Dukketeater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Illustrasjon fra en kinesisk skriftrull fra 1300-tallet (Yuan-dynastiet). Tegningen viser en typisk scene der omreisende fortellere og dukkespillere holdt opptredener på torg og gater. Illustrasjonen er gjengitt i Cambridge's Illustrated History of China av Patricia Ebrey (1999).
Enkelt italiensk dukketeater med handdukker av den faste commedia dell'arte-skikkelsen Pulcinello rundt 1770.
Tysk omreisende «titteskap» med figurer på malte glassplater omkring 1835.
Postkortet har påtrykt teksten "63. Kone med Langleig fra Valders". Bildet er tatt rundt 1860-1870 av Marcus Selmer, og tilhører Nasjonalbibliotekets bildesamling.[1] Ut fra motiv og tidsbestemmelse kan dette være en avbildning av Berit Pynten med langeleik og "dansedukke", men også andre kvinner i Valdres spilte på langeleik mens de førte en dukke som danset til musikken.[2]
Indonesisk dukke fra Bali til bruk i tradisjonelt skyggeteater. Fra tidlig på 1900-tallet.
En samling marionetter fra et tysk dukketeater.
Agder teater med forestillingen «Prinsessen på erten» i 2013.
Se også: Figurteater

Dukketeater, også skrevet dokketeater, er en disiplin innen scenekunsten der rollene i et skuespill blir framstilt av dukker. Dukketeater er en scenekunstart som i moderne, norsk fagterminologi omfattes av det videre begrepet figurteater.

Typer[rediger | rediger kilde]

Dukketeater inndeles ofte etter hvordan dukkene beveges. De vanligste dukketypene er marionetter, som blir styrt ved hjelp av snorer og staver, stang- eller hånddukker, som blir styrt nedenfra eller som en hanske, eller flate dukker som blir opplyst bakfra og brukes i skyggeteater. Noen foretrekker å definere dukketeater og skyggeteater som ulike disipliner innenfor figurteaterfeltet.

Scenene som benyttes i dukketeater kan variere fra store teaterscener med imponerende scenografi og komplisert mekanikk, via svært enkle enmannskasser til totalt steds- og kulisse-uavhengige arenaer, der dukkespilleren fører eller interagerer med dukken(e) uten behov for ytterligere scenografi eller utstyr.

Dukketeater som kunstnerisk uttrykk og underholdning kan være nært beslektet med moderne dukkefilm.

Historie[rediger | rediger kilde]

Dukketeatertradisjonene strekker seg tilbake til det gamle Egypt, Hellas og Italia. Det er gjort flere arkeologiske funn som tyder på dette, og skyggedukker er også nevnt i den gresk filosofien.

Europa[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke tok tidlig i bruk dukketeater som pedagogisk verktøy. En dukke av den unge jomfru Maria, på fransk Marion, var en vanlig skikkelse i kirkespill i middelalderen og gav blant annet navn til begrepet marionett. Parallelt med kirkens dukkespill oppstod det en folkelig form på 1500-tallet med utgangspunkt i commedia dell'arte, lystige improvisasjonskomedier med faste rollefigurer. Miguel de Cervantes skrev i storverket Don Quijote (del I utgitt i 1605, del II i 1615) om hovedpersonens møte med en dukketeatertrupp. Den italienske Pulcinello-skikkelsen ble videreført i Punch-figuren i England, Polichinelle i Frankrike, Hanswurst eller Kasper i Tyskland, Petrusjka i Russland, Mester Jackel i Danmark og Kasper i Sverige. Slikt dukketeater kalles fremdeles kasperteatersvensk. Det henvendte seg opprinnelig til voksne, men ble siden særlig beregnet på barn.

Verdensarvstatus[rediger | rediger kilde]

I 2016 besluttet UNESCO å tildele tsjekkisk og slovakisk dukketeater status som del av den immaterielle verdenskulturarven. I kunngjøringen av utnevnelsen skrev UNESCO blant annet:

«Puppet theatre is an integral part of Slovak and Czech local theatre and literary tradition. It also plays an important role in socialization, helping performers to develop as creative thinkers and learn about cooperation, communication and to strengthen their sense of identity in society. Featuring with other traditional rituals and festive events like feast days, markets and fairs, puppet shows today come in many different forms but still draw from tradition. Practice bearers include performers, playwrights, puppet and costume makers, as well as stage designers.»[3]

Asia[rediger | rediger kilde]

I Østen har dukketeaterkunsten lenge vært høyt ansett. Høydepunktet i Japan ble nådd på 1500-tallet da flere anerkjente forfattere skrev stykker for dukketeaterspill. Seinere har særlig indonesisk skyggeteater stått sterkt. Også den indonesiske dukketeaterformen wayang golek har en sterk tradisjon, som også har påvirket vestlige utøvere.

