Das Wohltemperierte Klavier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bachs håndskrift på tittelbladet til det autografe manuskriptet fra 1722:
«Det veltempererte klavér, eller preluder og fuger i alle toner og haltvtoner, såvel hva gjelder tertia major eller Ut Re Mi som tertia minor eller Re Mi Fa. Til nytte og glede både for lærelysten musikalsk ungdom og til hygge for de som allerede behersker kunsten, komponert og framstilt av Johann Sebastian Bach. For tiden Hochfürstlich Anhalt-Köthensk kapellmester og leder av kammerensemblet. Anno 1722.»[n 1]

Das Wohltemperierte Klavier BWV 846-893 (ofte forkortet WTK eller WTC, på norsk også Det veltempererte klavér) er to samlinger preludier og fuger for klaviaturinstrument som Johann Sebastian Bach samlet i 1722 og 1740/42. Hver av de to bøkene inneholder 24 satspar på formen preludium og fuge og dekker alle de 12 dur- og molltoneartene – ordnet kromatisk stigende fra C-dur til h-moll.

Tittelen henspiller på at et veltemperert instrument kan spille musikk i alle tonearter – i motsetning til et som er stemt i den eldre middeltonestemmingen – og noe av hensikten med samlingen var å gi en praktisk demonstrasjon på at dette er mulig. I følge originalmanuskriftets tittelblad er WTK I også tenkt som et læreverk for ungdom og til glede for de som allerede er dyktige musikere.

Bach oppgav ikke instrument, og i nyere tid spilles stykkene både på moderne klaver og på cembalo.

Tittel[rediger | rediger kilde]

Klavikord. Moderne kopi av et instrument fra 1700-tallet.

Ved å sette Clavier på tittelbladet holdt Bach valg av instrument åpent: på Bachs tid var Clavier en fellesbetegnelse på ethvert klaviaturinstrument, for eksempel klavikord, cembalo, pedalcembalo, spinett, luttklaver, orgel eller det nyutviklede hammerklaveret. Orgelet er utelukket, i så fall ville Bach skrevet ut en egen pedalstemme og dessuten var orglene på hans tid høyst sannsynlig stemt i middeltone. Satsteknikken for flere av preludiene og fugene tyder på cembalo eller klavikord. Johann Nikolaus Forkel fortalte at Bach hadde en forkjærlighet for klavikordet. I Bachs nekrolog fra 1754 står det derimot at «cembaloet visste han å få så rent og riktig temperert at alle toneartene klang vakkert og behagelig.»[n 2][1] I moderne tid blir Wohltemperierte Klavier vanligvis spilt på cembalo og moderne flygler, men i blant blir orgel og klavikord valgt for enkeltstykker, eksempelvis av Robert Hill.[2]

Begrepet «veltemperert» henspiller på en rekke tempereringer Andreas Werckmeister publiserte i Musicalische Temperatur (1691) under samlebetegnelsen wohltemperierte Stimmungen. Ved at den middeltonige «ulvekvinten» ble gjort noe skarpere på bekostning av tersens renhet ble det mulig å spille i alle tonearter uten at de dermed mistet sin egenart. Den gamle middeltonestemmingen som fortsatt var vanlig på Bachs tid gjør at musikken låter stadig mer «surt» jo mer man fjerner seg fra tonearten instrumentet er stemt i (vanligvis C-dur). Tidens komponistene unngikk derfor å skrive musikk i fjerne tonearter. I 1710 introduserte Johann David Heinichen kvintsirkelen og satte dermed de 24 dur- og molltoneartene inn i et felles tonalt system som gjør det mulig å definere i hvilket forhold de står til hverandre. Etter dette ble det skrevet noen små eksperimentelle stykker i fjerntliggende tonearter, men ellers utnyttet komponister før Bach i liten grad Werckmeister og Heinichens nyvinninger. Johann Mattheson klaget i 1717 over at «selv om alle toneartene gjennom temperering [stemming] kan arrangeres slik at de fungerer godt diatonisk, kromatisk og enharmonisk, så mangler en virkelig demonstrasjon.»[n 3][3]

