Thor Heyerdahl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thor Heyerdahl
Thor Heyerdahl
Thor Heyerdahl
Født 6. oktober 1914
Norge i Larvik
Død 18. april 2002 (87 år)
Italia Colla Micheri, Italia
kreft
Ektefelle Liv Torp (1936-1947)
Yvonne Dedekam-Simonsen (1949-1969)
Jacqueline Beer (1991-2002)
Yrke eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer

Thor Heyerdahl (født 6. oktober 1914 i Larvik, død 18. april 2002 i Colla Micheri, Italia) var en eksperimentell arkeolog, forfatter og eventyrer.

Hans navn ble for alvor kjent for almenheten da han gjennomførte en ekspedisjon med «Kon-Tiki» i 1947, da han seilte 8000 km over Stillehavet i en håndbygget flåte fra Sør-Amerika til Tuamotuøyene. Ekspedisjonen ble gjennomført for å vise at folk for lenge siden kunne ha gjort lange sjøreiser og skapt kontakter mellom tilsynelatende separate kulturer. Dette var knyttet til en diffusjonsmodell for kulturell utvikling som skulle kjennetegne det meste av Heyerdahl arbeid. Han gjennomførte også andre seilaser med sivbåtene Ra, Ra II og Tigris for å demonstrere muligheten for kontakt mellom vidt atskilte folkeslag i oldtiden.

Heyerdahl skrev mange bøker og artikler om sine ekspedisjoner og funn. Han ledet også flere arkeologiske utgravninger på Galpagosøyene, Påskeøya, Maldivene, Tucume i Peru, GüímarTenerife og Azov i Russland. Heyerdahl fikk flere æresdoktorater og andre priser, men få av teoriene han fremmet har vunnet særlig aksept i vitenskapelige miljøer. Blant de æresbevisningene Heyerdahl mottok er Royal Geographical Societys gullmedalje. Han var statsstipendiat fra 1984. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1951, kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1970 og fikk ordenens høyeste grad, storkorset av St. Olavs Orden i 1987.

Thor Heyerdahl døde 87 år gammel 18. april 2002 og han ble bisatt i Oslo domkirke 26. april. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.

Thor Heyerdahls arkiv ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner.[1] Arkivene inkluderte da 238 samlinger fra hele verden. Heyerdahlarkivet spenner over årene 1937-2002 og omfatter hans fotosamling, dagbøker, private brev, ekspedisjonsplaner, artikler, avisutklipp, originale bok- og artikkelmanuskripter. Heyerdahlarkivene administreres av Kon-Tiki Museet og Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Heyerdahl ble født i Larvik i 1914 som eneste barn av bryggerieier Thor Heyerdahl (1869–1957) og Alison f. Lyng (1873–1965). Hans mor var leder for byens museumsforening og hennes sterke tro på Charles Darwins evolusjonsteori inspirerte sønnens interesse for zoologi og antropologi[2] Hans tidlige interesse for natur og dyr fikk ham til å lage sitt eget museum hjemme på gutterommet i Steingata 7, med blant annet en hoggorm som en av hovedattraksjonene. Heyerdahl fattet også tidlig interesse for eksotiske steder, som 8-åring tegnet han bilder av sydhavsøyer og bestemte seg for at han skulle bli oppdagelsesreisende.[3]

Heyerdahl flyttet til Oslo i 1933, hvor han studerte zoologi ved Universitetet i Oslo. Han hadde også stor interesse for beslektede emner som biologi, oseanografi og antropologi og alt ellers som hadde med Stillehavet å gjøre. Denne interessen ble ytterligere forsterket da han kom i kontakt med Bjarne Kroepelien, som var i samme bransje som Heyerdahls far. Kroepelien hadde gjennom flere år bygget opp verdens største samling av bøker fra og om Polynesia, og tilgangen til de over 5000 bøkene i samlingen skulle ifølge Heyerdahl selv bli «avgjørende for [hans] veivalg videre i livet».[4] Etter eksamen i 1936 giftet han seg med Liv Coucheron Torp (1916–1969) fra Brevik, en økonomistudent som han hadde møtt kort tid før han ble immatrikulert ved universitetet. Hun var med på Heyerdahl første ekspedisjon til Polynesia i 1937. Før ekteskapet endte i skilsmisse i 1948 hadde de fått to barn sammen, sønnene Thor Jr og Bjørn.

Under andre verdenskrig ble han utdannet ved Little Norway i Canada, senere tilsluttet fallskjermkompaniet ved den norske brigaden i Skottland. Vinteren 1944–45 deltok han som løytnant i de norske styrkene i Finnmark.

Thor Heyerdahls gravsted i Colla Micheri, Italia.

