Skandinavias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Skandinavias historie er de skandinaviske lands — Danmark, Norge og Sveriges samlede historie.

De skandinaviske brødrefolkene.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Helleristning ved Stein sør for Moelv
Holocene Temperature Variations.png

I det trefylte Skandinavia var de ikke noe stort behov for å lage verktøy av mineraler. Derfor er det den dag i dag ikke mange funn fra den skandinaviske steinalderen, bronsealderen eller jernalderen, bortsett fra et begrenset antall verktøy laget av stein, bronse og jern, noen få smykker og andre pyntegjenstander samt gravrøyser. Det eksisterer derimot en viktig samling av utbredte steintegninger, kjent som helleristninger.

Steinalderen[rediger | rediger kilde]

Paleolitikum[rediger | rediger kilde]

Da isen trakk seg tilbake, i perioden som kalles paleolitikum, begynte reinsdyr å gresse på slettene som befinner seg i det som nå er Danmark og det sydlige Sverige. Her eksisterte Ahrensburgkulturen, stammer som jaktet i 100 000 km² store landområder og bodde i tipiertundraen. I disse områdene var det ikke mange trær ut over arktisk hvit bjørk og rogn, men nåletrærne ble langsomt utbredt.

Mesolitikum[rediger | rediger kilde]

I det 7. årtusen f.Kr., når reinsdyrene og de som jaktet på dem var begynt å trekke mot det nordlige Skandinavia, var det vokst opp skoger rundt omkring. En kultur kalt Maglemosekulturen levde i Danmark og det sydlige Sverige, og nord for dem, i Norge og det meste av det vestlige Sverige, oppsto Fosna-Hensbackakulturen som hovedsakelig levde langs de riktvoksende skogene. Ved å bruke ild, båter og steinverktøy kunne disse steinaldermennesker overleve i det nordlige Europa. De nordlige jegere/samlere fulgte hjordene og laksestimene sydpå om vinteren og nordpå når det ble sommer igjen.

Disse tidlige folkeslagene hadde kulturelle tradisjoner meget lik dem som i våre dager kjennes i de nordligste regionene – områder som Finland, Russland og over Beringstredet til den nordligste delen av Nord-Amerika (med deler av nåtidens Alaska og Canada).

Opp gjennom det 6. årtusen f.Kr. var det sydlige Skandinavia dekket av frodige skoger. I disse skogene fantes forskjellige dyrearter, slike som urokser, bisoner, elg og hjort. De lokale stammene, kalt Kongemosekulturen, levde av disse dyrene. På samme måte som deres forgjengere jaktet de også sel og fisket i de fiskefylte farvannene. Nord for Kongemosefolket levde andre jegere og samlere i det meste av det sydlige Norge og Sverige, kalt Nøstvet- og Lihultkulturen, etterkommere av Fosna-Hensbackakulturen. Disse kulturene jaktet fortsatt på slutten av det 6. årtusen f.Kr., hvor Kongemosekulturen ble avløst av Ertebøllekulturen sydpå.

Neolitikum[rediger | rediger kilde]

Gjennom det 5. årtusen f.Kr. lærte Ertebøllefolket å lage leirgjenstander fra nabostammer sydpå, som var begynt å dyrke opp jorden og holde husdyr. Snart begynte Ertebøllefolket også å dyrke jorden, og omkring 4000 f.Kr. ble de en del av den megalittiske traktbegerkulturen.

Gjennom det 4. årtusen f.Kr. bredte disse traktbegerstammene seg inn i Sverige opp til Uppland. Nøstvet- og Lihultstammerne lærte nye teknologier av de fremrykkende jordbrukerne, riktignok ikke landbruk, og ble til gruvekeramisk kultur mot slutten av det 4. årtusen f.Kr. Disse gruvekeramiske stammene stoppet jordbrukernes fremmarsj og tvang dem sydpå inn i det sydvestlige Sverige. Noen mener at jordbrukerne ikke ble drept eller jaget bort, men i stedet frivillig ble en del av den gruvekeramiske kulturen. Minst én boplass later således til å ha vært blandet, nemlig Alvastraboplassen.

Bronsealderen[rediger | rediger kilde]

Skandinavia nådde bronsealderen forholdsvis sent sammenlignet med resten av Europa via handel. Allikevel kan skandinaviske funn fremvise omfattende og velbevarte gjenstander av ull, tre og importert bronse og gull fra Sentral-Europa. I denne perioden oppsto den første kjente høytstående sivilisasjon i området. Skandinavene overtok mange symboler fra Sentral-Europa og Middelhavsområdet samtidig med at de skapte nye stilarter og gjenstander. Man har sporet trekk fra den mykeniske, fønikiske og oldegyptiske kulturen samt Villanova-kulturen blant de mulige påvirkningene i skandinavisk kunsthåndverk fra denne perioden. Bakgrunnen for disse påvirkningene menes å stamme fra handelen med rav, og det er i mykenske graver fra perioden funnet rav fra Østersjøen. Adskillige helleristninger viser skip, og de store steinformasjonene kalt steinskip viser tydelig at sjøfart spilte en viktig rolle i datidens liv. Mange helleristninger viser skip som med rimelighet kan stamme fra Middelhavsområdet.