Bach ønsket å vise i praksis hvor egnet det veltempererte systemet var til å spille og komponere i alle tonearter, og bidro dermed til at systemet slo gjennom. Det er ukjent hvilke av de veltempererte stemmingene som var vanlige på Bachs tid som han faktisk brukte, men det dreier seg i hvertfall ikke om en likesvevende stemming.[3]

Begrepene dur- og moll var ennå lite brukt på Bachs tid, så på tittelsida til originalmanuskriptet fra 1722 skrev han de italienske betegnelsene på de første tre tonetrinnene i dur- og mollskalaene, henholdsvis ut-re-mi og re-mi-fa, dvs intervallene stor (dur) og liten (moll) ters.[3]

Den omhyggelige formuleringen på tittelsida til WTK I oppgir at verket har et pedagogisk formål og det samme viser formuleringene i tittelsidene til to andre komposisjonssykluser Bach samlet i 1722/23, Auffrichtigen Anleitung og Orgelbüchlein. Bach søkte på jobb som thomaskantor i Leipzig og ønsket å vise at han tok pedagogikken alvorlig.[3]

Forløpere[rediger | rediger kilde]

På 1600-tallet ble det vanlig å sette et preludium og en fuge sammen til et verk, og på Bachs tid var dette blitt en fastlagt form. Rundt år 1700 var det vanlig at komponister laget samlinger med stykker i ulike tonearter. For eksempel skrev Johann Jakob Froberger Canzone durch alle Tonarten (tapt) og Johann Mattheson Exemplarische Organisten-Probe (1719) en samling 48 generalbass-øvelser i alle tonearter.[4] En tapt samling av Johann Pachelbel, Fugen und Praeambuln über die gewöhnlichsten Tonos figuratos (annonsert i 1704), kan ha vært en samling preludie-fuge-par i alle tonearter eller modi.[5]

Johann Caspar Ferdinand Fischers Ariadne Musica (1702, gjenutgitt i 1715), en samling preludier og fuger for orgel i 20 ulike tonearter, var en umiddelbar forgjenger til WTK I som Bach lånte enkelte temaer fra.

Allerede i 1720 samlet Bach preludier og fuger i ulike tonearter, også slike som var lite brukt på hans tid, i Clavierbüchlein für Wilhelm Friedemann Bach. Wohltemperierte Klavier I er likevel den første syklus i musikkhistorien som inneholder alle de 24 dur- og moll-toneartene.

Håndskrifter[rediger | rediger kilde]

Fuge i Ass-dur fra Wohltemperierte Klavier II i «Londonautografen»

WTK 1[rediger | rediger kilde]

Det fullstendig bevarte renskrevne autografe manuskriptet av bok 1 – med det kjente tittelbladet – er et 90 siders hefte på folioformat, datert 1722.[3] Det antas at flere av stykkene var komponert tidligere. Rundt år 1800 laget Forkel en avskrift av stykker fra Wohltemperierte Klavier som Bachforskere regner som tidlige versjoner. Ellers foretok Bach selv stadige endringer i Autograf A. I året 1722 ble komponeringen av del 1 foreløpig avsluttet, men denne versjonen skal altså ikke forstås som endelig.

WTK 2[rediger | rediger kilde]

Omstendighetene rundt bok 2 er vesentlig vanskeligere å slå fast, dels fordi det ikke finnes et fullstendig originalmanuskript. Det eksisterer en avskrift av Bachs elev Johann Christoph Altnikol fra 1744 og en ufullstendig bevart originalhåndskrift (den såkalte «Londonautografen») som dateres til 1740/42. I WTK II tok Bach i bruk eldre komposisjoner i enda større grad enn i WTK I. Betegnelsen «del 2» skyldes at Altnikol skrev dette på sin avskrift, og det er dermed relativt sannsynlig at Bach brukte den samme benevnelsen.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

Begge bøkene inneholder 48 stykker hver, alle er ordnet parvis med et preludium og en tilhørende fuge. Satsparene er ordnet kromatisk stigende fra grunntonen C med dur- og molltonearten på samme grunntone etter hverandre, dvs. C-dur, c-moll, Ciss-dur, ciss-moll osv.

