Seid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
I Olav Tryggvasons saga fortelles det om at kongen lot seidmenn drukne: «Seidmennene på Skratteskjær», illustrasjon av Halfdan Egedius, 1897

Seid er en samlebetegnelse på kunnskaper og teknikker som ligger i grenselandet mellom religion og magi. Seid var å betrakte som skjult kunnskap i jernalderen og vikingtidens Norden.

I magien er det teknikkene selv som er virkekraftige, det dreier seg om handlinger som i seg selv er så kraftfulle at de virker uten gudenes hjelp. Det er tale om en svært kraftig kunnskap som kunne gi et menneske makt over liv og død. Den som seidet kunne ta vettet fra folk og påføre dem alle slags ulykker. Men kunnskapene kunne også anvendes positivt. Den seidende kunne se alt som var skjult, i fortid og framtid, stille sjø og storm og finne tapte gjenstander. Denne formen for kunnskap gjorde et menneske både fryktet og respektert.

I det norrøne samfunnet var seid hovedsakelig utøvet av kvinner som ble kalt for volver. Dog kunne en mann også drive med seid, men han nøt ikke samme respekt som volven. Seid ble primært regnet som kvinnelig aktivitet. En seidmann ble beskyldt for egri, det vil si mannlig homoseksualitet, noe vikingtiden mente var svært skammelig. Heimskringla forteller at en av Harald Hårfagres sønner med samekvinnen Snøfrid var seidmann. Kongen lot ham brenne inne på Hadeland sammen med en hel flokk seidmenn. Odin lærte seg seid av vanegudinnen Frøya. Dette viser at Odin var en guddom som sprengte alle grenser, også de strengeste sosiale normene.