Skandinaviske myntunion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den Skandinaviske myntunion ble opprettet av Sverige og Danmark den 5. mai 1873. Norge, som da var i union med Sverige, gikk inn i myntunionen to år senere, 16. oktober 1875. Dette var et av de få konkrete resultatene av det politiske samarbeidet i Skandinavia1800-tallet.

Før myntunionen hadde Sverige hatt riksdaler og skilling, som ble byttet ut med svenske kroner og øre. Danske kroner og øre erstattet rigsbankdaler og skilling. Da Norge ble med var norske kroner og øre allerede innført, men var kombinert i noen få år med speciedaler og skilling. Enkelte norske mynter var f.eks. pålydende 10 kr / 2½ SP, eller 1 kr / 30 Sk.

Myntunionen innebar faste vekslingskurser mellom medlemslandenes valutaer, samt at hver av de tre valutaene var gyldig betalingsmiddel i alle tre land. Både mynter og sedler var konverterbare til gull i henhold til en gullmyntfot på 0,403 gram gull per krone.

I 1905 ble unionen mellom Norge og Sverige oppløst, men dette hadde ingen innvirkning på samarbeidet i myntunionen. Det som veltet myntunionen var i stedet innføringen av papirmyntfot og trykking av danske og norske pengesedler under pari fra 1915, og utbruddet av den 1. verdenskrig med preging av danske og norske mynter i jern fra 1917. Jernmyntene ble riktignok laget med hjemmel i en tilleggsbestemmelse til myntunionen, men ble fra 1924 ikke godtatt som betalingsmiddel i Sverige, som hadde en sterkere økonomi og gjenopprettet gullstandarden i 1924. Formelt sett ble myntunionen først opphevet i 1972.

Islandske kroner er en avledning av danske kroner, etter at Island fikk sin suverenitet i 1918

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]