Dukketeater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Enkelt italiensk dukketeater med handdukker av den faste commedia dell'arte-skikkelsen Pulcinello rundt 1770.
Tysk omreisende «titteskap» med figurer på malte glassplater omkring 1835.
Indonesisk dukke fra Bali til bruk i tradisjonelt skyggeteater. Fra tidlig på 1900-tallet.
En samling marionetter fra et tysk dukketeater.
Agder teater med forestillingen «Prinsessen på erten» i 2013.

Dukketeater, også skrevet dokketeater, eller figurteater er en teaterform der rollene i skuespillet blir framstilt av dukker eller figurer.

Typer[rediger | rediger kilde]

Dukketeater inndeles ofte etter hvordan dukkene beveges. De vanligste dukketypene er marionetter, som blir styrt ved hjelp av snorer og staver, stang- eller hånddukker, som blir styrt nedenfra eller som en hanske, eller flate dukker som blir opplyst bakfra og brukes i skyggeteater. Scenene kan variere fra store teaterscener med imponerende scenografi og komplisert mekanikk til svært enkle enmannskasser.

Figurteater er en nyere form for dukketeater som blander dukker, figurer og levende skuespillere i forskjellige scenografiske uttrykk, ofte i stykker også beregnet på voksne.

Dukketeater som kunstnerisk uttrykk og underholdning er ellers nært beslektet med moderne dukkefilm.

Historie[rediger | rediger kilde]

Dukketeatertradisjonene strekker seg tilbake til det gamle Egypt, Hellas og Italia. Det er gjort flere arkeologiske funn som tyder på dette, og skyggedukker er også nevnt i den gresk filosofien.

Europa[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke tok tidlig i bruk dukketeater som pedagogisk verktøy. En dukke av den unge jomfru Maria, på fransk Marion, var en vanlig skikkelse i kirkespill i middelalderen og gav blant annet navn til begrepet marionett. Parallelt med kirkens dukkespill oppstod det en folkelig form på 1500-tallet med utgangspunkt i commedia dell'arte, lystige improvisasjonskomedier med faste rollefigurer. Miguel de Cervantes skrev i storverket Don Quijote (del I utgitt i 1605, del II i 1615) om hovedpersonens møte med en dukketeatertrupp. Den italienske Pulcinello-skikkelsen ble videreført i Punch-figuren i England, Polichinelle i Frankrike, Hanswurst eller Kasper i Tyskland, Petrusjka i Russland, Mester Jackel i Danmark og Kasper i Sverige. Slikt dukketeater kalles fremdeles kasperteatersvensk. Det henvendte seg opprinnelig til voksne, men ble siden særlig beregnet på barn.

Verdensarvstatus[rediger | rediger kilde]

I 2016 besluttet UNESCO å tildele tsjekkisk og slovakisk dukketeater status som del av den immaterielle verdenskulturarven. I kunngjøringen av utnevnelsen skrev UNESCO blant annet:

«Puppet theatre is an integral part of Slovak and Czech local theatre and literary tradition. It also plays an important role in socialization, helping performers to develop as creative thinkers and learn about cooperation, communication and to strengthen their sense of identity in society. Featuring with other traditional rituals and festive events like feast days, markets and fairs, puppet shows today come in many different forms but still draw from tradition. Practice bearers include performers, playwrights, puppet and costume makers, as well as stage designers.»[1]

Asia[rediger | rediger kilde]

I Østen har dukketeaterkunsten lenge vært høyt ansett. Høydepunktet i Japan ble nådd på 1500-tallet da flere anerkjente forfattere skrev stykker for dukketeaterspill. Seinere har særlig indonesisk skyggeteater stått sterkt. Også den indonesiske dukketeaterformen wayang golek har en sterk tradisjon, som også har påvirket vestlige utøvere.

USA[rediger | rediger kilde]

I moderne tid har dukketeater med hånddukker blitt kjent gjennom de amerikanske TV-seriene Muppet Show og Sesame Street (begge seriene produsert av Jim Henson), som i Norge ble presentert gjennom den pedagogiske barne-TV-serien Sesam Stasjon. Andre eksempler på populære filmer fra nyere tid er Team America og The Thunderbirds, der rollene blir framstilt ved hjelp av marionettefigurer.

