Petra (Jordan)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
UNESCOs verdensarv
Petra
Petra
Al Khazneh («Skattekammeret»)
LandJordan Jordan
StedPetra
UNESCOInnskrevet ved UNESCOs verdensarvkomités 9. sesjon i 1985. Referansenr. 326.
Kriterium I, III, IV
Se ogsåVerdensarvsteder i Asia
Eksterne lenker

Petra (arabisk: البتراء‎, Al-Batrāʾ; gresk: Πέτρα), opprinnelig kjent av dets innbyggere som Raqmu, er en historisk by og et arkeologisk sted i sørlige Jordan.

Byen ligger i en skråning i fjellet Jebel al-Madhbah («Alterets fjell»), som utgjør den østlige siden av dalen Arabah, som går fra Dødehavet og til Akababukten.[1] I henhold til Hieronymos fra Kardia ble navnet «Petra» gitt av greske handelsmenn som observerte at byens innbyggere om våren praktiserte ofringer til en guddom på en stor stein, det vil si en petra. Det er antatt at stedet har vært bosatt så tidlig som 9 000 f.Kr. og at det muligens var etablert på 300-tallet f.Kr. som hovedstad for nabateere. Dette var et arabisk, nomadisk folk som ble tiltrukket av Petras nærhet til handelsrutene og som der etablerte et regionalt sentrum for denne handelen.[2]

Handelsvirksomheten skaffet nabateernes betydelige inntekter, og Petra ble sentrum for deres rikdom. De eldste historiske referansene til Petra ble gitt av greske historikere. De refererte til et angrep på byen i 312 f.Kr. som ble beordret av Antigonos I Monofthalmos fra oldtidens Makedonia, en av Aleksander den stores etterfølgere. Nabateerne var, i motsetningen til deres fiender, vant til å leve i en gold ørken og kunne slå tilbake angrep ved å utnytte områdets fjellterreng. De var særskilt dyktige til å samle regnvann, drive landbruk i tørre omgivelser og hogge stein. De fleste av de nabatiske herskerne omfavnet gresk kultur, fra den første av disse, Aretas III (87-62 f.Kr.), med tilnavnet Filhellen («venn av grekerne»), opp til den siste av de nabatiske kongene, Rabbel II Soter (70-106 f.Kr.). Petra blomstret på 100-tallet e.Kr. da dets berømte struktur Al-Khazneh («skattkammeret»), antatt å være et mausoleum for kong Aretas IV, ble konstruert ved å benytte greske arkitektoniske elementer, og dets befolkning nådde sitt høydepunkt med et befolkningstall beregnet til rundt 20 000 innbyggere.[3]

Selv om det nabatiske kongerike ble et klientkongedømme under Romerriket i det første århundret f.Kr., var det først i 106 e.Kr. at det mistet sin uavhengighet. Petra ble erobret av romerne og kongeriket ble en romersk provins under navnet Arabia Petraea. Byens betydning fikk en nedgang da handelsrutene begynte å gå sjøveien, og et jordskjelv i 363 ødela mange av Petras bygninger. Under Østromerriket ble det bygget en rekke kristne kirker, men byen hadde gått inn i en nedgang etter angrep fra det persiske Sasanideriket, og ved tidlig islamsk tid bodde kun noen få nomader i byen som stort sett hadde blitt forlatt. Petra forble ukjent for verden inntil det ble gjenoppdaget i 1812 av den sveitsiske reisende og oppdageren Johann Ludwig Burckhardt.[4]

For å komme til byen må man gjennom en 1,2 km lang kløft kalt al-Sīq, «sjakten», som fører direkte til Khazneh. Petra er berømt for sin tilhogde arkitektur, hogd ut i fjellet, og sitt system med vannledninger. Petra er også kalt for Rosebyen grunnet fargen på bergarten som den er skulpturert fra.[5] Stedet har vært utnevnt av UNESCO som en del av verdensarven siden 1985. UNESCO har beskrevet det som «en av de mest dyrebare kulturelle eiendeler i menneskehetens kulturarv.»[6] I 2007 ble Al-Khazneh annonsert som ett avVerdens sju nye underverk. Petra er et symbol på Jordan og er Jordans mest besøkte turistattraksjon. Antallet turister toppet 1 million i 2010. Den påfølgende perioden var det en nedgang grunnet uroligheter i regionen, men tilstrømningen av turister har økt siden, og rundt 600 000 turister har besøkt stedet i 2017.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Al Khazneh er en av de mest forseggjorte strukturene i Petra.
Kart over Petra.
Den trange sjakten Siq som fører til Petra.