USA[rediger | rediger kilde]

I moderne tid har dukketeater med hånddukker blitt kjent gjennom de amerikanske TV-seriene Muppet Show og Sesame Street (begge seriene produsert av Jim Henson), som i Norge ble presentert gjennom den pedagogiske barne-TV-serien Sesam Stasjon. Andre eksempler på populære filmer fra nyere tid er Team America og The Thunderbirds, der rollene blir framstilt ved hjelp av marionettefigurer.

Dukketeatermuseer[rediger | rediger kilde]

Europa[rediger | rediger kilde]

Sør- og Nord-Amerika[rediger | rediger kilde]

I Norge[rediger | rediger kilde]

Lang historie[rediger | rediger kilde]

Dukketeater har en meget lang historie i Norge, noe Anne Helgesen påviste i sin doktorgradsavhandling.

Amund Helland skriver i boken Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 13 D. 1 : Bergen (1916) at det tidlig på 1700-tallet fantes en skuespiller ved navn Jørgen Friderich Sweiger som var teatersjef for et omreisende dukketeater. Dette dukketeateret skal ha besøkt Bergen både i 1722 og i 1736. Sweiger skal i følge Helland for øvrig vært oldefar til professor Schweigaard.[16] Jørgen Friederich Schweiger var fra Holstein i Nord-Tyskland, og hans sønn Johan Ludvig Schweiger (1719-1781) ble organist og innvandret til Norge, nærmere bestemt til Kongsberg.[17]

På 1800-tallet vet vi at blant annet den berømte skuespilleren Johannes Brun og dramatikeren Henrik Ibsen laget sine egne dukketeatre i ungdommen.[18]

I 1880 rykket signaturen S. Pedersen Bælling in følgende annonse i Bergens Tidende:

«Mekanisk Dukketeater i det Engelske Ridehus

Den 17. maj kl. 5 Eftermiddag og følgende dage giver Undertegnede Forestillinger, som udmærker sig med sin Elegance og har vundet Bifald i flere hovedstæder.»[19]

I 1898 ga Elling Holst og illustratøren Eivind Nielsen ut Norsk Dukketeater : Med tekst: Store Bukken Bruse. I oversikten Norsk Bogfortegnelse 1891-1900 er denne utgivelsen oppført under overskriften «Selskabsspil».[20] Dette var et sett som kom i en eske, og som barn kunne bruke til selv å spille dukketeater med.[21] Året før hadde Nielsen og Holst gitt ut boken Barneminder og andre smaastubber for barn : med mange billeder, der Holst forklarte leserne hvordan de kunne innrede en kasse til sitt eget dukketeater, gjerne med kulisser klippet ut fra utklippsark utgitt av den tyske leketøysprodusenten Gustav Cohn i byen Neu Ruppin i Mecklenburg. I kapittelet Hvordan en lager et dukketeater forteller Holst at slike utklippsark fra den samme produsenten benyttet han selv da han var barn, og at han nå har laget dukketeater med kulisser og dukker fra tilsvarende ark for sin lille sønn.[22]

På begynnelsen av 1900-tallet benyttet Bokken Lasson skyggeteater i mange av sine forestillinger på Chat Noir. I siste halvdel av 1900-tallet ble særlig Ivo Caprinos animasjonsfilmer populære, der dukkene ofte er styrt ved hjelp av mekaniske anordninger. Bjørg Mykle og Arne Bust Mykle laget i 1969 barne-TVserien Reparatørene, en dukketeaterserie på fem episoder skrevet for om figurene Pompel og Pilt.

Pedagogisk dukketeater[rediger | rediger kilde]

Både i Norge og i utlandet har dukketeaterets potensial som pedagogisk virkemiddel vært utnyttet og anerkjent. Interesseorganisasjonen UNIMA har vedtektsfestet at organisasjonen også skal fremme dukketeateret som pedagogisk virkemiddel.