Mange gravhauger og helleristningsfelter stammer også fra denne perioden, hvis betydning fortsatt er uklar. Likedan er det funnet adskillige gjenstander av bronse og gull. De grove trekkene i helleristningene sammenlignet med bronsearbeidene har gitt anledning til en teori om at de ble skapt av forskjellige kulturer eller sosiale grupper. Det eksisterte ikke noe skriftspråk i de nordiske landene i bronsealderen.

Etter å ha sett lignende helleristninger i Qobustan-området i Aserbajdsjan fremla historikeren Thor Heyerdahl en spekulativ teori om at opprinnelsen til den skandinaviske befolkningen kan spores til området som nå kjennes som Aserbajdsjan. Han foreslo også at den øverste nordiske guden, Odin, var en historisk skikkelse som kom til Skandinavia fra Aserbajdsjan.[1]

2000 Year Temperature Comparison.png

Den nordiske bronsealderen var karakterisert ved et relativt varmt klima (i sammenligning med Middelhavsområdet). Det muliggjorde en relativt stor befolkningstetthet, men dette tok slutt i forbindelse med en klimaendring i form av mer nedbør og kulde (det har blitt foreslått at begrepet fimbulvinter stammer fra denne perioden), og det er svært sannsynlig at klimaet sendte de germanske stammene mot sør til det sentrale Europa. I denne perioden kan det synes som om skandinavene hadde innflytelse på de østeuropeiske kulturene, og i Jordanes' Getica nevner forfatteren at goterne stammet fra Skandinavia (eller «Scandza», som han kalte det). Tilsvarende skal flere andre østgermanske stammer ha hatt skandinavisk opprinnelse, blant annet langobardere, burgundere og herulere. Dette er i tråd med at det i oldtiden var en utbredt oppfattelse av at Norden var nasjonenes skjød.

Førromersk jernalder[rediger | rediger kilde]

Bosetningsregioner i Norden i Romersk jernalder og folkevandringstid. Kartet viser at minst 13 småkongeriker eksisterte i perioden tidlig jernalder (c. 0-600 AD). Kartet er basert på analyser ved Universitetet i Umeå. Laget av Leos vän.

Den nordiske bronsealderen ble avsluttet med det kaldere og fuktigere klimaet. Fra denne perioden er det smått med arkeologiske funn. Det er også i denne perioden at de germanske stammene begynner å bli kjent i Middelhavsområdet og hos romerne.

I begynnelsen var jernet en luksusartikkel som ble brukt til smykker. De første gjenstandene var nåler, men det er også funnet sverd og segl. Bronse ble fortsatt brukt i hele perioden, men mest til smykker. Tradisjonene fra bronsealderen fortsatte, men det kom sterke påvirkninger fra Hallstatt-kulturen i Sentral-Europa. Man fortsatte bronsealdertradisjonen med å brenne de avdøde og legge asken i urner. Det er her snakk om urnemarksperioden. Mot slutten av perioden spredte påvirkninger fra den sentraleuropeiske La Tène-kulturen seg til Skandinavia over det nordvestlige Tyskland, og det er funn fra denne perioden i mange områder i det sydlige Skandinavia. Fra denne tiden har arkeologer funnet sverd, skjoldbukler, spydspisser, sakser, segl, tenger, kniver, nåler, spenner, kjeler etc. Bronse ble fortsatt brukt til halssmykker og kjeler i en stil som er fortsatt fra bronsealderen. Et av de mest imponerende funnene er Dejbjergvognen fra Ringkøbing-egnen, en firhjulet trevogn med bronsebeslag.

Romersk jernalder[rediger | rediger kilde]

Mens mange germanske stammer opprettholdt fast kontakt med Romerriket i form av deres kultur og militære tilstedeværelse, befant det meste av Skandinavia seg i den ytterste periferi av den latinske verden. Med unntak av enkelte henvisninger til sveerne og göterne forble Skandinavia ubeskrevet hos romerske forfattere.

I Skandinavia var det stor import av varer, så som mynter (det er funnet mer enn 7 000), kar, bronsefigurer, glassbegere, lakkspenner, våpen etc. Videre var mønstre på metallgjenstander og leirkar tydelig romersk preget. Man støtte også for første gang på ting som sauesakser og spillebrikker. I det 3. og 4. århundre ble det også innført teknologier fra germanske stammer som hadde slått seg ned på nordsiden av Sortehavet, så som runer.

Fra perioden kjenner man mange funn av moselik i Danmark, Schleswig og det sydlige Sverige. Sammen med likene fantes også våpen, husholdningsgjenstander og ullklær. I Nydam Mose i Schleswig er det funnet store robåter fra det 4. århundre.

Mange ble begravet uten å ha blitt brent i de første 3 århundreder, men tradisjonen med likbrenning vendte tilbake igjen.