Hvert satspar har en egen oppføring i verkfortegnelsen Bach-Werke-Verzeichnis, slik at del 1 omfatter BWV 846 – BWV 869, og del 2 BWV 870 – BWV 893.

Das Wohltemperierte Klavier
Nr. BWV Toneart Preludium Fuge
Takt Type Takt Type Stemmer
I/1 846 C-dur C Arpeggiertes Klangflächenpräludium C 4
I/2 847 c-moll C Figuriertes Präludium C Tanzfuge 3
I/3 848 Ciss-dur 3/8 Tanzpräludium / Menuett C Fuga incomposta 3
I/4 849 ciss-moll 6/4 Aria C Ricercar (Tripelfuge) 5
I/5 850 D-dur C Figuriertes Präludium C Fuga pathetica im franz. Stil 4
I/6 851 d-moll C Figuriertes Präludium 3/4 Fuga composta 3
I/7 852 Ess-dur C Figuriertes Präludium C Tanzfuge 3
I/8 853 ess-moll 3/2 Aria pathetica C Ricercar 3
I/9 854 E-dur 12/8 Tanzpräludium C Fuga sciolta 3
I/10 855 e-moll C Aria / figuriertes Präludium 3/4 Invention 2
I/11 856 F-dur 12/8 Tanzpräludium 3/8 Tanzfuge 3
I/12 857 f-moll C Praeludium ligatum C Fuga pathetica 4
I/13 858 Fiss-dur 12/16 Tanzpräludium C Tanzfuge 3
I/14 859 fiss-moll C Sinfonia 6/4 Fuga pathetica 4
I/15 860 G-dur 24/16 Figuriertes Präludium 6/8 Tanzfuge 3
I/16 861 g-moll C Praeludium patheticum C Fuga pathetica 4
I/17 862 Ass-dur 3/4 Concerto C Fuga pathetica 4
I/18 863 gis-moll 6/8 Sinfonia C Fuga pathetica 4
I/19 864 A-dur C Sinfonia 9/8 Tanzfuge 3
I/20 865 a-moll 9/8 Concerto C Fuga ligata 4
I/21 866 B-dur C Figuriertes Präludium 3/4 Tanzfuge 3
I/22 867 b-moll C Praeludium patheticum C Ricercar 5
I/23 868 H-dur C Sinfonia C Fuga plagalis 4
I/24 869 h-moll C Sonata C Fuga pathetica 4
II/1 870 C-dur C Sinfonia 2/4 Tanzfuge 3
II/2 871 c-moll C Sonata C Fuga ligata 4
II/3 872 Cis-dur C Arpeggio / Canzonetta C Fuga composta 3
II/4 873 cis-moll 9/8 Sinfonia 12/16 Tanzfuge 3
II/5 874 D-dur 12/8 Sonata C Canzona 4
II/6 875 d-moll 3/4 Figuriertes Präludium C Fuga cromatica 3
II/7 876 Ess-dur 9/8 Tanzpräludium C Ricercar 4
II/8 877 diss-moll C Sonata C Canzona 4
II/9 878 E-dur 3/4 (Trio-)sonata C Ricercar 4
II/10 879 e-moll 3/8 Sonata C Tanzfuge / Gigue 3
II/11 880 F-dur 3/2 Sinfonia 6/16 Tanzfuge / Gigue 3
II/12 881 f-moll 2/4 Sonata 2/4 Canzona 3
II/13 882 Fiss-dur 3/4 Concerto im franz. Stil C Tanzfuge / Gavotte 3
II/14 883 fiss-moll 3/4 Sinfonia C Ricercar (Tripelfuge) 3
II/15 884 G-dur 3/4 Tanzpräludium / Sarabande 3/8 Tanzfuge 3
II/16 885 g-moll C Präludium im franz. Stil 3/4 Canzona (Doppelfuge) 4
II/17 886 Ass-dur 3/4 Praeludium patheticum C Fuga pathetica 4
II/18 887 giss-moll C Sonata 6/8 Tanzfuge (Doppelfuge) 3
II/19 888 A-dur 12/8 Tanzpräludium C Fuga composta 3
II/20 889 a-moll C Sonata C Fuga pathetica 3
II/21 890 B-dur 12/16 Tanzpräludium 3/4 Tanzfuge 3
II/22 891 b-moll C Sinfonia 3/2 Ricercar 4
II/23 892 H-dur C Concerto C Ricercar 4
II/24 893 h-moll C Concerto 3/8 Tanzfuge 3
Merk at "C" her står for 4/4-takt