Plinius den eldre og andre skribenter i antikken identifiserte Petra som hovedstaden til Tadeanos og som senteret for deres karavanehandel. Innkapslet av høyreiste berg og fjell og med tilgang til vann fra en uuttømmelig elv, hadde Petra alle fordelene til en festning, men det kontrollerte også de fremste handelsrutene som gikk gjennom byen og til Gaza ved kysten av Middelhavet i vest, til Bosra og Damaskus i nord (sørlige Syria), til Akaba og Leuce Come ved kysen av Rødehavet og over ørkenen til Persiabukten.[1]

Utgravninger har vist at det var nabateernes evne til å kontrollere vanntilgangen som førte til veksten for ørkenbyen, ved å skape en kunstig oase. Området styrtflommer, og arkeologisk bevis har demonstrert at nabateerne kontrollerte disse flommene ved bruk av dammer, cisterner og vannrør. Disse innovative måtene å lagre vann i lengre tørkeperioder gjorde det mulig for Petra å blomstre.[7][8]

I oldtiden kan ankomsten til Petra ha vært fra sør på en sti over sletten til Petra, rundt Jabal Haroun («Aronfjellet»), lokaliseringen av Arons grav (Aron var bror av Moses). En annen ankomst var muligens fra det høye platået i nord. I dag ankommer de fleste moderne besøkende fra øst. Den imponerende østlige ankomsten som går bratt nedover i 1,2 km gjennom en mørk, trang sjakt (enkelte steder kun 3 til 4 meter bred) kalles for al-Sīq, «sjakten», et naturlig geologisk fenomen som har dannet en dyp sprekk i sandsteinfjellet og som fungerer som en vannvei som flyter inn Wadi Musa. Ved enden av den trange sjakten står Petras mest imponerende ruin, Al Khazneh, kanskje mest kjent i oversettelsen, «the Treasury» på engelsk, «Skattekammeret» på norsk (grunnet en tidligere tro på at den skjulte en skatt). Konstruksjonen er hogd ut i sandsteinsfjellet, 40 meter høy og har en fasade dekorert med søyler med korintiske kapitéler, friser og figurer. Mens det gjenværende er i bemerkelsesverdig godt bevart stand, er utsiden av denne merket av hundrevis av kulehull, gjort av lokale beduinstammer som håpet å hente ut rikdommer som det en gang gikk rykter om var skjult i den.[9]

Et lite stykke unna Al Khazneh, ved foten av et fjell kalt en-Nejr, er det et massivt teater, posisjonert slik for å føre høyest mulig antall graver innenfor synsvinkelen. Ved dette punktet åpner dalen seg ut til sletten, og stedet for byen åpenbarer seg med slående effekt. Amfiteateret har blitt hogd ut i en skråning og inn i flere av gravene ved dets konstruksjon. Rektangulære hull til setene er fortsatt synlige. De rosefargede fjellveggene, som bortimot innelukker teateret på tre sider, er delt inn i grupper ved hjelp av dype sprekker og omkranset av graver hogd inn i fjellet i form av tårn.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Innfødt styre[rediger | rediger kilde]

Inskripsjon av Rekem før den ble begravd under betong.