I 1949 giftet Heyerdahl seg på nytt, denne gang med Yvonne Dedekam-Simonsen (1924–2006). Hun hjalp til med mye av det praktiske rundt organiseringen av ekspedisjonen med «Ra», og arrangerte også redningsaksjonen da flåten var i ferd med å synke.[5] Ekteskapet endte i 1969.[6]

Heyerdahl levde i flere år sammen med en kvinne ved navn Liliana, før han i 1991 giftet seg for tredje gang. Ekteskapet med Jacqueline Beer skulle vare til Heyerdahls død i 2002. De bodde sammen på Tenerife, og i motsetning til hans tidligere ektefeller var Breer ofte med på reisene Heyerdahl foretok. Hun var amatørfotograf og dokumenterte mye av arbeidet han gjorde, blant annet utgravningene i Túcume og Azov.

Under et opphold i Italia ble Heyerdahl diagnostisert med hjernesvulst. Han sluttet å spise og drikke, og forberedte seg på å dø.[7] Thor Heyerdahl døde omgitt av familien 18. april 2002. Han ble bisatt på statens bekostning i Oslo domkirke 26. april. Til stede ved bisettelsen var i tillegg til familien og nære venner blant annet kong Harald og dronning Sonja og flere representanter for det offentlige Norge. Heyerdahls urne er satt ned på familiens gods i Colla Micheri i Italia.

Ekspedisjoner og arkeologiske prosjekter[rediger | rediger kilde]

Polynesia (1937-38) og Nordvest-Amerika (1939-40)[rediger | rediger kilde]

Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesasøyene i Polynesia i 1937–1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Men idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. Oppholdet på Marquesasøyene, mesteparten av tiden på Fatu Hiva, beskrives i Heyerdahls første bok På jakt etter paradiset (1938), som ble utgitt i Norge, men som følge av utbruddet av andre verdenskrig aldri ble oversatt og stort sett glemt. Mange år senere, etter å ha oppnådd en viss grad av berømmelse med andre eventyr og bøker om andre fag, publiserte Heyerdahl en ny skildring av denne seilasen under tittelen Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974). Historien om hans tid på Fatu Hiva og hans avstikker til Hiva Oa og Mohotani er også beskrevet i Grønn var jorden på den syvende dag (1991)

I årene 1939–1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i Britisk Columbia. Disse ekspedisjonene skulle få en sterk innvirkning på livet hans. Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».

Kon-Tiki-ekspedisjonen (1947)[rediger | rediger kilde]

Postkort som viser Kon-Tiki på vei over Stillehavet.
Kon-Tiki står i dag på Kon-Tiki Museet.

Utdypende artikkel: «Kon-Tiki»

Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien, men Heyerdahl var overbevist om at han hadde rett og Kon-Tiki-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig å seile fra Sør-Amerika til Polynesia. Kon-Tiki-ekspedisjonen ble inspirert av gamle rapporter og tegninger av Incaflåter laget av spanske conquistadorer, og av de innfødtes legender og arkeologiske bevis som tydet på kontakt mellom kontinentene. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved Callao i Peru på en flåte av balsa-tre bygget i tradisjonell stil. Den 7. august 1947, etter 101 dager og 4 300 nautiske mil, nådde de øya Raroia i Tuamotu-arkipelet. Ferden endte med grunnstøting i et korallrev, men hele besetningen berget seg i land uten større skader.

Etter at ekspedisjonen var over ble flåten vist fram på forskjellige steder i Europa, før den endte opp i Oslo.[8] I 1949 åpnet så Kon-Tiki Museet, og her står flåten fortsatt. Senere har også «Ra II» fått plass i dette museet.

Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en bestselger. Heyerdahls film om ekspedisjonen vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar fram til utdelingen i 2007.

Ekspedisjonene til Galapagos (1952) og Påskeøya (1955-56)[rediger | rediger kilde]

Selv om Kon-Tiki-ekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette stoppet ikke Heyerdahl som la ut på en arkeologisk ekspedisjon til Galápagosøyene i 1952. Det hadde vært flere vitenskapsmenn på øya før Heyerdahl ankom, men dette var første gang arkeologer gjorde utgravinger her. Finansiert av inntekter fra boka og filmen om Kon-Tiki fikk Heyerdahl med seg en amerikansk og en norsk arkeolog. De fant ut at det måtte ha vært besøk fra førcolombiansk Sør-Amerika til øyene i Galapagosgruppen. I tillegg til en vitenskapelig avhandling resulterte ekspedisjonen også i dokumentarfilmen Galapagos som hadde premiere i 1955.