I 1956 startet noen polititjenestemenn ved den nye Forebyggende avdeling ved daværende Oslo politikammer, det såkalte «Politiets dukketeater». Gruppen holdt skoleforestillinger som skulle lære barn trafikkvett, og var i aktivitet i 25 år.[23][24][25] Politimennene fikk ideen fra Sverige, og den dengang kjente polititjenestemannen Boris Hansen var en av drivkreftene. Den lille gruppen politimenn fikk Agnar og Jane Mykle til å undervise seg, og Jane Mykle laget dukkene til stykket som fikk navnet Ola og trafikktrollene.[25]

Scener og ensembler[rediger | rediger kilde]

Nåtid[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke store og mindre figurteaterscener og -ensembler i Norge i dag. Institusjonsteatrene Oslo Nye, Hordaland Teater og Akershus Teater har alle figurteater som fast del av sitt repertoar. I tillegg finnes det en rekke frigrupper rundt om i landet. Figurteateret i Nordland (FiN) har med årene fått en sentral plass i utviklingen av figurteaterproduksjoner. Både norske og utenlandske kompanier har hatt arbeidsopphold i FiNs produksjonslokaler i Stamsund, noe som har resultert i en rad med prisbelønte og kritikerroste publikumssuksesser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Noen år etter andre verdenskrig vendte Agnar og Jane Mykle hjem fra et lengre studieopphold i Paris, og startet etterkrigstidens første norske dukketeaterensemble. Ved oppstarten av Folketeatret i Oslo ble ekteparet Mykle engasjert til å etablere et dukketeater som en del av satsningen på barneteater. Etter et par år trakk de seg ut av Folketeatret igjen, og i 1953 ble Julian Strøm leder for dukketeateret. Oslo Nye Dukketeater ble opprettet i 1966.

Organisasjon for figurteater[rediger | rediger kilde]

Mange figurteatre og figurteaterkunstnere er i dag tilsluttet UNIMA Norge, som er en medlemsorganisasjon for norske figurteatre.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Mykles dukketeaterskole[rediger | rediger kilde]

På 1960-tallet var Arne Bust Mykle leder for en dukketeaterskole som holdt til på Frogner Hovedgård i Oslo, der også Oslo Bymuseum holdt til. NRK TV sendte i mai 1969 et innslag fra undervisningen i magasinet Teaterspeilet, som viste både hvordan elevene trente fysisk på å bli i gode dukkespillere, hvordan de laget dukker og hvordan de innøvde en scene med Mykle som instruktør. Innslaget inneholdt også et intervju med Mykle, der han blant annet benyttet dukken Pilt fra serien Reparatørene for å illustrere sine poenger.[26]

Riksteatrets treårige utdanning[rediger | rediger kilde]

Riksteatret 3-årige dukketeaterutdanning kom igang i 1975 under teatersjef Gudrun Waadeland, som påtok seg den krevende oppgaven å bygge opp et dukketeaterensemble med en tre-årig dukketeaterutdanning i bunn.[27] Oppstarten ble et tre måneders innføringskurs innen dukketeater, med kompetanse fra Tanderica Teatret fra Romania ved Margareta Niculescu (senere rektor for diplomutdanning i figurteater ved Institutt international de la Marionette i Charleville i Frankrike [28]). Tre deltagere fra innføringskurset ble tatt opp som elever i Riksteatrets ensemble av hundre søkere.

I 1977-78 ble de første elevene tatt opp i den nå etablerte treårige-utdanningen. Ved siden av praktisk opplæring gjennom innstuderinger og turneer med dukketeater- forestillinger fikk elevene tre års utdanning undervisning i grunnleggende fag, som dukkespill, skuespill, sceneplastikk, dans, stemmebruk, sang og teater- og dukketeaterhistorie.

Det ble uteksaminert fire kull og det siste kullet gikk ut i 1991. Teatersjef Anne Gullestad videreutviklet den treårige-utdanningen basert på inntak fra en distriktspolitisk samarbeidsmodell mellom fire fylker, for å gi dukketeaterutdanningen en større legimitet og bedre økonomi. Det siste kullet ble uteksaminert ved Hordaland teater i regi av Riksteatret.

