Tipi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tipier fra Shoshoni-indianerne laget av dyreskinn. Bildet er tatt mellom 1880 og 1900.

En tipi er et kjegleformet telt som opprinnelig ble laget av dyrehud eller bjørkebark og som ble gjort populært av sletteindianerne i Nord-Amerika. Bopelen var bemerkelsesverdig holdbar og ga varme og komfort til beboerne under harde vintre, var tørr i kraftig regn, og kjølig på varme sommerdager. Den var flyttbar, noe som var en viktig faktor siden de fleste av sletteindianerne var nomader. Tipen kunne demonteres og pakkes vekk på kort varsel når en stamme bestemte seg for å forflytte seg, og kunne settes opp igjen like raskt når stammen fant seg et nytt bosted. Nord-amerikanske indianere har på stereotypisk vis brakt assosiasjoner til tipier, selv om indianere fra andre områder enn de store nordamerikanske slettene vanligvis bygget andre typer boliger.

Dagens tipier er vanligvis dekket av kanvas og bebodd av indianerfamilier under powwower eller i leirer der man lærer de yngre generasjoner om det tradisjonelle indianske levesettet. Tipier blir i dag også brukt til historiske rekonstruksjoner og av indianere som vil tilbake til et mer tradisjonelt levesett. De blir også i enkelte tilfeller brukt som turishytter.

Order tipi kom inn i språket fra lakotaordet thípi. Ordet består av to deler – verbet thí som betyr å bo, og endingen pi som indikerer at verbet omhandler flertall. Sammen betyr dette «de bor». På lakotaspråket kan formelle verb brukes som substantiv, og dette er tilfelle med thípi som i praksis betyr «hus».

Uttrykket wigwam brukes ofte på feil vis for å vise til en bolig av denne typen.

Bestanddeler[rediger | rediger kilde]

Sioux tipier. Malt av Karl Bodmer i 1833.

Tipier har fire bestanddeler: Et sett med mellom ti og tyve (avhengig av størrelsen på tipien) påler av ungtre, bekledning laget av kanvas eller dyreskinn, i noen tilfeller en indre kanvas- eller skinnkledning, og en dør av kanvas eller skinn. Tau og plugger er nødvendig for å binde sammen pålene, lukke døren, feste den indre kledningen og døren, og feste hele tipien til bakken. Tipier skiller seg fra andre typer telt gjennom to viktige karakteristiske trekk: Åpningen i toppen med røykklaffer, som gjør det mulig for beboerne å lage mat og varme seg over åpen flamme, og kledningen, som gjør det mulig å bringe inn frisk luft til ildstedet og beboerne. Tipier er konstruert for å raskt kunne settes opp og tas ned igjen, for å gjøre det raskere å forflytte seg – primært etter bison. De lange pålene kunne også brukes til å konstruere en slede som opprinnelig ble trukket av hunder, men senere av hester – en såkalt travois.

Tipidekselene blir laget ved å sy sammen remser av kanvas eller skinn for deretter å skjære ut en halvsirkulær form fra disse. Dette brukes da til døren og røykklaffene, og gjør det mulig for beboerne å kontrollere avtrekket for å slippe ut røyk fra ildstedet. Den gamle typen indre kledning var gjerne skinn, tepper og rektangulære biter av tøy som hang mellom 1–2 meter over bakken og var bundet til pålene med tau. Dagens moderne indre kledning er den vanskeligste delen å måle, siden det består av rombeaktige remser av kanvas som er satt sammen i form av en avkortet kjegle. Pålene, som er laget av avbarkede, polerte, tørkede og tilspissede ungtrær, blir skåret slik at de er rundt 2 meter lenger enn radiusen til dekselene.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Tipi konstruksjon.