Også på Påskeøya fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Da han reiste dit i 1955 hadde han med seg fem arkeologer, tre fra USA, en nordmann og en chilener. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e. Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i Peru. Ekspedisjonen avdekket tre kulturepoker, før dette var det antatt at det bare var én. De fant blant annet flere steinstatuer som minnet sterkt om statuer funnet i Tiwanaku sør for Titicacasjøen i Bolivia.[9] De store steinstatuene, moaiene, regnes for å tilhøre den andre kulturepoken. I tillegg fant de i kratersjøene på øya totorasiv, en nyttevekst som ble dyrket i inkariket og brukt som materiale i blant annet sivbåter. I følge gamle legender på Påskeøya kom det første mennesket fra et land i øst. Nærmeste land i øst er Sør-Amerika.

Ekspedisjonen var også på flere andre øyer øst i Polynesia. De var blant annet på Rapa Iti hvor festningen Moronga Uta, Polynesias største byggverk, ble gravd ut.[9]

Ekspedisjonen til Påskeøya resulterte i boken Aku-Aku : Påskeøyas hemmelighet i 1957. Fagmiljøer var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i American Anthropologist mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur.[10] Marian W. Smith i The Geographical Journal skrev at funnene til Heyerdal var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans.[11]

Sent på 1990-tallet har imidlertid DNA-prøver påvist at polynesiere har flere fellestrekk med folk fra sørøstlige Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som antas å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia. DNA-tester fra tidlig på 2010-tallet indikerer imidlertid at Heyerdahls teorier ikke kan utelukkes.[12][13] Noe på siden, men beslektet er at søtpoteten spredte seg fra Peru og Ecuador til Polynesia før europeerne kom. Nye genanalyser bekrefter gammel teori, og gir Heyerdahl et lite poeng.[14]

«Ra II» krysser Atlanterhavet i 1970.
«Ra II» står i dag på Kon-Tiki Museet i Oslo. Båten har fått nytt sivskrog, alt annet er originalt.

Ekspedisjonene med Ra (1969) og Ra II (1970)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: «Ra» og «Ra II»

Med båtene «Ra», sjøsatt i 1969, og «Ra II», sjøsatt i 1970, forsøkte Heyerdahl å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Målet var å krysse Atlanterhavet fra Marokko i sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier og modeller. Båtene fikk navn etter den egyptiske solguden.

«Ra» ble bygget av båtbyggere fra Tsjadsjøen som benyttet papyrus fra Tanasjøen som byggemateriale. Den ble sjøsatt 25. mai 1969 i Safi og mannskapet på syv var alle fra forskjellige land. Heyerdahl valgte bevisst å sette sammen et mannskap bestående av mennesker av forskjellige raser og nasjonaliteter med ulike politiske og religøse ståsteder for å vise at mennesker kunne samarbeide på tvers av slike grenser. Av disse var det bare Heyerdahl og amerikaneren Norman Baker som hadde erfaring med seiling og navigering. Det skulle vise seg at båten var feilkonstruert, noe som kan ha hatt sammenheng med at båtbyggerne kun hadde erfaring med roligere værforhold fra innsjøene langt inne i Afrika. Akterskipet sank ned, båten fikk slagside og begynte å miste sivbunter. 18. juli bestemte mannskapet seg for å forlate båten, da gjensto bare rundt 1000 km av totalt omtrent 6000.

Selv om ekspedisjonen med «Ra» ikke var vellykket ga den likevel Heyerdahl erfaringer som gjorde at han fortsatt mente en slik seilas kunne gjennomføres. Det hadde blant annet vist seg at papyrusen tålte lang tid i sjøen og ga bedre oppdrift enn mange hadde trodd på forhånd.[15] Heyerdahl bestemte seg derfor for å gjøre et nytt forsøk og denne gang fikk han hjelp av båtbyggere fra Titicacasjøen i Bolivia. Deres båtbyggertradisjoner lignet mer på teknikkene fra middelhavslandene i oldtiden enn de som hadde overlevd i Afrikas indre.[16] Mannskapet som la ut med «Ra II» fra Safi 17. mai 1970 besto av seks av de opprinnelige deltakerne på den første ekspedisjonen og to nye deltakere.

12. juli kom «Ra II» fram til BridgetownBarbados etter å ha tilbakelagt 6100 km på 57 dager. Underveis hadde mannskapet på oppdrag fra FNs generalsekretær tatt daglige vannprøver, og funnene ble presentert på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972.[17] Thor Heyerdahl redegjorde også for sine observasjoner i både kongresskomiteen og i Representantenes hus i USA, samt i over 20 andre land. Hans miljøinnsats resulterte blant annet i at det ble forbudt å tømme spillolje fra tankskip i sjøen.[15]

Ekspedisjonen resulterte i boken Ra i 1970 og i 1972 hadde dokumentarfilmen med samme navn premiere. «Ra II» ble fraktet til Oslo, hvor den står utstilt i Kon-Tikimuseet.

