Den galante stilen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den galante stilen (også førklassisk og rokokkomusikk) er en musikalsk stilretning fra 2. halvdel av 1700-tallet i overgangen mellom barokkmusikken og klassisismen.

Historikk og beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stilen oppsto i senbarokken, som en reaksjon på barokkens strengt polyfone stil, og betegner i større grad en måte å skrive musikk på enn en epoke. Tidsmessig falt førklassisisme sammen med de visuelle kunstartenes rokokkotid, og da musikkstilen i et visst monn også kan sies å dele noen kjennetegn med tidens visuelle kunst, eksempelvis friskhet, tilgjengelighet og sjarme, kalles den iblant «rokokkomusikk».

Viktige kjennetegn
  • Nært opp til bel canto-idealene (sangbarhet, naturlighet, forståelighet)
  • Gjennomsiktig lydbilde med få stemmer og en dominerende melodistemme
  • Enkle, men virkningsfulle harmoniske forløp
  • Korte og enkle melodifraser som ofte gjentas
  • Elegant melodikk og ornamentering

Den følsomme stilen[rediger | rediger kilde]

I Tyskland oppsto «den følsomme stilen» (empfindsamer Stil) som en intensivering av den galante stilen. Sentralt står friheten til å uttrykke følelser, og musikken er full av overraskelser som brå, hyppige og uventede modulasjoner, teksturendringer, pauser, uvanlige melodivendinger, uforberedte dissonanser og plutselige sforzandi.

Viktige komponister[rediger | rediger kilde]

Førklassisismen ble gjerne delt opp de fire «skolene»: Paris (galant), Berlin (følsom), Mannheim (mellom de to forannevnte) og Wiener (forløper for wienerklassisismen).

Fra Kristiansand kom norsk-dansk-tyske Johan Henrik Freithoff, som til dels skrev i galant stil.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]