Musikalsk innhold[rediger | rediger kilde]

Form[rediger | rediger kilde]

Tross begrensningen som ligger i å utelukkende anvende formene preludium og fuge, oppviser samlingene en mangfoldighet av musikalske uttrykksformer. Storheten i verket ligger ikke bare i en formfullendt komposisjonsteknikk, men også i stykkenes poetiske innhold – og det er spesielt det som har fascinert utøvere og publikum i flere århundreder.

Preludiene[rediger | rediger kilde]

Preludiene er holdt i en fri form og er svært ulike, selv om mange viser typiske barokke melodiformer. For manges vedkommende er det føyd til en lengre fri coda, eksempelvis preludiene i C-dur og B-dur fra del I. Noen av preludiene er ikke mer enn en forberedelse og overgang til den etterfølgende fugen, men de fleste er selvstendige komposisjoner. Det er mulig å dele preludiene inn i ulike typer: for eksempel mangler klangflatepreludier en egen tematisk substans; preludier i en imitatorisk sats er derimot komplekse lineært-polyfone komposisjoner. I bok 2 finnes enkelte stykker i den nye ekspressive, galante klaversatsen, disse utmerker seg gjennom stilmessige særegenheter som arpeggierte akkorder og Seufzermelodik.[n 4]

Fugene[rediger | rediger kilde]

Fugene er til forskjell fra preludiene strengt strukturert hva gjelder imitasjon og kontrapunktisk teknikk. Påfallende trekk er at de er ganske korte og at de tross de strenge kompositoriske rammene utviser et stort mangfold. Det er mulig å dele dem inn etter stilistiske kjennetegn (for eksempel dansekarakter), men også etter rent formelle kriterier: de fleste fugene er trestemmige, enkelte firstemmige og bare få er to- eller femstemmige. Dessuten er de fleste fugene monotematiske, tre er dobbeltfuger og bare to er trippelfuger.

Spørsmålet om verkets enhet[rediger | rediger kilde]

Fra musikkvitenskapelig side har man lenge forsøkt å finne forbindelser mellom preludiene og fugene i de enkelte satsparene, samt mellom stykkene i hele verket. Selv om det er mulig å finne slike forbindelser, er de ikke åpenbare. Med et mulig unntak for preludiet i C-dur som har en klart introduserende funksjon, virker heller ikke rekkefølgen åpenbar. Derfor snakker man om Wohltemperierte Klavier som en samling enkeltstykker heller enn som en komplett og lukket klaversyklus.

Toneartkarakter[rediger | rediger kilde]

Et spørsmål det er nærliggende å stille seg om et slikt verk er toneartkarakteren: kan de enkelte stykkene spilles i forskjellige tonearter eller er toneartene av grunnleggende betydning for stykkenes karakter? Bach var åpen for tekniske nyvinninger som veltemperert stemming, men fastholdt den gamle ideen om at de enkelte toneartene (eller egentlig modiene) har en særegen karakterer og avviste derfor en likesvevende stemming. Dette viser seg i oppbyggingen av enkeltstykkene i WTK og i nyutgaven av tostemmige invensjoner og trestemmige sinfonier i en ny kromatisk rekkefølge (Auffrichtige Anleitung 1723).

Likevel finnes det vektige motargumenter: enkelte preludier og fuger er overtatt eller omarbeidet av tidligere stykker som til dels var notert i andre tonearter. Dessuten finnes det stykker med svært ulik karakter i 1. og 2. bok som går i samme toneart.

Virkningshistorikk[rediger | rediger kilde]

Verket er en milepæl i europeisk musikkhistorie ved at alle toneartene i prinsippet nå var likeverdige og at mulighetene til enharmonisk omtydning og modulasjon kunne utvides til å gjelde alle toneartene.