Mannskapet på «Tigris»

Tigrisekspedisjonen (1977)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: «Tigris»

Heyerdahl hadde hevdet siden Kon-Tiki at tidligere sivilisasjoner ikke så på havet som en hindring, men som en ferdselsåre. Med «Tigris» ønsket han å bekrefte dette nok en gang, denne gang ved å vise at Mesopotamia, Indus-kulturen og Egypt kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. For å gjøre dette bygget han nok en sivbåt som han døpte «Tigris» etter elven båten ble sjøsatt i. I likhet med «Ra» ble også «Tigris» bemannet med mennesker fra mange ulike nasjoner og kulturer, og seilte under FN-flagget. Av mannskapet på 11 hadde Norman Baker (USA), Carlo Mauri (Italia) og Jurij Senkevitsj (USSR) seilt med Heyerdahl tidligere.

En modell av «Tigris» befinner seg i Pyramideparken i Güímar.

«Tigris» ble bygget i Irak av berdisiv, og byggingen ble ledet av de samme søramerikanske indianerne som hadde hjulpet til med å bygge «Ra II».[18] Båten ble 18 m lang og 6 meter bred, og vekten ble anslått til 33 tonn.[19] Dobbeltmasten som bar råseilet var 10 meter høy.

24. november 1977 begynte ferden i Al-Qurnah, byen hvor elvene Eufrat og Tigris møtes. Til forskjell fra de tidligere seilasene Heyerdahl hadde tatt var ett av målene denne gang å manøvrere båten til destinasjoner bestemt på forhånd, ikke bare flyte med strømmene og ende opp der vinden tok dem. Han lyktes med dette og da «Tigris» hadde forlatt elva Shatt al-Arab seilte de først til Bahrain. Dette området var i oldtiden et viktig handelssentrum for sumererne i Mesopotamia[19], og dermed et naturlig stoppested for ekspedisjonen. Videre seilte de til Muskat i Oman, og derfra til Karachi i Pakistan.

Etter fem måneder til sjøs ønsket Heyerdahl å avslutte ekspedisjonen i Massawa i Eritrea. Det var via denne havnen han hadde fått fraktet sivet som ble brukt til byggingen av «Ra» og «Ra II».[20] Dette lot seg ikke gjøre på grunn av kampene i den eritreiske selvstendighetskrigen. Også andre steder i området rundt raste krigshandlinger, i Somalia raste Ogaden-krigen og på den andre siden av Adenbukta var det borgerkrig i Jemen. De gikk til slutt i land i det nøytrale landet Djibouti etter å ha tilbakelagt 6800 km gjennom Persiabukten og Arabiahavet. 3. april 1978 satte Heyerdahl og hans mannskap fyr på «Tigris» for å synliggjøre sin protest mot krigshandlingene og den vestlige verdens involvering i disse.

Ragnar Kvam jr. hevdet i sin biografi om Thor Heyerdahl at ambisjonene for denne ekspedisjonen kan ha vært høyere enn Heyerdahl sa offentlig. Ifølge Kvam kan målet ha vært å seile rundt Kapp det gode håp for å «livnære teorien om at det mesopotamiske urtidsmenneske knyttet forbindelsen mellom Det indiske hav og Atlanterhavet».[21]

Utgravninger ved Túcume i Peru[rediger | rediger kilde]

Fra 1988 til 1992 administrerte Thor Heyerdahl arkeologiske utgravninger av et pyramidekompleks ved landsbyen TúcumePerus Stillehavs-kyst. Det 220 hektar store området er et av de største og mest imponerende fornminneområdene i Sør-Amerika. På området er det 26 pyramidelignende konstruksjoner bygget av soltørket leire (adobe) omkring år 1100.

Det ble avdekket mange graver med fantastisk gravgods, inkludert vakre sølvstatuetter og fjærarbeidtekstiler. Det ble også funnet indikasjoner på at det var erfarne reisende blant Túcume-folket, det var skjell fra Ecuador og Panama og lapis lazuli fra Chile. Utgravinger av en godt bevart adobemur dekorert med illustrajoner i relieff av fuglemenn om bord på to store farkoster av siv omgitt av fisk og sjøfugl var med på å forsterke Heyerdahls tro på at søramerikanske indianere hadde lagt ut på lange sjøreiser. Disse fuglemennene bar likhetstrekk med funn gjort på Påskeøya.[22] Det ble også funnet et fint bevart rorblad fra en liten balsaflåte og en krukke i sort keramikk som viser to menn om bord på en sivbåt.