I det 5. og 6. århundre ble gull og sølv mer og mer vanlig. Tiden var preget av germanske stammers plyndringer av Romerriket, og skandinaver brakte gull og sølv med herfra. En ny jernalder var i ferd med å bli etablert i det nordlige Europa: Germansk jernalder.

Germansk jernalder[rediger | rediger kilde]

Perioden etter Romerrikets fall kalles den germanske jernalder og deles opp i eldre germansk og yngre germansk jernalder, i Sverige kjent som Vendeltiden (550-800) med rike gravfunn i området omkring Mälaren. Eldre germansk jernalder er den perioden hvor daner dukker opp i historien som – ifølge Jordanes – stammer fra sveerne, som hadde overtatt etter herulerne. Jordanes skal ha vært av gotisk herkomst og endte som munk i Italia. Hans verk "De origine actibusque Getarum", om goternes opprinnelse og dåd, forfattet ca. 550 e.Kr. gir opplysninger om den store øya Scandza, som goteme skal stamme fra. Han regner opp stammer som bor her, blant disse er adogit som bor nordligst av alle med 40 døgns midnattsol. Etter adogit kommer screrefennae og suehans som også bor mot nord. Screrefennae flyttet mye og forsto ikke å frembringe markens grøde, men livnærte seg ved jakt og fugle egg. Suehans var en bofast stamme som hadde gode hester liksom thuringerne og drev pelsdyrjakt for å kunne selge skinn. Her var det for langt mot nord til korndyrking.

Jordanes, Norway tribes.png

Prokopios, ca. 550 e.Kr., beskriver også et primitivt jegerfolk som han kaller skrithifinoi. Disse ynkelige skapningene hadde hverken vin eller korn, for de dyrket ikke jorden. "Både menn og kvinner driver uavlatelig bare jakt; de mektig store skogene og fjellene der gir dem en uendelig mengde vilt og andre dyr." Screrefennae og skrithifinoi er vel samene som ofte har fatt betegnelser som skridfinner, som trolig er en senere avledet form fra skrithibinoi eller noen lignende stavemåte. De to gamle betegnelsene, screrefennae og skrithifinoi, har nok trolig ikke sin opprinnelse i betydning av hverken skiløper eller finne. Videre i Jordanes' etnografiske beskrivelse av Scandzas følger flere folkestammer og blant disse er finnaithae "som alltid var klare til strid", mixi evagre og otingis som skulle ha levd som ville dyr i fjellhuler, "utenfor dem" bodde osthrogotb, raumariciae, ragnaricii, finni, vinoviloth og suetidi som skulle være stautere enn andre folk.


I forbindelse med Romerrikets fall fløt store mengder gull til Skandinavia, og det er fremragende gullsmedarbeider fra denne perioden. Gullet ble blant annet brukt til pynt på skjeder og brakteater. Spesielt kjent er gullhornene fra Gallehus.

Etter oppløsningen av Romerriket ble gull sjeldnere, og skandinavene begynte å lage gjenstander av forgylt bronse med flettemotiver av dyr i skandinavisk stil. I den tidlige perioden er dyrene i motivene riktig naturtro, mens de i den senere perioden blir til mer kompliserte former i flettede og sammenblandede kanter, noe som senere også kjennes fra vikingtiden.

Vikingtiden[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Stamford av nasjonalromantikeren Peter Nicolai Arbo

Vikingtiden er betegnelsen for perioden mellom 793 og 1066 i Skandinavia. I denne perioden foretok vikingene (skandinaviske krigere og handelsmenn) plyndringer, kolonisering og utforsking av store deler av Europa, Midtøsten, det nordlige Afrika, og de nådde også til Nord-Amerika, mer presist til Newfoundland.

Begivenheten som markerer begynnelsen på vikingtiden i 793 var vikingenes plyndring av det innflytelsesrike klostret Lindisfarne, mens avslutningen regnes til året for den mislykkede invasjonen av England forsøkt av Harald Hårdråde i 1066 og normannernes erobring etter slaget ved Hastings samme år.

Koloniseringstiden[rediger | rediger kilde]

Reiseveier og år for viktige vikingferder i koloniseringstiden

Koloniseringstiden begynte omkring 800. Vikingene invaderte og slo seg i større eller mindre omfang ned i England, Grønland, Færøyene, Island, Irland, Livland, Normandie, Shetlandsøyene, Sicilia, Russland og Vinland. Svenske folk dro mest i Østerled til Russland, Livland og andre østlige områder, mens norske og danske folk konsentrerte seg om det vestlige og nordlige Europa. Folkene som reiste mot øst kaltes også væringer (ordet betyr edsvorne menn), og de grunnla ifølge de eldste slaviske kildene Kiev-Russland, den største østeuropeiske makt før mongolenes invasjoner. Krigerne i Vesterled, som primært ble kjent som vikinger, etterlot seg omfattende kulturelle spor i områder som Normandie, England og Irland, hvor Dublin ble grunnlagt av invaderende vikinger. Island ble først kolonisert i det 9. århundre.