De eldste bøndene som er nedtegnet bosatte seg i Beidha i tiden rundt 2010 f.Kr. Det var en før-keramisk kultur rett nord for Petra.[10] Petra ble listet i redegjørelser om militære kampanjer i oldtidens Egypt og i Amarnabrevene som Pel, Sela eller Sejr. Selv om byen ble dannet relativt sent, har det eksistert en helligdom der siden oldtiden. Den jødiske historikeren Josefus på 100-tallet e.Kr. beskrev regionen som bosatt av et midjanittisk folk så tidlig som 1340 f.Kr. og at dette folket ble styrt av fem konger som han navnga som følgende: «Rekem; byen som bærer hans navn er rangert høyest i landet til araberne og til denne dag er den kalt av hele det arabiske folk, etter navnet på dens kongelige grunnlegger, Rekeme: kalt Petra av grekerne.»[11] Den berømte arkitekturen i Petra, og på andre nabatiske steder, ble bygget tidlig i antikken, kanskje ved å involvere greske arkitekter eller inspirert av gresk arkitektur.[12][13][14]

Nabateerne var en av flere nomadiske beduinstammer som forflyttet seg i den arabiske ørkenen og flyttet sine tamdyr dit de kunne finne beitemarker og vann.[15] De ble kjent med området rundt Petra etter hvert som sesongene gikk, og de kjempet for å overleve under dårlige år med svinnende nedbør.[15] Selv om nabateerne i begynnelsen var innkapslet i arameisk kultur, har tidligere teorier om at de kom fra arameiske røtter blitt avvist av moderne forskere. Isteden har arkeologiske, religiøse, og lingvistiske bevis bekreftet at de var en nordarabisk stamme.[16]

Det semittiske navnet på byen, om ikke Sela, har forblitt ukjent. Et avsnitt hos den greske historikeren Diodorus Siculus[17], som beskriver et hærtokt Antigonos I Monofthalmos sendte mot nabateerne i 312 f.Kr., er forstått som at det belyser Petras historie, men petra, «berg», refererer til en naturlig festning og tilfluktsted og kan ikke være et stedsnavn i sin tid, og beskrivelsen antyder at metropolisen ennå ikke eksisterte,[1] men at det var et sted som ble benyttet av et arabisk folk.[18]

Navnet «Rekem» ble innrisset i fjellveggen ved Wadi Musa på motsatt side av inngangen al-Sīq.[19] Imidlertid bygget Jordan en bro over wadi (dalen) og denne inskripsjonen ble begravd under tonn med betong.[20]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Utsyn
Antikke søyler av det store tempelet.

I 106 e.Kr. da Cornelius Palma var guvernør over romerske Syria, ble Petra underlagt og absorbert av Romerriket da det nabatiske kongerike ble omgjort til den romerske provinsenArabia Petraea. På omtrent samme tid ble Petras romerske vei bygget. Den ble hovedveien til byen, karakterisert av store porter som inngang til byen. Et århundre senere, i tiden til keiser Alexander Severus, da byen var på høyden av sin prakt, opphørte utgivelsen av egne mynter. Det skjedde heller ingen flere konstruksjoner av overdådige graver. Årsaken synes å være en brå katastrofe, antagelig en invasjon av nypersisk makt under Sasanideriket. I mellomtiden hadde en by i sørlige Syria, Palmyra (blomstret i 130-270) vokst i betydning og trakk til seg arabisk handel på bekostning av Petra, som fikk en tilbakegang. Stedet synes å ha fortsatt som et religiøst sted. En annen romersk vei ble bygget til stedet. Epifanios fra Salamis (død 403) skrev at på hans tid ble det holdt en fest der den 25. desember til ære for jomfrugudinnen Khaabou og hennes avkom Dushara.[1][21] Dushara og al-Uzza var to av de fremste guddommene i byen som ellers omfattet mange idoler fra andre nabatiske guddommer som Allat og Manat.[22]

Senantikken til tidlig middelalder[rediger | rediger kilde]

De kongelige graver i Petra.