Jakten på Odin[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jakten på Odin

I to artikler i Aftenposten og i bøkene Ingen grenser (1999) og Jakten på Odin (2001) – der Per Lillieström var medforfatter – hevdet Heyerdahl at guden Odin hadde vært en reell historisk person, og var forfar til den norske kongerekken. Heyerdahl brukte blant annet Snorres skrifter som kilde, og hevdet også at vikingene hadde besøkt langt større deler av Amerika en det som var kjent fra tidligere. Teorien møtte kraftig motbør.

Heyerdahl besøkte Aserbajdsjan fire ganger i 1981, 1994 , 1999 og 2000[23] Han hadde lenge vært fascinert av helleristningene som kunne dateres tilbake til ca 8. - 7. årtusener f.Kr. på Gobustan (ca 60 km sørvest for Baku), og han var overbevist om at deres kunstneriske stil var svært lik på utskjæringer funnet hjemme i Norge. Heyerdahl mente spesielt at utseendet på båtene var svært like, da disse var tegnet med sigdformede linjer som representerte bunnen på båten og hadde vertikale linjer på dekk som skulle illustrerer mannskap eller kanskje hevede årer.

Basert på dette og annen publisert dokumentasjon foreslo Heyerdahl at Aserbajdsjan var åsted for en gammel avansert sivilisasjon. Han mente innfødte migrerte nordover via vannveier til dagens Skandinavia ved hjelp av genialt konstruerte fartøy laget av dyreskinn som kunne brettes ut som tøystoffer. Når de reisende skulle forflytte seg motstrøms foldet de ganske enkelt skinnbåtene sine og fraktet dem med pakkdyr.

Under Heyerdahls besøk i Baku i 1999 foreleste han om historien til gamle nordiske kongene på det nasjonale vitenskapsakademiet i Aserbajdsjan. Han snakket om nedtegnelser gjort av Snorre Sturlason i Ynglingesagaen på 1200-tallet der det fortelles at Odin kom til nord med sitt folk fra et land som het Aser. Heyerdahl aksepterte Snorres fortelling som bokstavelig sannhet, og mente at en høvding ledet sitt folk i en migrasjon fra øst, vestover og nordover gjennom Sachsen til Fyn i Danmark, og til slutt slo seg ned i Sverige. Heyerdahl hevdet at den geografiske plasseringen av det mytiske Aser eller Æsir stemte overens med regionen i det moderne Aserbajdsjan øst for Kaukasusfjellene og Svartehavet. «Vi snakker ikke lenger om mytologi,» uttalte Heyerdahl, «men om realitetene i geografi og historie. Aserbajdsjanerne bør være stolte av sin gamle kultur. Den er like rik og gammel som dem i Kina og Mesopotamia.»

Et av de siste prosjektene Heyerdahl gjennomførte, Jakten på Odin, var en revisjon av hans Odinhypotese, hvor han innledet utgravninger i Azov i Russland, nær Azovhavet på nordøstsiden av Svartehavet].[24] Han søkte etter restene av en sivilisasjon som kunne stemme med fortellingene om Odin i Snorre, et godt stykke nord for hans opprinnelige mål i Aserbajdsjan ved Det kaspiske hav bare to år tidligere. Dette prosjektet møtte hard kritikk og beskyldninger om pseudovitenskap fra historikere, arkeologer og lingvister i Norge, som anklaget Heyerdahl for selektiv bruk av kilder og en grunnleggende mangel på vitenskapelig metode i sitt arbeid.[25][26]

Hans sentrale påstander var basert på likheter i navn i norrøn mytologi og geografiske navn i Svartehavsregionen, for eksempel Azov og æser, udinere og Odin, Ty og Tyrkia. Filologer og historikere avviser disse parallellene som rene tilfeldigheter, og også anakronismer, for eksempel fikk ikke byen Azov dette navnet før over 1000 år etter perioden Heyerdahl hevder æsene holdt til der. Motstanden fra fagmiljøene hindret ikke Heyerdahl i å fremme disse påstandene helt fram til sin død i 2002.

Andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

Pyramidene i Güímar

Heyerdahl reiste i 1982 til Maldivene i Det indiske hav etter å ha fått tilsendt bilder av en steinstatue som lignet på dem han hadde sett på Påskeøya[8]. Da han året etter begynte med arkeologiske utgravinger der fant han solorienterte fundamenter og gårdsrom, samt statuer med langstrakte øreflipper. Hedyerdahl mente at disse funnene passet med teorien hans om en sjøfartssivilisasjon som oppsto i det som nå er Sri Lanka som koloniserte Maldivene og senere påvirket eller stiftet kulturene i oldtidens Sør-Amerika og på Påskeøya. Hans funn er beskrevet i boka Mysteriet Maldivene.

