Annales regni Francorum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Einhard, som den reviderte teksten av annalene ofte er tilskrevet.

Annales regni Francorum (latin for De kongelige frankiske annaler, også omtalt som Annales Laurissenses maiores og på tysk som Reichsannalen) er latinske annaler eller årbøker (fra latinsk annalia, «årlig», av annus, «år»)[1] som ble skrevet i Frankerriket under de karolingisk kongene. De nedtegnet år for år av monarkiets tilstand fra 741 (året da Karl Martell døde) til 829 (begynnelsen av krisen for kong Ludvig den fromme). Forfatterskapet er ukjent, skjønt den tyske historikeren Wilhelm von Giesebrecht har foreslått Arno av Salzburg som forfatter av den tidligste seksjonen av Annaes Laurissenses majores som er bevart i en avskrift ved Lorsch kloster. Annalene er antatt å ha blitt skrevet i vedvarende seksjoner av ulike forfattere og deretter satt sammen.[2]

Kunnskapsdybden om affærer innen det frankiske hoffet antyder at annalene ble skrevet av personer som var nær kongen, og deres innledende motvilje til å kommentere frankernes nederlag viste at det ville forråde deres bruk som karolingisk propaganda.[3] Selv om informasjonen har tungt påvirket av å favorisere frankerne, er annalene en viktig kilde for den politiske og militære historien til styret under Karl den store.

Kopier av annalene kan bli kategorisert i fem klasser, basert på tillegg og revisjoner til teksten.[4] Krønikene ble fortsatt og lagt inn i de vestfrankiske Annales Bertiniani og i de østfrankiske Annales Fuldenses og Annales Xantenses.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Annalene gir en kort individuell beskrivelse av hendelsene for hvert år (noe få er utelatt) med fokus på handlingene til de karolingiske kongene. Det begynner med en redegjørelse av at Pipin den yngre ble kronet etter å ha avsatt merovingerkongen Childerik III. Annalskribentene viser særlig oppmerksomhet til de krigføringen til karolingerkongene, rettferdiggjør deres handlinger i den store fortellingen om at de driver krig for å skape fred og militære erobringer er i navnet på å spre den kristne tro. Å avsette merovingerdynastiet er også framstilt på et slikt vis som legitimerer overgangen av kongelig makt, vektlegger karolingernes tilknytning til de frankiske tradisjoner og pave Sakarias’ godkjennelse i denne saken.[5]

Av tre konger — Pipin, Karl den store og Ludvig den fromme — er det Karl den stores militære krøniker som er mest detaljert, hans seirer mot sakserne, bretonerne og andre folk. redegjørelsen av hans krigføring mot sakserne er også betydningsfulle ved å være en av svært få bevarte referanser til Irminsul, en viktig om enn gåtefull del av germansk hedendom som ble praktisert av sakserne på denne tiden. Ødeleggelsen av denne hedenske søylen, tilsynelatende et religiøst og kulturelt samlingspunkt for sakserne, er et viktig punkt i annalene, skrevet for å fortsette et sjåvinistiske tema av de frankiske triumfer mot de «ufrankiske» og ukristne barbarer. Den ureviserte teksten neglisjerer å omtale de nederlag som Karl den store fikk, slikt som slaget ved Roncevaux-passet i 778 (senere dramatisert i episke diktverk som Rolandskvadet) og slaget ved Süntel i 782.[6]

Sistnevnte slag er framstilt i annalene som en seier framfor hva det egentlig var, et knusende nederlag mot sakserne, og hvor frankerne tapte fire grever, tjue andre adelsmenn og to av tre ledere, foruten et ukjent antall soldater.[7] Sammensvergelsen i 792 mot Karl den store hvor hans eldste sønn Pipin pukkelryggen var involvert og siden ble fjernet fra arverekkefølgen, er også utelatt, sammen med en enhver referanse til eventuell dårlig oppførsel fra Karl den store. Den reviderte teksten har imidlertid lagt inn disse hendelsene samtidig som den beholder en positiv holdning overfor keiseren, presentert som en makeløs leder i kamp.