Dukketeatermuseer[rediger | rediger kilde]

  • TheaterFigurenMuseum Lübeck (Tyskland)[2]
  • Puppentheater-Museum Berlin (Tyskland)[3]
  • Musée Gadagne – Musée des arts de la marionnette i Lyon (Frankrike)[4]
  • Centro internacional del títere, i Tolosa (Spania)[5]
  • Museo Internacional de Títeres de Albaida, i Valencia (Spania)[6]

I Norge[rediger | rediger kilde]

Gammel tradisjon[rediger | rediger kilde]

Dukketeater har en meget lang historie i Norge, noe Anne Helgesen påviste i sin doktorgradsavhandling.

Amund Helland skriver i boken Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 13 D. 1 : Bergen (1916) at det tidlig på 1700-tallet fantes en skuespiller ved navn Jørgen Friderich Sweiger som var teatersjef for et omreisende dukketeater. Dette dukketeateret skal ha besøkt Bergen både i 1722 og i 1736. Sweiger skal i følge Helland for øvrig vært oldefar til professor Schweigaard.[12] Jørgen Friederich Schweiger var fra Holstein i Nord-Tyskland, og hans sønn Johan Ludvig Schweiger (1719-1781) ble organist og innvandret til Norge, nærmere bestemt til Kongsberg.[13]

På 1800-tallet vet vi at blant annet den berømte skuespilleren Johannes Brun og dramatikeren Henrik Ibsen laget sine egne dukketeatre i ungdommen.[14]

I 1880 rykket signaturen S. Pedersen Bælling in følgende annonse i Bergens Tidende:

«Mekanisk Dukketeater i det Engelske Ridehus

Den 17. maj kl. 5 Eftermiddag og følgende dage giver Undertegnede Forestillinger, som udmærker sig med sin Elegance og har vundet Bifald i flere hovedstæder.»[15]

I 1898 ga Elling Holst og illustratøren Eivind Nielsen ut Norsk Dukketeater : Med tekst: Store Bukken Bruse. I oversikten Norsk Bogfortegnelse 1891-1900 er denne utgivelsen oppført under overskriften «Selskabsspil».[16] Dette var et sett som kom i en eske, og som barn kunne bruke til selv å spille dukketeater med.[17] Året før hadde Nielsen og Holst gitt ut boken Barneminder og andre smaastubber for barn : med mange billeder, der Holst forklarte leserne hvordan de kunne innrede en kasse til sitt eget dukketeater, gjerne med kulisser klippet ut fra utklippsark utgitt av den tyske leketøysprodusenten Gustav Cohn i byen Neu Ruppin i Mecklenburg. I kapittelet Hvordan en lager et dukketeater forteller Holst at slike utklippsark fra den samme produsenten benyttet han selv da han var barn, og at han nå har laget dukketeater med kulisser og dukker fra tilsvarende ark for sin lille sønn.[18]

På begynnelsen av 1900-tallet benyttet Bokken Lasson skyggeteater i mange av sine forestillinger på Chat Noir. I siste halvdel av 1900-tallet ble særlig Ivo Caprinos animasjonsfilmer populære, der dukkene ofte er styrt ved hjelp av mekaniske anordninger. Bjørg Mykle og Arne Bust Mykle laget i 1969 barne-TVserien Reparatørene, en dukketeaterserie på fem episoder skrevet for om figurene Pompel og Pilt.

Scener og ensembler[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke store og mindre dukketeaterscener og -ensembler i Norge i dag. I 1953 ble Julian Strøm leder for det nyetablerte dukketeateret ved Folketeatret i Oslo. Oslo Nye Dukketeater ble opprettet i 1966.

Organisasjon for figurteater[rediger | rediger kilde]

Mange figurteatre er i dag tilsluttet UNIMA Norge, som er en medlemsorganisasjon for norske figurteatre.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

På 1960-tallet var Arne Bust Mykle leder for en dukketeaterskole som holdt til på Frogner Hovedgård i Oslo, der også Oslo Bymuseum holdt til. NRK TV sendte i mai 1969 et innslag fra undervisningen i magasinet Teaterspeilet, som viste både hvordan elevene trente fysisk på å bli i gode dukkespillere, hvordan de laget dukker og hvordan de innøvde en scene med Mykle som instruktør. Innslaget inneholdt også et intervju med Mykle, der han blant annet benyttet dukken Pilt fra serien Reparatørene for å illustrere sine poenger.[19]

Utøvere[rediger | rediger kilde]

Kjente norske dukkespillere er pionerene Agnar Mykle og daværende hustru Jane Mykle, Kirsten Langbo, Birgit Strøm, Arne Mykle og daværende hustru Bjørg Mykle, Anne Helgesen, Tatjana Zaitzow, Åsmund Huser og Hanne Dahle.