Islandske Leif Eriksson er en kjent skikkelse i vikingenes og skandinavisk historie, idet han ble en av de første registrerte europeere som nådde Nord-Amerika. Han seilte over Atlanterhavet og endte i Newfoundland, hvor han kristnet området han kalte Vinland. Han utviste imidlertid ikke den store interessen for å opprettholde en permanent koloni så langt mot vest, men erklærte i stedet det nærliggende Grønland som en del av et nordisk interesseområde og oppmuntret til etablering av samfunn her i stedet for på den amerikanske kysten. En gruppe arkeologer sannsynliggjorde vikingenes tilstedeværelse på Newfoundland med utgravingen av en vikinglandsby i L'Anse aux Meadows i 1960, hvor man fant blant annet rester av hus og gjenstander med runer. Gradvis tilførsel av reisende vikinger til Grønland grunnla øyas opprinnelige befolkning, men det forble et lite samfunn. Senere ble øya befolket av inuitter og andre opprinnelige folkeslag fra det kanadiske fastlandet.

Vikingene betraktet disse koloniene som utvidelser av deres hjemland, og oppfattelsen av en ny verden vokste først fram da man fikk forbindelse med de opprinnelige folkeslagene fra de koloniserte områdene.

Se også:

Overgang til kristendom[rediger | rediger kilde]

Vikingenes religiøse overbevisning var tett knyttet til norrøn mytologi med fokus på kamp, ære og ideen om Valhall, det mytologiske hjemstedet for gudene og falne krigere.

Overgangen til kristendom fant sted senere enn de fleste andre steder i Europa. I Danmark var det Harald Blåtand som kristnet landet omkring 980. I Norge kom prosessen i gang under Olav Tryggvason (hersker 995-ca.1000) og Olav den hellige (hersker 1015-1028). De hadde begge blitt frivillig døpt i utlandet. Olav den hellige brakte engelske geistlige med til Norge, og landets overgang fra norrøn mytologi til kristendom var i stor grad resultatet av engelske misjonærers innsats. Som et resultat av herskernes og etterhvert det meste av landets overgang til kristendom, ble de gamle shamanistiske skikkene trengt i bakgrunnen og innimellom forfulgt. Volver, som praktiserte seid, en skandinavisk før-kristen tradisjon, ble henrettet eller landsforvist under det nye kristne herredømme i det 11. og 12. århundre.

Det islandske alltinget vedtok å innføre kristendom i år 1000 (Siðaskiptin) etter press fra den norske kongen. Goden (høvding) Þorgeir Þorkelsson var en av initiativtagerne til dette.

Sverige brukte litt lengre tid på å gå over til kristendommen, idet hedenske skikker fortsatt var vanlige i avsidesliggende samfunn et godt stykke opp i det 11. århundre. En kort svensk borgerkrig, som fant sted i 1066, avspeilet splittelsen mellom dyrkerne av de hedenske religiøse skikkene og forkjemperne for kristendommen; Uppsala, som opprinnelig var et senter for de hedenske religiøse aktivitetene, skiftet over til kristendommen og ble svensk erkebispesete i 1164. Overgangen til kristendom i Skandinavia foregikk noenlunde samtidig med avslutningen på vikingtiden. Kristendommens innførsel menes å ha støttet vikingsamfunnenes tilpasning til den overordnede religiøse og kulturelle strukturen på det europeiske kontinent.

1100 - 1600[rediger | rediger kilde]

Kalmarunionen[rediger | rediger kilde]

Utbredelsen av Kalmarunionen, omlag år 1500.

Kalmarunionen var en serie personalunioner (13971520) som samlet de tre kongedømmene Danmark, Norge og Sverige under en enkelt monark. Landene oppga sin suverenitet, men ikke sin uavhengighet, og divergerende interesser (spesielt svensk utilfredshet med den danske og Holsteinske dominansen) ga anledning til konflikter som ga unionen problemer fra 1430.årene til dens oppløsning i 1523.

I årene som fulgte var det flere forsøk på å gjenopplive unionen, men den nordiske sjuårskrigen satte ugjenkallelig en stopper for unionen og understreket Sveriges status som en av Europas stormakter.

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Reformasjonen kom til Skandinavia i 1530-årene. Skandinavia ble hurtig et kjerneområde for lutheranismen.

1600-tallet[rediger | rediger kilde]

Sverige som stormakt[rediger | rediger kilde]

Sveriges stormaktstid begynte under Karl IX. I forbindelse med en krig mot Russland vant Sverige større territorier østpå. Flere andre kriger med Polen, Danmark-Norge og tyske stater ga anledning til ytterligere svensk ekspansjon, på tross av enkelte tilbakeslag, som ved Kalmarkrigen. Flere kriger fulgte snart etter, deriblant den store nordiske krig og den skånske krig. Danmark led mange nederlag i denne perioden. Med Karl XI som regent ble riket omsider konsolidert i form av enevelde.

