Namibias historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Namibias historie har gått gjennom flere adskilte faser, og Namibia som en moderne stat har bare eksistert siden tidlig i 1980-årene. Før uavhengigheten var området som i dag er Namibia del av en tysk koloni som Tysk Sydvest-Afrika og senere som Sydvest-Afrika administrert fra Sør-Afrika.

Tidlig historie frem til det 19. århundre[rediger | rediger kilde]

Det er generelt antatt at buskmenn (eller san) skal ha vært de tidligste innbyggerne i regionen som tilsvarer dagens Namibia. Senere innbyggere inkluderer namaqua og damara eller berg dama. Bantu-språklige ovambo og herero migrerte fra nord rundt det 14. århundre.

Den ugjestmilde Namibørkenen var en formidabel barriere for europeisk utforskning frem til sent i det 18. århundre da reisende, handelsmenn, jegere og misjonærer utforsket området. I 1878 annekterte Storbritannia Walvis Bay på vegne av Kapp-kolonien, og området ble innlemmet i Kapp det gode håp i 1884. I 1883 krevde en tysk handelsmann, Adolf Lüderitz, resten av kystregionen etter forhandlinger med en lokal høvding. Forhandlinger mellom Storbritannia og Tyskland førte til Tysklands annektering av kystregionen, utenom Walvis Bay. Året etter anerkjente Storbritannia landet bak opp til 20° øst som tysk innflytelsessfære. En region, Caprivi-stripen, ble del av Sydvest-Afrika etter en avtale inngått 1. juli 1890 mellom Storbritannia og Tyskland. Tyskland fikk Caprivi-stripen som gav adgang til Zambezi-elven og derfra til tyske kolonier i Øst-Afrika, og øya Helgoland i Nordsjøen, mens britene tok øya Zanzibar i Øst-Afrika i bytte.

Tidlig 20. århundre[rediger | rediger kilde]

Portrett av den tyske generalen Lothar von Trotha, ca. 1905.

Tysk kolonimakt ble konsolidert ved makt og «beskyttelsesavtaler». Den raske tilegnelsen av kveg og førsteklasses beitemark, i tillegg til i praksis manglende beskyttelse for ikke-hvite afrikanere, kulminerte i Herero og Namaqua-folkemordet i 1904–08. Under krigene omkom nærmere halvannet tusen hvite og et ukjent antall hereroer, minst 60 000, kanskje så mye som 75 % av denne befolkningsgruppen.[1] Sør-Afrika okkuperte den tyske kolonien Sydvest-Afrika (tysk: Deutsch-Südwestafrika) i 1915 etter Felttoget i Sørvest-Afrika under første verdenskrig.

17. desember 1920 påtok Sør-Afrika seg administrasjonen av Sydvest-Afrika under betingelsene i artikkel 22 i konvensjonen til Folkeforbundet og en mandatsavtale med Folkeforbundsrådet. Mandatsavtalen gav Sør-Afrika full kontroll over administrasjonen og lovgivningen over territoriet. Den krevde at Sør-Afrika fremmet materielle og moralske gode forhold og folkets sosiale fremgang.

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter at Folkeforbundet ble erstattet av FN i 1946, nektet Sør-Afrika å overlevere sitt mandat for å bli erstattet av en FN-avtale som krevde tettere internasjonal overvåkning av territoriets administrasjon. Selv om den sørafrikanske regjeringen ønsket å innlemme Sydvest-Afrika inn i sitt territorium, gjorde den aldri det, men området ble administrert som den de facto femte provins, hvor den hvite minoriteten var representert i Sør-Afrikas parlament som kun var for hvite.

Ettersom de europeiske maktene gav sine kolonier og territorier i Afrika uavhengighet i 1960-årene, økte presset på Sør-Afrika for å gjøre det samme i Namibia. FN-forsamlingen trakk tilbake Sør-Afrikas mandat etter at den internasjonale domstolen i 1966 avviste en klage fremført av Etiopia og Liberia mot Sør-Afrikas fortsatte tilstedeværelse i territoriet.

