Toccata

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Toccata, it. toccare («slå» eller «berøre») er et virtuost musikkstykke, vanligvis for klaviatur- eller strengeinstrumenter, i sjeldnere tilfeller for musikk med flere instrumenter – et eksempel er åpningen av Claudio Monteverdis opera L'Orfeo.

Toccataer har gjerne en fri musikalsk struktur og med karakter av å være en utskrevet improvisasjon.

Historie[rediger | rediger kilde]

Renessansen[rediger | rediger kilde]

Toccata er en av de eldste betegnelsene for instrumentale musikkstykker, og var opprinnelig ikke mye forskjellig fra sonata, fantasia, ricercar etc.

Musikkformen oppsto i senrenessansen. De eldste toccataer man kjenner ble publisert av Claudio Merulo i 1598, men ble sannsynligvis skrevet mye tidligere. Som regel begynner de med fulle harmonier som mer og mer går over i raske passasjer med små fugale avsnitt innimellom. Flere andre norditalienere, som Adriano Banchieri, Andrea og Giovanni Gabrieli og Luzzasco Luzzaschi inkluderte toccataer i sine utgivelser. Hans Leo Hassler som studerte med Andrea Gabrieli i Venezia brakte musikkformen med seg tilbake til Tyskland hvor den etterhvert utviklet seg til sitt høyeste nivå.

Barokken[rediger | rediger kilde]

I barokken ble toccataene lengre, mer intense og virtuose enn de var i renessansen, ofte med raske løp og arpeggioer som veksler med fugale seksjoner eller fulltonende akkorder. Viktige toccatakomponister i perioden før Bach var Girolamo Frescobaldi, Johann Pachelbel, Michelangelo Rossi, Johann Jakob Froberger, Jan Pieterszoon Sweelinck, Alessandro Scarlatti og Dietrich Buxtehude.

Senere i barokken ble toccataer mest brukt som et preludium som ble spilt før fuger. Det mest kjente eksempelet er d-moll-toccataen som er overlevert under Bachs navn. Bach skrev flere toccataer for orgel og cembalo.

Romantikken[rediger | rediger kilde]

Etter barokken har toccataformen vært mindre brukt, men noen eksempler finnes. Robert Schumann skrev i 1830 sin Toccata C-Dur, Opus 7 for klaver, et av de teknisk vanskeligste stykkene på repertoaret. Med byggingen av store orgler blomstret musikkformen opp igjen i senromantikken, for eksempel har Max Reger og Charles-Marie Widor skrevet toccataer.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Musikkeksempler[rediger | rediger kilde]


Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).


Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).