Under romersk styre fikk Petra en rask nedgang, i stor grad ved at Palmyra hadde tatt over den arabiske handelen, men også ved at den øvrige handelen hadde begynt å gå sjøveien. I 363 ødela et jordskjelv mange bygninger og ødela samtidig det vitale vannsystemet.[23] Byen ble ytterligere svekket av et nytt jordskjelv i 551, og i 663 underla araberne området for en tid. Gamlebyen Petra ble hovedstad i den bysantinske provinsen Palaestina Salutaris og det ble bygget flere kristne kirker i bysantinsk tid i og rundt Petra. I en av dem ble det senere avdekket skriftruller.[24] Kristendommen kom til Petra allerede på 300-tallet f.Kr., bortimot 500 år etter at Petra ble etablert som handelssted. Athanasius av Alexandria omtaler en biskop av Petra ved navn Asterius.[25] Minst en av gravene ble benyttet som en kirke. I en inskripsjon i rød maling i 447 ble dens innvielse nedtegnet: «i tiden til den helligste biskop Jason». Etter den islamske erobringen i 629–632 ble det umulig for kristne å oppholde seg i Petra, som i det meste av Arabia. Under første korstog ble Petra okkupert av Balduin I av Jerusalem og utgjorde andre len til baroniet Al Karak (i herredømmet Oultrejordain) med tittelen Château de la Valée de Moyse or Sela. Det ble underlagt frankerne fram til 1189.[1] Det er fortsatt et titulært bispesete tilhørende den katolske kirke.[26]

Det er påvist to festninger fra korsfarertiden i og rundt Petra. Den første heter al-Wu'ayra og ligger rett nord for Wadi Musa og kan bli sett fra veien til Lille-Petra. Det er festningen Valle Moise, som ble tatt av en gruppe tyrkere ved hjelp av lokale muslimer og gjenvunnet av korsfarerne kun etter at korsfarerne begynte å ødelegge oliventrærne i Wadi Musa. Trusselen om å tape livsoppholdet tvang de lokale til å forhandle om overgivelse. Den andre er ved toppen av el-Habis i hjertet av Petra og kan bli nådd fra vestsiden av Qasr al-Bint.

Ruinene av Petra ble et emne for undring og nysgjerrighet i løpet av middelalderen og ble besøkt av sultan Baibars av Egypt mot slutten av 1200-tallet.[1]

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Johann Ludwig Burckhardt, maleri av Sebastian Gutzwiller, 1830.

Den første europeer til å gjenoppdage og beskrive Petra var den sveitsiske reisende Johann Ludwig Burckhardt under hans reiser i 1812.[27] På denne tiden opererte den gresk kirke i Jerusalem et bispedømme i Al Karak kalt Battra (arabisk: باطره‎, gresk: Πέτρας) og det var oppfatningen til mange av prestene i Jerusalem at Al Karak var oldtidsbyen Petra.[27]

Den skotske maleren David Roberts besøkte Petra i 1839 og kom tilbake til England med skisser, akvareller og fortellinger om hans møte med lokale stammer.

Ettersom strukturene i Petra ble svekket med alderen, var det mange av gravene som ble sårbare for tyver og gravplyndrere. Mange av skattene ble stjålet. I 1929 var det en forskergruppe på fire, bestående av de britiske arkeologene Agnes Conway og George Horsfield, den palestinske legen og folkeminneeksperten Tawfiq Canaan og den danske orientalisten Ditlef Nielsen,[28] som utforsket, utgravde og kartla Petra.[29][30]

Tallrike skriftruller på gresk og datert til den bysantinske perioden ble oppdaget i utgravningen av en kirke i nærheten av tempelet Den bevingede løve i Petra i desember 1993.[24]

T.E. Lawrence[rediger | rediger kilde]

I oktober 1917, som en del av en generell anstrengelse for å trekke osmanske militære ressurser vekk fra det britiske avansementet før tredje slaget ved Gaza, ble et arabisk opprør i Petra ledet av den britiske offiseren T.E. Lawrence, kjent som «Lawrence av Arabia», rettet mot det osmanske regimet. Beduinkvinner som bodde i nærheten av Petra, ble under lederskap av sjeik Khallils hustru samlet for å kjempe i opprøret i byen. Opprørerne, med støtte fra det britiske militære, greide å ødelegge de osmanske styrkene.[31]

1900-tallet: Verdensarv[rediger | rediger kilde]

Petras Siq i 1947 (venstre) sammenlignet med samme sted i 2013
Petra om natten.