Til forskjell fra de andre av Bachs komposisjoner, falt ikke Das Wohltemperierte Klavier i glemsel etter hans død. Wolfgang Amadeus Mozart lærte sannsynligvis verket gjennom notemateriale Gottfried van Swieten tok med seg fra Preussen til Wien og arrangerte fuger fra Wohltemperierte Klavier som han brukte i Stryketrio KV 404a og Strykekvartett KV 405. Ludwig van Beethoven kjente til og verdsatte Wohltemperierte Klavier, det var også de som kunne bevitne at det samme gjaldt Robert Schumann.

Sammenligning av åpningstaktene i J. S. Bach, Preludium I fra bok I og Fr. Chopin, op. 10, nr.1

Mange andre komponister har opp gjennom tidene har latt seg inspirere av Wohltemperierte Klavier, for eksempel Frédéric Chopin med Préludes (op. 28) selv om Chopin utvidet den klavertekniske og harmoniske dimensjonen betraktelig. Charles Gounod laget to romantiske bearbeidelser med Méditation sur le premier prélude de Bach for fiolin og klaver og Ave Maria. Ignaz Moscheles bearbeidet verket Zehn Präludien nach dem Wohltemperierten Klavier opus 137a for klaver og cello.

Samtidig som man på 1900-tallet vendte ryggen til den romantiske musikken som man syntes hadde en for pompøs musikalsk sats, våknet en ny interesse for Wohltemperierte Klavier. Interessen ble også vekket i kjølvannet av den historisk-kritiske kildeforskningen (Neue Bach-Ausgabe) og den historiske oppføringspraksisen.

På 1900-tallet knyttet flere komponister an til Bachs verk: Julius Weismann med Fugenbaum (1943–46), og særlig Paul Hindemith med Ludus tonalis (1942) og Dmitrij Sjostakovitsj med 24 Präludien und Fugen op. 87. Andre eksempler er Rodion Sjtjedrin med 24 Präludien und Fugen für Klavier (hefte 1, 1964; hefte 2, 1970) og Mario Castelnuovo-Tedesco med Les guitares bien temperées (24 preludier og fuger for to gitarer, op. 199). Også jazzmusikere beskjeftiger seg stadig vekk med Bach og spesielt med Wohltemperierte Klavier.

Sitater[rediger | rediger kilde]

Sitat Hver gang jeg gikk i stå med komponeringen tok jeg fram Wohltemperierte Klavier, og straks grodde det fram nye ideer.[n 5] Sitat
Ludwig van Beethoven
Sitat Preludiene og fugene i Det veltempererte klavér er pianistenes gamle testamente, Beethovens sonater det nye.[n 6] Sitat
Hans von Bülow

