praksis. Tre sesjoner ble holdt, 5. mars, 14. mars og 19. mars og hvor 27 kanonisk lover (som regulerte kirkelig disiplin) ble kunngjort.

De viktigste av disse var:

  • Kan. 1: For å kunne hindre muligheten av framtidige splittelser (skisma), skulle kun kardinaler ha retten å velge en pave. I tillegg ble det krev to-tredjedels flertall for at valget skulle være gyldig. Om en kandidat kom til å erklære seg selv som pave uten at han hadde oppnådd det nødvendige flertall, skulle han og hans tilhengere bli bannlyst.
  • Kan. 2: De ordinasjoner som ble utført av antipavene Viktor IV, Paschalis III, og Calixtus III ble erklært void ab initio, ugyldige, som om de aldri hadde eksistert.
  • Kan 7: Forbud mot å kreve penger for å utføre begravelser, velsigne et ekteskap eller å utføre en hvilken som helst del av sakramentene.
  • Kan. 11: Forbud for geistlige å ha kvinner i sine hus eller å besøke nonneklostre uten en god grunn; erklærte at gifte geistlige skulle miste deres presteembete; og at presten som var engasjert i sodomi skulle bli fratatt sine embete og påkrevd å gjøre bot – mens lekfolk skulle bli bannlyst.
  • Kan. 18: Det ble krevd at hver eneste katedralkirke måtte utpeke en mester for å undervise de geistlige og fattige elever av kirken. Denne beslutningen bidro til å igangsette katedralskoler som igjen utviklet seg til universiteter.[1]
  • Kan. 19: Erklærte bannlysning av de som forsøkte å skattlegge kirkene og de geistlige uten tillatelse fra en biskop. Dette ble grunnlaget for en strid mellom kirke og stat som varte ut middelalderen.
  • Kan. 25: Bannlysning av de (kristne) som var engasjert i åger. Det var årsaken til jøder kunne låne ut penger mot renter ettersom de ikke var kristne.
  • Kan. 26: Forbød jøder og muslimer fra å ha tjenere som var kristne, og samtidig ble det slått fast at vitnemål fra en kristen alltid måtte aksepteres mot en jødes vitnemål. I praksis betydde det at om det var en rettstvist mellom en kristen og en jøde, måtte den kristne vinne uansett.
  • Kan. 27: Understreket pliktene til herskerne om å undertrykke og stanse all kjetteri, og fordømte «brabantanere, aragonere, baskere, navarrere og andre som praktiserte slik grusomheter mot kristne at de respekterte verken kirker eller klostre, sparte verken enger eller foreldreløse, verken alder eller kjønn, men på hedensk vis ødela og la alt øde.» (De Brabantionibus et Aragonensibus, Navariis, Bascolis, Coterellis et Triaverdinis, qui tantam in Christianos immanitatem exercent, ut nec ecclesiis, nec monasteriis deferant, non viduis, et pupillis, non senibus, et pueris, nec cuilibet parcant aetati, aut sexui, sed more paganorum omnia perdant, et vastent).[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Orme, Nicholas (2006): Medieval Schools, New Haven and London: Yale University Press
  2. ^ Sullivan, Karen (2005): Truth and the heretic: crises of knowledge in medieval French literature, s. 120

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]