Den namibiske selvstendighetskrigen[rediger | rediger kilde]

I 1966 satte SWAPO i gang sine geriljaangrep på Sør-Afrika og infiltrerte territoriet fra baser i Zambia. Denne geriljakrigen skulle vare til 1988 og kan betegnes som den namibiske selvstendighetskrigen. Etter at Angola ble uavhengig i 1975, etablerte SWAPO baser i den sørlige delen av landet. Fiendtlighetene ble intensivert i løpet av årene, særlig i Ovamboland.

Den internasjonale domstolen opprettholdt FNs autoritet over Namibia i en rådgivende vurdering i 1971 og slo dermed fast at det sørafrikanske nærværet i Namibia var ulovlig og at Sør-Afrika dermed var forpliktet til å trekke tilbake sin administrasjon umiddelbart. Domstolen gav også medlemslandene i FN råd om å avstå fra å gi lovlig anerkjennelse eller assistanse til det sørafrikanske nærværet.

Internasjonalt press for uavhengighet[rediger | rediger kilde]

De vestlige medlemmene i FNs sikkerhetsråd, inkludert Canada, Frankrike, Vest-Tyskland, Storbritannia og USA (kjent som den vestlige kontaktgruppen), satte i 1977 i gang et felles diplomatisk forsøk på å få en internasjonalt akseptabel overgang til uavhengighet for Namibia. Dette forsøket førte til fremleggelsen av sikkerhetsrådets resolusjon 435 for å løse det namibiske problemet i april 1978. Forslaget, kjent som FN-planen, ble utarbeidet etter lange konsultasjoner med Sør-Afrika og den vestlige kontaktgruppen. Den krevde valg i Namibia under FNs overoppsyn og kontroll, avslutning av fiendtligheter fra alle parter og restriksjoner på aktivitetene til det sørafrikanske og namibiske militæret, paramilitæret og politiet.

Sør-Afrika gikk med på å samarbeide med gjennomføringen av resolusjon 435. Likevel ble det holdt valg i Namibia i desember 1978 som trosset FN og som ble boikottet av SWAPO og noen få andre politiske partier. Sør-Afrika fortsatte å administrere Namibia gjennom sin innsatte multirasekoalisjon. Forhandlinger etter 1978 fokuserte på saker som overoppsyn av valg forbundet med innføring av FN-planen.

Forhandlinger og overgang[rediger | rediger kilde]

Kart over Sydvest-Afrika (Namibia)

I perioden 196688 ble syv FN-kommisjonærer for Namibia utnevnt. Sør-Afrika nektet å anerkjenne noen av disse FN-utnevnelsene. Diskusjonene fortsatte og FNs femte kommisjonær for Namibia, Martti Ahtisaari, spilte en nøkkelrolle i arbeidet med å få fronlinjestatene, SWAPO og den vestlige kontaktgruppen til å bli enige om grunnlovsprinsippene i 1982. Denne avtalen skapte rammeverket for Namibias demokratiske grunnlov. Den amerikanske regjeringens rolle som mekler var både kritisk og omstridt i hele perioden. Et eksempel var de intense forsøkene i 1984 på å få trukket tilbake de sørafrikanske forsvarsstyrkene fra det sørlige Angola. Den såkalte konstruktive involveringen av amerikanske diplomatiske interesser ble sett negativt på av dem som støttet internasjonalt anerkjent uavhengighet. Andre så den amerikanske politikken som forsøk på å demme opp for sovjetisk-cubansk innflytelse i Angola og forbandt dette med spørsmålet om uavhengighet for Namibia. I tillegg virket det som om de amerikanske forsøkene oppmuntret sørafrikanerne til å utsette uavhengighet ved å ta initiativ som ville holde sovjet-cubanerne i Angola, som å dominere store trakter i det sørlige Angola militært mens de samtidig gav surrogatstyrker til den angolanske opposisjonsbevegelsen UNITA. Da utsiktene til namibisk uavhengighet så ut til å bli bedre i 1987, ble den syvende kommisjonæren Bernt Carlsson utnevnt. Da Sør-Afrika oppga sin kontroll over Namibia, var kommisjonærens rolle å administrere landet, formulere dens grunnlovsrammeverk og organisere frie og rettferdige valg basert på universell stemmerett.