I 1991 begynte han sine undersøkelser av pyramidene i GüímarTenerife og erklærte at de ikke var tilfeldige steinhauger, men pyramider. Basert på funn gjort av astrofysikerne Aparicio, Belmonte og Esteban, fra Instituto de Astrofisica de Canarias om at pyramidene var astronomisk orientert utviklet han en overbevisning om at de var av gammel opprinnelse og han hevdet at de gamle menneskene som bygget dem var mest sannsynlig soltilbedere. Heyerdahl utformet etterhvert en teori om at Kanariøyene hadde vært baser for oldtidens transport mellom Amerika og Middelhavet.

Like før han døde vendte han tilbake til sin forskning i Stillehavet og satte blant annet igang arkeologiske utgravninger på Stillehavsøya Samoa.

Motstand fra det vitenskapelige miljøet[rediger | rediger kilde]

Thor Heyerdahl møtte mye motbør fra det etablerte akademia. Han har ofte blitt beskyldt for å drive pseudovitenskap og for å overse dokumentasjon som ikke passet hans teorier. Han påberopte seg flere steder en dr.philos.-grad ved Universitetet i Oslo, noe E. Hovdhaugen, C. Keller, E. Mundal, A. Stalsberg og G. Steinsland stilte spørsmål ved: «[I] følge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes [Heyerdahl] verken å ha bifag eller hovedfag. Hvor, når og på hvilket verk han tok doktorgraden, må også være en meget godt bevart hemmelighet.»[27]

Striden rundt Jakten på Odin-prosjektet var på mange måter typisk for forholdet mellom Heyerdahl og fagmiljøet. Hans teorier har sjelden vunnet noen vitenskapelig aksept, mens Heyerdahl selv avviste all vitenskapelig kritikk og konsentrerte seg om å publisere sine teorier i populære bøker rettet mot allmennheten.

Da Thor Heyerdahl holdt foredraget «Snorre satt på prøve» ved Universitetet i Oslo 14. mars 2002, møtte kritikerne – anført av C. Keller og G. Steinsland – opp mannssterke. «Med referanse til vitenskapsmenn Heyerdahl ikke kjente, stilte de spørsmål av filosofisk art som hadde lite eller intet med foredraget å gjøre, og som de måtte vite han vanskelig kunne svare på» skriver Ragnar Kvam Jr. i boken Mannen og mytene. [28] «Jeg følte det var som å komme i en felle», sa Heyerdal til studentavisen Universitas [29] etter foredraget, som ble hans siste. Litt over en måned senere var han død.

Arven etter Heyerdahl[rediger | rediger kilde]

Nico Widerbergs Heyerdahl-monument på Tollerodden i Larvik.

Heyerdahls ekspedisjoner var spektakulære og fanget publikums fantasi. Selv om mye av hans arbeid aldri har blitt godtatt i de vitenskapelige miljøene økte Heyerdahl vanlige menneskers interesse for gammel historie og antropologi. Han introduserte lesere i alle aldre til felt av arkeologi og etnologi. Han viste også at havseilaser over lange avstander var mulig med gamle midler og metoder. I lys av dette må han kunne ses som en stor utøver av eksperimentell arkeologi.

I tillegg til alle bøkene og filmene han etterlot seg er mye av hans forskning tatt vare på i arkivene til Kon-Tikimuseet. Disse arkivene ble i 2011 oppført på UNESCOs register over verdensminner.[1]

En av Sjøforsvarets fregatter i Fridtjof Nansen-klassen har fått navnet KNM «Thor Heyerdahl». I 1971 ble Thor Heyerdahl utnevnt til æresborger av Larvik, og har også fått den videregående skolen i Larvik oppkalt etter seg, Thor Heyerdahl videregående skole.

I 1999 lanserte Norges Rederiforbund «The Thor Heyerdahl International Maritime Environmental Award» som hvert år hedrer aktører innen shipping som har utmerket seg med innsats for maritimt miljøarbeid.[17]

Heyerdahl-filmer[rediger | rediger kilde]

Stillbilde fra Heyerdahls Oscarvinnende dokumentar Kon-Tiki.

Heyerdahl har laget dokumentarfilmene Kon-Tiki (1950, vant Oscar for beste dokumentarfilm), Galapagos (1955), Aku-Aku (1960) og Ra (1972). Mer kuriøst spilte han pirat i den svenske langfilmen Pippi Långstrump på de sju haven (1970).