«Ødeleggelsen av Irminsul av Karl den store», illustrasjon av Heinrich Leutemann (1882).

Ludvig den fromme, sønn av Karl den store, er sjeldent framstilt i slag av annalistene, men heller dirigerer andre til å gjøre så, eller forhandler for fred. Kontrasten mellom Ludvig og hans far og hans bestefar er åpenbar. Mens tidligere konger var urokkelige og klippefaste figurer, avbildet som bedre mennesker enn deres fiender, selv i nederlag av den reviderte versjonen, er annalskribentenes Ludvig en mindre mann som gir den militære makten til andre menn, ikke ulikt annalenes tidligere beskrivelser av merovingerkongene.[6] Mirakuløse støtte, og Guds støtte, ledet Karl den store og hans menn til seier, men stort sett kun dårlige ting omgir Ludvig, slik som et varsel lest i stjernene som det hevdes skal ha forutsett hans hærs nederlag under ledelsen av grev Aizo (eller Aisso), og det plutselige sammenbrudd av en buegang som Ludvig og hans menn spaserte over i 817 og som nær drepte ham. Slike referanser til påfallende naturlige fenomener, merkelige hendelser, og mirakler blir i økende grad vanlig i annalene for 800-tallet. I tillegg til astrologiske merkverdigheter, slik solformørkelser, begynner det overnaturlige å komme inn i teksten, satt opp mot de rituelle årlige hendelsene som jul- og påskefeiringer. Bort imot to dusin landsbyer er rapportert for å ha blitt ødelagt i en himmelsk brann i 823, mens det på samme tid er sagt at navnløs pike begynte en faste som varte i tre år.

Bernhard Walter Scholz betrakter disse distraksjonene som en refleksjon av en overbevisning på en guddommelig vilje og kontroll av historien.[8] Mange av de verre varslene er også en voksende misnøye med Ludvig den fromme som umiddelbart etter annalenes avslutning havnet i en borgerkrig mellom ham og sine sønner. Gudommelig innblanding gjennom relikviene til helgene spiller også en viktig rolle, som omtalen av Hilduins translasjon (frakt) av relikviene til den hellige Sebastian til klosteret i Saint-Médard de Soissons, rett utenfor byen Soissons, og Einhards frakt av relikviene av helgenene Marcellinus og Petrus til Frankerriket.[9]

En mer detaljert redegjørelse av Einhards anskaffelse av relikviene finnes i hans Translasjoner og Mirakler av Marcellinus og Petrus. I tillegg har annalene gitt den eneste bevitnelse av eksistensen av Karl den stores personlige elefant ved navn Abul-Abbas, bortsett fra omtale av Einhard som er avledet fra annalene. Elefanten var en gave til Karl den store, foruten andre kostbarheter, fra en muslimsk leder, kalif Harun al-Rashid, og er et bevis på at det var et forsøk på å inngå en vennligsinnet diplomati mellom herskerne av den kristne og den muslimske verden, noe annalene dokumenterer løselig.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «annal», Bokmålsordboka
  2. ^ Scholz (1972): «Introduction», Carolingian Chronicles, s. 5
  3. ^ Scholz (1972): «Introduction», Carolingian Chronicles, s. 4
  4. ^ Kurze (1950): «Praefatio», Annales Regni Francorum, s. viii
  5. ^ McKitterick (2000): «The Illusion of Royal Power», English Historical Review, s. 17
  6. ^ a b Scholz (1972): «Introduction», Carolingian Chronicles, s. 8
  7. ^ Scholz (1972): «Introduction», Carolingian Chronicles, s. 60-61
  8. ^ Scholz (1972): «Introduction», Carolingian Chronicles, s. 9
  9. ^ a b Scholz (1972): «Introduction», Carolingian Chronicles, s. 16-17

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Annales_regni_Francorum&oldid=19276475»