Tredveårskrigen[rediger | rediger kilde]

Maleri av Carl Wahlblom (1810) som viser slaget ved Lützen, 16. november 1632, der den svenske kongen Gustav Adolf falt

Tredveårskrigen var en serie konflikter som ble utkjempet i perioden 16181648 hovedsakelig mellom de sentraleuropeiske makter og det tysk-romerske rike, men som involverte de fleste av de større maktene i Europa. Det var flere grunner til konflikten. I utgangspunktet var det en religiøs strid mellom protestanter og katolikker, men huset Habsburgs selvoppholdelse var også et sentralt motiv. Danmark og Sverige gikk med i krigen på forskjellige tidspunkter for å beskytte sine interesser.

Danskene gikk med da den danske kongen, Christian IV (15771648), som lutheraner hjalp tyskerne ved å stå i spissen for en hær mot det tysk-romerske rike, idet han fryktet at Danmarks suverenitet som protestantisk nasjon var i fare. Den danske deltagelsen foregikk i perioden 16251629. Christian IV hadde vist stor klokskap i forholdet med det nordlige Tyskland (Hamburg hadde blitt tvunget til å akseptere dansk overhøyhet i 1621, og i 1623 var den danske kronprinsen blitt biskop av Bremen-Verden). Christian IV hadde hatt stor suksess som administrator og hadde oppnådd en stabilitet og velstand i landet som var temmelig enestående i Europa på denne tiden. Øresundstollen og krigserstatninger fra Sverige hadde bidratt til dette. Det eneste landet i Europa som kunne matche den danske velstanden, var Bayern. Danmark ble også støttet av den franske makthaveren, Kardinal Richelieu, som velvillig betalte dansk inntrengen i Tyskland. Christian IV stod her i spissen for en hær på 20 000 leiesoldater.

Den svenske deltagelsen foregikk i perioden 16301635. Ved Ferdinand II's hoff var man redde for at Wallenstein ville få for stor makt, så Ferdinand II avskjediget Wallenstein i 1630. Han ble riktignok nødt til å ta ham til nåde igjen da svenske tropper med Gustav II Adolf i spissen angrep keiserdømmet og seiret i en rekke betydningsfulle slag.

Gustav Adolf kom, som Christian IV før ham, de tyske lutheranere til unnsetning ved å foregripe katolsk aggresjon mot deres område. Derved oppnådde han økonomisk innflytelse på de tyske statene ved Østersjøen. Og som Christian IV ble Gustav Adolf støttet økonomisk av Richelieu, den franske kong Ludvig XIII's førsteminister, samt av hollenderne. I perioden 1630-1634 drev hans styrker de katolske styrkene tilbake og gjenvant derved store deler av de besatte protestantiske områdene.

1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Russland overtok en rekke tidligere svenske områder, blant annet Livland og Svensk Pommern. Kurfyrste- dømmet Hannover fikk Bremen-Verden.

Den store nordiske krig[rediger | rediger kilde]

Den store nordiske krig er betegnelsen for krigen som ble utkjempet i perioden 17001721 mellom en koalisjon bestående av Russland, Danmark-Norge og Sachsen-Polen (fra 1715 også Preussen og Hannover på den ene siden og Sverige på den andre. Den ble innledet med et koordinert angrep fra koalisjonens side på Sverige i 1700 og sluttet i 1721 med inngåelsen av freden i Nystad og Stockholmavtalene. Resultatet av krigen ble at Russland overtok Sveriges plass som den dominerende maktfaktor ved Østersjøen og ble en av de store spillerne på den europeiske politiske scene.

Kolonialisme[rediger | rediger kilde]

Såvel Sverige som Danmark hadde kolonier utenfor Skandinavia fra starten av det 17. århundre til opp i det 20. århundre. Danmark hadde kolonier på Grønland og Island i Nordatlanten. I Karibia etablerte Danmark en koloni på St. Thomas i 1671, St. John i 1718 og kjøpte St. Croix av Frankrike i 1733. Danmark hadde videre kolonien Trankebar i India, hvorfra Dansk Ostindisk Kompagni opererte. Sverige ga tilsvarende tillatelse til Svensk Ostindisk Kompagni. I storhetstiden importerte disse to selskapene mer te enn British East India Company – og smuglet 90% av dette inn i England, hvor det kunne selges med stor profitt. Begge de nordiske østindiske kompanier gikk fallitt under Napoleonskrigene. Sverige hadde for en kort periode også kolonier i Nord-Amerika og Saint-Barthélemy (17851878) og Guadeloupe i Karibia.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Skandinavia var splittet under Napoleonskrigene. Sverige sluttet seg til den tredje koalisjon i 1805 mot Napoleon. Koalisjonen ble riktignok brutt av Russland, som invaderte Finland og dermed tvang Sverige til å gi opp makten over området. På samme tid ble det også besluttet at siden Karl XIII var barnløs, skulle marskalk Jean-Baptiste Jules Bernadotte innsettes som neste konge. Bernadotte var opprinnelig en av Napoleons atten generaler, som imidlertid i 1813-14 besluttet å gå over til svensk side mot Frankrike. Den prominente svenske baron Karl Otto Mörner var en av forkjemperne for å innsette den unge soldaten som svensk konge.