Bengt Jonssons selskap Sebra Film var Thor Heyerdahls faste filmselskap siden ekspedisjonen til Maldivene i 1982. I arkivet i Torsby finnes mellom 200 og 300 timer opptak med og om Heyerdahl. Noe av dette har aldri vært klippet ferdig og blitt sendt. Deriblant det prosjektet Heyerdahl skulle i gang med da han døde, de arkeologiske utgravningene på Samoa. Sebra Film står bak mange av de aller største og mest kjente tv-seriene og dokumentarfilmene som har blitt laget om Heyerdahl etter 1982, i samarbeid med BBC, SVT, NRK og en rekke andre tv-selskaper. Noen titler er Mystery of the Maldives, Easter Island - A Mystery is solved (om Påskeøya), The Pyramids of Peru (Tucume), Thor Heyerdahl – 80 Years Young, Thor Heyerdahl – kulturer i världen, Thor Heyerdahl, Explorer and Scientist og ikke minst den stort anlagte The Kon-Tiki Man – i samarbeid med BBC og med Christopher Ralling som forteller.

I 2002, året da Heyerdahl døde, laget Sebra Film The Hunt for Odin (Jakten på Odin) i samarbeid med NRK. Heyerdahl går også igjen som en rød tråd i Sebra-produksjoner som Challenge of the Seas and Forest of the World, Globale Future, The Climate, World of Drugs og Culture Spans the World.

Spillefilmen Kon-Tiki hadde premiere 24. august 2012. Filmen har et budsjett på 93 millioner og en totalramme på ca. 100 millioner, hvor de resterende 7 millionene har blitt brukt på markedsføring.

«Heyerdahl-byen»[rediger | rediger kilde]

Steingata 7 i Larvik

«Heyerdahl-byen» er et prosjekt eid av Larvik kommune. I styringsgruppen er det representanter for Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune, Innovasjon Norge, The Heyerdahl Institute, Larvik Næringsforening og Heyerdahls familie. Budsjettet er (per 10. november 2007) 3.9 millioner kroner, og bidragsytere er Larvik kommune, Vestfold fylkeskommune og Innovasjon Norge. Fylkeskommunen bevilger sin årlige andel på 400.00 kroner under forutsetning av at kommunen og Innovasjon Norge bidrar med sine andeler. Også Larvik har bidratt.

Prosjektet er et såkalt "generator-prosjekt" for utvikling og gjennomføring av aktiviteter som inngår i et helhetlig Heyerdahl-konsept for Larvik. Varighet: tre år. Av konkrete prosjekter i Heyerdahl-byen tenker man seg eksempelvis Heyerdahl-senter, hvor Tangaroa inngår som et element, utnyttelse av Heyerdahls barndomshjem, publikasjoner med mer. Prosjektleder er Gillian Hockly.

17. mai 2007 ble det kjent at Larvik kommune sikret seg Thor Heyerdahls barndomshjem for 4.7 millioner kroner. Det å sikre seg Steingata 7 er et viktig element i satsingen for å bringe verdensborgeren tilbake til barndomsbyen. Barndomshjemmet skal inngå i prosjektet «Heyerdahl-byen».

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Heyerdahl mottok en rekke ordener for sitt virke:

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • På jakt efter paradiset: Et år på en sydhavsø (1938)
  • Kon-Tiki ekspedisjonen (1948)
  • American Indians in the Pacific. The Theory Behind the Kon-Tiki Expedition. (1952)
  • Aku-Aku: Påskeøyas hemmelighet (1957)
  • Archaeology of Easter Island vol. 1 (1961)
  • Archaeology of Easter Island vol. 2 (1965)
  • Sjøveier til Polynesia (1968)
  • Ra (1970)
  • Fatuhiva: Tilbake til naturen (1974)
  • Art of Easter Island (1975)
  • Early Man and the Ocean: The Beginning of Navigation and Seaborn Civilizations (1978)
  • Tigris: På leting etter begynnelsen (1979)
  • Fatu-Hiva (1980)
  • Mysteriet Maldivene (1986)
  • Påskeøya: En gåte blir løst (1989)
  • Grønn var jorden på den syvende dag (1991)
  • Skjebnemøte vest for havet: De beseiredes historie (1992)
  • Pyramidene i Tucume (1993)
  • I Adams fotspor: En erindringsreise (1998)
  • Ingen grenser (Sammen med Per Lillieström) (1999)
  • Jakten på Odin (Sammen med Per Lillieström) (2001)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b UNESCO Memory of the world
  2. ^ «Barndom, ungdom og utdannelse (1914-1937)». Kon-Tiki Museet. Besøkt 23. november 2013. 
  3. ^ «Thor Heyerdahls liv - I korte trekk». Østlands-Posten. 6. mars 2008. Besøkt 23. november 2013. 
  4. ^ ««Han høyrde konkyliane syngje»». Forskningsmagasinet Apollon. 1995. Besøkt 23. november 2013. 
  5. ^ Christian Nicolai Bjørke (18. april 2008). «Heyerdahls kvinner». Vårt Land. Besøkt 21. desember 2013. 
  6. ^ «About Thor Heyerdahl». The Heyerdahl Institute. Besøkt 27. desember 2013. 
  7. ^ «Thor Heyerdahl dies at 87» (engelsk). The Guardian. 19. april 2002. Besøkt 21. desember 2013. 
  8. ^ a b Gunnar Håland. «Thor Heyerdahl». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 27. november 2013. 
  9. ^ a b Axel Sommerfeldt og Espen Wæhle. «Thor Heyerdahl». Store norske leksikon. Besøkt 2. desember 2013. 
  10. ^ Force, Roland W. (1959). «[uten navn]». American Anthropologist, 61 (4), s. 708-710.  «Though it purports to convey scientific facts, it is in fact an adventure story»
  11. ^ Smith, Marian W. (1958). «The Enigma of Easter Island». The Geographical Journal, 124 (3), s. 384-386.  «Heyerdahl's success has been achieved by rigorous attention to primary sources, that is, by sound application of anthropological method. But, as the same review indicates, his historical hypothesis goes beyond his data and because of some of its implications may receive what must seem to the non-anthropologist to be unreasonably violent repudiation. [...] Scientists are glad to accept Heyerdahl's facts and willing to revise their theories accordingly. But they are highly sceptical, and frankly suspicious, of that bearded redhead in the background. Such a theory needs more than the usual burden of proof to carry conviction.»
  12. ^ «Early Americans helped colonise Easter Island»
  13. ^ Marshall, Michael: «Early Americans helped colonise Easter Island: The long-rejected idea that South Americans travelled thousands of kilometres to Polynesia is now backed by genetics» i: New Scientist, 6. juni 2011.
  14. ^ Christensen, Arnfinn: «Søtpoteten fulgte Kon-Tikis kurs», Forskning.no 13. februar 2013
  15. ^ a b «Ra II». Kon-Tiki Museet. Besøkt 30. november 2013. 
  16. ^ Espen Wæhle. «Ra-ekspedisjonene». Store norske leksikon. Besøkt 30. november 2013. 
  17. ^ a b «Heyerdahl Award» (engelsk). Norges Rederiforbund. Besøkt 30. november 2013. 
  18. ^ «Tigris». Kon-Tiki Museet. Besøkt 1. desember 2013. 
  19. ^ a b Axel Sommerfeldt. «Tigris-ekspedisjonen». Besøkt 1. desember 2013. 
  20. ^ Betty Blair og Bjørnar Storfjell. «Heyerdahl Burns "Tigris" Reed Ship to Protest War» (engelsk). Besøkt 1. desember 2013. 
  21. ^ Jon H. Rydne og Sølvi Wærhaug (14. oktober 2013). «Ville til Amerika med «Tigris»». VG. Besøkt 1. desember 2013. 
  22. ^ «Túcume». Kon-Tiki Museet. Besøkt 3. desember 2013. 
  23. ^ «Thor Heyerdahl in Azerbaijan». Azer.com. Besøkt September 1, 2011. 
  24. ^ Storfjell, "Thor Heyerdahl's Final Projects," i Azerbaijan International, Vol. 10:2 (sommeren 2002).
  25. ^ Even Hovdhaugen, Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg, Gro Steinsland: Anmeldelse av Thor Heyerdahl og Per Lillieström: Jakten på Odin. Stenersens forlag. Oslo 2001. Maal og Minne 1 (2002) s. 98-109.pdf
  26. ^ Stahlsberg, Anne (13. mars 2006). «Ytringsfrihet og påstått vitenskap – et dilemma?». Besøkt 20. juni 2012.  (pdf
  27. ^ E. Hovdhaugen, C. Keller, E. Mundal, A. Stalsberg og G. Steinsland: «Anmeldelse av Jakten på Odin», I: Maal og minne, nr 1, 2002, s 98-109. Se pdf, originalens paginering s. 100.
  28. ^ Kvam, Ragnar Jr: Thor Heyerdahl. Mannen og mytene, Gyldendal Norsk Forlag 2013, s. 327.
  29. ^ Lars Henie Barstad (20. mars 2002). «Heyerdahl i løvens hule». Universitas. Besøkt 27. november 2013. 
  30. ^ Norges Statskalender 1986 s. 541.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Thor Heyerdahl – bilder, video eller lyd