Gallehus-hornene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kopier av Gallehus-hornene

Gallehus-hornene (også kalt Gullhornene) var et dansk nasjonalklenodium bestående av to horn i gull fra romersk jernalder. Hornene ble funnet enkeltvis i to omganger ved Gallehus nær Møgeltønder i Slesvig (dagens Sønderjylland). Det korteste ble funnet i 1639, og det lengste i 1734. Hornene ble stjålet i 1802, og deretter smeltet om. Kopier basert på tegninger av de opprinnelige hornene ble laget på 1980-tallet. Disse er utstilt på Nationalmuseet i København.

Funnomstendighetene[rediger | rediger kilde]

Det lange hornet ble funnet av tjenestejenta Kirsten Svendsdatter 20. juli 1639, det korte av husmannen Erich Lassen 21. april 1734. Det lange hornet målte 75,8 cm langs ytterkanten og veide 3,2 kg. Opprinnelig har hornene vært like lange, men spissen av det ene var blitt funnet tidligere og smeltet om.

Kirsten Svendsdatter meldte funnet til kong Christian IV og mottok et skjørt som finnerlønn. Etter å ha mottatt gullhornet ga kongen det til sønnen prins Christian som restaurerte det og brukte det som drikkehorn.[1] Det var hjemme hos prinsen oldtidsforskeren Ole Worm så hornet første gang. Etter prins Christians død i 1647 arvet ektefellen Magdalena Sibylla gullhornet. Da hun giftet seg igjen etter noen år måtte hun levere det tilbake til det danske kongehuset.[2]

Lassen leverte sitt funn til grevenSchackenborg, som ga det videre til kongen. Greven fikk 200 riksdaler av kongen; til gjengjeld fikk Lassen en festegård av greven. Hornene ble oppbevart på Det kongelige kunstkammer ved Christiansborg i Rigsarkivets nåværende bygning.

Gallehus-hornene vakte oppsikt fra første stund, og alt i 1641 utga Ole Worm en avhandling om det første hornet, De aureo cornu, som også inneholder den ene av to bevarte tegninger av originalene. Hornet ble også omtalt i Det Franske Vitenskapsakademis tidsskrift Journal des Savants i 1678. Det andre hornet ble beskrevet av arkivar Richard Joachim Pauli i 1734.

Ole Worms tegning av det største gullhornet, 1641.

Tyveriet av hornene[rediger | rediger kilde]

Gallehus-hornene ble stjålet om kvelden den 4. mai 1802. Tyveriet vakte stor bestyrtelse og tyven ble etterlyst både i aviser og i skillingsviser. En dusør på 1000 riksdaler ble utlovet. 27. april 1803 ble Niels Heidenreich, en fattig gullsmed og urmaker, pågrepet, og tilsto tyveriet tre dager seinere. Han hadde da i lengre tid vært mistenkt av medlemmer av gullsmedlauget. Det viste seg at Heidenreich hadde låst seg inn ved hjelp av nøkkelen til sin egen inngangsdør og en nøkkel som han hadde forlenget skaftet på. Heidenreich ble dømt og satt i tukthus til 1840.

I året som var gått mellom tyveriet og pågripelsen hadde Heidenreich smeltet om hornene hjemme på sitt eget kjøkken og brukt gullet til å fremstille smykker, skospenner og nipspagoder, for en stor del oppblandet med messing. Kjøperne av «guldhornsgull» leverte gullet tilbake, hvoretter det ble smeltet om på Den Kongelige Mønt. Dermed forsvant sporene etter Gullhornene for alltid. En liten rest av gullhornsgullet er muligens bevart i et par øreringer som i dag finnes på museet i RingeFyn.

Kopiene[rediger | rediger kilde]

Etter tyveriet ble en kopi av hornene framstilt ut fra tegninger og samtidige beskrivelser. (Nøyaktige gipskopier var laget tidligere på bestilling av kardinalen i Roma, men skipet med kopiene gikk ned utenfor Korsika.) En ny kopi av gullhornene ble laget i 1980-årene. Her har hornene fått en vridd form, noe som trolig er nærmere originalene. De moderne kopiene ble stjålet under en utstilling på Jelling den 17. september 2007. De ble gjenfunnet, og er i dag utstilt på Nationalmuseet i København.

Hornene som historisk kilde[rediger | rediger kilde]

Hornene er blitt datert til 5. århundre, (slutten av romersk jernalder). Det ene bar langs kanten på munningen den urnordiske runeinnskriften: «Ek hlewagastiʀ holtijaʀ horna tawidō», som kan bety: «Jeg, Legjest av Holt, gjorde hornet», eller: «Jeg, Legjest skogmann, gjorde hornet». Noen mener at Legjest må være den Liutgast som kjennes som konge i folkevandringstida i Danmark omkring 450, og som skulle være «rik på gull».[3] Det edle materialet og utsmykningen tyder på at hornene hadde en rituell funksjon. Det fantes på denne tiden importerte drikkehorn av glass med en liknende form, ved siden av hjemlige av oksehorn med bronsebeslag. En hadde også trehorn til å blåse på som likner gullhornene. En 78 cm lang lur (et treblåserhorn) fra det 5. eller 6. århundre ble i 1993 funnet ved Holing utenfor Herning.

Motivene på gullhornene forteller myter med avbildninger av mennesker, dyr og fantasivesener i flere oppdelte paneler. Ole Worm mente at ornamentene fortalte moralske allegorier. Willy Hartner kom i sin fortolkning fra 1969 til at de er astronomiske opptegnelser om en solformørkelse i 413. Det eksisterer en rekke alternative tolkningsforslag.

Hornenes betydning for dansk kultur[rediger | rediger kilde]

Tyveriet av gullhornene ga Adam Oehlenschläger inspirasjonen til Guldhornene, et av dansk litteraturs mest kjente dikt, som begynner med ordene: «De higer og søger i gamle Bøger – ». Diktet ble skrevet rett etter tyveriet, mens Oehlenschläger bodde bare noen få hus unna Heidenreich. Etter tapet av originalene ble gullhornene et symbol på «Danmarks glorværdige fortid».

Også H.C. Andersen lot seg inspirere av tyveriet til avslutningen av eventyret om Prinsessen på erten: «- og Ærten kom på Konstkamret, hvor den endnu er at see, dersom ingen har taget den.»[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Magdalena Sibyllas guldhorn fra Nationalmuseet
  2. ^ Magdalena Sibyllas guldhorn fra Nationalmuseet
  3. ^ Bibliotekomtale
  4. ^ Kunstkammer.dk

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]