Ramayana

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ramayana (sanskrit रामायण «Ramas vandring») er et indisk epos, et langt heltedikt som regnes som en av hinduismens viktigste og mest populære hellige tekster. Det er i henhold til tradisjonen skrevet av vismannen Valmiki ca. 800 f.Kr., men er i sin klassiske form antagelig sammenstilt ca. år 100, med bidrag av ulik alder.

Rama kjemper sammen med apeguden Hanuman mot demonen Ravana

Verket består av sju bøker, på tilsammen ca. 50 000 linjer. De sju bøkene er

  • Balakanda – barndommens bok
  • Ayodhyakanda – Ayodhyas bok
  • Aranyakanda – skogens bok
  • Kishkindkanda – apenes bok
  • Sundarakanda – skjønnhetenes bok
  • Yuddhakanda – krigens bok
  • Uttarakanda – den avsluttende bok

Ramayanas hovedperson er prins Rama fra Ayodhya i Nord-India. På grunn av konflikter innad i familien mister han retten til tronen i 14 år og må leve i skogen under enkle kår i disse årene. Så må han utkjempe et stort slag mot Ravana, den ondeste av demonene, for å vinne tilbake sin bortrøvede kone, Sita. Slaget står på øya Lanka. To av hans beste hjelpere under slaget er Ape-generalen Hanuman og Ramas bror, prins Laksmana. Kampen ender med at Rama vinner riket tilbake, og styrer som en god konge.

Flere år senere, i det som skildres i den siste boken, forviser han imidlertid Sita, på mistanke om at hun har levd med en annen mann. Hun flytter inn i skogen, og føder der tvillingsønnene Lava og Kusha som hun lar Valmiki oppdra. Når hun vender tilbake til Rama får hun guddommelige bevis for sin troskap. Ramas periode som jordisk inkarnasjon av Vishnu er over, og han opptas igjen i gudeverdenen.

Verket personifiserer de hinduistiske dydene: Rama er rettferdig, tapper, ridderlig og pliktoppfyllende. Sita er trofast og hengiven. Hanuman er sterk og klok. «Ved siden av Mahabharata er Ramayana det betydeligste litterære verk i hinduismen og har hatt umåtelig innflytelse på hinduistisk tro og idealer».[1]

«Rama og Krishna fremviser to svært forskjellige aspekter av Gud. Mens Rama personifiserer rett adferd (dharma) fremviser Krishna Guds frihet [...] Rama og Sita er det perfekte ekteparet, og de fremviser det dominerende ideal i hinduismen om at oppfyllelse av sosiale plikter er viktigere enn personlige ønsker.»[2]

Ramayana-eposet har spredd seg, og er idag en kjent fortelling i hele Sørøst-Asia, der det eksisterer i lokale varianter og er levende i dans, teater, arkitektur, billedkunst og moderne adapsjoner: Tv-serien Ramayana (1987–88) var en nasjonal begivenhet i India, tegneserien Ramayan 3392 A.D. (2006) er utviklet av Deepak Chopra og Shekhar Kapur. Tegnefilm-musikalen Sita Sings the Blues (2009) av Nina Paley ser historien fra Sitas synsvinkel.

Eposet overlevde den indonesiske kulturens overgang til islam og er fremdeles en kjent fortelling i verdens mest folkerike muslimske land. I Thailand er Ramayana-eposet kjent som Ramakian, og har hatt en stor påvirkning, f.eks. var den gamle hovedstaden Ayutthaya oppkalt etter prins Ramas by Ayodhya. I Wat Phra Kaew i Bangkok er murene som omgir tempelområdet dekorert med bilder fra eposet.

Diktet er innskrevet i UNESCOs liste over immateriell kulturarv.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Per Kværne og Kari Vogt. Religionsleksikon. Cappelen akademisk forlag, 2002
  2. ^ Knut A. Jacobsen i innledningen til Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter, 2001.