Norsk Dukketeater Akademi i Fredrikstad[rediger | rediger kilde]

UNIMA-Norge hadde over lang tid arbeidet med å få etablert en kunstfaglig figurteaterutdanning som skulle gi dukkespillerne mulighet til å fagorganisere seg i Norsk skuespillerforbund. I 1991 ble Norsk Dukketeater Akademi etablert som et prøveprosjekt under Høgskolen i Østfold. Mona Wiig ble utdanningens første rektor. I 1996 ble akademiet en del av Høyskolen i Østfold. [29] I 2003 ble Norsk Dukketeater Akademi omdannet til Akademi for scenekunst under Høgskolen i Østfold. Per 2018 har ikke Akademi for scenekunst figurteater som eget fag i sitt undervisningstilbud.

Doktorgrader[rediger | rediger kilde]

I 2003 ble Anne Helgesen den første i Norge som tok en doktorgrad i figurteater. I 2014 tok Lise Hovik doktorgraden på en avhandling om teater for de aller minste (barn i alderen 0-3 år), der figurteater var en av scenekunstformene hun hadde forsket på. I 2017 ble Mona Wiig kreert til doktor etter å ha forsket på tsjekkisk figurteater.

Utøvere[rediger | rediger kilde]

Kjente norske dukkespillere er pionerene Agnar Mykle og daværende hustru Jane Mykle, Kirsten Langbo, Birgit Strøm, Arne Mykle og daværende hustru Bjørg Mykle, Anne Helgesen, Tatjana Zaitzow, Åsmund Huser og Hanne Dahle.

I Tsjekkia, der dukketeaterkulturen har lange og sterke tradisjoner, er blant annet Jan Svankmajer kjent for å blande dukketeater og animasjonsfilm.

I USA har det vært flere buktalere med kjente dukker, blant annet Edgar Bergen og hans populære Charlie McCarthy. Fra 1960- til 1980-tallet var amerikaneren Jim Henson (1936-1990), og kollegene hans, toneangivende innen sjangeren med sine populære fjernsynsserier og filmer med hånddukker, blant annet Sesame Street og The Muppet Show.