Bidoulene, beduinene i Petra, ble med tvang flyttet ut av deres grotter i Petra til landsbyen Umm Sayhoun et stykke unna, av den jordanske regjeringen i 1985 før UNESCOs beslutningsprosess for å erklære Petra til et sted som tilhører verdensarven. I Umm Sayhoun ble de gitt hus bygget av sementblokker med en del infrastruktur som kloakk, rennende vann og elektrisitetet. Blant de seks samfunnene i regionen Petra er Umm Sayhoun en av de minste samfunnene.[32] Landsbyen Wadi Musa («Moses’ dal») er den største, bosatt hovedsakelig av layathnahbeduiner og er den nærmeste bebyggelsen til besøksenteret, hovedinngangen til Siq og det arkeologiske stedet generelt. Stedet har også flere hoteller og restauranter beregnet på turister. Fra Umm Sayhoun er det tilgang til bakveien til Petra, gangveien Wadi Turkmaniyeh.[33]

Den 6. desember 1985 ble Petra erklært som et sted tilhørende verdensarven av UNESCO. I en folkelig avstemning ble stedet også navngitt som Verdens sju nye underverk.

Bidoulene, som tilhører stammen Bedu, og deres kulturarv og tradisjonelle evner ble erklært av UNESCO som en del av den muntlige og immaterielle kulturarven i 2005 og innskrevet i 2008.[34]

I 2011, som følge av et prosjekt over elleve måneders planleggingsfase med Petras myndigheter for utvikling og turisme og samarbeidspartnere, ble det utgitt en strategiplan som gir retningslinjer for utviklingen i regionen. Hensikten er å gi planlagt utvikling som er effektiv, balansert og bærekraftig for de neste tjue årene., og til nytte for lokalbefolkningen og for Jordan generelt. Som en del av dette ble det også utviklet en strategiplan for Umm Sayhoun og de omliggende områdene.[35]

Petra på 2010-tallet[rediger | rediger kilde]

Petra som moderne turistattraksjon.

27 steder i Petra er tilgjengelige i Google Street View.[36]

I 2016 oppdaget arkeologer en stor, tidligere ukjent monumental struktur gravlagt under sanden i Petra ved benytte satellittbilder.[37][38][39]

Petra står overfor flere trusler, inkludert at de gamle strukturene kan ramle sammen grunnet alder, erosjon og dårlig avrenning av regnvann, saltavsetning,[40] uheldig eller uriktig restaurering av de gamle strukturene og ikke bærekraftig tilgang av turister.[41] Antallet besøkende turister har økt betydelig, særlig etter at stedet fikk en utstrakt mediakampanje i 2007 i forbindelse med Verdens sju nye underverk.[42]

I et forsøk på å motvirke disse truslene ble Petra National Trust (PNT) etablert i 1989. Det har arbeidet med tallrike lokale og internasjonale organisasjoner på prosjekter som fremmer beskyttelse, konservering og bevaring av Petra.[43]

UNESCO og ICOMOS (som har som oppgave å arbeide for å bevare verdensarven og være rådgivere for UNESCOs verdensarvkomité) har samarbeidet for å utgi sin første bok om menneskelige og naturlige trusler mot såbare verdensarvsteder. De valgte Petra som dets første og viktigste eksempel på truede landskaper. En bok utgitt i 2012, Tourism and Archaeological Heritage Management at Petra: Driver to Development or Destruction?, var den første i en serie av viktige bøker for å adressere selve karakteren til de forgjengelige bygninger, byer, steder og regioner.[44] De neste bøkene i serien om forgjengelige kulturarvsteder vil omfatte Machu Picchu, Angkor Vat, og Pompeii.

Koenigsgraeber.jpg
Gravene i den sørlige delen av byen.