Danmark-Norge ble involvert i konflikten etter den britiske flåtes beleiring av de danske havnene. Britene angrep deretter den danske flåten i slaget på Reden i 1801 og hovedstaden i Københavns bombardement i 1807. Den danske flåte ble ødelagt i 1801, men ble gjenoppbygget, beslaglagt og igjen ødelagt i 1807. En rekke slag, slaget ved Sjællands Odde, slaget ved Lyngør og slaget ved Anholt, fant sted mellom restene av den danske flåte og den britiske i de påfølgende år, idet danskene forsøkte å bryte den britiske blokaden, i det som ble kjent som Englandskrigene. Ved krigens avslutning ble Danmark tvunget til å avstå Helgoland til England og Norge til Sverige.

Sverige-Norge[rediger | rediger kilde]

Se også Unionen mellom Sverige og Norge og Unionsoppløsningen

«Sildesalaten»proporsjoner 5:4
Norden etter 1814, Sverige har tapt Finland til Russland og i stedet fått Norge fra Danmark
Kart (Eleftherios Tsouris).

Den 14. januar 1814 ble freden i Kiel i Kiel inngått, og Norge ble avstått til Sverige. I et forsøk på å få kontroll over sin egen skjebne innkalte nordmennene til rikssamling og 17. mai 1814 ble den norske forfatningen undertegnet. Den danske prinsen Christian Frederik, ble av forsamlingen valgt som konge.

Den svenske kongen avviste å anerkjenne et uavhengig Norge og iverksatte et militært felttog 27. juli 1814 med et angrep på Hvalerøyene og Fredrikstad. Den svenske hæren var tallmessig overlegen, bedre utrustet og utdannet og ble anført av en av Napoleons beste generaler, den nyvalgte svenske kronprins Jean Baptiste Bernadotte. Slagene var kortvarige og ble overlegent vunnet av svenskene. Forhandlingene om våpenstillstand ble avsluttet 14. august 1814.

Under fredsforhandlingene gikk Christian Frederik med på å avstå fra krav på den norske kronen og returnere til Danmark, hvis Sverige ville akseptere den demokratiske norske forfatningen og en løs personalunion.

Etter voksende utilfredshet med unionen i Norge krevde parlamentet enstemmig dens oppløsning 7. juni 1905. Denne ensidige handlingen ble møtt med svenske trusler om krig. En folkeavstemning 13. august bekreftet parlamentets beslutning med et flertall på 368 208 mot. Forhandlinger i Karlstad førte til en avtale med Sverige 23. september og gjensidig demobilisering. Begge parlamentene opphevet Unionsaktet 16. oktober og den avsatte svenske kong Oscar II ga avkall på den norske krone og anerkjente Norge som et uavhengig kongedømme 26. oktober. Det norske parlamentet tilbød tronen til prins Carl av Danmark, som aksepterte etter at ennå en folkeavstemning hadde vedtatt monarkiet. Han ankom Norge 25. november 1905 og tok navnet Haakon VII.

Den finske krigen[rediger | rediger kilde]

Den finske krigen ble utkjempet mellom Sverige og Russland i perioden februar 1808 til september 1809. Krigen resulterte i at Finland, som utgjorde den østlige tredjedel av det svenske rike, nå ble til Storfyrstedømmet Finland, som etter finsk oppfatning var i personalunion med det russiske imperium. Finland forble en del av det russiske imperium fram til 1917, da landet ble selvstendig. En annen betydningsfull konsekvens av krigen var den svenske riksdagens innføring av en ny forfatning og en ny kongeslekt, nemlig Bernadotte.

Industrialisering[rediger | rediger kilde]

Industrialiseringen begynte i midten av det 19. århundre i Skandinavia. I Danmark begynte industrialiseringen i København, og etterhvert begynte også de mindre byene å vokse kraftig. Danmark fortsatte likevel å være hovedsakelig et landbruksland til godt opp i det 20. århundre, men landbruket ble modernisert og bearbeidede meieriprodukter og kjøtt ble mer betydningsfullt som eksportartikkel enn de ubearbeidede landbruksproduktene.

I Sverige fikk byggingen av jernbanen som forbandt det sørlige Sverige og gruvene mot nord, avgjørende betydning. Den svenske industrien opplevde også et oppsving under første verdenskrig.

Skandinavisme[rediger | rediger kilde]

Den moderne bruken av betegnelsen Skandinavia stammer fra den skandinavistiske politiske bevegelse, som var aktiv i midten av det 19. århundre, hovedsakelig mellom treårskrigen (18481850), hvor Sverige-Norge bidro med betydelige militære styrker, og den andre slesvigske krig (1864), da den svenske riksdagen gikk imot kongens tilsagn om militær støtte til Danmark.

Emigrasjon[rediger | rediger kilde]

Andel norsk-amerikanere fordelt på delstater i USA og Canada.