I Tsjekkia, der dukketeaterkulturen har lange og sterke tradisjoner, er blant annet Jan Svankmajer kjent for å blande dukketeater og animasjonsfilm.

I USA har det vært flere buktalere med kjente dukker, blant annet Edgar Bergen og hans populære Charlie McCarthy. Fra 1960- til 1980-tallet var amerikaneren Jim Henson (1936-1990), og kollegene hans, toneangivende innen sjangeren med sine populære fjernsynsserier og filmer med hånddukker, blant annet Sesame Street og The Muppet Show.

I den amerikanske musikalen Avenue Q, som vant flere Tony-priser i 2004 (for beste nye musikal, beste nye manus og beste nye teatermusikk), er alle rollene spilt av dukker.[20] Per 2017 spilles Avenue Q fortsatt på scenen i New York City, og har også gått en rekke sesonger i utlandet, blant annet på Londons West End.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Puppetry in Slovakia and Czechia - intangible heritage - Culture Sector - UNESCO». ich.unesco.org (engelsk). Besøkt 26. november 2017. 
  2. ^ «Herzlich willkommen im TheaterFigurenMuseum! – TheaterFigurenMuseum Lübeck». www.theaterfigurenmuseum.de (tysk). Besøkt 15. november 2017. 
  3. ^ «Unser Haus». puppentheater-museum.de (tysk). Puppentheater-Museum Berlin. Besøkt 15. november 2017. 
  4. ^ «Marionnettes - Musée des marionnettes du monde». MUSÉE DES ARTS DE LA MARIONNETTE - Accueil (fransk). www.gadagne.musees.lyon.fr. Besøkt 15. november 2017. 
  5. ^ «tolosa international puppet center». www.topictolosa.com (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  6. ^ «Museo Internacional de Títeres de Albaida MITA». comunitatvalenciana.com (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  7. ^ «MUSEO IBEROAMERICANO DEL TÍTERE - Web oficial de turismo de Cádiz». www.cadizturismo.com. Besøkt 15. november 2017. 
  8. ^ «Museo Argentino del Títere». Museo Argentino del Títere. Besøkt 15. november 2017. 
  9. ^ «Museo Vivo del Títere» (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  10. ^ www.mediaprime.cl. «Teatromuseo del Titere y el Payaso». www.teatromuseo.cl (spansk). Besøkt 15. november 2017. 
  11. ^ «Museo Nacional del Títere (MUNATI)». www.mexicoescultura.com. Besøkt 15. november 2017. 
  12. ^ Amund Helland (1916). «Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 13 D. 1 : Bergen». urn.nb.no (norsk). Aschehoug. s. 529. Besøkt 17. januar 2018. 
  13. ^ «225 (Norske Slægter 1912)». runeberg.org (norsk). 1911. Besøkt 17. januar 2018. «Schweigaard.» 
  14. ^ Ellen Schjervig (1995). «Henrik Ibsens dukketeater : fantasi og magi» (norsk). Skien kommune. Besøkt 9. november 2017. 
  15. ^ «Mekanisk Dukketheater i det engelske Ridehus». Bergens Tidende (norsk). urn.nb.no. Besøkt 17. januar 2018. 
  16. ^ «Norsk Bogfortegnelse 1891-1990». Nasjonalbiblioteket (norsk). Den norske Boghandlerforenings Forl. / urn.nb.no. 1902. Besøkt 17. januar 2018. 
  17. ^ «Norsk Bogfortegnelse 1891-1990». Nasjonalbiblioteket (norsk). Den norske Boghandlerforenings Forl. / urn.nb.no. 1902. Besøkt 17. januar 2018. 
  18. ^ «Barneminder og andre smaastubber for barn : med mange billeder». urn.nb.no (norsk). 1897. Besøkt 17. januar 2018. 
  19. ^ «NRK TV - Se Teaterspeilet» (norsk). 9. mai 1969. Besøkt 13. januar 2018 – via www.nrk.no. «NRKs interne arkivbeskrivelse av programmet / Filminnslag rull 1: Teaterskolen. Ballettundervisning. Leseprøve på stykke. Knut THOMASSEN intv. om mangelen på skuespillere i norsk teater. Unge skuespillere intv. om skuespillerens og teatrets funksjon i dagens samfunn. Joachim CALMEYER om teater ut over tradisjonelle forestillinger. 15'08". / Filminnslag rull 2: Undervisning i dukketeater. Romerike folkehøgskole, elever ved teaterlinjen. fremfører "Song of Grieg". 18'02".»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 214 (hjelp)
  20. ^ «Avenue Q». www.avenueq.com. Besøkt 5. november 2017.