I litteraturen og populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Petra er hovedemne i John William Burgons sonett Petra som vant den britiske Newdigate-prisen i 1945. Diktet refererer til Petra som den utilgjengelige byen Burgon hadde hørt om, men aldri sett:

SitatIt seems no work of Man's creative hand,
by labour wrought as wavering fancy planned;

But from the rock as if by magic grown,

eternal, silent, beautiful, alone!

Not virgin-white like that old Doric shrine,

where erst Athena held her rites divine;

Not saintly-grey, like many a minster fane,

that crowns the hill and consecrates the plain;

But rose-red as if the blush of dawn,

that first beheld them were not yet withdrawn;

The hues of youth upon a brow of woe,

which Man deemed old two thousand years ago,

Match me such marvel save in Eastern clime,

a rose-red city half as old as time.
Sitat

Herman Melville sammenlignet Wall Street på en søndagsmorgen med den forlatte byen Petra i sin novelle Bartleby, the Scrivener (1953).

Byen ble brukt som kulisse i den amerikanske spillefilmen Indiana Jones og det siste korstog (1989).

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Cooke, George Albert (1911): «Petra», i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica. 21 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 309–310.
  2. ^ Seeger, Josh; Beek, Gus W. van (1996): Retrieving the Past: Essays on Archaeological Research and Methodolog. Eisenbrauns, ISBN 978-1575060125, s. 56.
  3. ^ «Petra Lost and Found», National Geographic. 2. januar 2016.
  4. ^ Glueckoct, Grace (17. oktober 2003): «Art Review; Rose-Red City Carved From the Rock», New York Times
  5. ^ «Major Attractions: Petra», Jordan tourism board
  6. ^ «UNESCO advisory body evaluation» (PDF), UNESCO
  7. ^ «Petra: Water Works», Nabataea.net
  8. ^ Pinsker, Lisa (11. september 2001): «Geotimes – June 2004 – Petra: An Eroding Ancient City», Agiweb.org.
  9. ^ «Robert Fulford's column about Petra, Jordan», Robertfulford.com. 18. juni 1997
  10. ^ «A Short History» Arkivert 4. desember 2017 hos Wayback Machine., Petra National Foundation.
  11. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), iv.vii.§1. I engelsk oversettelse: Jewish Antiquities, Harvard University Press, 1930. doi:10.4159/DLCL.josephus-jewish_antiquities. 1930. Tilgjengelig via Digital Loeb Classical Library (abonnement nødvendig)
  12. ^ Egger, Vernon O. (2016): A History of the Muslim World to 1405: The Making of a Civilization. Routledge, ISBN 9781315507682, s. 17, 56
  13. ^ McKenzie, Judith (2007): The Architecture of Alexandria and Egypt, C. 300 B.C. to A.D. 700, bind 63. Yale University Press, ISBN 0300115555, s. 97.
  14. ^ Stewart, Andrew (2014): Art in the Hellenistic World: An Introduction. Cambridge University Press, ISBN 9781107048577, s. 18.
  15. ^ a b Taylor, Jane (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans, London, United Kingdom: I.B.Tauris. ISBN 9781860645082, s. 14, 17, 30, 31.
  16. ^ Maalouf, Tony (2003): Arabs in the Shadow of Israel: The Unfolding of God's Prophetic Plan for Ishmael's Line. Kregel Academic. ISBN 9780825493638.
  17. ^ Diodorus Siculus, xix. 94-97
  18. ^ Diodorus Siculus’ redegjørelse av hærtoktet mot Arabia, xix, seksjon 95 (note 79).
  19. ^ Browning, Iain (1974): Petra, Chatto & Windus, s. 109.
  20. ^ «History of Petra», Terhaal Adventures.