Mange skandinaver emigrerte til Canada, USA, Australia, Afrika og New Zealand mot slutten av det 19. århundre. Den store skandinaviske emigrasjonsbølgen foregikk fra 1860-årene til 1880-årene, men betydelig emigrasjon fortsatte til 1930-årene. Langt de fleste av emigrantene forlot en bondetilværelse for å finne bedre muligheter for landbruk og inntjening. Medregnes Finland og Island forlot en tredjedel av den skandinaviske befolkningen sine fødeland over en periode på 80 år fra 1850. En del av bakgrunnen for denne omfattende utvandringen var den store befolkningstilveksten på grunn av lavere dødelighet, som skapte arbeidsledighet og fattigdom. Norge hadde den største prosentvise utvandringen og Danmark den minste.

Mellom 1820 og 1920 bosatte litt over to millioner skandinaver seg i USA. Herav kom én million fra Sverige, 300 000 fra Danmark og 730 000 fra Norge. Tallet for Norge svarer til nesten 80% av landets befolkning i 1800. De fleste av de utvandrede skandinaver i Nord-Amerika slo seg ned i Minnesota, Iowa, North og South Dakota, Wisconsin, de kanadiske prærier, samt Ontario.

Myntunion[rediger | rediger kilde]

Den skandinaviske myntunion var en myntunion som ble inngått mellom Sverige og Danmark 5. mai 1873, hvor krone (myntenhet) og øre (myntenhet) ble innført på basis av gullmyntfot. Norge, som var i union med Sverige, trådte inn i unionen to år senere i 1875 ved å fastlegge valutaen til gull etter samme verdi som i Danmark og Sverige (1 krone = 0,403 gram gull). Myntunionen var en av de få synlige resultatene av den skandinaviske politiske bevegelse i det 19. århundre.

Unionen sikret faste vekselkurser og monetær stabilitet, men medlemslandene fortsatte med å utstede egne mynter. Selv om det ikke fra starten var hensikten eller forventningen, ble det i praksis slik at man kunne bruke de enkelte lands myntenheter som likeverdige og lovlig betalingsmiddel i hele regionen, selv om de formelt sett var forskjellige.

Første verdenskrigs utbrudd i 1914 betød avslutningen på myntunionen. Sverige opphevet binding mot gull 2. august 1914 og uten en fast vekselkurs ble det umulig å bruke valutaene fritt.

1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Alle de tre skandinaviske landene holdt seg nøytrale under første verdenskrig. Imidlertid hadde krigen markant innflytelse på økonomien i regionen, især på grunn av den britiske blokaden av Tyskland. Denne blokaden kunne omgås med en handelsavtale med Storbritannia. Danmark innkalte store militære styrker, men Tyskland krenket allikevel dansk suverenitet i et visst omfang, for eksempel gjennom utlegging av miner i Øresund. Et stort antall etniske tyskere fra Sønderjylland deltok i krigen som en del av den tyske hær.

Velferdsstatens utvikling[rediger | rediger kilde]

Alle tre land innførte den sosiale velferdsstat i begynnelsen og midten av det 20. århundre. Dette skyldes til dels den dominerende rollen som sosialdemokratene i Sverige og Danmark samt Arbeiderpartiet i Norge hadde.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Tysklands og aksemaktenes erobringer (blått) i Europa under den andre verdenskrig
Norske frivillige i Nord-Finland under den finske vinterkrigen, mars 1940.
Se også Norge under andre verdenskrig

Når andre verdenskrig utbrudd nærmet seg var såvel de allierte som Aksemaktene redde for at deres fiender skulle få makten over Skandinavia. Storbritannia regnet med at Tyskland planla invasjon, og hadde ikke lyst til å kjempe der. Samtidig fryktet Tyskland for at Storbritannia kunne få baser i regionen og hevdet at de hadde mistanke om hurtig invasjon. I tillegg satte Tyskland stor pris på den jernmalmen de mottok via Norge, og de kunne ikke klare å unnvære den. De hadde videre et godt øye til de norske isfrie havnene. Det gjorde landet til et primært mål med Danmark som sekundært mål, mest for å muliggjøre invasjonen av Norge. Etter måneders planlegging invaderte Tyskland både Danmark og Norge samme dag, 9. april 1940.

Reaksjonen fra de to landene var svært forskjellige. Danmark overga seg bare to timer etter invasjonen med et tap på kun seksten mann. Hensikten var å unngå sivile tap samt å få en fordelaktig avtale med Tyskland. Norge nektet derimot å overgi seg og kjempet for full kraft. De vestlige allierte sendte militær assistanse, men innsatsen ble ikke styrt ordentlig. Derfor måtte Norge også overgi seg til angriperne, og dette skjedde 10. juni 1940.

Danmarks strategi viste seg å være mer fornuftig på lang sikt. Det var en av grunnene til at Tyskland ga landet utstrakt selvstyre. En annen grunn var at de ikke hadde noe egentlig formål med Danmark. Etter invasjonen ville de ikke bare gi opp landet, men så det som en fast del av deres rike. Dessuten ble danskene betraktet som arier av nazistiske ideologer, hvilket også var til landets gavn. Alle disse årsakene gjorde at Danmark kunne beholde parlamentet sitt, kongen og store deler av de normale samfunnsfunksjonene. Imidlertid vokste bitterheten mot Tyskland, og mindre sabotasjehandlinger rettet mot tyske interesser ble vanlige. Tysklands reaksjon var å sette den danske samlingsregjeringen ut av spill og innføre krigsrettstilstand.

