Immateriell kulturarv (UNESCO)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Pekingoperatradisjonen i Kina ble innskrevet på listen over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv i 2010.

Immateriell kulturarv er et begrep knyttet til aktivt vern av immateriell kultur, og er et tema som for alvor ble satt på den politiske dagsorden med UNESCO-konvensjonen av 17. oktober 2003. Siden 2008 har UNESCO oppført immatriell kulturarv på listen over Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv.

Den norske UNESCO-kommisjonen gir følgende forklaring på immateriell kulturarv: "Språk, utøvende kunst, sosiale skikker, tradisjonelle håndverksferdigheter, ritualer, kunnskap og ferdigheter knyttet til naturen er eksempler på immateriell kulturarv"[1].

Den immaterielle kulturen har på grunn av sin egenart fortonet seg som usynlig i forhold til den materielle kulturarven, men ble gjennom UNESCO gjort til et spesielt hovedsatsingsområde. I globalt perspektiv er immateriell kulturarv ikke bare viet oppmerksomhet, men også atskillige bekymringer med hensyn til alle muntlige kulturtradisjoner og kulturelle kunnskaper som daglig forsvinner fra det menneskelige repertoar.

Konvensjonen skal legge grunnlaget for en mer målrettet og systematisk innsats for å dokumentere, bevare og fremme immaterielle kulturuttrykk som muntlige fortellergenre, ritualer og skikker, dans, musikk, kunnskaper om tradisjonelt håndverk, osv., både nasjonalt, i forbindelse med kulturmøter, dvs. gjennom satsingsfeltet mangfoldige minner, og gjennom internasjonale prosjekter rettet mot utviklingsland.

UNESCO har tre ulike lister som er knyttet til immateriell kulturarv: Representativ liste, Beste vernepraksiser og Truede kulturuttrykk.

Oppfølging i Norge[rediger | rediger kilde]

UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven ble i Norge ratifisert gjennom vedtak i Stortinget, 17. januar 2007 [St.prp. nr. 73 (2005-2006)]. Av det årlige tildelingsbrevet av 23. januar 2009 går det frem at Kulturdepartementet ber ABM-utvikling om å komme opp med en oversikt over de relevante fagmiljøene og en kartlegging av de ulike kulturarvsområdene som etterspørres gjennom Unesco-konvensjonen om immateriell kulturarv.

Fra og med 2011 er det Kulturrådet som har ansvar for å følge opp arbeidet med immateriell kulturarv i Norge.

Som det første nordeuropeiske bidraget ble Oselververkstaden i Hordaland den 1. desember 2016 oppført på UNESCOs liste over Beste vernepraksiser.

Frivillige organisasjoners rolle[rediger | rediger kilde]

Innsats fra ulike organisasjoner, ikke-statlige og frivillige, betyr mye for arbeid med vern og videreføring av immateriell kulturarv lokalt, nasjonalt og internasjonalt. UNESCO-konvensjonen legger stor vekt på å etablere et nettverk av slike ikke-statlige organisasjoner og frivillige organisasjoner (NGO-er) som kan arbeide lokalt i det enkelte land og gi råd til UNESCO sentralt. Dette er en annen strategi enn den som brukes i verdensarvkonvensjonen av 1972, der noen få internasjonale organisasjoner fungerer som rådgivere for verdensarvlista. [2]

Fem norske frivillige organisasjoner er (pr. 2016) akkreditert av UNESCO som rådgivere på immateriell kulturarv. Disse organisasjonene, både på lokalt og nasjonalt nivå, er sentrale i arbeidet med vern og videreføring av immateriell kulturarv i Norge og har hver for seg lang erfaring i dette arbeidet. Det gjelder følgende organisasjoner [3]:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]