Affektlære

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Affektlære var en skoleretning innen barokkmusikken som behandlet klangens påvirkning på menneskets psyke, eller affekter (omtrent det samme som emosjoner). Opprinnelse til teorien lå i den greske antikkens retorikk.

Ifølge affektlæren fører spesielle musikalske grep til bestemte emosjonelle reaksjoner hos tilhørerne, for eksempel skal en ren kvart føre til glede, stolthet og håp, en stigende melodi til glede, små intervaller til sorg. Tritonusfall er djevelen i musikken (diabolus in musica).

I barokken forsøkte ikke komponistene å framstille sine egne følelser, men ble ansett – og anså seg selv – som håndverkere. Hovedideen den gang var at komponisten skulle tilstrebe en gjennomgående affekt i et stykke eller sats for å unngå forvirring og kaos, og for å sikre at de oppnådde dette kunne de ta i bruk det riktige verktøysettet.

Doktrinen mistet sin betydning i den klassiske æra fordi komponister og teoretikere begynte å finne den i overkant mekanisk og unaturlig.