Norge ble behandlet langt mere hårdhendt under hele besettelsen. Opposisjonspartier ble forbudt, og Nasjonal Samling fikk alle regjeringspostene. Vidkun Quisling ble innsatt som diktator. Fagforeninger fikk kun lov til å eksistere hvis de aksepterte nazistisk kontroll. På tross av disse undertrykkende foranstaltninger var det allikevel en ganske stor grad av samarbeide. Omkring ti prosent av befolkningen støttet det nazistiske partiet, og en del fler gikk inn for deler av programmet deres. Overordnet sett var der likevel en fiendtlig stemning, noe som skyldtes at det var åtte tyske soldater for hver nordmann.

Danmark og Norge hadde også forskjellige tilnærminger til samarbeidet om Tysklands folkedrapspolitikk. Danskene gjorde en betydningsfull innsats for å beskytte de danske jødene. Mer enn 96% av den jødiske befolkningen ble reddet, både ved å bli transportert i sikkerhet i Sverige, og andre ble holdt skjult av kristne danske familier og organisasjoner. Det norske politiet hjalp derimot til med å fange de norske jødene. Dette var medvirkende til at 40% av de norske jødene ble myrdet i de nazistiske konsentrasjonsleirene.

Som det eneste av de tre skandinaviske landene ble Sverige ikke invadert og holdt seg nominelt nøytrale gjennom krigen. De lyktes med å holde fred med tyskerne ved å holde dem med ønskede råstoffer. Den svenske regjeringen var meget påpasselig med å unngå å hisse opp nazistene, og man gikk så langt at man overtalte avisredaktører til å utøve selvsensur i denne retningen. Det var likevel unntak fra deres nøytralitet. For eksempel ga de asyl til jødene som unnslapp fra Danmark, og de ytet i mindre omfang humanitær hjelp til Finland under vinterkrigen.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

NATO–land markert etter det året de ble medlem. Norge og Danmark ble medlem av NATO ved opprettelsen, men de øvrige skandinaviske landene ble ikke medlemmer.

Etter avslutningen på andre verdenskrig var alle de tre skandinaviske landene enige om at det var bruk for en slags felles forsvarspolitikk. De begynte å forhandle om en skandinavisk forsvarsunion. Ideen var at de tre skandinaviske landene, hvis de gikk inn i en allianse, skulle fortsette å være suverene land, men handle som en samlet blokk i utenriks- og sikkerhetsspørsmål. Det ble forhandlet om den foreslåtte union i en felles skandinavisk komite over vinteren 19481949, men kaldkrigsspenningene mellom USA og Sovjetunionen samt forberedelsene til en vestlig allianse, som resulterte i vedtaket om Atlanterhavspakten, overskygget disse forhandlingene. Da det ble kjent at den vestlige alliansen ikke kunne ruste de skandinaviske landene før deres egne presserende behov var dekket, betød det et vendepunkt for Norge, som trakk seg ut av forhandlingene. Danmark var fortsatt innstilt på å gå inn i en allianse med Sverige, men svenskene kunne ikke for alvor se fordelene ved en slik allianse, og forslaget falt endelig til jorden. Norge og Danmark gikk etter dette med de landene som stiftet Atlanterhavspakten og ble medlemmer av NATO. Sverige forble nøytrale etter en opphetet debatt. Noen gir svenskene æren for at Finland kunne holde seg utenfor jernteppet, idet Sovjetunionen kunne ha følt seg truet hvis de med Sverige hadde et NATO-land så tett på.

Europeisk integrasjon[rediger | rediger kilde]

Kartskissse over de land og områder som inngår i Nordisk Råd.

De nordiske landene etablerte Nordisk Råd i 1952 og den nordiske passunionen to år senere.

Etter en folkeavstemning i 1972 ble Danmark i 1973 som det første skandinaviske landet medlem av EF, som senere ble til EU. Sverige trådte inn i EU i 1995; etter Sovjetunionens fall følte Sverige at de kunne tillate seg dette uten å provosere. Norge står fortsatt utenfor EU etter folkeavstemninger om medlemskap i 1972 og 1994, men landet har underskrevet Schengen-traktaten og er medlem av EØS (Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde). Ingen av de skandinaviske landene har sluttet seg til euroen, hvilket ble nedstemt etter folkeavstemninger i både Danmark og Sverige. I alle de skandinaviske landene er det en betydelig grad av skepsis for Euroen på tross av deres entusiasme for samarbeide og multilateralisme. Danmark stemte nei til Maastricht-traktaten i 1992, hvilket ga anledning til uro i samfunnet og tvang gjennom en gjenforhandling, herunder en valgfrihet om den foreslåtte felles valuta.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scandinavian Ancestry Tracing Roots to Azerbaijan