I den amerikanske musikalen Avenue Q, som vant flere Tony-priser i 2004 (for beste nye musikal, beste nye manus og beste nye teatermusikk), er alle rollene spilt av dukker.[30] Per 2017 spilles Avenue Q fortsatt på scenen i New York City, og har også gått en rekke sesonger i utlandet, blant annet på Londons West End.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marcus Selmer (1872). «Catalog over Fotografier af norske Nationaldragter, Landskaber og Stetoskopbilleder». www.nb.no (norsk). H.T. Jürgensens Officin. Besøkt 19. mars 2018. 
  2. ^ Johan Skrindsrud (1968). «Valdres bygdebok. 6 : Skule, lag og annan kultur». urn.nb.no (norsk). Valdres bygdeboks forlag. Besøkt 19. mars 2018. 
  3. ^ «Puppetry in Slovakia and Czechia - intangible heritage - Culture Sector - UNESCO». ich.unesco.org (engelsk). Besøkt 26. november 2017. 
  4. ^ «Herzlich willkommen im TheaterFigurenMuseum! – TheaterFigurenMuseum Lübeck». www.theaterfigurenmuseum.de (tysk). Besøkt 15. november 2017. 
  5. ^ «Unser Haus». puppentheater-museum.de (tysk). Puppentheater-Museum Berlin. Besøkt 15. november 2017. 
  6. ^ «Puppet Theater / Fairground Attraction Collection». www.muenchner-stadtmuseum.de (engelsk). Besøkt 12. februar 2018. «The Puppet Theater Collection was established in 1940 in the context of a proposed exhibition on southern German puppetry in Munich. In addition to the numerous items and documents covering traditional puppetry from the end of the 18th century onwards, it contains an array of materials on contemporary forms of non-human performance art. The internationally oriented collection comprises some 13,000 figures, including glove, rod and shadow puppets, marionettes and other mechanized derivations such as the "Theatrum Mundi". It also encompasses complete bequests of puppet show booths, decorations and textbooks. / The collection's key objective lies in documenting popular and professional puppetry in Germany, although it can also claim an impressive range of items from across Europe, Asia and Africa. Mechanized figures and automata also number among the highlights.» 
  7. ^ «NUKU Teater Muuseum». NUKU (engelsk). 23. september 2016. Besøkt 12. februar 2018. 
  8. ^ «Marionnettes - Musée des marionnettes du monde». MUSÉE DES ARTS DE LA MARIONNETTE - Accueil (fransk). www.gadagne.musees.lyon.fr. Besøkt 15. november 2017. 
  9. ^ «tolosa international puppet center». www.topictolosa.com (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  10. ^ «Museo Internacional de Títeres de Albaida MITA». comunitatvalenciana.com (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  11. ^ «MUSEO IBEROAMERICANO DEL TÍTERE - Web oficial de turismo de Cádiz». www.cadizturismo.com. Besøkt 15. november 2017. 
  12. ^ «Museo Argentino del Títere». Museo Argentino del Títere. Besøkt 15. november 2017. 
  13. ^ «Museo Vivo del Títere» (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  14. ^ www.mediaprime.cl. «Teatromuseo del Titere y el Payaso». www.teatromuseo.cl (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  15. ^ «Museo Nacional del Títere (MUNATI)». www.mexicoescultura.com. Besøkt 15. november 2017. 
  16. ^ Amund Helland (1916). «Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 13 D. 1 : Bergen». urn.nb.no (norsk). Aschehoug. s. 529. Besøkt 17. januar 2018. 
  17. ^ «225 (Norske Slægter 1912)». runeberg.org (norsk). 1911. Besøkt 17. januar 2018. «Schweigaard.» 
  18. ^ Ellen Schjervig (1995). «Henrik Ibsens dukketeater : fantasi og magi» (norsk). Skien kommune. Besøkt 9. november 2017. 
  19. ^ «Mekanisk Dukketheater i det engelske Ridehus». Bergens Tidende (norsk). urn.nb.no. Besøkt 17. januar 2018. 
  20. ^ «Norsk Bogfortegnelse 1891-1990». Nasjonalbiblioteket (norsk). Den norske Boghandlerforenings Forl. / urn.nb.no. 1902. Besøkt 17. januar 2018. 
  21. ^ «Norsk Bogfortegnelse 1891-1990». Nasjonalbiblioteket (norsk). Den norske Boghandlerforenings Forl. / urn.nb.no. 1902. Besøkt 17. januar 2018. 
  22. ^ «Barneminder og andre smaastubber for barn : med mange billeder». urn.nb.no (norsk). 1897. Besøkt 17. januar 2018. 
  23. ^ «Politiets dukketeater». Filmavisen (norsk). 28. mars 1957. Besøkt 19. april 2018 – via www.nrk.no. 
  24. ^ Paal Christian Balchen (1998). «Politiets forebyggende arbeid : begrensninger og muligheter». www.nb.no (norsk). Besøkt 19. april 2018. 
  25. ^ a b Wang, Ragnhild; Helgesen, Vibeke (2000). «Den magiske hånd : dukkespill og figurteater gjennom tidene». www.nb.no (norsk). Pax Forlag. s. 177. Besøkt 19. april 2018. 
  26. ^ «NRK TV - Se Teaterspeilet» (norsk). 9. mai 1969. Besøkt 13. januar 2018 – via www.nrk.no. «NRKs interne arkivbeskrivelse av programmet / Filminnslag rull 1: Teaterskolen. Ballettundervisning. Leseprøve på stykke. Knut THOMASSEN intv. om mangelen på skuespillere i norsk teater. Unge skuespillere intv. om skuespillerens og teatrets funksjon i dagens samfunn. Joachim CALMEYER om teater ut over tradisjonelle forestillinger. 15'08". / Filminnslag rull 2: Undervisning i dukketeater. Romerike folkehøgskole, elever ved teaterlinjen. fremfører "Song of Grieg". 18'02".»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 214 (hjelp)
  27. ^ «Riksteatret 50 år, Dukketeaterkunsten». nb.no. Besøkt 6. mai 2018. 
  28. ^ http://www.marionnette.com/en/. 
  29. ^ «Norsk Dukketeater akademi». Besøkt 6. mai 2018. 
  30. ^ «Avenue Q». www.avenueq.com. Besøkt 5. november 2017.