I mai 1988 førte et amerikansk meglerteam ledet av Chester A. Crocker, amerikansk assisterende statssekretær for afrikanske saker, forhandlere fra Angola, Cuba og Sør-Afrika og observatører fra Sovjetunionen, sammen i London. Intens diplomatisk manøvrering karakteriserte de neste syv månedene mens partene utarbeidet en avtale som skulle skape fred i regionen og gjøre det mulig å gjennomføre sikkerhetsrådets resolusjon 435 (UNSCR 435). 13. desember 1988 gikk Cuba, Sør-Afrika og Folkerepublikken Angola med på en total cubansk tilbaketrekning fra Angola. Denne avtalen, kjent som Brazzaville-protokollen, etablerte en felles observasjonskommisjon (JMC) med USA og Sovjetunionen som observatører, som skulle overvåke gjennomføringen av avtalen. En bilateral avtale mellom Cuba og Angola ble underskrevet ved FNs hovedkvarter i New York 21. desember 1988. Samme dag ble en trepartsavtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika underskrevet der Sør-Afrika gikk med på å si fra seg kontrollen over Namibia i løpet av kort tid. Tragisk nok var ikke Bernt Carlsson til stede ved signeringsseremonien. Han ble drept på Pan Am 103 som eksploderte over Lockerbie i Skottland 21. desember 1988, på vei fra London Heathrow Airport til JFK Airport, New York. Den sørafrikanske utenriksministeren Pik Botha og en mindre delegasjon på 22 skulle ha reist med det samme flyet. Deres bestilling på Pan Am 103 ble imidlertid avbestilt i siste minutt, og Botha tok den tidligere Pan Am 101-avgangen til New York.

UN-styrt overgang[rediger | rediger kilde]

Innføringen av UNSCR 435 startet offisielt 1. april 1989 da Louis Pienaar, generaladministratoren for Namibia utnevnt av Sør-Afrika, satte i gang prosessen som skulle gjøre territoriet uavhengig. Tidligere FN-kommisjonær og nå FNs spesialrepresentant Martti Ahtisaari ankom Windhoek for å lede observasjonstjenesten i FNs assisterende overgangsgruppe (UNTAG).

Overgangen fikk en vaklende start fordi det ble påstått at rundt 2000 væpnede medlemmer av folkets frigjøringshær i Namibia (PLAN), SWAPOs militære ving, hadde krysset grensen fra Angola i det man antok var et forsøk på å etablere et militært nærvær i det nordlige Namibia. Dette til tross for skriftlige forsikringer fra SWAPO-president Sam Nujoma til FNs generalsekretær om å overholde våpenhvilen og kun bruke ubevæpnede namibiere. UNTAGs Ahtisaari fulgte råd fra den britiske statsministeren Margaret Thatcher som besøkte det sørlige Afrika på den tiden, om å autorisere en begrenset kontingent av sørafrikanske tropper til å bistå det sydvest-afrikanske politiet i arbeidet med å gjenopprette ro og orden. En periode med intense kamper fulgte, der 375 soldater fra PLAN ble drept. I et hastig sammenkalt møte i den samlede observasjonskomiteen i Mount Etjo, et reservat utenfor Windhoek, ble man enige om å begrense de sørafrikanske styrkene til basen og sende PLAN-elementene tilbake til Angola. Mens det problemet ble løst, fortsatte mindre uroligheter i nord gjennom overgangsperioden.

I oktober 1989 ble Pretoria etter ordre fra FNs sikkerhetsråd tvunget til å demobilisere rundt 1600 medlemmer av Koevoet (afrikaans for kubein). Koevoet-saken hadde vært en av de vanskeligste UNTAG stod overfor. Denne kontrarevolusjonære enheten ble opprettet av Sør-Afrika etter at UNSCR 435 ble vedtatt, og den var derfor ikke nevnt i avtaleforslaget eller andre relaterte dokumenter. FN anså Koevoet som en paramilitær enhet som skulle ha vært nedlagt, men enheten fortsatte å operere i nord i tungt bevæpnede konvoier. I juni 1989 fortalte spesialrepresentanter for generaladministratoren at denne gruppen var totalt uforenelig med avtaleforslaget som krevde at politiet skulle være lett bevæpnet. Videre var flesteparten av Koevoet-personellet ganske upassende for fortsatt ansettelse i det sørvestlige afrikanske politiet (SWAPOL). Sikkerhetsrådet krevde derfor i resolusjon 640 (1989) som ble vedtatt 29. august at Koevoet skulle nedlegges og at dens kommandostrukturer skulle avvikles. Den sørafrikanske utenriksministeren, Pik Botha, annonserte 28. september 1989 at 1200 tidligere medlemmer av Koevoet skulle demobiliseres med effekt fra dagen etter. Ytterligere 400 ble demobilisert 30. oktober. Disse demobiliseringene ble utført under oppsyn av UNTAGs militære observatører[1].