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bruhn, Siglind: J. S. Bachs Wohltemperiertes Klavier. Analyse und Gestaltung. Waldkirch: Edition Gorz 2006. ISBN 978-3-938095-05-8
  • Czaczkes, Ludwig: Analyse des Wohltemperierten Klaviers. Wien, 1965, 2 bind
  • David, Johann Nepomuk: Das Wohltemperierte Klavier – Der Versuch einer Synopsis. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen, 1962
  • Dürr, Alfred: Johann Sebastian Bach. Das Wohltemperierte Klavier. Kassel, Bärenreiter 2002, ISBN 3-7618-1229-9
  • Keller, Hermann: Das Wohltemperierte Klavier von J.S.Bach. Bärenreiter, München, 1981, ISBN 3-7618-1200-0
  • Kunze, Stefan: Gattungen der Fuge in Bachs Wohltemperiertem Klavier, i Martin Geck (red.): Bach-Interpretationen. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen, 1969
  • Schulze, Hans-Joachim: Johann Sebastian Bach: Leben und Werk in Dokumenten. Deutscher Taschenbuch Verlag, 1984, ISBN 3423029463
  • Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ «Das Wohltemperirte Clavier oder Præludia, und Fugen durch alle Tone und Semitonia, so wohl tertiam majorem oder Ut Re Mi anlangend, als auch tertiam minorem oder Re Mi Fa betreffend. Zum Nutzen und Gebrauch der Lehrbegierigen Musicalischen Jugend, als auch derer in diesem studio schon habil seyenden besonderem Zeitvertreib auffgesetzet und verfertiget von Johann Sebastian Bach. p. t: Hochfürstlich Anhalt-Cöthenischen Capel-Meistern und Directore derer Camer Musiquen. Anno 1722.»
  2. ^ «Die Clavicymbale wußte er, in der Stimmung, so rein und richtig zu temperiren, daß alle Tonarten schön und gefällig klangen.»
  3. ^ «Obgleich alle Claves nunmehr per Temperaturam so eingerichtet werden können, daß man sie diatonicé, chromaticé & enharmonicè sehr wohl gebrauchen mag, eine wahrhaftige demonstratio fehlt.»
  4. ^ Seufzermelodik (Seufzer=«sukk») er betonte eller ubetonte halvtoneforslag/sekundmotiv.
  5. ^ «Immer, wenn ich beim Komponieren ins Stocken geriet, nahm ich mir das Wohltemperierte Klavier hervor, und sogleich sprossen mir wieder neue Ideen.»
  6. ^ «Die Präludien und Fugen des Wohltemperierten Klaviers sind das Alte Testament, die Sonaten von Beethoven das Neue Testament der Klavierspieler.»
Referanser
  1. ^ Schulze s. 194
  2. ^ The Well-Tempered Clavier, Book I, Hänssler Verlag, CD 92.116
  3. ^ a b c d e Wolff: «A Canon of Principles, and Pushing the Limits»
  4. ^ Karl Geiringer. The Bach Family: Seven Generations of Creative Genius, ss. 268–9. Oxford University Press, 1954.
  5. ^ Jean M. Perreault. The Thematic Catalogue of the Musical Works of Johann Pachelbel, s. 84. Scarecrow Press, Lanham, Md. 2004. ISBN 0-8108-4970-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Das Wohltemperierte Klavier – bilder, video eller lyd

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Partiturer[rediger | rediger kilde]

Media[rediger | rediger kilde]

Bok 1 - Preludium nr. 1 i C-dur (BWV 846)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Ave Maria av Gounod
Gounods Ave Maria, basert på prelude 1 fra bok 1, arrangert for piano og cello. Framført av John Michel
Bok 1 - Fuge nr. 1 i C-dur (BWV 846)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Book 1 - Prelude No. 2 in C minor (BWV 847)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Book 1 - Fugue No. 2 in C minor (BWV 847)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Book 1 - Prelude No. 4 in C sharp minor (BWV 849)
framført på piano av Martha Goldstein
Book 1 - Fugue No. 4 in C-sharp minor (BWV 849)
framført på piano av Martha Goldstein
Bok 1 - Preludium nr. 5 i D -dur (BWV 850)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Bok 1 - Fuge nr. 5 i D-dur (BWV 850)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Bok 1 - Preludium nr. 6 i d-moll (BWV 851)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Bok 1 - Fuge nr. 6 i d-moll (BWV 851)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Bok 1 - Preludium nr. 8 i Ess-moll (BWV 853)
framført på piano av Carlos Gardels. Takk til Musopen
Bok 1 - Preludium og fuge nr. 13 i Fiss-dur (BWV 882)
framført på piano av Raymond Smullyan
Bok 1 - Preludium og fuge nr. 15 i G-dur (BWV 884)
framført på piano av Kristian Cvetković
Bok 1 - Preludium og fuge nr. 18 i giss-moll (BWV 887)
framført på piano av Raymond Smullyan
Bok 1 - Preludium og fuge nr. 20 i a-moll (BWV 889)
framført på piano av Samuel Cormier-Iijima
Bok 1 - Preludium nr. 21 i B-dur (BWV 890)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Bok 1 - Fuge nr 21 i B-dur (BWV 890)
framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein
Bok 1 Preludium og fuge nr. 22 i b-moll (BWV 891)
framført på piano av Raymond Smullyan
Bok 1 Preludium og fuge nr. 23 i B-dur (BWV 868)
framført på piano av Raymond Smullyan
Bok 2 - Preludium og fuge nr. 3 i Ciss-dur (BWV 871)
framført på piano av Raymond Smullyan
Bok 2 - Preludium og fuge nr. 9 i E-dur (BWV 878)
framført på piano av Randolph Hokanson
  • Problemer med å avspille filene? Se mediehjelp.