Det første steget av å sette opp en tipi er å binde sammen tre (noen bruker fire) av pålene ved dukens radius fra basen. En ende av dette tauet bli så hengende fra punktet der de blir bundet sammen, og er da langt nok til å nå ned til basen av pålene. Disse tre pålene blir så reist opp, der de løse endene blir spredt slik at de danner en triangel, der avstanden mellom hver påle er radiusen til duken. Deretter blir rundt et dusin påler lagt oppå de tre primærpålene – de øvre delene lenes opp mot delen som er bundet sammen øverst, og de nedre delene spres i form av en sirkel som inkluderer de tre opprinnelige pålene. Den løse delen av tauet blir deretter surret fire ganger (en for hver årstid) rundt pålene på toppen, og strammet. Dette binder pålene til den øvre kronen på tipien. Duken bli så bundet til en annen påle (bakerste påle) som deretter blir løftet opp slik at toppen av pålen hviler der hvor alle pålene møtes. Duken blir så trukket rundt rammeverket, og den overlappende sømmen blir lukket med låsepinner av tre – tynne pinner som er rundt 25 cm lange, der den ene eller begge endene er spisse. Døråpningen blir der de to sidene møtes i fronten. En dør laget av et teppe, skinn eller tøystykke ble da hengt over åpningen for å dekke inngangen.

Basen på duken blir så festet til bakken. Plugger av tre ble ført gjennom sprekker i bunnen av duken og ned i bakken. Ettersom kanvas og tøy ble tatt i bruk ble runde småsteiner dyttet inni tøyet og deretter ble et tau bundet rundt denne bulen i tøystykket og ned til en tre plugg i bakken. Det må være igjen en liten glippe mot bakken for å øke ventilasjonen, dette er veldig viktig for å hindre røyk fra bålet i å gli ned på innsiden av duken. Bunnen av de sist monterne pålene blir beveget inn og ut for å stramme duken. Inne i tipien blir et tau strukket fra påle til påle over hodehøyde rundt hele tipien, det er veldig viktig at tauet ikke går rundt vær enkelt påle bare på utsiden av pålen, dette fordi vann som renner nedover på innsiden av pålen ikke må hindres av tauet, men kan renne uhindret ned til bakken. En indre duk strekkes fra dette tauet og ned til bakkenivå og legges 30 til 40 cm. langs bakken mot midten av tipien. Underlag og andre ting blir deretter plassert oppå den indre duken for å holde den på plass. Den indre duken virker veldig varmeisolerende, og hindrer trekk. Denne indre duken er ikke nødvendig i varmt vær.

Bruk[rediger | rediger kilde]

En Oglala Siouxindianer foran en rekke tipier.

Tipien ble designet for å gjøre det mulig med et innendørs ildsted for oppvarming og matlaging om vinteren. Ildstedet skal være under røyk åpningen, ikke i senter av tipien . Det er to røykklaffer i toppen av tipien, som kan justeres med lange påler. Disse røykklaffene er satt i rette vikler i forhold til vinden for å unngå at vinden blåser ned i tipien, og riktig innstilling av røykklaffene gir en god suge effekt som er viktig for å dra røyk ut av tipien. I historisk tid har tipier en indre kledningsduk som ble brukt for å hindre trekk og øke isolasjonsevnen. En indre duk hjelper til med å holde beboerne varme om vinteren. For å hjelpe røyken ut kan det legges (graves ned) ett rør for å føre luft utenfra direkte inn til ildstedet.

Under sterk vind blir den løse tauenden fra toppen av tipien festet til bakken bak ildstedet. Dette hindrer at pålene inne i tipien blir løftet opp av vinden og forflytter seg litt før de setter seg i bakken igjen. En tipi er utrolig motstandsdyktig mot vind.

I varmt vær blir den indre duken også brukt, den isolerer mot varme slik som den isolerer mot kulde, og det kan også bli kaldt om natten selv om det er sommer, den ytre duken kan rulles opp litt, enhver svak bris vil skape god ventilasjon.

En tipi kan få inn noe vann i perioder med pøsregn, en innvendig kanvas regnfanger som har et avløp til utsiden, kan brukes for å samle regn som drypper ned fra toppen av pålene.

Se også[rediger | rediger kilde]

  • Lavvo, tradisjonelt samisk telt
  • Wigwam (wickiup), kuppelformet hytte hos indianere i Nord-Amerika
  • Hogan, tradisjonell jordhytte hos navajo-indianderne
  • Jurt, tradisjonelt filttelt hos nomader i Sentral-Asia.
  • Tsjum, tradisjonelt, konisk telt hos nentsere i Nordvest-Russland
  • Jaranga, tradisjonelt telt hos visse nomadiske gruper i Sibir og Nord-Russland

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Tipis – bilder, video eller lyd