Den elleve måneder lange overgangsperioden forløp relativt glatt. Politiske fanger ble gitt amnesti, diskriminerende lovgivning ble fjernet, Sør-Afrika trakk alle sine styrker tilbake fra Namibia og rundt 42 000 flyktninger vendte trygt og frivillig tilbake under beskyttelse av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Nesten 98% av de registrerte velgerne deltok i valget av medlemmer til grunnlovsforsamlingen. Valgene ble holdt i november 1989 og ble betegnet som frie og rettferdige av FNs spesialrepresentant Ahtisaari. SWAPO fikk 57% av stemmene, litt mindre enn de to tredjedelene som var nødvendig for å ha frie hender i revideringen av rammeverket til grunnloven som ikke var blitt formulert av FNs syvende kommisjonær Carlsson, men av Louis Pienaar, generaladministratoren for Namibia utnevnt av Sør-Afrika. Den demokratiske Turnhalle-alliansen fikk 29% av stemmene. Grunnlovsforsamlingen holdt sitt første møte 21. november 1989 og valgte enstemmig å bruke grunnlovsprinsippene fra 1982 i Namibias nye grunnlov.

Uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Windhoek

Innen 9. februar 1990 hadde grunnlovsforsamlingen skrevet og vedtatt en grunnlov. Uavhengighetsdagen 21. mars ble bivånet av tallrike internasjonale representanter, inkludert nøkkelpartene, FNs generalsekretær og presidenten i Sør-Afrika som sammen bekreftet formell namibisk uavhengighet. Sam Nujoma avla ed som landets første president.

Kystenklaven Walvis Bay og tolv øyer ble overført til Namibia fra Sør-Afrika 1. mars 1994. Dette var resultatet av tre års bilaterale forhandlinger mellom de to regjeringene og etableringen av en overgangsautoritet (JAA) i november 1992 til å administrere det 780 km² store territoriet. Den fredelige løsningen av denne territorielle disputten som gikk tilbake til 1878, ble lovprist av det internasjonale samfunnet, da det oppfylte føringene som FNs sikkerhetsråds resolusjon 432 (1978) som erklærte at Walvis Bay skulle være en integrert del av Namibia.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Koloni-tid ( - 1915)[rediger | rediger kilde]

Sørafrikansk okkupasjon (1915–1990)[rediger | rediger kilde]

  • 1915Sør-Afrika overtar territoriet under 1. verdenskrig.
  • 1920Folkeforbundet gir Sør-Afrika mandat til å styre Sydvest-Afrika.
  • 1946FN nekter Sør-Afrika å annektere Sydvest-Afrika. Sør-Afrika nekter så å plassere Sydvest-Afrika under FN-kontroll.
  • 1958Herman Toivo Ya Toivo og andre danner opposisjonsgruppen Ovamboland People's Congress, som senere i 1960 blir til «South West Africa People's Organisation» (SWAPO).
  • 1961 – FNs generalforsamling vedtar at Sør-Afrika må avslutte sitt mandat, og få uavhengighet for Sydvest-Afrika som et mål.
  • 1966 – SWAPO begynner væpnet motstand mot den sørafrikanske okkupasjonen.
  • 1968 – Sydvest-Afrika blir offisielt gitt navnet Namibia av FNs generalforsamling.
  • 1972 – FNs generalforsamling anerkjenner SWAPO som den «rettmessige representanten» av det naibiske folket.
  • 198214. mars ca. 200 SWAPO-medlemmer blir drept under et sørafrikansk angrep mot organisasjonens baser inne i nabolandet Angola.
  • 1982 – 10. august Sørafrikanske styrker angriper SWAPO-styrker inne i det sørlige Angola.
  • 1988 – Sør-Afrika går med på uavhengighet for Namibia, i bytte for fjerning av cubanske tropper i Angola.
  • 1989 – FN-overvåkede valg for konstituerende parlament. SWAPO vinner valget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]