  21. ^ Antagelig har Epifanios feiltolket ordet ka'abu, «kube», etymologisk beslektet med navnet Kaaba, som refererte til særskilte steinblokker som nabateerne benyttet som representanter for Dushara og muligens andre guddommer; jf. Langdon, Stephen Herbert ([1931] 1964): Semitic Mythology. The Mythology of All Races. 5. New York: Cooper Square Publishers. s. 16. Hans rapport at Khaabou var en jomfru er antagelig påvirket av hans behov for å finne en parallell til den den kristne tro i Jesusjomfrufødsel, og ved likheten av ordene ka'bah og ka'ibah («jomfru») på arabisk; jf. Stockton, Eugene D. (1971): «Petra revisited: a review of a Semitic cult complex» (PDF). Australian Journal of Biblical Archaeology. 1 (4), s. 57.
  22. ^ Alpass, Peter (2013): The Religious Life of Nabataea, BRILL, kapittel 2
  23. ^ Glueck, Grace (17. oktober 2003): «Art Review; Rose-Red City Carved From the Rock», The New York Times.
  24. ^ a b Milstein, Mati : «Petra», National Geographic
  25. ^ Athanasius, Anhioch. 10
  26. ^ Herbermann, Charles, red. (1913): «Petra», Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.
  27. ^ a b Burckhardt, John Lewis (1822): Travels in Syria and the Holy Land. J. Murray.
  28. ^ Fontenay, Fr. de (1979-1984): «Ditlef Nielsen», i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal
  29. ^ Conway, Agnes; Horsfield, George (1930): «Historical and Topographical Notes on Edom: with an account of the first excavations at Petra», The Geographical Journal, 76 (5), s. 369-390.
  30. ^ Nielsen, Ditlef (1931-1933): «The Mountain Sanctuaries in Petra and the Environs», Journal of the Palestine Oriental Society
  31. ^ Lowell, Thomas (1924=: With Lawrence in Arabia, The Century Co., s. 180-187
  32. ^ Comer, Douglas C. (2011): Tourism and Archaeological Heritage Management at Petra: Driver to Development or Destruction?, Springer Science & Business Media, s. 111
  33. ^ «Kart over området på nettstedet Go2petra». Arkivert fra originalen 13. mars 2018. Besøkt 9. oktober 2018. 
  34. ^ «The Cultural Space of the Bedu in Petra and Wadi Rum», UNESCO Culture Sector.
  35. ^ Petra Development and Tourism Region Authority in Association with DesignWorkshop and JCP s.r.l: Strategic Plan for Umm Sayhoun and surrounding areas[død lenke] (PDF)
  36. ^ Explore natural wonders and world landmarks: Petra, Google Street View
  37. ^ Parcak, Sarah; Tuttle, Christopher A. (Mai 2016): «Hiding in Plain Sight: The Discovery of a New Monumental Structure at Petra, Jordan, Using WorldView-1 and WorldView-2 Satellite Imagery», Bulletin of the American Schools of Oriental Research (375), s. 35–51. doi:10.5615/bullamerschoorie.375.0035. ISSN 0003-097X. JSTOR 10.5615/bullamerschoorie.375.0035.
  38. ^ «Archaeologists discover massive Petra monument that could be 2,150 years old», The Guardian. 10. juni 2016.
  39. ^ «Massive New Monument Found in Petra», National Geographic. 8. juni 2016.
  40. ^ Heinrichs, K.; Azzam, R. (juni 2012): «Investigation of salt weathering on stone monuments by use of a modern wireless sensor network exemplified for the rock-cut monuments in Petra / Jordan – a research project», International Journal of Heritage in the Digital Era, 1 (2), s. 191–216
  41. ^ «Heritage at Risk 2004/2005: Petra» (PDF), Icomos.org
  42. ^ «Heritage Conservation Grips Jordan's Petra Amid Booming Tourism», Xinhua 3. november 2007. Arkivert fra originalen den 18. september 2009.
  43. ^ «Petra National Trust-About», Petranationaltrust.org. Arkivert fra originalen Arkivert 28. desember 2011 hos Wayback Machine. den 28. desember 2011
  44. ^ Comer, Douglas C.; Willems, Willem J.H. (2011): Tourism and Archaeological Heritage Management at Petra: Driver to Development or Destruction? (PDF), ICOMOS, tema 3, sesjon 1
  45. ^ «The Rose-Red City of Petra». Grisel.net. 26. april 2001. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]